Henriette Elisa kom til verden i København tidlig på våren 1800. Hun ble døpt[i] i Nikolaj Kirke i København 15 april. Som fadre valgte foreldrene Fru Monrad; Jomf: Wilhelmine Krøll Levatjen [?]; Kammerjunker Collet; Assessor Klingborg; og Advocat Schouboe [NN]. Hvorfor denne kirken, som hadde brent ned fem år tidligere, og som aldri mer skulle være Gudshus, er ikke kjent.
Hun var datter av utvalgte Assessor Enevold de Falsen, en jurist som var født og oppvokst i Danmark og en syv år eldre enn moren, Anna Henrikke Petronelle Mathisen. De hadde giftet seg knappe ni år tidligere. Vielsen[ii] fant kanskje sted «i huset» i Christiania, under Garnisonskirken autoritet, for den ble gjennomført «med bevilling»: eller de kan simpelthen ha hoppet over forlovelsen. Uansett: Anna ble gift 22 november 1781.
Moren var av en solid embedsmannsfamilie med røtter i Bergen og, antagelig, et livlig vesten. En beskrivelse[iii], uten at noen kilde er oppgitt, av Anna på denne tiden er:
«Hun hørte hjemme i det kretser som angav tonen i tidens Christiania. En munter og mangesidig begavet ung dame. Da en del unge herrer av det gode selskap i 1780 startet en dramatisk klub var det en selvføge at fröken Mathiesen måtte være med fra åpningsforestillingen av. Ved denne leilighet opptrådte hun for förste gang sammen med den mann som skulle bli hennes skjebne»
Faren var en mangfoldig, for ikke å si vidløftig, mann – på alle livets områder. Grunnen til at han var i Christiania i det hele tatt var at hans egen far hadde skaffet ham en dommerstilling – for å få ham ut av København, der han hadde «holdt på med» en ung enke, Sara Dragun, f. Gabel. Ikke uvanlig i tiden, men når enken hadde vært kammerjomfru hos Caroline Mathilde og efter sigende Struensees elskerinne[iv] var det nok best å avslutte affæren så snart som mulig. Det ble visst et barn av denne forbindelsen, men ikke noe ekteskap – formedelst motstand fra hans familie.
Livlig ble det visst i Oslo, også, for Marthe Haachinas mor fikk sitt første barn Christian Magnus – den fremtidige Eidsvoldsmannen og «Grunnlovens Far». Han ble født 14 september 1782 og døpt[v] 21 samme måned. Navnet han fikk var efter farfaren. Fadrene var Conference Raad Falsen; [NN]; Assessor Nilsen; Ætatsraadinde Anker; Fru Blix; og Jomfr: Strømboe.
Tre år senere ble det en gutt til da Jørgen Conrad kom til verden 19 august 1785. Han ble døpt[vi] 26 samme måned, og denne gangen ble fadrene Cammerjunker Petersen; Sr Peter Collet; Sr Hugen Nilsen; Mad: H: Clausen; og Jomfru Anne Catrine Elison.
Enda en sønn, Carl Falentin, kom til verden i Christiania, i Oslo. Han ble døpt 4 juni 1787, og for ham ble fadrene Hr Justitie Raad Butkier; Hr Cancellie Raad Monsen; Assessor Mathisen; Etatsraadinde Colbiørnsen; Justitsraadinde Wessel; og Frøken Scheel.
Her må man trekke inn andres viten, for i Dansk Biografisk Leksikon[vii] kan man lese dette om de neste årene i Anna og familiens liv, knyttet til mannens arbeid:
«Her virkede han med så stor dygtighed, også uden for den egentlige dommergerning at han 1788 efterfulgte faderen som justitiarius og således i en ung alder kom til at beklæde Norges øverste dommerembede. Kun få uger skulle han imidlertid indtage denne post. En ny erotisk forbindelse, denne gang med generalauditør O. C. Wessels smukke hustru, Helene, f. Barclay, affødte stor offentlig skandale, og F. blev tvunget til at fortrække fra Kristiania og bytte embede med lagmanden i Nordland og Finmarken. Det var en slem overgang at flytte fra det selskabelige liv i hovedstaden til ensomheden på Engeløen ved Vestfjorden, og længe udholdt F. det heller ikke».
Før de reiste fortsatte naturligvis livet, Falsen sitt profesjonelle, Anna sitt hjemlige: i 1788 måtte hun skaffe en ny tjenestepike, og kanskje tok hun sine forholdsregler i annonsen som ble rykket inn i avisen[viii]:
«For en skikkelig middelaldrende Pige bliver til Mikkelsdag Plads ledig hos Conferenz-Raad Falsen».
