Elisabeth Jørgine Birgitte ble født 15 april og døpt[i] i Østre Porsgrunn Kirke 4 mai 1810. For henne valgt foreldrene Madame Elisabeth Wright; Madame Iversen; Jomfru Bergithe Wright; Herr Jacob Aall Senior; Ulrich Frid. von Cappelen; Hans Møller; Niels Aall; Nicolai Benjamin Aall; Simon Wright; Just Wright; og Carl Møller.
Foreldrene var Birgithe Gurine Veyer og Jørgen Aall – de hadde giftet seg [ii] i kirken på Strømsø – der hun var fra – 27 desember 1793.
Birgithe var datter av havnefogden i det som skulle bli Drammen noen år senere; Jørgen var trelasthandler og reder av en gammel Grenlandsfamilien. I dette tilfellet finnes det en samtidig beskrivelse[iii] av bryllupet:
«Om Jørgen Aalls og Birgitte Weyers Bryllup kan den bekjendte Biskop Pavels, der netop ved denne Tid var bleven Prst i Eidanger, fortælle følgende: «Det var en Søndag Eftermiddag først i Begyndelsen av 1794; jeg havde den Dag prædiket i Eidanger og spis Middag paa Tveten hos Sorenskriver Nors.
En ung Kjøbmand Aall havde været i Drammen og giftet sig og ventdes nu hjem med sin unge Kone. Hele det elegante Porsgrund vilde tage det nygifte Par imøde. Sorenskriveren og hans Kone var ogsaa af Partiet og overtalte mig til at følge med. Vi samledes paa Lillegaarden, en Fjerdingvei hinsides Kirken. Der kom de unge Folk østerfra, og efterat havet tagt nogle Forfriskninger, kjørte vi i en Karavane paa 42 Slæder til Brudgommens Fader N. B. Aall. Et prægtigt Maaltid ventede os der; en Time efter Midnat fulgte vi Jørgen Aall og hans Kone til deres yderst smagfulde Bolig, og Klokken 3 var vi igjen paa Tvedten.
Faa Dage efter gav det unge Par et stort Middagsgilde, og jeg blev indbuden med dertil.
Dette Hus blev mig fra den Dag det kjæreste i den hele Egn. Mand og Kone var to meget elskværdige Mennesker; hun især uendelig interessant og en af de agtværdigste Hustrue og Mødre jeg har kjendt. I intet Hus fandt jeg den Aands og Hjertets Næring, som i deres; sjeldne, høitidelige Fedtage var de Dage jeg tilbragte der, men desto omhyggeligere bevarde ogsaa Hjertet deres Minde».
Første barn, Amborg Nicoline, kom til 8 mars 1795. Fadrene var Mad. Andra, Nicol. Aals; Jürgen Wrights Elizabeth Hedetz; Jomfr. Inger Aall; Jacob Aall Senior; Jens Kiil; Ulrich Frederic [NN]; [NN]; og Hans Christie [?].
Så fulgte Hanna Thomine Magdalena som ble døpt[iv] Østre Porsgrunn Kirke, også kjent som Jesu Kirke, 22 juli 1796. Da var fadrene Enke-Frue Magdalena Weyer; Ulrich Cappelens Kone, Benedicta Henricha Aall; Jomfru Christiance Aall; Kammerherre Søren v: Løvenskiold; Justice Raad Christian Rasch; Hr Nic: Benj: Aall; Hr Niels Aall; Hr Jørgen Wright; og Hr Nicolaj Aall junior.
Mariana, den første med dette navnet, ble døpt[v] I Østre Porsgrunn Kirke, også kjent som Jesu Kirke, 24 januar 1799, og for henne valgte foreldrene som fadre Doctor Møllers Enke Fru Eleonora Hedevig Rasch; S. Rasch’s Kone Charlotte Løvenskiold; Frøken Catharina Gyldenpalm; Rasmus Helletz; Job Arveschoug; Niels Aall; Carl Møller; Hans Møller; og Job Kiil.
Mariana fikk ikke leve opp. Hun døde bare halvannet år gammel og ble begravet[vi] 11 oktober 1800.
