Lagertha Cicilia meldte in ankomst 10 september 1820. Hun ble døpt[i] i Moss Kirke 10 oktober og fikk fadrene Frue Mentzler; Frøken Karen Herfordt; Jfr. Friborg; Agent Lars Semb; Skibscapitain Scheel; Examinatus juris Heiberg; og O: P: Dahl.
Foreldrene var Johanne Iverine Friborg og Gregers Winther Wulfsberg[ii]. Hun var datter av en urtehandler i København, han var opprinnelig fra Tønsberg og studerte jus, også i København. Slik møttes de, og efter hvert, giftet seg med hverandre. Efter kongelig bevilling av 5 juli 1811 ble de hjemmeviet[iii] på Lille Stenseth – brudgommens fars lystgård utenfor Drammen. Dette var samme år som Wulfsberg ble utnevnt til byfogd i Moss, så han følte vel han hadde evne til å ta seg av en familie.
Første barn i dette ekteskapet ble Jensine Sophie, som kom til verden 12 mai 1812. Hun ble hjemmedøpt av Hr Langberg og fikk dåpen[iv] bekreftet i Moss Kirke 28 juni samme år. Fadrene hennes ble frue Lerche; Madme Riis; Johan Friborg; Tolv Infjs. Abilgaard; Sorenskriver Herman Krefting; Magnus Tyrholm; og Hr Hvoslef.
Drøyt halvannet år efter Jensines fødsel endret verden seg: det ble fredsslutning i Kiel, kongen avstod Norges trone for seg selv og sine efterkommere, norske stormenn møttes med Christian Frederik på Eidsvold og overtalte prinsen til å velge en konstitusjonell vei til kronen. Dermed gikk det ut et åpent brev fra ham til folket og de militære, om å velge representanter til en forsamling som skulle møtes på Eidsvold for å gi Norge en ny forfatning.
Brevet, som er datert 19 februar 1814, la opp til en prosess som hadde to trinn blant de sivile: utpeke valgmenn i hvert sogn, og valgmennene som skulle komme sammen på amtsnivå og velge representanter. Det vil si: i byene var det bare en omgang.
I Moss møttes de stemmeberettigede i kirken allerede 25 februar, og valgte[v] Audieteur og Byfoged Gregers W. Wulfsberg som sin representant.
Fra Moss til Eidsvold er det knappe 140 kilometer på moderne veier, og sikkert ikke mer enn en lang dags reise på Johanne Iverines tid, så mannen var ikke nødt til å reise før 9 april, om han ikke skulle gjøre seg noen ærend underveis.
Jensine var første barn, og efter henne fulgte Emilia Mathilde, 7 april 1814. Selv om menn ikke hadde noe fremtredende rolle i barnfødsler på denne tiden – eller senere – ventet vel faren med å reise til han visste at det var gått bra. Og som man kunne vente, barnet ble hjemmedøpt. Dåpen[vi] ble bekreftet i kirken efter påske, nærmere bestemt 26 juni 1814. Fadrene hennes ble Frue Justitsraadinde Wulfsberg; Frue Mentsler; [NN] Chirurg Mentsler; Petter Tyrholm; og [NN] Schmidt i Moss.
På Eidsvold var ikke Wulfsberg av de mest fremtredende personlighetene, men gjorde sitt – som beskrevet i Norsk Biografisk Leksikon[vii]:
«Av hans dagbok fra Eidsvoll fremgår det at han var særlig opptatt av at en konstitusjon for kongeriket Norge måtte forankres i maktfordelingsprinsippet. Men ut over dette grunnsynet hadde han ingen fastlåste holdninger; han lyttet med åpent sinn til de andres meninger og lot seg ikke binde til noen av de to hovedgrupperinger – “selvstendighetspartiet” og “unionspartiet” – når det gjaldt hvordan det fremtidige forhold mellom Norge og Sverige skulle ordnes. I dagboken raljerer han litt over de to partienes ekstreme meninger og skråsikkerhet».
Henrik Wergeland[viii] ga ham følgende karakteristikk:
«En Moderat, om hvem man ikke vidste hva Side han hældte. Ellers et godt og sindigt Hoved, der ofte kom med gode Bemærkninger».
Neste barn kom til verden to år efter riksforsamlingen. Jakob ble født 3 mars og hjemmedøpt[ix]. Han døde samme dag, og ble begravet[x] 7 mars. Det var en av de tingene som skjedde: Jacob ble «fød syg».
Året efter gikk det bedre da Thora Elise ble født 27 mars 1817 og hjemmedøpt 4 mai det året. Dåpen[xi] ble bekreftet i kirken 11 juli og da var fadrene Gunnel Duus [?]; Maren [NN]; Colen Lindstrøm; Peder Pedersen; Ole Monsen; og Peder [NN].
