Anne kom til verden rundt 1724/25/26 om man dømmer ut fra den alderen som blir oppgitt for henne ved folketellingen i 1801, 76 år. Det er ikke lykkes å slå fast nøyaktig når eller hvor, og dermed heller ikke hvem foreldrene var og om hun hadde noen søsken.
Kirkeboken fra Søgne – en kronologisk liste for denne perioden – ser ikke ut til å ha med opplysninger om konfirmasjon, men hun er rimeligvis blitt konfirmert rundt 1740, da hun var omkring 15 år gammel, eller et par år senere.
Første gang Anne kommer til syne i kirkebøkene er i forbindelse med at det blir lyst[i] for henne og hennes tilkommende for annen gang, det skjedde 11 søndag efter trefoldighet i 1754, eller 25 august[ii] dette året. Den utvalgte var Amund Syversøn Eeg; og her går det også frem at Anne Christensdatter var fra eller bodde på Stangenes.
Tredje gangs lysning[iii] fikk de to uker senere, 13 søndag efter trefoldighet, 8 september 1754[iv].
Det er vel rimelig å tenke seg at Anne og Amund ble viet i Søgne ikke så lenge efter den siste lysingen, men denne handlingen synes ikke å være notert i kirkeboken.
Første barn kom visstnok[v] til verden følgende år. Dette var Engel Maria, men hennes dåp er ikke funnet. Hun er heller ikke å finne i folketellingen for 1801, så det er vel mulig at hun døde som liten.
Neste barn var sønnen Syver, den senere Eidsvoldsmannen. Han ble døpt[vi] 11 søndag efter trefoldighet i 1757, 21 august dette året. Fadrene var Stian Østre Eg og Søren Sangvig.
I 1801[vii] har Anne og mannen Amund Syversen «pensjonert seg»: De er, henholdsvis, 75 og 76 år gamle: ved Amunds navn er det notert at han er «Husbondens Fader» og at de har tilhold «I huset hos børnene».
De har overlatt gården Eeg til sønnen Syver, som nå er 44 og gift med jevngamle Anne Salvesdatter – sammen har de fem barn i alderen en til tretten. Og de har en tjenestepike, Johanne Jørgensdatter, som er 22 år gammel og ugift. Gården, som sådan, inneholder åtte andre husstander med til sammen 39 mennesker.
I de neste årene var det vel Anne som stod for mye av gårdsdriften – ved siden av hjemmet og barn, for mannen hennes var både bonde og skipper. Eftersom Napoleonskrigene utviklet seg, og Danmark- Norge ble trukket inn. Som skipper kunne nok Syvert utnytte markedet for seg selv, men da nødsårene kom var han også, visstnok, aktiv i å skaffe forsyninger fra utlandet, og ble satt pris på for det.
Mot slutten av krigene opprant 1814, det ble fredstraktat i Kiel, kongen avstod Norge, Christian Frederik besluttet å søke Norges krone for seg selv, men ble overtalt på et møte med mange av rikets stormenn til å søke en politisk vei heller enn å bygge på arveretten, som kongen likevel hadde frasagt seg – også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev til folket, der det ble gitt beskjed om å utse representanter fra alle amtene til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april.
Valgene skulle foregå i to omganger: første skulle sognene utpeke valgmenn, og dernest skulle valgmennene møtes og velge representanter: et system som minner om hvordan amerikanske presidenter velges.
I Søgne møttes[viii] de stemmeberettigede før 19 mars – dag og sted er ikke notert – og kom frem til to menn som sine utsendinger til amtsvalget: Sivert Omundsen Eeg og Sivert Jørgensen Vige.
Valgmennene fra sognene i Mandals amt møttes på Tinggaarden Lunde i Søgne Sogn 19 mars, og ved flertallsvalg kom de til frem til representantene[ix]
til Riksforsamlingen på Eidsvold.
Fra Søgne til Eidsvold er det henimot 45 mil på moderne veier, men de veiene de den gangen hadde var av de bede i landet, i det minste lenger nord på kysten, så Sivert kunne vel rekke frem på en liten uke – han må altså ha reist hjemmefra rundt 3-4 april, så Anne var nok alene hjemme fra omkring Palmesøndag dette året – men som skipperkone var hun vant til å klare seg på egen hånd.
Sivert Eeg gjorde ikke noen stor figur under forhandlingene – som de fleste av bøndene forholdt han seg litt passiv: hva ha sa og mente utenom de formelle diskusjonene er noe annet, men Wergeland har ikke noe å fortelle om ham annet enn at han var til stede. Det sies[x] også at han klarte å brekke armen i løpet av den første uken, og fikk behandling av sin kollega fra Arndal, Dr. Møller.
Riksforsamlingen hadde sin siste sesjon 20 mai, og efter dette var medlemmene fri til å reise igjen – hjem eller hvor de måtte ha et ærend. Dermed fikk vel Anne og barna mannen hjem igjen i slutten av mai, som er en fin tid på Sørlandet.