Også ble det altså en pike til, en «ny» som fikk navn efter hun som gikk bort: Mariane ble født senvinteren 1801, og da hun ble døpt[vii] i Østre Porsgrunn Kirke 19 mars ble fadrene hennes ble Doctor Møllers Enke Frue Eleonora Hedevig Rasch; Madme Charlotte Rasch fød Løvenskiold; Frøken Catharina Gyldenpalm; Auditeur Wessel; Niels Aall; Capt: Christian Monrad; Capt: Anders Hall; Hans Møller; og Job Kiil.
Året efter var det Benedictha Henriette Severines tur. Hennes dåp[viii] fant sted 3 juni 1802. Da var fadrene Kammerherrerinde Benedictha Henriette Aall; Hr Jacob Aalls Kone Christiana Elisabeth Boyesen; Jomfr: Adelheide Rasch; Kammerherre Adeler; Kammerherre S. Løvenskiold; Justitz Raad Ejlert Hagerup; Søren Rasch; og Severin A. Gyldenpalm.
Så fulgte Wilhelmine, som kom til verden forsommeren i 1806 og ble hjemmedøpt. Dåpen[ix] ble stadfestet i Østre Porsgrunn Kirke 18 juni det året. Fadrene hennes ble Madame Christina Blom; Frøken Margaretha Fridericha Sophia Løvenskiold; Justitzraad Hans Holst Klokke; Doctor Jessen; Toldinspecteur Thomas Hammond; Peder Flood; og Niels Aall Løvenskiold.
Constance ble født 30 mai 1808. Dåpen[x] i Østre Porsgrunn Kirke fulgte 16 juni. Fadrene var Madame Amborg Aall; Jens Kiils Kone, Constance; Jomfru Birgithe Wright; Hr Pastor Rein; Borgermester Collet; Christian Bowin; Christian Paus; Manlieus Gyldenpalm; og Carl Nicolay Løvenskiold.
Og så, til slutt, Elisabeth Jørgine Birgithe.
To år senere døde storesøsteren Benedicte; det skjedde i slutten av januar 1812, og hun var bare bare 10 år gammel. Hun ble begravet[xi] 3 februar.
Senere samme år fikk de besøk av Claus Pavels, han som beskrev bryllupet, og som senere hen var blitt slottsprest på Akershus (han skulle senere bli biskop i Bergen)[xii], og i dagboken beskrev han visitten slik:
«11te juni.
Det var ingen «bedrøvet ellefte Juni; det var vel i det Hele den gladeste Dag, jeg har havt, siden jeg forlod Christiania. Fuglesang vakte mig af en rolig Morgenslummer (en Canariefugl hang i mit Værelse,) og ved Theebordet mødte mig Fader, Moder og Børn fra 18 til 3 Aar, alle fuldkommen efter mit Hjerte. Jeg kjender inget Hjem, hvor Mand, Kone og Børn i sandere Forstand er alt for hverndre, hvor det husslige Samfund udgjør et skjønnere, mere harmonisk Heelt, end dette. Saaledes kjendte jeg dem allerede i deres og mind Ungdomsdage, saaledes fandt jeg dem igjen nu i end høiere Grad. Da vi havde spist Frokost, kjørte Jørgen Aall og jeg til Borrestad. Jeg behøver nok ikke for nogen af jer, kjære Venner, at beskrive den elskværdige, joviale Jacob Aall. I kjender han jo alle, og begribe altsaa, at det var os ingen liden Glæde at faa ham overtalt til at spise Middag med os, uagtet han til Aften ventede Kammerherrer og Kammerherreinder, Frøkner og Baroner, som fra Nord og Syd skulde strømme sammen for at mødes paa Borrestad».
I de foregående årene hadde Napoleonskrigene rast over Europa og verden, det var uår, blokade og nød i Norge, og efter hvert opprant 1814: Kielertraktat og kongens avståelse av Norge, Christian Fredrik bestemte seg til å få Norges krone, et møte med mange av rikets førende menn overtalte ham til å søke en politisk vei mot målet, heller enn å støtte seg på arveretten – som kongen likeel hadda fra sagt seg, også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev til folket, der det ble bedt om at det skulle bli utsett representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april 1814.