Ingenting ble nevnt om skandalen i avisen, men tidlige året efter, i februar, var familien efter hvert klar til avreise, og gjorde noen siste forberedelser[ix]:
«Bekjendtgiørelser:
Hvem som hos mig maatte have noget at fordre, ombedes at ville behage inden denne Maaneds Udgang at melde sin Fordring, paa det jeg inden min Afrejse herfra til Nordlandene kunde see samme afgiort og være betrygget for Paakrav i Fremtiden. Christiania den 3 Febr: 1789.
E: FALSEN».
I rett linje er det over 900 kilometer fra Oslo til Engeløya; på moderne veier er det en reise på borti 140 mil: det var en alvorlig distanse familien skulle flytte – med barn, husgeråd, sikkert tjenestepiker og alt som hørte til en standsmessig husholdning. Hvordan reise foregikk, hvilken vei de tok eller når de kom frem er ikke direkte kjent, men det må ha vært i løpet av våren 1790.
Og der – eller underveis – kom Heriettes søster Marthe Haachinas til verden. Barnet fikk sin hjemmedåp stadfestet[x] i Steigen Kirke 11 april 1790: kan hende var hun født underveis mellom Christiania og Engeløya i dagens Steigen Kommune. Fadrene ble Madame Steen; Mad: Dybsæth; Jfrue Inger Holst; Hr [NN] Schönheyder; Agent Brodtkorb; og Henrich Risk.
Hvordan de alle hadde er ikke lett å vite – for Marthe Haagine var det sikkert enkelt nok – men kanskje rimelig enkelt å forestille seg: efter et liv i en urban overklasse var hun hensatt i en værhard utkant, men det ser ut til at de klarte seg, for halvannet år senere, 20 september, fødte moren Marthe Haagines yngre bror Hagbard.
Han ble også hjemmedøpt av sognepresten, det skjedde dagen efter i nærvær av Fru Moderen og Fr: Riske. Dåpen[xi] ble stadfestet i kirken 4 søndag i advent, 18 desember, 1792. Denne gangen var fadrene Iver Iversen Fiersløw i Viig; Peder Olsen Mikkelbostad; Peder Sørensen Lund; Boreth Mærer Mikkelbostad; og Martha Maria Pedersdatter af Steigen, «tienende hos Hr Laugmanden».
Gitt Annas og, kanskje enda mer mannens, bakgrunn og interesser er det ikke å undre seg over at de søkte seg til andre egne, og kom seg efterhvert til København. Dansk Biografisk Leksikon[xii] fikk datoene litt feil, men forteller dette:
«Efter forgæves forsøg på at blive højesteretsassessor 1790 rejste han n.å. på lykke og fromme med kone og børn til Kbh. hvor der til alt held kort efter blev et assessorembede i højesteret ledigt som han fik. I højesteret kom han til at spille en betydelig rolle; af hans vota ses det gentagne gange at hans tankegang var mere human end de love han skulle dømme efter, og bl.a. var han en principiel modstander af dødsstraffen. I overensstemmelse med sine humanistiske anskuelser var han en tilhænger af trykkefrihed og borgerlig frihed, men politisk hyldede han enevælden, fx i en fødselsdagprolog til kongen Festen i Valhal, 1796 der bragte ham i polemik med den yderliggående republikaner Malthe Conrad Bruun. I kampen for Norges universitet leverede han 1793 et varmtfølt indlæg Et Par Ord om det Norske Akademie hvori han erklærer Norge sin kærlighed: «Du blev mig mere end Fødeland».»
Så kom da familien seg til Købehavn, og der er hun nærmest usynlig de neste årene, i det minste i de kildene som er tilgjengelig, frem til Henriette Elisas dåp.
Året efter var det folketelling[xiii] i Danmark, som i Norge, og Henriette Elisa ble talt, hun også. Hun bor, naturligvis, sammen med foreldrene i Købmager Kvarter i København. Alle søsknene hennes har levet opp. Christian Magnus er nå 19 og studerer jus; de ander barna er for unge til å ha noen «rolle». De har to tjenestepiker: den 34 år gamle stuepiken Mette Nilsdatter og ti år yngre kokkepiken Cathrine Axelsdatter. På samme adresse finner man 47 år gammel major Hans Michaelsen, dennes bror Gustav, som er 36 og kaptein i infanteriet; den ugifte søsteren Gustave og hennes datter Friderich Clementine. Også disse har to tjenestefolk: en 28 år gammel Musqueter med det storartede navnet Johan Bløss, samt tjenestepiken Marie Pedersdatter som er 28 år gammel.
