Ellen – også kalt Eli – kom til verden tidlig i 1764 og ble døpt[i], antagelig i Våle Kirke, 17 januar 1764. Fadrene var Christian Conte og Hustru; Povel og Christen Johnsrud; og H:.
Foreldrene var Christopher Olsen Basskje/Baski og Anne Nilsdatter fra Skotvet – de hadde giftet seg elleve år tidligere – visstnok[ii]: en slik vielse er ikke funnet igjen i kirkebøkene. De skulle få tre barn sammen.
Stedet der Ellen kom til verden er beskrevet i bygdeboken[iii], på grunnlag av en besiktigelse i 1755:
«Den stue som ble bygd etter brannen i 1593 var i 1752 så falleferdig at den ikke kunne repareres med fordel. Den ble derfor revet. Kristoffer bygde nytt våningshus. Det hade stue med to vinduskarmer og to ruter i hver. På den vestre side under stua var det muret en kjeller. I stu var det med bord delt av til et kjøkken med skorstein, i ord et vindu, og dør til svala på den søndre kant. I stua var det også en kakkelovn. Over stua var det innredd et kammers med to vinduer. På den østre side av dette kammers var det et loft. På den søndre side av stua var det av bord satt opp en forsval og her var det trapp opp til overværelsene. Taket var tekt med bord. Det ville koste 25 rdl. å fullføre bygningen, som ble taksert til 130 rdl. Uthuset hadde brødrene sammen. Det lå på sørsiden av framhuset og ble taksert til bare 10 rdl., mens en falleferdig kjone ble taksert til 14 rdl».
Først av barna var Ellens storebror Niels som ble døpt[iv] 15 september 1754. Som fadre fikk han Anne Olsdatter Toresrød; Lisbeth Johnsdatter; Ener Christophersen; Line Christophersdatter Johnsrød; og Mogens Larsen Koefoed fra Botne.
Ole så dagens lys omkring to år senere og ble døpt[v] 23 november 1756. Til fadre ble valgt Helge Ulfbye; Maria Helgesdatter Torerød; Liv Hansdatter; Ole Hansen Skotvet; og Hans Nielsen Sulutvet [?] fra Foen Sogn.
Storebroren Niels døde antagelig som ganske liten, for en annen gutt fik samme navn da han ble døpt[vi] Rogate – 26 april[vii] – 1761. Til fadre fikk han Ingebret Qvam og Hustru; Hans Olsen; Olæne Olsdatter Scotvet – alle fra Foden Sogn – samt Anne Pedersdatter Jørgensdatter.
Så var det altså Ellen, efter et opphold på tre år: ingen barn er funnet i perioden mellom henne og Niels.
Ellen mistet moren sin da hun var bare to år gammel. Anne Nilsdatter døde bare 36 år gammel og ble begravet[viii] 26 februar 1766.
Med tre barn i huset var det en dyd av nødvendig for Christopher å gifte seg på nytt ganske snart.
Bruden, denne gang, var Christine Thiøstels Datter fra Åsen i Botne – vielsen[ix] fant sted i Botne Kirke 12 juni 1766.
I forbindelse med dett ekteskapet måtte de skiftes efter Anne – og bygdeboken[x] forteller at gården ble taksert til 600 rdl., mens nettoformuen var 677 rdl.: ikke stor rikdom, men god økonomi.
I det andre ekteskapet ble først barn Anne. Hun ble døpt[xi] 5 juli 1767 og da var fadrene Augustinus Fos; Bendt Mogensen Lærumtejen; Karen Jonsrød; og Helene Olsdatter Jonsrød.
Neste barn var Ingeborg; hennes dåp[xii] fant sted 25 januar 1769. Ingeborgs fadre var Christen Johnsrød og Hustru; Stillev Grydemark; Kiøstel Tormodsen Aasen fra Botne; og Sibille Lærumstejen.
