Stinchen ble født i Kristiansund 28 januar og døpt[i] 21 februar 1786. Fadrenes navn er ikke notert i kirkeboken.
Foreldrene hadde giftet seg året i forveien, da moren Johanna Susanna Bruun var 31 år gammel. Hennes utvalgte – for henne like gjerne som av henne – var Christian Fredrik Wasmuth, en borger og kjøpmann i Kristiansund, tre år yngre enn henne. I kirkeboken[ii] står det, i 1781:
«Aug: 18de begærede Hr Christian Frideric Wasmuth, ugift Borger og Kjøbmand I Christiansundat copuleres i Huuset d. 22de ejd. med Jomfru Johanna Susanna Holch uden Trolovelse og Lysning hvortil han […] Kgl. Dispensation av 14de Juni h. a. ligeledes betalet den kgl. paabudte accise. Øvrigt forsikrer undertegnede Forløftningsmænd, at Frændeslægt, eller Svogerskab eller noget andet er med Ægteskabet fiendtlig».
Erklæringen var undertegnet av Peder Kaasbøl og en [NN] Pristed.
Første barn var Maren Bruun som så dagens lys i Kristiansund 29 april 1782. Hun ble døpt[iii] 24 mai. Fadrenes navn er ikke notert i denne kirkeboken.
Andre barn ble en gutt. Johan Christopher – eller, muligvis, Christian – meldte sin ankomst 12 desember 1784 og ble døpt[iv] 30 samme måned.
Så fulgte, litt over to år senere, Stinchen Tostrup. Hun ble født 28 januar og døpt[v] 21 februar 1786.
Enda to år gikk og så ble det en gutt, Georg Ulrich – den fremtidige Eidsvoldsmannen. Han så dagens lys 9 mars og ble døpt[vi] 16 april 1788.
Og, til slutt, Anne Brun. Hun ble født i Kristiansund 3 april 1789 og døpt[vii] samme sted 24 den måneden.
I 1801[viii] finner man Stinken hjemme hos foreldrene på Indlandet No 92 ved Kristiansund. Utenom henne bor der broren Johan Christian (16); Georg (11); samt søstrene Maren (18) og Ane (11).
De har en leieboer, Christiana Pristed, som er en enke på 72 år og «Lever af kaar». Dessuten tjenestefolk. Søren Sørensen (36) er en ugift «Kiøbsvend» eller assistent for huset herre. Drengen Sivert Jacobsen (26) er også ugift og, gjetter man, mellom jobber: han er matros av yrke. Og de tre som Johanne hadde mest med å gjøre, tjenestepikene Margrethe Pedersdatter (50); enken Maria Dall (49); og Inger Pedersdatter (24).
Noen måneder efter folketellingen reiste yngstegutten hjemmefra, han ble elev det «Norske Militære Institutt» fra 18 juni det året[ix] og gikk videre til å ha en militær løpebane.
Noen dager senere forteller avisen at Marens far ga et bidrag[x] på 10 riksdaler til en innsamling til fordel for ofre i en trefning som hadde funnet sted 2 april 1801.
Efter hvert var Wasmuth i økonomiske vanskeligheter og i 1804 måtte han gi oppbud. Han døde året efter, 20 februar, og ble begravet[xi] 26 samme måned.
Med hans død ble Stinchens mor sittende med konkursboet, og dets videre behandling: akkurat da kan det ha vært en lettelse at kvinner måtte ha en verge til å ta seg av offentlige saker.
Samme år – og sikkert ikke uten sammenheng med farens oppbud – giftet Maren seg. Hennes tilkommende var Ole Schare, byfogden. De ble viet[xii] i Kristiansund 11 juni 1804.
Allerede året efter, 17 mars 1805, døde Maren, 22 år gammel, i barsel. Hun ble begravet[xiii] 22 samme måned.
Opplysningen om søsterens ekteskap og død er tatt med av en grunn. Den grunnen er at, fem år senere, giftet Stinchen seg med Ole Schare, enkemannen efter hennes søster Maren. De to ble viet[xiv] i huset 20 mars 1810.