I Porsgrund «vare denne Byes samtlige Indvaanere» – kanskje en mild overdrivelse – samlet i kirken 4 mars 1814, og der «blev ved frit Valg og Stemmefleerhed» Grosserer og Stads-Capitain Jørgen Aall kåret[xiii] som byens utsending til Riksforsamlingen.
Med over fem uker frem til møtet skulle åpne hadde Jørgen Aall god tid til å forberede seg. Fra Porsgrunn til Eidsvold er det, på moderne veier, 22-23 mil – og det tok nok noen dager med hest og vogn, men veiene i denne delen av landet var gode og om ikke det var altfor vått skulle man klare reisen på noen dager. Altså var vel Birgithe alene hjemme i Porsgrunn fra en gang i den stille uke dette året.
Under de formelle forhandlingene på Eidsvold var ikke Jørgen Aall svært synlig, men viste interesse for særskilte saker[xiv].
På Eidsvoll hørte han avgjort til selvstendighetspartiet, men han var i likhet med flertallet av representantene lite aktiv i debattene, som han imidlertid beskrev i sine dagbøker. Han stemte sammen med unionspartiet i enkelte viktige saker, som kursgarantien og kongevalget.
Wergeland[xv] har ikke noe spesielt å si om Jørgen Aall, men mest fordi han ikke var markant nok til å kunne karakteriseres eller, som han skrev:
«Af de Øvrige kunde dog endnu … og Kjøbmand Aall fratrækkes de resterende Nuller. Ikkun Mangel paa noget Iøienfaldende i Profilet og Frygt for at faa formange ensformige Silhouetter betager dem Pladsen imellem disse, men ikke Kravet paa at erindres af Nationen».
Riksforsamlingens siste møte fant sted 20 mai, og efter det var medlemmene fri til å reise hjem, eller hvor de nå skulle hen: mange hadde sikkert ærender underveis, og mange ville nok høre nytt fra Eidsvold. Men Wilhelmine, søsknene hennes og moren og barna fikk ham nok hjem igjen før slutten av mai eller helt i begynnelsen av juni: en fin tid av året.
Det var folketelling i Porsgrunn i 1815[xvi]. I den finner man Wilhelmine hjemme hos foreldrene i gård nummer 33 i Østre Porsgrunn. Der er også se seks søstrene hennes, og – selvfølgelig – broren. Det er et stort antall tjenestefolk, deriblandt en mulig forretningsforbindelse av faren – Jørgen Flood, en 22 år gammel Skiensmann – og tre blad Linaae, to kvinner og en mann – i alderen 23 til 29; 34 år gamle Scharlodt Winge; og den jevngamle Marie Kistine Boe. Disse kvinnene er alle beskrevet som «jomfru». Så følger fem menn: to er ikke beskrevet, en er matros, og de to siste drenger: disse var nok knyttet til forretningsdriften og jordbruket. Og til slutt, ikke færre enn syv piker, altså hushjelper av ulike slag og fra 18 til 30 år gamle.
Elisabeths barndomshjem var et svært velstående et: hennes far ble ilignet 3’100 spesiedaler ved sølvskatten[xvii] i 1816. Til sammenligning betalte Grev Wedel Jarlsberg[xviii] 7’500 og han eiet, gjennom sin kone, Bogstad i tillegg til grevskapet sitt.
Men alt jordisk er forgjengelig, og noen år senere veltet ulykkene inn over familien. Først fordi tidene var dårligere for handelsmenn, Jørgen kom i vanskeligheter, og i siste omgang kom problemene inn i hjemmet på bokstavelig vis[xix]:
«Proclama
Mandagen den 1ste Marts d. A. bliver et Møde afholdt i Hr. Grosserer Jørgen Aalls Opbudsboe udi hans Gaard i østre Porsgrund, hvortil Boet Creditorer og Befuldmægtigede anmodes om at afgive Møde for at tage de fornødne Beslutninger i flere Boets Anliggender, som og i Henseende realisationen af Boets Eiendomme, saavidt ei endnu er skeet. Samme Tid skal Creditorerne blive forelagt en Udsigt ove Boets Forfatning og Beskaffenheden med de forskjellige Boeds Indgjelds og udgjelds Poster.