Halvannet år senere, 19 august 1770, ble Sigrid døpt[xiii]. Denne gangen var fadrene Lars Lærumstejen; Povel Johnsrød; Stillev Grydemark; Christian Contos Hustru; og Ole Jonstads Hustru.
Det siste barnet som er funnet er Karen – hun ble døpt[xiv] 1 januar 1773. Da var fadrene Christian Conto; Tore Baschie; Mathias Torerud; og Niels [NN]s Hustrue Gunild Toresdatter [?] Baschie.
Bygdeboken sier at det var fem barn i dette ekteskapet, men noen flere er ikke sett.
Med andre ord: fra 1773 levet Ellen i en familie der hun hadde en eldre og en yngre bror, og fire yngre halvsøstre – rikelig for de fleste.
Elie Christophersdatter Badsjie ble konfirmert[xv] i Våle Kirke 20 søndag efter trefoldighet – 17 oktober – 1779. Hun er ført opp som den første av fire piker, med guttene var kullet på åtte ungdommer denne høsten.
Elie giftet seg da hun var omkring 21 år gammel. Hun trolovet seg med Mads Pedersen fra Botne 17 februar 1785. Forloverne var Tore Olsen og Peder Madsen. Vielsen[xvi] fant sted i Våle Kirke 17 mars samme år.
Paret bosatte seg der han kom fra, gården Vestre Rød i Botne. Under den gården kan man lese i bygdeboken[xvii]:
«Mads Pedersen, 1782-1816. F. 1755 på Tverrdal. Gift: 1. 1783 m. Gunhild Andersdatter, f. 1761, se foran, d. 1784. 2. 1785 m. Elen (Eli) Kristoffersdatter, Baski i Våle, f. 1764. Åtte barn i annet ekteskap: 1) Gullik, f. 1786, bodde på Bø i Sande[1]). 2. Peder, f. 1788, se nedenfor. 3. Anne Kirstine, f. 1792, muligens g. m. Peder Hansen, Østre Teigen i Sande. 4. Kirstine (Kirsti) f. 1794, ektet 1827 Mathias Olsen, Solberg i Vassås. 5. Kristoffer, f. 1800, ektet 1825 enken Olea Larsdatter, Jonsrud i Våle, bodde på Jonstang i Våle. 6. Kari (tvilling), f. 1803. – I 1816 solgte Mads bruket til sønnen Peder for 5000 riksbankdaler. Faren fortsatte som forpakter av bruket, men flyttet etter en tid til Teigen i Våle».
Gullik, han som skulle bli Eidsvoldsmann, kom til verden vinteren efter bryllupet. Han ble døpt[xviii] i Botne Kirke 24 februar 1786. Fadrene hans var Kristine Pedersdatter; Maria Korsgaarden; Ingeborg Backer; Ketil Lie; og Jørgen Tysdal.
Nestemann, Peder, ble døpt[xix] 12 mars 1788. Denne gangen var fadrene Hans Korigand [?] og Hustru; Siri Christophersdatter; Peder Tredal; og Jørgen Tredal.
Tredje barn ble en pike, efter fire års opphold. Anne Kirstine ble døpt[xx] 15 januar 1792 og til fadre hadde hun Hans Korsgaarden og Qvinde; Kirsti Olsdatter; Peder Rød; og Jørgen Tverdal.
To år efter dette fikk Eli en datter til: Kirstine. Dåpen[xxi] fant sted 29 juni 1794, i nærvær av fadrene Christen Torgersens Qvinde; Maren Christophersdatter; Jørgen Tverdal; Hans Porsgaarden; og Ole Christophersen.
Så skulle det bli en gutt igjen, da Christopher kom til verden forsommeren 1800 og ble døpt[xxii] 22 juni det året. Denne guttens fadre var Maria Andersdatter Rød; Anne Magrethe Christophersdatter Knaten; Ole Christophersen Baskie; Christopher Andersen Tufta; og Lars Olsen Rød.