Han hadde nok hatt en god del kontakt med familien, spesielt Stinchens mor, fordi han som byfogd måtte befattet seg om hennes fars konkursbo. Knappe to dager før Ole Schare mistet sin kone, Maren, sto denne annonsen i avisen:
«I Følge Kongelig allernaadigst Bevilling af 14de Febr. 1805, som er læst for Trondhiems Stiftsoverret den 18de dito, og ved dette Steds Byeting den 4de hujus, inkaldes herved sub poena præclusi & perpæti silentii med Aar og dags Varsel, alle de som maatte have nogen Pretention paa nu i sidstafvigen Maaned afgagne Kiøbmand Christian Fridrich Wasmuth til Kreditorenes forhen ovegivne Boe, til dermed beviisliggior at fremkomme inden forbemeldte Tids Forløb for mig som Skifteforvalter; siden proponeret og af de fleste Hovedkreditorer indgaaet Akkord, om den og var bleven almindelig vedtage, nu formedelst Dødsfaldet ikke kan finde Sted.
Christiansund, den 6te Marts 1805.
Schare, Byefoged».
Hvordan dette endte er ikke kjent, om Johanne fikk beholde hjemmet sitt, hvor mye hun måtte endre livet sitt, og barnas: det kan ha vært vanskelig år foran henne, og hun var ikke lenger ung.
Sønnen Georg Ulrich, på sin side, gjorde det godt: under krigen med Sverige i 1808 utmerket han seg og ble berømmet av sin overordnede, til og med offentlig i avisen[xv], efter en trefning som fant sted mens han var knyttet til Verdalen.
Stridigheter om konkursboet fortsatte efter Stinchens bryllup:
Det var kamp om boet efter Wasmuth: uenigheten nådde helt til København. I 1811 kan man lese en beslutning i kongens navn, offentliggjort i avisen[xvi] i Trondhjem i slutningen av mars det året:
«Justitiarius og øvrige Tilforordendne Trondhiems Stiftsoverret: Giøre vitterligt: at Kiøband Hans Sommers Enke, Kiøbmand Peter Clausen som Mandatarius for Grosserer Jens Holbech i Kiøbenhavn, og Enken Johanne Catharine Bie sal. Wolds, haver ladet andrage, at saasom de for deres Fordringer, den førstes stor 6709 Rdlr. 2 Ort 1 sk., den andens stor 3110 Rdlr. 8 Sk., og den tredies stor 200 Rdlr., i afdøde Kiøbmand Christian Friderich Wasmuths Boe i Christiansund, ved den af Byfoged Schare som Skifteforvalter i Boet den 31te Oktober 1809, aflæste Decision, Repartiion og Udlægsforretning, intet Udlæg har have nydt, uagtet at deres Fordinger vare bviiste med den Afdødes Haandskrifter, men Boets beholdne Indtægt, efter de priviligerede Udgivters Fradrag, derimod er tilsendt pro qvota, repartiret imellem og udlagt til følgende Kreditorer i samme Boe, nemlig: Frue Hofagentinde Anna Brun, sal. Kaasbøll, Anders Andersen Bruseth, Ole Andersen Bruseth, dito for Pigen Beret Halvorsdatter Halseth, Kiøbmand Nicolaii Henrich Kau kon, Toldkasserer Lund, Vater Svend Tostrup Wessell, Poul Jacobsen Biørnvig, Provst Owe Christian Greck, Apoteker Friderich Otte Flehr, afdøde enke Christiana sal. Pristeds Moe, Ole Thoresen Engvigen, Thore Thoresen Aspvogn og Administrationen for det Kongelige danske vestindiske Handels Selskab i Kiøbenhavn; saa vil de forvente og i Stiftsoverretten lade paastaae, at forommeldte Decision, Repatition og Udlæg maa tilsidesættes at de for ovennevnte deres Fordringer maae nyde Udlæg efter Boets Beskaffenhed lige med de nysnævnte andre Kreditorer i samme Boe, og at Byefoged Schare tilligtes paa nye og paa egen Bekostning at foretage Skiftet efter afdøde Kiøbmand Christian Friderich Wasmuth, og deri, i Overensstemmelse dermed, give dem Udlæg, saavel at de maae tillægges Sagens Omkostninger. Og som Hans Majestæt Konger 8de f. M. allernaadigst har forundt dem saadan Bevilling:
Vi Friderik den Siette, af Guds Naade Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug i Slesvig, Holsteen, Stormars, Dytmarken og Oldenborg; Giøre Vitterligt: at Vi, efter herom allernaadigst giorte Ansøgning og Begiering, allernaadigst have bevilget og tilladt, saa og herved bevile og tillade, at Enken efter Kiøbmand Hans Jessen Sommer af Vor Kiøbstad Trondhjem udi Vort Rige Norge, samt Kiøbmand Østen Clausen som Mandatarius for Grosserer Jens Holbeck af vor Kongelige Residentsstad Kiøbenhavn og Johanne Chatharina Bie, afgagne Wolds Efterleverske af Vor Kiøbstad Christiansund maa ved Stevning, som 3de Gange indrykkes i enhver af Norges 4 Stifts Tidender, den Danske Statstidende og Altnoaer Merkur, med 6 Maaneders Varsel indanke for Trondhiems Stiftsoverret en af Byfogden i bemeldte Vor Kiøbstad Christiansund under 31te Oktober 1809 afsagt Decision med faafølgende Reparition og Udlæg efter afdøde Kiøbmand Christian Friderich Wasmuth, og skal fornævnte Stecning ansees og være ligesaa gyldig, som om den var forlydende for samtlige Vedkommendes Bopæl efter Loven. Forbydende Alle og Enhver med det som foreskrevet haver Hinder at giøre. Givet i Vor Kongelige Residentsstad Kiøbenhavn, den 3die Februari 1811.
«Samt allernaadigst Opreisning, den 14de d. M., saa stevnes herved paa den forestaaende Bevilling foreskrevne Maade og med den deri bestemte Varsel, at møde ved Trondhiems Stiftsoverret Mandagen den 2 (anden) December førstkommende:
a) Byfoged Ole Schare hans Skiftbehandling, Decision, Repartition og Udlæg at til – seg forsvare og Dom at modtage.
b) Som Hovedrparter og Sagvoldere afdøde Frue Hofagentinde Anne Gran, sal. Kaasbølls Arvinger, de Umyndige med Værger, samt Skifteforvaltere i hendes Boe. Byfoged Schare, Anders Andersen Grøseth, Ole Andersen Grøseth paa egne og Pigen Beret Halvorsdatter. Halset [NN] eller den sidstnævnte med Værger Kiøbmand Nicolaii Henrich Knudsen, Tolkasserer Lund, Pastor Svend Tolstrup Wessel, Poul Jacobsen Biørnvig, afdøde Provst Owe Christian Brecks Arvinger, de Umyndige med Værger, Apotheker Friderich Otto Flohr, afdøde Christian sal Pristeds Boe eller Arvinger, de Umyndige med Værger, samt Skifteforvalteren i samme Boe Ole Thoresen Engvigen, Thore Thoresen Aspvogn, og om Nogen af dem skulle være døde, da deres Arvinger, de Mindreaarige og Umyndige med Kuratorer og Værger, Enker med Laugværger og Skifteforvalterne i deres Boer, samt Administrationen for det kongelige vestindiske Handelsselskab i Kiøbenhavn, Sagen med Omkostninger og alt deraf dependerende at tilsvare, Beviser, Procedur og Paastand at anhøre, samt Dom at modtage.
Samtlige betydes at de ingen Lovdag har at Vente.
Hvad Ret er Skal blive handlet og dømt.
Til Bekræftelse under Stiftsoverrettens Segl og Justitssekretairens Underskrivt.
Trondhjem, den 18de Marts 1811.