Porsgrund, den 4de Jan. 1819.
Aall, Wessell
Statsraad Sorenskriver».
Det skulle skje mer: om enn kreditorene var villig til å akseptere et forslag fremlagt av Aall på møtet 4 mars, måtte neste møte, berammet til 1 juni og der forslaget skulle vedtas, holdes hjemme hos Niels Aall. I avisannonsen 11 mai heter det «Imidlertid er den Ulykke indtruffen, at bemeldte Hr Aalls Gaard er afbrændt[xx]». Marianes eldste søster, Amborg, ble så vidt reddet ut av en gårdsgutt[xxi].
Familien flyttet derefter ut på sin landeiendom «Roligheden» som var blitt overtatt av slektninger og stillet til disposisjon som bolig.
Der døde Elisabets mor, Birgitte Gurine Aall, født Wejer, 25 august 1819 og ble begravet[xxii] 31 august. Hun var 49 ½ år gammel.
Marianes far – som aldri giftet seg igjen – rykket inn en notis, skrevet før begravelsen, i avisen[xxiii] som langt på vei bekrefter Biskop Pavels bemerkninger om ektefellene:
«Med Smertens bitre Følelse maa jeg gjøre bekjendt for mine deeltagende Venner og Velyndere, at min elskede Kone, Birgithe Gurine, født Weyer, den 25de dennes, blev hankaldt fra den Tilværelse, hun i 49 ½ Aar her paa Jorden havde oplevet. For mig var hun den kjærligste, huldeste og trofasteste Ledsagerinde, for vores Børn, i alt 9, nu 7 tilbage, den ømmeste og sikreste Veilederinde. Alfaders Stemme lød. Han fandt hende moden i Tro og Kjærlighed til at boe hos sig. I dette Haab ville mine Børn og jeg hente Lindring for vores dybe Kummer; ogsaa ville vi søge at blidne Sorgen, ved at bevare for hinanden, indtil Alherren ogsaa engang aabner Evigheden for os, en Kjærlighed reen og brændende, som den, hvormed den Forklarede elskede os.
Porsgrund, den 29de August 1819.
Jørgen Aall».
Året efter, 4 juni 1820, døde storesøsteren Wilhelmine, bare 14 år gammel. Hun ble begravet[xxiv] 10 samme måned.
Elisabeth Jørgine Aall ble konfirmert[xxv] 1 søndag efter påske – 2 april[xxvi] – 1826. Hun er ført opp som den første av 11 piker; sammen med de 12 guttene var kullet på 23 ungdommer denne vårsøndagen.
Helt i slutten av samme år døde søsteren Mariane, bare 26 år gammel, 28 desember 1826. Hun ble begravet[xxvii] 4 januar 1827.
Elisabeth Jørgine giftet seg da hun var omkring 21 år gammel. Hennes tilkommende var Jacob Schive Fabricius, en ni år eldre mann født i København med militær bakgrunn – og sønn av Eidsvoldsmannen Jens Schow Fabricius. Ungkarlen og Stabskapitainen ved Artilleri Brigaden og Jomfrue Elisabeth Jørgine Birgitta Aall hadde, som forlovere, Kiøbmændene Eilias og Paulus Flood. Vielsen[xxviii] fant sted 24 juni 1831.
Paret slo seg ned i Bærum, der den første av fire piker kom til verden 23 mars 1832. Dette var Elisabet Marie, og hun ble døpt[xxix] 30 mai samme år. Fadrene hennes var Frue Lectorinde Hjelm; Frøken E. Rasch; Artilleriecapitain Flood; Candid: Jur: N. Herlofsen; og J. Aal.
Året efter, 28 oktober 1832, døde søsteren Constance i Porsgrunn. Hun var 24 ½ år gammel og ble begravet[xxx] 3 november.
Følgende år mistet Elisabeth sin far, Jørgen Aall. Han døde 8 og ble begravet[xxxi] 13 april 1833.