I 1801[xxiii] finner man Eli og familien på Rød i Botne – som forventet. Mads beskrives som «Odelsbonde og gaardbeboer», og hjemme hos dem er barna Peder (13); Anne Kistine (9); Kirsti (7); og Christopher (1): Gullik er tydeligvis reist hjemmefra allerede. Noen tjenestefolk hadde de ikke.
Gulik Madsen var kanskje tiltenkt en annen bane enn den han fikk som soldat: i samme folketelling[xxiv] er en ung mann av samme navn og alder ført opp som leieboer hos Rasmus Iversen på gården Korjor i Botne – og skredder av yrke.
Et par år senere nedkom Eli med tvillinger: Nils og Kari. De ble begge døpt[xxv] 17 juli 1803. Fadrene var Christopher Røes Kone; Peder Røes Kone; Peder Andersen Røes Kone; Johannes Korsgaardens Kone; Ole Christophersen Baskie; Christopher Røe; Peder Andersen Røe; og Johannes Korsgaard.
Nils, efter bygdeboken å dømme, døde nok som ganske liten – men begravelsen er ikke funnet.
Meddet svinner Eli fra kildene, slik kvinner gjerne gjorde i denne tiden. Det er ikke lykkes å bringe på det rene hvornår Eli døde, men det var antageligvis ikke før 1814, slik at hun fikk med seg sønnen Gulliks suksess:
Da 1814 opprant ble det Kielertraktat og Norges avståelse, Christian Frederiks beslutning om å søke Norges krone, Notabelmøtets evne til å overtale ham om å velge en politisk vei, heller enn å påberope seg arveretten, som Kongen likevel hadde frasagt seg – og sine efterkommere. Dermed gikk et ut et åpent brev til folket, der det ble bedt om at det skulle velges representanter for amtene, kjøpstedene, og de militære avdelingene til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle samles på Eidsvold 10 april dette merkelige året.
Valgene ble gjennomført i sogn og amt, i kjøpsteder – og i militære avdelinger. Depot-Bataljonen, og Sandeske Kompani, som Marens mann antagelig tilhørte, holdt møte med offiserer og mannskaper i Drammen 8 mars for å utpeke valgmenn[xxvi] til et regimentsmøte. I motsetning til en del andre militære avdelinger ser det her ut til at offiserene og «under-classerne» stemte hver for seg, og kom frem til Capitaine Enevold von Høyum som offiserenes mann, og Sergeant Gullik Madsen Røe fra Sande som de andres. Begge valgene var visstnok enstemmige.
Valgmennene fra alle tre steder der regimentet var forlagt møttes i Moss 28 mars – som ble betraktet som middel-punktet for dem – og der valgte[xxvii] de representantene til Eidsvold: Capitain Enevold Steenblok von Høyum, og Commandeer-Sergeant Gullik Madsen Rød.
Fra Moss til Sande er det vel en halv dags reise med hest og vogn, og Gullik var nok kommet hjemom på veien til møtet: om han fikk tid til å gjøre det før han reiste til Eidsvold er vel ikke helt sikker, men det vill være helt gjørlig: både fra Sande og fra Moss er det ikke mer enn et par dagers reise – selv med hest og vogn.
Vel fremme sluttet Gullik Madsen seg til selvstendighetspartiet, men lavet ikke bølger – det var det få av soldatene eller bøndene som gjorde. Wergeland har ingen bemerkninger om ham, så han gjorde ikke noe sterkt inntrykk. I henhold til Lindstøl[xxviii] var han preget av at han «Beundret Christian August og saa i Christian Fredrik samlingstegnet for vor nationale selvstændighet; hvad denne manglet som kriger ville hærens erfarne nok opveiet, hvis det var kommet på alvorlig prøve».
Hvordan det var eller ikke var: Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai og, og så var medlemmene fri til å reise – hjem, eller dit de måtte ønske.