Øllegaard Margrethe var søster av en, og gift med en annen Eidsvoldsmann. Hun ble døpt[i] i Leikanger 20 juli 1769. Fadrene var Sr Hans Lem; Monsr Christen Heiberg Lem; Madame Sara Friis; Madame Ølegaard Lem; og Jomfru Aalche Schultz.
Foreldrene hennes var kapellanen Jacob Christian Jersin, opprinnelig fra Luster, og Elisabeth Marie Lem, og de var blitt gift i Leikanger, hennes hjembygd. Som sponsorer hadde de Hr Capitain de Heiberg og Hr Niels Knagenhielm. Vielsen[ii] fant sted i Fresvig 2 april 1766.
Første barn – Øllegaards storebror – kom til verden tidlig året efter bryllupet. Georg Buchard ble døpt[iii] tirsdag 27 januar 1767 i Tingums Sogn. Fadrene var Hr Oluf Mauritius Sveder; Monsr. Søren Nielsen Hess; Monsr Hans Otto Hanberg; Madame Anna Leganger, nee de Nagel; og Jomfru Inger Maria Hanning.
I 1770 fikk Øllegaard en lillesøster til, da Maria Sophie Christence kom til verden og ble døpt[iv] 1 oktober det året. Fadrene var Hr Sorenskriver N: Heggelund Holtzrad; Hr Foged Simon Hansen; Madame Dorothea Leganger; Jomfru Kierstine Marie Schrøder; og Jomfru Marie Sophie Lem.
Fire år gikk, og så ble det påny en gutt, da Andreas Urdahl meldte sin ankomst. Han ble døpt[v] 1 februar 1774. Fadrene denne gangen var Hans Lem; Hr [NN] Hans Sund; Jomf: Else Kierstine Niemand; Jomf: Maren Joh: Lem; og Jomf: Giertrud Lem.
Øllegaard mistet moren sin da hun var omkring 9 år gammel – Elisabeth Marie Lem sies, i flere indekser, å ha gått bort 11 mars 1778 i Lærdal; begravelsen er ikke funnet[vi]. Men, i og med at Øllegaards far kunne gifte seg påny i 1780 lyder påstanden rimelig.
14 september 1780 gifter Jacob Christian Jersin seg påny, denne gangen med Cecilie Petronelle Hoel, enken efter presten Hr Peder Andreas Ravn. Vielsen[vii] fant sted på Herøy 14 september 1780.
Cecilie Petronelle hadde flere barn fra sitt første ekteskap.
Lillebroren Christopher ble døpt[viii] 26 november 1769. Han fikk fadrene Studiosus Gunder Falnæs; Klokker Jacob Sæmundsen; Elling Sædt; Klokker Kone Ragnild Glad; og Brite Rasmusdatter Sædt.
Maren var første barn og eldste datter, hun ble fulgt av lillesøster Anne Sophie som ble døpt[ix] 10 august 1771. Fadrene var Iver og Ole Mysche; Sr Jens Taanning; Jomfr: Sophie Amalie Johanne Heiberg; samt Marthe Magrete og Eli Olsdatter Kiærstad.
Fjerde og siste barn var Thale Hellene. Hun ble døpt[x] 8 november 1772 med fadrene Mr Peder Tønder; Gunner Olsen; Povl Bodersen [?] Haram; Jomfru Malene Marie Krog; Nelle Andreasdatter; Birte Jonsdatter Haram; og [NN] Nilsdatter.
Mange internet-kilder forteller at Cecilie Petronelles første mann døde i 1773, men begravelsen er ikke funnet og kanskje er detaljene feil.
I det nye ekteskapet – for dem begge – var første barn en pike, Elisabeth. Hun sies[xi] å være kommet til verden i 1781 men levet kanskje ikke opp, for at barn sies[xii] å være Anne Elisabet som så dagens lys i 1785. Mellom disse – gjetningsvis[xiii] – var det Petronelles tur: ikke i noen av disse tilfellene er dåpshandlingen funnet.
Hvordan var og ikke var med yngre halvsøsken, så fikk Maren gjennom morens ekteskap en stebror, Georg Burchardt, som var ett år eldre enn henne.
Øllegaard seg giftet seg da hun var omkring 26 år gammel. Henne tilkommende var residerende kapellan på Voss – han hadde hatt stillingen siden 1793 – Petter Hount, og skulle senere bli Eidsvoldsmann, mange år senere. De ble viet[xiv] i huset på Voss 27 august 1795, efter kongelig bevilling.
Samme dag giftet[xv] stesøsteren Maren Finde seg – med Øllegaards bror og altså sin egen stebror – Georg Buchard, som var blitt personel capellan hos faren året før. Han skulle bli valgt til riksforsamlingen, han også – så Maren ble også Eidvoldsdame. (Øystein Sunde er vel den som best har beskrevet slike slektskapsforhold.)