Senere samme år fikk Elisabeth og Jacob Fabricius datteren Constance, som så dagens lys 20 november 1833 og ble døpt[xxxii] 23 mars 1834. Fadrene var Frue Amborline Aall – Elisabeth Jørgines eldste søster – Jfr. Bendiche Aall; Admiral Jens Schou Fabricius; Kjøbmand Paulus Flood; og Sou-Lieutenant Karenius Fabricius.
I løpet av de neste to årene ble Jacob Fabricius forflyttet, og familien kom til Trondhjem, der de bodde i Strandgaten. Her meldte datteren Birgithe Jørgine – oppkalt efter morforeldrene, og senere kalt «Bibba» – sin ankomst 8 august 1835. Hun ble døpt[xxxiii] i Nidarosdomen 13 september samme år. Fadrene hennes var «Forældrene selv»; Fourer Sandberg; og Vicecorporal Jonas Johnsen.
Fjerde og siste barn var Maren Elisabeth Marie. Hun ble født 19 oktober 1838 og døpt[xxxiv] i Garnisonskirken 2 desember samme år. Denne gangen var fadrene Fur Augusta Stang; Frøken Ida Sophie Catharine Motzfeldt; Professor Claus Winther Hjelm; Barnets Fader; Kjøbmand Anders Spørck; og Student Jørgen Flood.
To år senere ble Elisabeth Jørgine enke, da Artillericapitain og Batterichef Jacob Schive Fabricius døde 31 oktober 1840. Han ble begravet[xxxv] 7 november. Dødsårsaken var «Brystsvakhet»
Datteren som så dagens lys i Trondhjem, Birgithe Jørgine eller Bibba, skulle senere i livet komme til å skrive om seg selv og livet i en notisbok som en efterkommer har offentliggjort utdrag av på en egen webside. Nedenfor følger noen utdrag som kan kast lys over Elisabeth Jørgines liv, og tanten Amborg Nicolines:
«Min første erindring er fars død. Jeg var den gang 4 år da far døde i 1840. Altså er det lidet jeg kan mindes ham. Jeg kan huske at mor faldt grædende i en sortklædt dames arme, og at der blev en hel del omflytning hos os. Vi bodde den gang her i Kristiania. Her er også Marie født. De to eldste Betsy og Constance er født på Stokke hvor far fik en chefsgård. Så blev han forflyttet til Tronhjem og der blev jeg født. Det var en besværlig flytning frem og tilbake, hele veien ble kjørt over land og de var mange dage om det fortaltes meg.
Da far var død og mor sat igjen med os 4 pikebarn var det trist nok med kun 180 speciedaler året i pension. Mor hadde imidlertid mange gode kjærlige venner der hjalp hende. Hun fik tilbud fra sin svoger konsul Jørgen Flood, at hvis hun vilde flytte til Porsgrund så skulde hun der får fin bolig i en gård der tilhørte ham. Dette smukke «flak» av onkel Jørgen har jeg aldrig glemt. Gud velsigne ham for det!
Det ble da bestemt at vi skulde flytte til Porsgrund tidlig på vaaren i 1840. Vi tok ind hos bestefar Fabricius, som levet da. Det må ha været en besværlig flytning for mor.
…
Vi var hos bestefar en tid. Hvor lenge husker jeg ikke, men han døde mens vi var der. Jeg kan godt huske at jeg blev ganske stiv av redsel og lenge efter lå våken og så det stive ansig i kisten. Jeg var vistnok et nervøst barn, men ingen trodde på sådant den gangen. Begravelsesdagen var vi barn hos onkel Floods. Jeg kan godt huske vi sat i vinduene der og så det storartede ligtog drage forbi.
