Gunnild ble døpt[i] 2 juli 1792. Fadrene hennes ble Ole Sagnesgar; Tarald Bøe; Tarje Nommeland; Gyroe Qvæstad; og Ragnhild Havstad.
Foreldrene var Guro Gunnulvsdatter Kvestad og Olav Knutsson Tveiten – begge av bondeætt. De hadde giftet[ii] seg 1 mai samme år, så selv om de hadde tyvstartet samlivet så var det ikke med så mye.
Bygdeboken forteller om Ole, ved å sitere andre forfattere. En av disse sier at «Olav Tveiti var so ven ein kar, liten og godt ihopkommen. Håret var ljost og augo blå» – han var kanskje et lite varp for Guro. En annen forfatter har mer detaljer, bygget på personlige minner[iii]:
«Ole Thveten var af noget ove Middelshøide; Ansigtstrækkene var ædle, og det forekom mig, at han, naar tages hensyn til Alderen, endog kunde kaldes smuk. Uagtet han den gang nermede sig de Syvti, besad han Kjæmpens Figur og iponerende Holdning; hans Gang var baade let og kraftig … Ole Thveten havde almindelig god Forstad, han var retsindig og besad et hjerte, der følte for Andres Nød. Han var tillige gjæstfri, og Ingen, hverken Fremmede eller Bekjendt, forlot Thveten, uden at have modtaget Bevis derpaa».
En annen anekdote viser et annet aspekt av Guros manns personlighet:
«Han levde i ei tid då neveretten rådde i nokså høg grad, noko denne soga som me hermer etter Johannes Skar vitnar om:
Olav hadde stella til so godt eit mål mat til nons, og bad inn alle dei gildaste menner her var i Valle. Alle skrepte (skrytte) av maten kor fæl han var. (- «fæl», her i tydningi god, flott, rikeleg-). Men skrivaren skrykte på nosi og bladde, og skaut kjøtstykki hitetter bordet. Då dei hadde so metta seg gjekk han innåt han, Olav: «Ko mykje koster a nevehogg,» sa han. «Tie dale», svara skrivaren. Olav la peningane på bordet, og dolva til han under øyra, så han seig i uvit. Men skrivaren hadde ikkje noko å krevja av han då, av di han sjølv hadde sagt, kor mykje slaget kosta; – so høyrde eg med ho fortalde ein gong dotter hans Olav Tveiti ; men ho hadde høyrt soga av mor si, sa ho[iv]».
Uansett: for Guro var han nok ikke alltid like håndterlig, om man skal tro på Norsk Biografisk Leksikon[v]:
«Olav vokste opp på Nordigard Tveiten i Valle. Han var en kjekk kar, sterk og godt likt, men også kjent som en som likte seg i godt drikkelag. 1776 gjorde presten ham til omgangsskolelærer, og han fortsatte som det til 1785. 1783 giftet han seg med sønnedatter til lensmannen, og han var selv lensmann fra 1786 til kort før sin død 1837.
Olav Tveiti overtok bruket fra sine foreldre 1788. Han drev også som driftekar og handelsmann. Når han som lensmann hadde pantet for skatten, lå han med drifter med kuer og sauer på heia om sommeren, for så å selge om høsten. Dessuten solgte han kjøtt og smør i byen. Som lensmann er han beskrevet som rettsindig, uavhengig, med godt hjerte og følelse for andres nød. På lensmannsgården var det stor gjestfrihet, også overfor de årvisse fantefølgene.
Drikkelagene ble hans tragedie. Under et barselgilde på Brokke 1797 kom han i slagsmål med Torjus Rysstad. Torjus ble drept, og Olav ble først dømt, men senere frikjent i Høyesterett fordi man mente han hadde handlet i nødverge. Olav beholdt lensmannsombudet, men ble aldri den samme etter tragedien».
Første barn ble en pike. Gunnild kom til verden før jul 1783, og ble døpt[vi] første juledag det året. Fadrene hennes ble Ole Thorsen Røiseland; Knud Kittilsen Tveten; Halvor Augunsen Tveten; Maren Boller; og Birgitte Berge.
Gunhild skulle ikke få vokse opp. Hun døde, bare halvannet år gammel. Den 28 april 1785 ble det kastet jord på hennes grav[vii].
Neste barn var en gutt. Da han ble døpt[viii] «Festo Annuntiationis Mariæ» – Marimesse om våren, 2 april[ix] 1786 – fikk han navnet Knud og fadrene Ole Qvæstad; Ole Wiigen; Daniel Havstad; Guro Qvæstad; og Sigri Wiigen.
Da Guros annen lillebror Knud døde – han ble kastet[x] jord på 23 mai 1786 – stod hennes far uten odelsgutt til å ta over gården « … og det vart difor versonen Olav Knutsson Tveiten, lensmannen, som ervde eigedomen. Det var i 1806 han fekk skøyte for 474 rd[xi]».