Året efter ble det å flytte fra København til Christiania: for Henriette Elisas mor må det ha vært en opplevelse å kunne komme hjem efter 10 ås fravær fra byen hun vokste opp i. For en 10-11 år gammel pike var det sikkert ikke morsomt å skilles fra alle sine venner.
Heller ikke i Christiana skulle alt bli godt, som det går frem av Dansk Biografisk Leksikon[xiv]:
«F. længtes tilbage til Norge skønt han havde en stor vennekreds i Kbh.; desuden ønskede han en mindre anstrengende virksomhed. Hans nervesystem havde under opholdet i Nordland fået et knæk, og siden led han ofte af neurasteni og melankoli; det var derfor en lettelse for ham da han 1802 kunne vende tilbage til Kristiania som justitiarius i Akershus stiftsoverret. Men det var ikke mange år byrden blev lettet; da krigen 1807 afbrød den regelmæssige forbindelse med Kbh. udnævntes F. til medlem af den interimistiske regeringskommission hvis egentlige leder han blev. Som landets styrer i denne uhyre vanskelige tid har han vundet uvisnelig hæder i Norges historie. Han redigerede det officielle blad Budstikken (april-nov. 1808) som bidrog overordentlig til styrkelse af den norske nationalfølelse, og hvori hans personlighed og stilistiske talent viser sig fra den bedste side. Hans popularitet var enestående, men hele det anspændende arbejde havde slidt for stærkt på ham. Overanstrengt og knuget af ansvaret brød hans nervesystem sammen, og en aften da han kom fra teatret sprang han i fjorden; liget fandtes næste morgen i Bjørvigen».
Henriette Elisas far, Etatsraad og Justitiarius i Stiftsoverretten, Enevold de Falsen ble begravet[xv] fra Garnisonskirken på Akershus 22 november 1808, og stedt til hvile på Akers Kirkegård.
Før det kom så langt hadde broren Christian Magnus giftet seg. Bruden var Anne Birgithe Munch. De hadde kongelig bevilling og ble viet[xvi], uten forutgående trolovelse, i Slottskirken på Akershus 30 januar 1804.
Efter at faren var død fløt vel tidsånden, samfunnslagets kulturelle normer og tradisjoner, og trangere kår sammen – det gikk bare noen måneder før storesøster Marthe Haagine var en gift kvinne. Hun og en løytnant i artilleriet, Johan Carl von Møller, ble viet[xvii] i Garnisonskirken 11 februar 1809.
Henriette Elisa var fadder[xviii] for søsteren Marthe Haagines sønn Envold da han ble døpt i Akershus Slottskirke 8 desember 1825.
Efter dette forsvinner hun av syne – hun levet nok et stille, tilbaketrukket liv.
I 1865[xix] finner man Elise Falsen som medlem i husstanden hos de 43 år gamle enken Hanne Falsen og hennes fire barn. Disse var Helene (19); Gine (19); Elisabeth (16); og Hagbarth (14). Der hadde man midler til en hushjelp, 26 år gamle Anne Corneliussen fra Bergen. Familien bodde i Universitetsgaten 1 og tilhørte Trefoldighets menighet.
Ti år senere, i 1875[xx], oppgies Elise Falsen å bo hos Amalie Heidenreich i St Olafs Gade 8 a i Christiania: det var et slags pensjonat. Elise beskrives som «Elev i fru Heidenreichs pension. Forsørges af sine forældre» – men siden hun nå var 75 år gammel er det nokså åpenbart at det er gjort en feil. Det finnes flere andre beboere som man kan tenke seg at den beskrivelsen passer på, s kanskje det er gått litt automatikk i repetisjonene.
Enda et tiår gikk, og så finner man i 1885[xxi] Elise Falsen i et annet pensjonat, denne gangen drevet 60 år gamle Frøken Karen Stenersen fra Trysil i Holbergs Gade 23, i dag et moderne bygg tvers overfor Radisson-hotellet.
Året efter døde Henriette Elise, men kirkebokinnførselen for dette er ikke funnet. Derimot kjenner man datoene fra avisen.
En niese, Marthe Falsen, rykket inn dødsannonsen i Aftenposten[xxii] tirsdag 1 juni 1886:
«Dødsfald
Vor kjære Tante Frøken Elise Henriette de Falsen, døde Lørdag den 2de Mai i sit 87ie Aar.
Dødsfallet meddeles herigjennem.
Christiania, 31te Mai 1886
Paa egne og øvrige Slægtningers Vegne:
Marthe Falsen
Begravelsen foregaar fra Kapellet paa Vor Frelsers Gravlund Onsdag 2den Juni Kl. 12 ½».