Norsk Biografisk Leksikon[xvi] forteller om ham at han var født på Als i Danmark:
«Hount vokste opp i Søgne ved Kristiansand og gikk på byens katedralskole. Han ble dimittert til universitetet i København 1786 og var en sentral skikkelse i studentmiljøet. 1791 tok han teologisk embetseksamen med utmerkelse. Sin geistlige karriere begynte han som residerende kapellan på Voss 1793–1800.
I studietiden ble Hount preget av radikal opplysningsteologi. At han også brakte den med seg til menighetene, viser hans få trykte prekener. På Voss kom han dessuten i kontakt med et radikalt, opplysningsteologisk miljø rundt prestefamilien Jersin, som han etter hvert også ble inngiftet i. Hount ivret for å forbedre fattigstell, skole og allmenn opplysning. 1797 fremmet han overfor Danske kanselli forslag om reform av den gjeldende skoleordning. Forslaget ble et viktig premiss for et reskript tre år senere om endringer i allmueskolen på landet i Bergen stift. Hounts forhold til biskop Johan Nordal Brun var derimot anstrengt, og Brun beskrev ham sarkastisk som vir ad nostri aevi indolem factus et formatus (‘en mann skapt og formet etter vår tids egenart’).
Svak helse og dårlig økonomi gjorde at Hount måtte søke seg andre embeter, og 1800 ble han sogneprest i Moss. Dette kallet fikk han 1801 byttet med Berg ved Fredrikshald, …».
Efter bryllupet ble paret boende på Voss, og der fikk de sine første barn.
Førstemann var sønnen Christian Friderich som så dagens lys tidlig på høsten i 1796. Da han ble døpt[xvii] 23 august det året var fadrene «Jeg Jacob Christian Jersin»; Herr Georg Buchard Jersin; Studios: Andreas Undal Jersin; Frue Marie Finde Fleischer; og Jomfru Catrine Marie Jersin.
Neste gang ble det en pike. Hanna Elisabeth Falch så dagens lys tidlig om sommeren 1798 og ble døpt[xviii] på Voss 25 juni dette året. Fadrene var Major v:Mejdell; Capitain von Kukle; Capitain von Grubling; Fru Marie Christense Meitzner; Jomfr: Catrine Fleischer; og Jomfr. Thale Helene Ravn.
Også de tre siste barna skulle bli piker. Else Lem kom til verden forsommeren 1799 og ble døpt[xix] på Voss 18 juni det året. Else fikk fadrene Capitain v: Meitzner; Christian Arntzen; Mad: Maren Finde Jersin; Jomfru Marie Fleischer; og Jomf: Elsebe Lem Jersin.
Så fikk altså Grethes mann sognekallet i Moss i 1800, og familien flyttet dit. Ved folketellingen i 1801[xx] finner man henne og familien i Storgaden 7 der i byen. Hount omtales som «Stedets sogne præst» og de er begge nå 31 år gamle. De har alle tre barna der: Christian Friderich (5); Hanna Elisabeth (3); og Else (2). Det var en forholdsvis stor husstand: de hadde fire tjenestefolk boende der. Ole Tollefsen (32) var Gaardskarl; de tre andre var alle kvinner og to av dem litt eldre enn Ole – Juri Michelsdatter (35); Guri Larsdatter (31); og Berthe Maria Jacobsdatter.
Samme år, senhøstes, meldte Wilhelmina Sophia sin ankomst. Hun ble døpt[xxi] i Moss kirke 9 november 1801. Som fadre fikk hun Madme Andreas Chrysties; Frøken Abelone Motzfelts; Jfru Karen Berg; Raadmand Brandt; Capitain v: Sundt; og Hans Mathisen.
Så byttet altså Peter Hount kallet i Moss med det i Berg, og familien flyttet dit. Akkurat når er ikke kjent, men det var nok i løpt av 1802, for neste barn er født før flyttedag i 1803.
Louise Cathrine ble født på Berg Præstegaard 1 mars det året og hjemmedøpt. Dåpen[xxii] ble bekreftet i Bergs kirke 28 april. Denne gangen valgte foreldrene som fadre Madame Catharina Tank; Madame Bertelsen; Jomfru Niemeyer; Hr Capitain von Rode; Hr Kiøbmand Knap; og Hr Johannes Steen.
I Berg – og i Fredrikshald, en times gangen østover derifra – engasjerte Hount seg blant annet i undervisningsvesenet, blant annet et privat skole for 20 gutter og 10 piker, med 2 lærere og en lærerinne[xxiii].