Guros tredje barn ble også en gutt. Biørn ble døpt[xii] «Festum Ascensionis Domini» – Kristi Himmelfarts Dag, 21 april – 1789. Denne gangen var fadrene Hr Christensen; Corporal Even Ramnæs [?]; Kirsten Heimsland; Mad: Rutensen [?]; og Ragnild Kvæstad.
Så var «vår» Gunhilds tur, fulgt av Jorund som ble født våren 1796 og døpt[xiii] under gudstjenesten på Marimesse om våren, 13 mars[xiv], det året. Pikebarnets fadre var Ole Sagneskar; Knud Qvasaker [?]; Lars Hougebirk; Sigri Berge; og Anloug Tveeten.
Neste barn var også en pike. Sigri ble døpt[xv] 7 april 1799 og fikk fadrene Ole Homme; Ole Sagnergaa; Knud Tvedten; Gyro Qvæstad; og Ragnil Havstad.
I 1801[xvi] finner man Guro – skrevet Gyro – sammen med mannen, 43 år gamle «Lænsmand og gaardbrugende bonde» Ole Knudsen, hjemme på Tvedten. Der har de barna Knud (15); Biørn (12); Gunnil (9); Jørand (6); og Sigrid (2). Oles mor, den 75 år gamle enken Sigrid Biørnsdatter, bodde sammen med dem.
Siste barn i denne flokken var Birgit. Hun ble døpt[xvii] 1 april – påskedagen[xviii] – 1804. Fadrene ble Ole Berge; Tore Omlie; [NN] [NN]; Madame Aamodt; og Anloug Tvetten.
Gunil Olsdatter Tvetten ble konfirmert i Walle Kirke – den ble senere erstattet – da hun var 15 år gammel, 3 mai 1807. Hun fikk karakteren[xix] god og er ført opp først av 22 piker; sammen med 16 gutter var de et kull på 38 ungdommer denne vårsøndagen.
Gunhild giftet seg ganske ung, hun var knappe 17 år gammel. Hennes tilkommende var ungkaren Folke Tiodjersen Qvæstad, han var i slutten av tyveårene og hadde vært soldat[xx]. Som forlovere hadde de Kittel Møestad [?] og Ole Aanonsen Berge. Vielsen[xxi] fant sted 25 april 1809.
Folke var antagelig en slektning – Gunhilds mor kom fra en av Kvestad-gårdene – og om ham og gården kan man lese i bygdeboken[xxii] for Valle:
«Mor åt Folke hadde ervt 6 ¾ ksk. i Harstad (bnr. 3b der) etter foreldri sine. I 1801 selde Folke denne eigedome til Torleiv Knutsson Harstad (Harstad, bnr. 1), bortsett frå 1 ksk. som vart dela frå og lagt til Kvestebruket, slik at skyldi kom opp i 8 ¾ ksk.
Skiftebrevet etter Folke og Gunhild i 1821 opplyser at dette kalvskinnet var eit par støylar med tilliggjande slåttor og fiskevatn. Støylane var Storestøyl og Verevatn, og det var ein del av kvar som vart kjøpt. Framleis eig Harsad, bnr. 4 ein lut av dei, og Nordigard Kveste ei annen del.
Av ein dom i ei sak mellom bøndene på Harstad og Sandnes på ei side og Olav Folkesson Kvestad (nedanfor) på hi i 1861 ser det like vel ut som at Kvestemannen då åtte alle dei 6 ¾ ksk. i Harstad: Ifølge Sagens Oplysning er Indstevnte Eier af 1 Huud 7 ¾ Kskd. i Gaarden Qvæstad, samt 6 ¾ kalvskind i Harstadi.Har Olav kjøpt attende dei 5 ¾ ksk. far hans selde til Torleiv Knutsson Harstad i 1801 utan at kjøpebrevet har vorte tinglyst? Av dei kjeldoneme har til rådvelde, kan det mest se slik ut.
Både Folke og Gunhild døydde unge; eldste sonen Tjodgeir var altfor ung til å take oer garden med det same. Kanskje kan me tenkje oss at bror til Folke, Olav, var bruksmann eit bel.
Ein annan mann som ser ut til å ha vore leiglending i Kveste iallfall i 1821, var Esaias Olsson Homme – kanske sat han her (sjå om han på Hommehaugen, bnr. 1).
Tjodgeir Folkesson rokk berre så vidt å varte vaksen før han leid av, og det vart den yngre broren, Olav, som kom til å verte bonde etter faren».
Paret slo seg ned på Kvestad, der de fikk sitt første barn året efter. Sønnen Tiodje ble døpt[xxiii] i kirken 9 september 1810 og fikk fadrene Ingebor Mølsted; Jaran Omlie; Ole Kvæstad; og Kittel [NN].