Neste barn var en gutt som kom til verden 13 februar 1819. Han ble hjemmedøpt 21 samme måned. Dåpen[xii] ble stadfestet i kirken 4 april. Da fikk han navnet Jacob, efter sin avdøde storebror, og fadrene Marte Torkildsdatter; Anne Syversen; Hellene Osmundsdatter; Johanna Jonassen; Lars Johannesen; og Han Torkildsen.
Bare halvannet år senere ble det altså Lagertha Cicilias tur.
Hun burde vært konfirmert, og ble det nok også siden hun senere giftet seg, omkring 1836/37 – men konfirmasjonshandlingen er ikke funnet i kirkebøkene.
Ti år senere døde Lagerthas far, Eidsvoldsmannen. Han gikk bort 23 september 1846 og ble begravet[xiii] fra Moss Kirke 29 samme måned.
Men giftet seg gjorde hun altså – det skjedde da hun var omkring 33 år gammel. Den utvalgte – kan hende av familien, men nokså sikkert med hennes godkjennelse, var den to år yngre Christopher Hansteen fra Moss: de vanket nok i de samme kretser. Han var jurist i Justisdepartementet på denne tiden og skulle gjøre en meget god karriére. Som forlovere hadde Christophers bror Alfred, og hennes bror Jacob. Vielsen[xiv] fant sted i Domkirken i Christiania 20 november 1853.
Paret slo seg ned i utkanten av den daværende byen, på Lille Hjortnes, en løkke som i 2020 har adressen Munkedamsveien 77. I annen halvdel av 1854 var Christopher Hansteen Bureauchef i Justisdepartementet da han og Lagertha fikk sitt første barn.
Valborg Sophie ble født 30 november 1854 og ble døpt[xv] i Aker – nå Gamle Aker – Kirke 12 april 1855. Fadrene hennes var Fru Thora Elise Hansteen – man kan spekulere over hvorvidt kirkebokføreren har gjort en feil, og mente Lagerthas eldre søster Thora Elise, gift Wulfsberg – videre Frøken Sophie Dorthea Hansteen; Frøken Marie Severine Nicoline Hanstgeen; Toldinspecteur Nils Lyng Hansteen; Cand juris Alfred Hansteen; Cand. juris Jacob Edward Wulfsberg; og Handelsbetjent Vincent Lerche Stoltenberg.
Valborg Sophie skulle ikke få leve opp. Hun døde 28 november 1855, bare ett år gammel, efter et fall på gulvet og ble begravet[xvi] på Vor Frelsers Gravlund i Christiania.
Foreldrene averterte dødsfallet i Christiania-Posten[xvii]:
«Bekjendtgjørelser.
At vort elskelige Barn Valborg Sophie bortkaldes fra os d. 28de November sidstleden i en Alder af 1 Aar, bringe vi herved med dyb Vemod til deeltagende Venners Kundskab.
Lille Hjortnæs den 4de December 1855.
Neste barn var også en pike. Ida Therese så dagens lys 16 mars 1856 og ble døpt[xviii] 11 juni samme år. Denne gagen var fadrene Fru Jensine Sophie Gram; Frøken Elisabeth Nicoline Gustava Blom; Frøken Emilie Mathilde Wulfsberg; Told-Inspecteur Nils Lynge Hansteen; Fuldmægtig John Collet Wulfsberg; og Cand. juris Alfred Hansteen.
Så fulgte den eneste hanen i kurven, Albert Waldemar, som meldte sin ankomst 25 mai 1857. Ved dåpen[xix] 13 august samme år fikk han som fadre Fru Caroline Wulfsberg; Frøken Kirsten Marie Lerche; Frøken Marie Severine Nicoline Hansteen; Cand. Juris Henrik Georg Tønder; og Cand. juris Johan Wilhelm Hansteen.
I løpet av de neste årene skiftet Lagerthas mann stilling. Man kunne lese i Morgenbladet[xx] søndag 3 januar 1858 at han muligens var påtenkt som dommer i Christiania:
«Til de to Dommerembeder her i Staden skulle af Regjeringen være indstillet Bureauchef i Justitsdepartementet Christopher Hansteen og Bureauchef i Indredepartementet M. Lambrechts. Hvorvidt Rygtet medfører Sandhed vide vi ikke, men det har ialfald en høi Grad af indre Sandsynlighed, da bægge de nævnte Mænd asees for at høre til de Bedste af de yngre Jurister og i længere Tid have fungeret som Dommere. Et andet Rygte nævnet Procurator Barth som indstillet til et af Embederne».