I 1808, mens det var krig, samlet allmuen i Berg inn klær til bruk for armeen – bidragene ble formidlet[xxiv] av Sognepræsten Hr. Hount.
I 1810 var Hount med på å stifte «Selskabet for Bergs Præstegjelds Vel», man betalte 2 riksdaler som innmeldingsgebyr, og derefter en årlig kontingent på 1 riksdaler; organisasjonen hadde en startkapital på 5’000 riksdaler gitt av en Johannes Steen i dennes testamente; og man tok sikte på å bygge opp bygdemagasiner med en kapasitet på 1’000 tønner havre, 50 tønner bygg, 25 tønner rug, 12 tønne hvete, og 1’000 tønner brødkorn av alle slag. Hount ble formann for foreningen[xxv].
I 1811 forpliktet[xxvi] Hount seg til et årlig bidrag til et universitet i Norge på 30 riksdaler – så lenge han forble i et embede, og ga samtidig et engangsbidrag på 100 riksdaler.
Omkring denne tiden engasjerte Hount seg også i «Bergs Præstegjelds Agerdyrknings og Indutrie-Selskab», som samlet inn opplysninger om jordbruk og jordsmonn og slikt; oppmuntret til dyrkning av poteter og andre rotfrukter; lot oppføre en tjæreovn til utnyttelse av røtter og slikt; støttet opp om havebruk; bygget opp et bibliotek og drev utlån av bøker om «land-Oekonomien»; eksperimenterte med nye metoder og vekster; kjøpt opp håndverksprodukter og solgte dem videre; og la vekt på sparsommelighet og beskjedenhet – også i klesdrakt, ved å bruke hjemmelavede slike også til fest, som i konfirmasjoner. Det var bygget opp en såkorn-bank, og planla teglverk, å ansette en smed og hjulmaker, delta i en forsikringsordning for hester og kyr, og andre initiativer[xxvii].
Grethe var naturligvis ikke direkte med i alle disse aktivitetene, men det er utenkelig at hun ikke kjente til dem, og at de fra tid til annen var en del av samtalen mellom henne og mannen, og de gjestene de måtte ha – eller blant venner og venninner.
Efterhvert opprant 1814, det året som skulle bety så mye for Norge: fredstraktat i Kiel i januar, avståelsen av Norge samme måned, notabelmøtet på Eidsvold i februar, der Christian Frederik ble overtalt til å søke en politisk vei til sitt mål: Norges krone, heller enn å bygge på arveretten som kongen likevel hadde frasagt seg, også for sine efterfølgere. Dermed gikk det ut et åpent brev til folket om å utse representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april.
Valgene skulle foregår i to omganger, ikke ulikt det systemet som brukes ved amerikanske presidentvalg. Hvert sogn skulle utse valgmenn, og disse valgmennene skulle møtes amt for amt, og der skulle representanter til Riksforsamlingen.
De stemmeberettigede i Bergs sogn i Smålenene møttes i Bergs kirke 25 februar 1814, og utså[xxviii] Provst og Sognepræst Peter Hount, sammen med Dannebrogsmand og Gaardmand Jon Sørbrønd, som sine utsendinger til valgmøtet for hele amtet.
Dette møtet fant sted på Thunøe Præstegaard 21 mars 1814, og der ble tre representanter til Riksforsamlingen valgt[xxix]:
Major Valentin Christian Wilhelm v. Sibbern af det Norske ridende Jæger-Korps
Jordegods-Eier i Rygge Sogn, Mosse Fogerie, Provst Peter Hount, Sognepræst til Bergs Sogn i Ide og Marker Fogderie
Gaardmand Jon Hansen, Dannebrogsmand fra Sørbrønd Vestre i Bergs sogn
Fra prestegården i Berg til Eidsvold er det en 15-16 mil på moderne veier; det tok nok Hount et par dager å komme dit – eller mer, om han gjorde seg noen ærend underveis. Dermed var nok Grethe hjemme på prestegården uten ham fra omkring langfredag, 8 april dette året.
På Eidsvold gjorde Hount seg til talsmann for tiltak som skulle sikre et fredelig forhold til Sverige. Han engasjerte seg også til beste for en liberal religionslovgivning[xxx]. Hount var blant de få som gikk mot jødenes utelukkelse fra riket. Han støttet Diderich Hegermanns forslag om allmenn verneplikt[xxxi].
Wergeland[xxxii] sier, om Hount, dette:
«Havde Ord for at have, ligesom Grev Wedel, plejet Forbindeler med Sverige, sigtende til Norges Fraskillelse fra Danmark. Havde ogaa før denne med Aabenhed fremsat Norges Klagepunkter»
Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai 1814, og så var medlemmene fri til å reise – hjem, eller hvor de nå måtte ha ærend: Grethe kan ha fått mannen hjem igjen godt før slutten av mai, men akkurat når er ikke kjent. Men det er jo en fin tid på året.