En annen sønn, Olav, så dagens lys høsten 1812 og ble døpt[xxiv] 15 november det året. Denne gangen var fadrene Provstinde [NN]; Birgit Qvæstad; Ole Qvæstad; og Gunder Qvæstad.
Og to år senere opprant året 1814, det ble Kielerfred og notabelmøte: Christian Frederik lot seg overtale til å søke en politisk vei til kronen heller enn å kreve en arverett hans far likevel hadde frasagt seg – også på efterkommernes vegne. Og det gikk ut et brev til folket, der man ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april dette året.
I Valle møttes de stemmeberettigede i tre sogn i Valle Kirke 18 mars 1814, og valgte sine valgmenn, de som skulle sendes videre til amtet for å utse representantene til riksforsamlingen. Fra Valle menighet[xxv] ble det Lensmanden Ole Knudsen Tvedten og Medhjælper Knud Knudsen Qvasager.
Fem dager senere møttes valgmennene fra hele Raabygdelagets Amt på gårde Løbdal i Byglands sogn, og valgte[xxvi] da tre representanter som skulle reise til Eidsvold. De var Sorenskriveren for Østre Raabygdelagets Sorenskriverie, Thomas Bryn: det sies ikke om det var han som fikk en ørefik noen år tidligere. Dernest var det bonden Even Torkildsen Lande, og til slutt, Lensmand Ole Knudsen Tvedten. Sorenskriveren fikk 23, Lande 19, og Ole Knudsen 15 stemmer.
På Eidsvold stilte Ole seg på selvstendighetspartiets linje, men gjorde seg ikke til noen ledende skikkelse.
Siste møte i riksforsamlingen foregikk 20 mai 1814, og efter det var deltagerne fri til å rise hjem igjen, og det gjorde sikkert Ole Knudsen også – om han enn gjorde seg noen ærend på veien.
Og åtte år senere opprant året 1814, det ble Kielerfred og notabelmøte: Christian Frederik lot seg overtale til å søke en politisk vei til kronen heller enn å kreve en arverett hans far likevel hadde frasagt seg – også på efterkommernes vegne. Og det gikk ut et brev til folket, der man ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april dette året.
I Valle møttes de stemmeberettigede i tre sogn i Valle Kirke 18 mars 1814, og valgte sine valgmenn, de som skulle sendes videre til amtet for å utse representantene til riksforsamlingen. Fra Valle menighet[xxvii] ble det Lensmanden Ole Knudsen Tvedten og Medhjælper Knud Knudsen Qvasager.
Fem dager senere møttes valgmennene fra hele Raabygdelagets Amt på gårde Løbdal i Byglands sogn, og valgte[xxviii] da tre representanter som skulle reise til Eidsvold. De var Sorenskriveren for Østre Raabygdelagets Sorenskriverie, Thomas Bryn: det sies ikke om det var han som fikk en ørefik noen år tidligere. Dernest var det bonden Even Torkildsen Lande, og til slutt, Lensmand Ole Knudsen Tvedten. Sorenskriveren fikk 23, Lande 19, og Ole Knudsen 15 stemmer.
På Eidsvold stilte Ole seg på selvstendighetspartiets linje, men gjorde seg ikke til noen ledende skikkelse.
Siste møte i riksforsamlingen foregikk 20 mai 1814, og efter det var deltagerne fri til å reise hjem igjen, og det gjorde sikkert Ole Knudsen også – om han enn gjorde seg noen ærend på veien.
Året efter at faren hadde gjort tjeneste på Eidsvold fikk Folke og Gunhild sønnen Tallak. Han kom til verden sent på vinteren 1815 og ble døpt[xxix] 26 mars det året. Denne gangen var fadrene Ingebor Qvæstad; Birgithe Qvæstad; Lensmanden Thjodesen; og Ole Qvæstad.
Siste sønn i denne familien var Knut. Han ble hjemmedøpt 16 mars 1817 og fikk dåpen[xxx] stadfestet i kirken 6 april samme år. Da var fadrene Gaardmandskone Birgitte Aanonsdatter Grøsle [?]; Jorund Olsdatter Espetvedt; Gaardmand Osmund Tjogeirson Omlie; Kittel Danielsen Hestad; og Inderst Knud Olsen Omlie.
Aller siste barn – og eneste pike – var datteren Todne. Hun ble døpt[xxxi] 23 mars 1820 og fikk fadrene Gaardmandskone Ingebor Hestad; Gaardmandskone Jorund Homme; Osmund Omlie; Kittel Hestad; og Ole Sigurdson Bøe – alle Gaardmænd.
Gunhild Olsdatter Qvæstad døde, 30 år gammel, 29 april 1821. Hun ble begravet[xxxii] 12 mai.
Folke døde 25 juni 1821, 45 år gammel. Han ble begravet[xxxiii] 30 samme måned. Og dermed var barna foreldreløse.