Første skritt var allerede tatt at Hansteen ble konstituert som dommer året i forveien. Det skjedde gjennom vedtak i Statsråd 30 desember 1857, og publisert i Christiania-Posten[xxi] 5 januar 1858:
«Under s. D. er Bureauchef i Departementet for det Indre Morte Diderik Emil Lambrechts konstitueret som Civildommer, og Bureauchef i Justits- og Politi-Departmentet Christopher Hansteen som Foged, Kriminaldommer og Notarius Publicus Christiania; begge med de i den kongelige Resolution af 16de October 1857 bestemte Rettigheder og Forpligtelser».
Lagertha var visst interessert i teater, for hun er med på en «Fortegnelse over Subskribenter til Ærhvervelse af et bedre Lokale til det norske Theater» som ble publisert i Morgenbladet[xxii] senhøstes 1859. Mannen var også med på listen.
I løpet av disse årene fikk Christopher Hansteen antagelig forsikringer om den endelige utnevnelsen til stillingen, men akkurat når har det ikke lykkes å slå fast. Likevel: Christopher Hansteen fikk avskjed i nåde fra stillingen som byråsjef i justisdepartementet ved en beslutning i statsråd 2 juli 1860[xxiii], så da var han nok trygg på fremtiden.
Året efter fikk Lagertha og Christopher sit yngste barn. Denne datteren kom til verden 25 juni 1861. Da hun ble døpt[xxiv] 8 august samme år fikk hun navnet Johanne Severine Sofie og fadrene Fru Jensine Sophie Gram; Frøken Elisabeth Nicoline Gustava Blom; Frøken Emilie Mathilde Wulfsberg; Told-Inspecteur Nils Lynge Hansteen; Fuldmægtig John Collett Wulfsberg; og Cand. Juris Alfred Hansteen.
Noen år senere var det folketelling for 1865[xxv]. I denne finner man Lagertha i gård nummer 26 i Munkedammen, i Trefoldighets menighet. Det er heller tvilsomt om de har flyttet på seg, men det foregikk en del eksperimentell virksomhet med adressesystemer under den raske veksten i byene på 1800-tallet. Mannen er fremdeles «const. Foged, Criminaldommer og Notarius publicus», og de har de tre barna hjemme ikke overraskende i og med at den eldste ikke var mer enn 10 år gammel.
16 februar 1867 ble Christopher Hansteen utnevnt[xxvi] av kongen til Assessor – dommer – i Høyesterett.
I 1875[xxvii] var det, igjen, folketelling. Denne gangen bor hun og mannen på adressen «Munkedamsveien 77» – de har nok ikke flyttet, men adressene ble noen ganger forandret. Der finner man datteren Ida (19); sønnen Valdemar (18) og yngstepiken Johanne (14).
I tillegg har de to andre ungdommer boende hos seg – begge slektninger – som sikkert er i Christiania for å gå på skole.
Den ene er 15-åringen Axel Hansteen: «Brodersøn» og «Skolediscipel der forsørges af faderen, sorenskriver Hansteen i Soløer». Den andre er 14-åringen Augusta Wulfsberg, som beskrives som «Konens broderdatter» og Skoleelev der forsørges af faderen, «maltkontrollør Wulfsberg paa Eker».
De holder seg med to tjenestepiker, Caroline Paulsen (25) fra Holmsbo, og Marthe Olsen (25) fra Kongsvinger.
I en egen husstand på eiendommen bodde to søstre av Christopher Hansteen – Sophie (64) og Nicoline (56), begge er ugifte. Disse to, som begge levet av formue, hadde egen tjenestepike; hun var Marie Torgersen (35) som var fra Øier.
I 1884 underskrev Lagertha, muligens – og mange andre – en offentlig innbydelse til dannelsen av Norsk Kvinnesaksforening, her i teksten fra Romsdals Budstikke[xxviii]:
«Indbydelse
til at indtræde i Norsk Kvindesagsforening, stiftet den 28de Juni 1884
_ _ _
I de senere Tider har Statsmagternes og Almenhedens Opmærksomhed begyndt i en mere fremtrædende Grad at føste sig ved den tilsidesatte Stilling, som en forældet Lovgivning og forældede Opfatninger har anvist Kvinden i Stat og Samfund.
Der er ogsaa gjort flere betydingsfulde Skridt til at hævde de norske Kvinder den Plads og Ret, der tilkommer dem, og mange Fordomme er i saa Henseende efterhaanden overvundne.