Like fint gikk det ikke med selvstendighets-verket, og efter hvert ble forholdet til Sverige mer og mer tilspisset. Man kan lese videre i Norsk Biografisk Leksikon[xxxiii]:
«Da krigen mellom Norge og Sverige brøt ut sommeren 1814, befant Hount seg plutselig som prost over et okkupert prosti. 7. august ble han, sammen med Fredrikshald-kjøpmannen Carsten Tank, sendt til kong Christian Frederik på Spydeberg prestegård med et fredstilbud fra den svenske kronprins Karl Johan. Dagen etter kunne prosten meddele kronprinsen at den norske konge var villig til å forhandle. Hount mente selv han hadde bidratt vesentlig til at Karl Johan var villig til å forhandle på grunnlag av den nye norske forfatning, og det er tydelig at kronprinsen hadde store planer for Hount, som han utnevnte til ridder av Nordstjärneorden 1815».
Hvordan alt dette artet seg for Grethe kan være vanskelig å få kjennskap til: under besettelsen var det nok soldater alle vegne, de skulle bespises og de skulle holdes i godt humør, og samtidig skulle hus, hjem, barn, dyr og menighet skjøttes: ikke noen enkel oppgave.
Men tilslutt kom partene til enighet, stridigheten opphørte, og det ble holdt valg til et overordentlig Storting som skulle håndtere forholdet til Sverige efter at unionen ble inngått, og de grunnlovsendringene som fulgte av dette. Hount stilte til valg – det ble holdt på Rakkestad Prestegård 20 september 1814 – og ble, tross alt, valgt[xxxiv] sammen med Provst T. Aschehoug og Sorenskriver P. W. Manthey som representanter for de av fienden besatte prestegjeld: Trøgstad; Askim; Eidsberg; Rødenes; Rakkestad; Aremark; Id; Berg; Skjeberg; Borge; Hvaløerne; Onsø; Glemminge; og Thune.
Året efter ble han valgt[xxxv] til det første ordentlige Stortinget, sammen med Amtmand V. C. W. Sibbern; Forvalter J. C. Bjørnskow; og Gårdbruker J. C. Bjørnerød. Hans gode venn, Gårdbruker John Hansen Sørbrøden – likeså haugiansk som Hount var rasjonalist – ble valgt som varamann.
Stortinget trådte sammen 1 juli 1815 og ble høytidelig åpnet[xxxvi] 5 samme måned. Men Hount fikk ikke oppleve mye av dette.
Peter Ulrik Magnus Hount døde[xxxvii], 46 år gammel, 17 juli og ble begravet på Vor Frelsers Gravlund 21 samme måned. Selve begravelsen er ikke funnet.
Dette var naturligvis vanskelig for Grethe, for så skulle j en ny sogneprest efterhvert flytte inn på Prestegården, slik at hun og barna måtte flytte ut, og rent finansielt var hun nok i en dårligere situasjon enn tidligere.
År efter, i forbindelse med sølvskatten[xxxviii] i 1816, finner man henne på Rokke i Bergs Præstegjeld – hun måtte bidra med 20 spesiedaler, som var ganske mye for en enke i hennes situasjon.
Neste gang man får øye på Grethe[xxxix] bor hun i Frederikshald, der hennes svoger døde:
«At min salig Mands Broder, Niels Hount, der i adskillige Aar har været i mit Huus, efter flere Maaneders Sygeleie, omskiftede Tiden med Evigheden i Dag Morges Kl. 9, i sit Alders 59de Aar, giver jeg mig den Ære at Bekjendtgjøre for Beslægtede og Venner.
Frederikshald, den 1ste April 1822.
I 1826 var Grethe i Edsberg, der tok hun Nadverd[xl] i Edsberg Kirke 26 juni dette året.
Og tilslutt, da hun døde i Christiania, 9 desember 1829. Heller ikke denne begravelsen er funnet, men sønnen hennes rykket inn en annonse i avisen[xli]:
«Dødsfald.
At vor inderligelskede Moder, Enkefru Provstinde Grethe Hount, født Jersin, efter 3 Maaneders Sygeleie paa Rigshospitalet, roligen henslumrede Onsdagen den 9de d. M., Kl. 12 Middag, i sin Alders 60 Aar, er det vor tunge Pligt at bekjendtgjøre. Enhver, der kjendte den Afdødes blide Charakteer og ømme Moderhjerte, vil med os beklage hendes altfortidlige Bortgang. Fred med dit Støv, du elskede Moder! Velsignet dit os saa dyrbare Minde!!
Paa Sødskendes og egne Vegne:
Chr. Fr. Hount».