…
Mors møbler og saker som måtte sendes med en fragtbåt efter den tids bruk, ankom endelig og hun fik da sit nye hjem ordnet. Det ble bestemt at mors eldste søster Ambor skulde bo hos os. Hun var selv en hjemløs fugl og hadde i de sidste år måttet bo hos fremmede og var lærerinde i sprog hvori hun var meget flink. Men så arvet hun efter en veninde, frk Løvenskjold, noen tusind spd. Jeg husker ikke nu hvor meget, men det var nok til at vår nøysomme tante levet sorgfritt av rendtene og enda kunde dele litt med andre. Hun skulde betale mor 6 spd om måneden, men selv holde sig med ved, lys og vask. Således ordnet Gud det i sin barmhjertighet at de to søstre skulde bo sammen hvilket skulde ha så god indflydelse på os barn.
…
Der gikk en bakke op til huset, beplantet med trær til hoire side var haven og til venstre en løkke. Når vi kom ind av porten var der et stort firkantet gårdsrum med et duehus i midten. Uthus var bygget rundt om, til venstre rullebod, drengestue og stald, til hoire matbod, bryggerhus, og mors vedrum. Midt for var der utgang til løkken og et stort vognskjul med mange gamle underlige vogne og vedrum for dem der bodde i første etage. Anden etage var bestemt for os. Der førte en bred umalet trappe op til den, og hvor mange gange vi har ramlet op og ned ad den trappe!
Når vi kom op var der midt for et vindu ut til gåden. Til venstre var en dør der førte ind til tantes værelse og til høire en lengere gang der gikk til vårt kjøkken. Og så enda en gang der førte ind til en stor sal, som vi egentlig ikke hadde ret til uten som gjennomgang, da mors dagligværelse lå på den ene siden av den og ”gråværelset” på den anden. Dette værelse hadde onkel Flood forbeholdt sig til gjesteværelse for 1ste etage.
Gjennem kjøkkenet kom vi ind i soveværelset et litet etfags værelse hvor mor hadde anbragt senge en stor dragkiste et vingebord ved vinduet og noen stoler. Vi lå to i hver seng, der var ikke plads til andet. Mor lå selv på sofaen i dagligstuen. Den var et tofags hjørneværelse, hvis vinduer vendte ut mot haven. Sollys og livlig var den stue, inderlig hyggelig indredtet uagtet al sin tarvelighet.
I soveværelset spiste vi middag da ved vingebordet sat midt på gulvet og dekket. Morgen og aften spiste vi i kjøkkenet, å, det hyggelige kjøkken! På langveggen nærmest gangen stod en lang sengebenk med trælok og mørkmalet. Der sat altid tante og mor like ovenfor med ryggen til komfyren, hvor thekjedlen stod og sprutkogte.
…
Hver morgen holdt mor andagt for os alle, piken kom også ind da. Det er forunderlig med Guds ord! Endnu så mange år efter kan jeg føle den hellige fred hvile over os alle, når mor leste. En besynderlighet må jeg fotelle. Vi hadde en stor grå kat som altid sat bak komfyren, men straks den hørte mor begynde at lese, kom den frem meget høitidelig og satte sig midt på gulvet og rørte sig ikke før mor var ferdig.
Alt hva vi barn spiste av var av blikk, alt vaskevandsstel likeså, et blikkrus til at drikke vand av og en flaske med vand i. Jeg gad vite hvad nutidens forvente barn vilde si, hvis man bød dem det, men vi hadde ingen skade av det, at vi var tarvelig vant.
…
Nu har jeg igjen tante Ambors værelse. Det hadde bare et vindu der vendte ut mot bakker, og der stod tantes lænestol og det runde bord. På veggen til soveværelse stod sofaen med et bord foran og like overfor var en alkove, hvorudi tantes seng stod. Der var så hyggelig hos tante, altid mødte vi et venlig ansigt når vi kom ind til hende. Dog jeg tror, at hun bør ha et særskilt kapitel som vi vil kalde:
Tante Ambors minde.
Du kjære gamle tante Ambor, hvor levende står du ikke for mig! Det er umulig at tenke tilbake på vor barndom uten at du er indflettet deri. Du som ganske vist av Herren ar anvist den plads i livet for at du ved siden av mor skulde utøve en så god influtelse på hel vor utviklings, thi efter de erfaringer jeg har gjort i mit liv og jeg ser tilbake på det med en kristens blikk, da ser jeg altid Guds faders hånd du har ledet os i de forhold der vid drage os til målet: det evige liv.