J. D. Bech».
Hvordan saken endte er ikke kjent, men når man leser om den kan det synes som om Johanne Susanne har kjempet hårdt for sitt og sine, og alliert seg med byfogden Schare – som tross alt giftet seg med to av døtrene hennes – og som sikkert hadde et øye på konenes arv, også. Og det skulle gå riktig galt med ham til slutt: det ble reist tiltale mot ham g til slutt ble han fradømt sitt embede og satt i fengsel i Trondhjem. Alt dette kan man lese om i en artikkel med tittelen «Ole Schares gode Navn og Rygte» som vil bli brukt nedenfor, også.
Alt dette uroet naturligvis Stinchen, selv om hun sikkert også kunne være stolt av mannen – som da han ble valgt til representant på det første Ordentlige Storting i 1815/16.
Men som kvinner flest var kanskje hennes liv dominert av de nære ting: barn, hjem, venninner, slekt – kanskje musikk og litteratur, kanskje andre sysler, også. Men ikke egentlig i offentlighet.
Stinchen og Ole fikk sitt første barn om høsten det året de giftet seg. Johanne Marie kom til verden i 3 oktober 1810 og ble hjemmedøpt. Dåpen[xvii] ble stadfestet i kirken 9 desember samme år.
To år senere fikk de en pike til. Thora Frederikke ble født 30 august 1812 og døpt[xviii] 20 oktober.
Det merkelige året 1814 opprant, og Stinchens bror ble valgt til å representere Kristiansund og Molde i Riksforsamlingen. Møtet ble avsluttet 17 mai, og Georg Ulrich var vel hjemme igjen hos konen på Ytterøyen i første halvdel av juni eller så.
Tredje barn ble en gutt som kom til verden 26 juli 1814. Han fikk navnet Christian Fredrik da han ble døpt[xix] 7 september samme år.
Broren Georg Ulrich døde ikke så lenge efter at han var kommet hjem fra Eidsvold, og dette ble efterhvert annonsert i avisen[xx] i Trondhjem:
Ulrik v. Vasmuth ble jordfestet[xxi] 29 oktober 1814.
På et eller annet tidspunkt utpå vinteren i 1815 ble Ole Schare valgt til stortingrepresentant for Kristiansund og Molde, med Consul C. L. Buck som varamann[xxii].
Olisa Christopha Antonette ble født 28 september 1819 og døpt[xxiii] i kirken 2 desember samme år. Nå var man begynt å notere fadrenes navn – i dette tilfelle var de [NN] [NN]; Kbm P. Wasmuth; Hr Jens Kaarbøl; Frue G. Pohlman Leslie;Frøken A. Holm; og Jfr M: Greve.
Det var vel det som gjorde at Stinchen og mannen oppkalte sitt femte barn og annen sønn efter den avdøde onkelen. Georg Ulrich Wasmuth så dagens lys 20 juni 1817 og ble døpt[xxiv] 13 september samme år.
De tre siste barna var piker. Wilhelmine Henriette Caroline – muligens Wilhelmine Caroline Henriette; presten ser ut til å ha fått rekkefølgen feil – meldte sin ankomst 27 august 1821 og ble døpt[xxv] i kirken 21 oktober. Fadrene varPastor Sommerschild; Const. Byfoged Schlytter, Enkemadam Lund; Frøken Holk; og Jfr Marie Schare.
Lydia Maria kom til verden 26 desember 1822 og antagelig hjemmedøpt. Dåpen[xxvi] ble stadfestet i kirken 5 mai 1823. Som fadre hadde hun Lodsoldermand H: Kaasbøll; [NN] [NN]; Kontor Betjent b: Stabell; Barnets Moder; samt Jomfruerne Fredericka Hiort; og Anna [NN].
Augusta Karolina ble født 30 april 1826 og hjemmedøpt. Denne dåpen[xxvii] ble bekreftet i kirken 8 oktober. Augustas fadre var Barnets Fader; Kjøbmand Peder Wasmuth; Skipper Guldahl; [NN] Anna [NN]; Jfr Maren [NN] [NN]; og [NN] [NN].
Om alle disse barna vokste opp er ikke kjent – og ville vært heller uvanlig efter den tidens mål.