Men det er endnu lagt fra, at man er noget frem til en tilfredsstillende Løsning af alle de mange og store praktiske Spørgsmaavedrørende Kvindens Stilling, som dels allerede er satte paa Dagsordenen, dels snart kan ventes at komme op.
Statens Forpligtelse til at sørge for Pigens ikke mindre end for Guttens Undervisning er først nys bleven anerkjendt. Man er her strax henvist til et stort og løfterigt Arbeide for en bedre Ordning af vore Pigeskoler, et Anliggende, der paa det dybeste maa berøre alle Hjem.
Kvindens økonomiske Kaar er, trods mange Fremskridt i senere Tider, dog fremdeles i flere Henseender mislige og ubetryggede. Hun maa søges dygtiggjort for flere Erhverv og aabnes Adgang til at indtage alle de Stillinger, som hendes Evner og Kundskaber gjør henne skikket til. Det bør tillige virkes for at sikre hede et bedre Udbytte af hendes Arbeide.
Ikke mindre Opmærksomhed paakalder netop nu den Ordning af Hustruens personlige og formuesrettlige Stilling, som tilsigtes ved det for Storthinget foreliggede Forslag til Lov om Formuesfællesskab eller lettet Adgang til Særeie med sine i Familielivet dybt indgribende og for Samfundet saa vigtige Bestemmelser. Det er nødvendigt, at Kvinderne her hævder Tilslutning til de retfærdige og humane Grundsætninger, der nu er ifærd med at kjæmpe si frem til Seir i alle viviliserede Stater, og som bedre end den nuværende Lovgivning vil betrygge Ægtefællernes Interessert og værne og Ægtefællernes Værdighed.
Tiden er nu vistnok ogsaa hos os inde til at reise det Spørgsmaal, om det ikke er ret og gavnligt, at Kvinden høres ved Afgjørelsen af forskjellige Samfundsanliggender. Blant vore Landsmænd paa Island og i Amerika ligesom i Sverige, Finland og flere Lande har Kvinderne faaet Stemmeret i Kommunens Anliggender, og de har i England, som Medlemmer af Skole- og Fattigkommisjoner øvet en særdeles heldbringende Virksomhed.
Disse og lignende Bestræbelser for Kvindesagens Fremme kræver, at de spredte Kræfter samles til fælles og sterk Samvirken. Det er derfor, vi tillader os at henvende os til alle Kvinder og Mænd, som deler vor Mening, med Opfordring om at indtræde i «Norsk Kvindesags-Forening», hvis Formaal der ved Foredrag, Diskusjoner, Udgivelse af Smaaskrifter, Stiftelse af mindre Foreninger rundt omkring i Landet m. v. bidrage til en alsidig Drøftelse og en heldig øsning af de tore Samfundsspørgsmaal, som Kvindesagen sætter paa Dagsordenen.
Kristiania i Novbr. 1884».
Året efter, i 1885[xxix] da det påny var folketelling, var adressen fremdeles den samme, Munkedamsveien 77. Christopher er fremdeles «Høiesterets Assessor». Sammen med dem finner man datteren Ida Therese, nå 29; Johanne Severine S, 24; og Albert Waldemar, 28: han var blitt «architect»[xxx]. Som ti år tidligere finer man et utvalg slektninger sammen med Lagerthe og Christopher. Christophers søstre Sophie Dorothea og Nicoline Severine er der fremdeles; de har fått følge av en annen, «Cand jur. Copist i Enkekasse» Alfred Hansteen. han var 33 og født i Mo på Helgeland. Alfreds søster var der også, Marie (26) likesom en sannsynlig bror, landskapsmaleren Nils Hansteen.
Til støtte for alle disse menneskene holdt man seg med tre tjenestepiker: Marie Torgersen (45) fra Solør; Jørgine Solstad (24) fra Asker; og Sophie Johnsen (28) fra Aremark.
Neste gang man treffer på Lagerthe er i folketellingen for 1891[xxxi]. Fremdeles bor hun i Munkedamsveien 77 sammen med mannen. Han er blitt 69, hun 71 år gammel. Datteren Ida bor fremdeles, ugift, hjemme; det samme gjør Johanne Severine Sophie – men Albert Waldemar er fløyet redet. En niese og en nevø av Lagerthe – barn av hennes bror Jacob – bodde hos dem som besøkende: Gregers Winther Wulfsberg var student og 26 år gammel; Christiane Augusta var 30. Det var to tjenestepiker i husstanden, Hansine Karoline Hansen (43) helt fra Tromsø; og Martha Gran (34) fra – Gran.