Gud knyttet os således sammen og en gang skal vi forstå det. Aa, for en jubel, og frelse so en brand i ilden, skal vi møtes, love Herren og takke dem, der har været hans redskab til vor frelse.
Tante Ambor var mors eldste søster. De hadde været 9 barn, 8 døtre og 1 søn. Han var gift og bodde i Larvik. De 5 søstre var døde lenge før vi kom til Porsgrund, og de lå alle begravet på kirkegården der.
Bedstefar Aal var en velstående mand. Han fik penge med bedstemor der var datter av en handelsmand Weger fra Drammen, og hun skal ha været en dygtig husmor men døde tidlig, da mor var 11 år. Bedstefar Aal eiet en stor går i Porsgrund, der bodde familien om vinteren. Men så hadde han bygget en mindre går på en ø som han eiet i nærheten av byen, og der bodde de om sommeren. Den var tet bevokset med trær og andle og blev kaldt ”Roligheten”, det var også et yndig sted. Vi barn var der ofte om sommeren med tante og mor og moret os meget ved at se deres barndomshjem.
Mens bestemor endnu levet hendte der en begivenhet som for altid satte et tungt merke i tantes liv. De bodde i huset i byen og en nat brød der ut ild og hele huset brendte op. Alle blev reddet men tante Ambor var ikke til at finde. Bestemor vred sine hænder og bad om at man måtte gjøre alt for at redde hende. Endelig var der en modig mand, en tjenestegut der på gården. Han blev altid kadt «Ola Gut» og var sit herskap meget hengiven. Han klatret op på en høe stige helt op til loftet, og der midt i flammerne, fant han tante, aldeles fortvilet. «Lad mig brænde, det er min skyld» var alt hva hun sa, men den sterke mand tok hende med magt og bar hende ned.
Kort efter styrtet huset sammen. Tante var så forbrændt, at hun altid hadde ar efter det, især i ansigtet. Hun hadde ligget og lest ved lys om natten og så hadde lyset tat fat i sengeomhænget. I fuld forfærdelse hadde hun så styrtet op på loftet og gjemt seg der. Olagut var siden hele familiens yndling».
Den samme websiden inneholder et fotografi av Elisabeth Jørgine og tre av døtrene:
Livet fortsatte nok i sparsommelighet, men uten armod, for Elisabeth Jørgine, men man ser ikke noe til henne i kildene de neste årene. Men i folketellingen for 1865[xxxvi] finner man henne igjen.
Da var hun flyttet fra Porsgrunn, for alle døtrene var nå gift. Det vil si, hun bodde hos en av dem, den yngste – Maren Elisabeth, som hadde giftet seg med Otto Møller Hansen, en prest fra Smålenene som var 12 år eldre enn henne og nå sogneprest i Sollia på Hedemarken, siden 1965 en del av Storelvdal kommune. De hadde tre barn – Jakob Fabricius (4) var født i Ringsaker; Elisabeth (2) og Erik (1) var begge fød i Sollia. I tillegg hadde de en pleiedatter, Karen Halvorsdatter (14) samt en dreng og to piker i tjeneste. Elisabeth Jørgine hjalp sikkert til – men nå var det noen andre som endelig kunne ta vare på henne, også.
Men det var ikke et permanent oppholdssted, og hun kom seg efterhvert tilbake til Porsgrunn, der hun døde 13 juli 1873. Hun ble ikke mer enn 63 år gammel, men hun var ikke av en familie som ble svært gamle, og det hadde nok vært et strevsomt liv. Enkefru Elise Georgine Bergithe Fabricius ble begravet[xxxvii] i Øster Porsgrunn 17 juli.
En dødsannonse stod på trykk Morgenbladet[xxxviii] noen dager senere:
«BEKENDTGJØRELSER
Dødsfald.
Vor dyrebare, uforglemmelige Moder Elise Fabricius født Aall, Enke efter forlængst afdøde Artillerikaptein Jens Schive Fabricius blev hjemkaldt til sin Herre og Frelser Søndagen den 13de Juli lidt over 63 Aar gammel.