Året efter var det slutt på Ole Schares karriere. Dette beskrives i et «Bidrag til Christiansunds Historie indtil 1814» forfattet av Ludvig Daae og publisert i Romsdals Amtstidende[xxviii] i 1892:
«Fra 1802 til 1825, altsaa udover det tidsrum, som her omhandles, var Ole Schare (hidtil Procurator) Byfoged. Hans Skjæbne blev sørgelig, idet han ved Høiesteretsom af 18de Mai 1827 «for skjødesløs og uefterettelig embedsførlse samt for Kassemangel blev dømt til at have sit Embede forbrudt og hensættes til Arbeide i Throndhjems Fæstning og der forblive, indtil Beløbet af hans Kassemangel var betalt eller han ved Døde afgik». Ved tvende kgl. Resolutioner formildedes Straffen til Arrest paa Munkholmen, men formedelst Sygdom udsatter Transporten derhen, og imidlertid døde Byfogden 21 Januar 1829».
Selve dommen viser at Stinchen og barna må ha vært direkte berørt av det som skjedde, hjemme hos seg selv, slik dommen fremkommer i avisen[xxix]:
«Dom.
Suspenderet Byfoged Ole Scharre bør, for sin skjødesløse og efterettelige Embedsførelse og for Cassemangel, have sit Embede som Byfoged i Chrisiansund forbrudt. Saa bør han og til Statscassen og Banken betale det paastevnende Beløb, 7107 Spd. 114 ½ Sk., eller hva mindre Sum han paa sine Oppebørsels-Regnskaber, vevd Sammes Decision, maatte befindes at skyld, med aarlige renter deraf, 8 pCt., fra den Dag at regne, da ethvert Beløb til vedkommende Hovedcasse burde været indsendt, og til betaling skeer. I Mangel af betaling af Cassemangelen og Renterne deraf, bør Tiltalt, Ole Scharre, hensættes i Arbeide i Trondhjems Fæstning, og der forblive, til hans Gjeld er betalt eller han ved Døde afgaaer. De hos tiltalte foretagne Arrest- og Seqvestrations-Forretninger, sluttede 6te November 1822 og 10de April 1823, stadfæstes. I Henseende til de idømte Actions-Omkostninger og Sallarier bør de paaankede Domme ved magt at stande. I sallararium til Actor for Høiesteret, constitueret Regjerings-Advocat Aars betaler Tiltalte Ole Scharre 100 Spd».
Som Kristiansunds-historien viste ble dommen efterhvert formildet, og i 1828 ble noen slike beslutninger offentliggjort[xxx]:
Ved Høiesterets Dom af 18de Mai f. A. (see Rigt. for 1827 No. 49) er forhenværende Byfoged i Christiansund, Ole Scharre, for skjødesløs of uefterrettelig Embedsførelse of for Cassemangel dømt til at have sit Embede som Byfoged i Chritiansund forbrudt og at betale til Statscassen Beløbet af den hos ham befundne Cassemangel med 8 pCt. renter, samt, i Mangel af Betaling af Cassemangelens Beløb og Renter deraf, at hensættes til Arbeide i Trondhjems Fæstning, og der forblive indtil hans Gjeld er betalt eller han ved Døden afgaaer.
Hans Kgl. Majestæt har ved naadigst Resolution af 16de f. M. fritaget Angjeldende for at erlægge de ham ved Dommen ilagte 8 pCt. Renter, samt forøvrigt formildet det ham i Mangel af Betaling af hans Gjeld til det Offentlige, samt af Renterne deraf ilagte Fæstnings-Arbeide derhen, at han fritages for at forette Arbeide som Slave, men hensættes adskilt fra de øvrige Slaver og nyder Underholdnings-Penge lige med hvad der for criminelle Arrestanter er eller herefter vorder bestemt»
På et eller annet tidspunkt ble Ole Schare sluppet ut av festningen, og kom hjem til Kristiansund, der han døde. Han gikk bort 21 januar 1829 og ble begravet[xxxi] 29 samme måned.
Efter hans død rykket Stinchen inn en annonse i Adresseavisen[xxxii] – den bekrefter at livet hadde vært vanskelig i en del år, også for henne:
Ordvalget er ganske ulikt det man finner i flertallet av slike annonser: man kan tenke seg at hun selv har skrevet eller, i det minste, aktivt bidratt til denne teksten.