Som i tidligere år hadde Lagerthe og Christopher selskap av hans to søstre, Dorothea Sophie (80) og Marie Severine Nicoline (72). Disse to hadde sin egen husholdning, og sin egen tjenestepike, Marie Torgersen (51) fra Øier.
I mars 1895 underskrev Lagerthe – kanskje, det kan ha vært en navnesøster – et annet opprop, publisert i Morgenbladet[xxxii];i dette tilfelle var emnet kirkens vielsesritualer:
___
Til Kirkedepartmentet er indsendt et Andragede om revision af vort nugjældende Vielsesritual i Henhold til følgende Udtalelse, der er underskrevet af 272 Kvinder og Mænd:
«Det er vistnok kun faa Aar siden vort 200 Aar gamle, i sa mange Henseender uheldige Vielsesritual omsider blev undergivet en Revision. Men Resultatet af hin Revision har i flere Punkter været en Skuffelse, og ikke mindst for Kvinderne.
Vistnok har Vielses-Spørgsmaalene undergaaet en tilfresstillende Ændring, men forøvrigt er der i Ritualet kun gjort meget faa Forandringer, og efter vor Formening neppe er en eneste Forbedring, og efter vor Formening neppe en eneste Forbedring; thi Forbedring er de vel ikke, at medens Syndefaldsforbandelsen fremdeles fastholdes i hele sin Tyngde for Kvinden, har Manden derimod sluppet at høre om Tornerne og Tislerne og om, at Jorden er forbandet for hans Skyld.
Det reviderede Ritual retter, lige som det gamle, den Forbandelsesdom, som Syndefaldet bragte over Slægten, mod det kristne Ægteskab, og kalder denne Forbandesesdom en Trængsel, Gud har lagt paa denne Sand. Dette er en vilkaarlig Anvedelse af Skriftens Ord, og dobbelt uheldig, fordi den bevirker, at der til Bruden rettes Ord, som enhver ærbar Kvindes fineste Følelser krænkes og oprøres ved, og som derfor endog Prester finder at maatte udelade eller lempe paa, ligesom af denne Grund den borgerlige Vieles foretrækkes af flere, Uheldigt er det ogsaa, at der – navnlig paa Grund af vor Bibeloversættelses Mangler – indpræntes Hustrue en Underdanighed unden Manden, som lettelig giver denne Anledning til at paaberaabe sig en Ægteskabets Ret til at øve Brutalitet mod Hustruen.
Vort Ritual dømmes ogsaa noksom af de kirkelige Vielsesritualer i andre Lande. Særlig i at burde henvise til det svenske Vielsesritual, som fuldt ud hævder Kvindens Red i Ægteskabet. Og hva den lutherske Kirke finder et og temmende med den hellige Skrift i et Land, bør vel erkjendes ret og skriftmæssigt ogsaa i vort Land.
Heller ikke synes det, som de oven antydede Udtryk og Vendinger i vort Ritual er fundet begrundede i Hænsyn til Ægteskabet selv. Thi Kirkens Styrelse har udarbeidet et Ritual for Borgerlig Vielse, som ikke inneholder noget krænkende for Kvindens Ret eller Blufærdighed.
En Forandring i vort kirkelige Vielsesritual hører derfor til de Ting, som i stedse videre Kredse inden det lutherske Kirkesamfund føles som paakrævet.
Undertegnede har derfor troet at burde indgaa til Kirkestyrelsen med Andragende om snarest at faa de paapegede Mangler ved Vielsesritualet rettede»
I Andragendet heder det:
«Da de fremholdte Synsmaader synes t have Støtte i en alindelig, udbredt Mening inden vort Lands lutherske Kirkesamfund, har man anseet det ufornødent at erhverve flere Underskriftet ved at henvende sig til videre Kredse»
To år senere, 9 mai 1897, døde Lagertha og ble gravlagt[xxxiii] 15 samme måned. Dødsårsaken er oppgitt å være Apoplexia og Aareforkalkning. Hun var 77 år gammel.
Mannen rykket inn en annonse i Morgenbladet[xxxiv] dagen efter dødsfallet:
«Min elskede Hustru Lagertha Cecilia Hansteen, født Wulfsberg, døde igaar efter længere Tids Sygdom i sit 77de Aar.
Christiania den 10de Mai 1897.
Neste dag stod det en ny annonse i Aftenposten[xxxv]:
«Dødsfald
Min elskede Hustru Lagertha Cecilia Hansteen, født Wulfsberg, døde igaar efter længere Tids Sygdom i sit 77de Aar.
Christiania den 10de Mai 1897.
C. Hansteen
Høiesteretsassesor
Begravelsen foregaar fra Kapellet paa Vor Frelsers Gravlund Lørdag den 15 Mai K. 2».