Og hun var ikke alene om å se mannen som noe annet enn en vinningsforbryter; i Kristiansunds Historie[xxxiii] kan man lese dette om Schare:
«Hans tragedie skyldtes også til en viss grad den herskende avlønningsmåte for mange embetsmenn. Byfogedembedets årlige inntekt var i 1815 9 spd., men steg i slutten av 1830-årene til 8-900 spd. På grunn av den ringe faste lønn var byfogden henvist til sportler. Da byens store handelshus ble rammet av den økonomiske krise, kom også Schare i vanskeligheter. En medvirkende årsak til has tragedie var det vel også at han som stortingsmann ikke fikk anledning til å ivareta sitt embete og viste en altfor stor eftergivenhet ved inndrivelsen av skatten hos skatteytere som var insolventge. Etter hvert ble det klart at han hadde en større kassemangel, og han ble suspendert fra sitt embede i 1820. Ved høyesterettsdom ble han i 1827 fradømt embetet og dømt til å betale tilbake 6107 spd. I mange av betaling skulle han innsettes i arbeid på Trondheim festning inntil betalingen fant sted.
Da Schare søkte om benådning, viste amtmann Krogh en dypt menneskelig forståelse i sin påtegning: han forhalet innsettelsen i fengsel, og da Schare ble syk fikk han lov å dø i Kristiansund i 1829. Da enken senere satt igjen i dårlige økonomiske kår med 8 barn, derav 6 under 18 år, var hans påtegning sikkert sterkt medvirkende til at hun oppnådde hjelp. H. M. Kroghs påtegning gir oss samtidig et trist innblikk i tidens pinaktige forhold i Kristiansund blandt pauvres honteux i slutten av 1820-årene: «I henseende til forsørgelse er Schares kone ni at ense som enke og hans barn som faderløse. Skal denne uskyldige familie ei gå til grunne, må den understøttes. På den private godgjørenhet der mest kunne forventes i Kristiansund, kan ei gjøres regning. Evnen mangler for de fleste til at vise samme».
Med mannens død svinner Stinchen fra synsfeltet. Websiden som behandler Stortingets historie forteller at hun kom til «Thomas Angells Hus» med flere av barna, og at hun ble «priorinne» i den institusjonen[xxxiv]. På den annen side – institusjonens arkiver synes ikke å være tilgjengelig online, slik at de ikke kan konsulteres i skrivende stund.
I Thomas Angells Hus – opprettet av stiftelsen av samme navn, og som fremdeles er i virksomhet – var vel både Stinchen og barna skjermet, og kunne få være i fred. Men derfor er neste gang man treffer på henne i først i 1865.
Ved folketellingen[xxxv] for dette året – tatt opp tidlig i 1866 – finner man Stinchen i gård nummer 4 i Østre Gade. Hun er 80 år gammel, og av yrke «Priorinde». To av døtrene bor fremdeles sammen med henne – Ludia Maria (44) og Augusta Caroline (40). De hadde ikke noen egne tjenere, men det ser ut til at Stinchen står for en husstand på 34 mennesker, kanskje i samarbeid med «Husfader» Rasmus Parelius Hegge, en ett år eldre mann.
Det gikk ikke bare galt med familien: i 1865[xxxvi] og i Trondhjem finner man også datteren Wilhelmine Henriette Caroline – hun er enke, 45 år gammel, har 7 barn – en av pikene er oppkalt efter mormoren – men har råd til å holde seg med en tjenestepike der hun bor i gård nummer 13 i Fjordgaden.
Stinchen var nå gammel, men, må man håpe, trygg. Hun levet et par år til og døde utpå vinteren i 1867.
«Priorinde i Th. Angells Huus, Frue Stinchen Tostrup Scharre (Enke efter Byfoged Scharre)» døde i Trondhjem 14 februar 1867. Hun ble begravet[xxxvii] fra Domkirken 21 samme måned. Hun var 81 år gammel og døde av alderdom.