βν Edel Henriette Løvenskiold

Edel Severine Margrethe Henriette – hun kom til verden da moren Benedicta var 41 år gammel – som ble døpt[i] 15 februar 1796. Fadrene var [NN] [Jacob] Løwenskiolds Frue Caroline Rudolphine Schubart; Søren Rasch’s Kone; Magdalena Charlotta [?] Løwenskiold; Jomfrue Constance Aall; Forvalterne Friderich og Margrethe [NN]holt; Jens Brun; og Giert Jynge; samt Kiøbmand Hans Chrystie; Capt: Christ…; og Christian Monrad.

Foreldrene var Benedicta Henricha Aall fra Porsgrunn og Kammerherre Severin Løvenskiold, senere eier av Fossum verk. De hadde antagelig giftet seg tidligere samme år – hun så vidt konfirmert, han 29 år gammel forretningsmann. Man kan man forestille seg at de to har møttes i et familieselskap, ting har skjedd, unge Severin har tatt ansvar – frivillig eller ikke – og piken flyttet til Fossum under svangerskapet, med ekteskap avtalt mellom fedrene. Hvis man spekulerer.  Bryllupet fulgte et par år senere.

Margrethe ble døpt[ii] i Gjerpen kirke 14 juli 1772. Fadrene var Cancelie Raad Løvenskiolds Frue; Frøken Deichmand; Hr Cancelie Raad Deichmand; Hr Capt. Rasch; og Ditlef Rasch.

Men det er Benedicta det handler om, og hun ble gift tilslutt hun også. Vielsen[iii] fant sted i Østre Porsgrunn Kirke 27 mars 1774, da hun var 18 år gammel: «Kammerjuncker Søren v. Løvenskiold med Jomfr: Benedicta Henrica Aall».

Tre år senere fikk Benedicta og Severin sitt andre barn, en gutt. Han ble døpt[iv] Østre Porsgrunns Kirke «Dom Invocavit» eller Første Søndag i Faste – 16 februar[v] – 1777, og fikk navn efter sin far, og ble hetende Severin. Det var han som skulle bli Eidsvoldsmann. Som fadre fikk han Cancellie Raad Løvenskiolds Frue Edel Margrethe; Madame Ambor Aalls; Jomfrue Constance Rasch; Cancellieraad Carl Deichmand; Herman Løvenskiold; Niels Aall; og Jacob Aall.

Neste barn lot vente på seg, men 4 februar 1783 ble sønnen Herman døpt[vi] i Østre Porsgrunn. Fadrene var Fransisca Margrethe Hagerup; Mad: Margrethe Aall; Frøken Deichmann; Kammerherre Moltke; Kammer Herre Herman v. Løvenskiold; Justitsraad Rosen; Cancellie Raad Bartholomeus v. Løvenskiold; og Nicolaj Benjamin Aall.

Så skulle det bli en pike igjen da Margretha Friderica Sophie kom til verden tidlig i 1785 og ble døpt 27 januar det året i Østre Porsgrunn. Som fadre fikk hun Kammerherre Herman v. Løvenskiolds Frue Inger Deichmand; Justitsraad Rasches Frue Adelheit Maria Paulsen; Andrea Charlotte Løvenskiold; Obriste Deichmand; Kammer[…] Jacob v. Løvenskiold; Justitieraad Ejler Hagerup; Doctor Hans Møller; Ditlev Rasch; og «mig Jeremias Hagerup[vii]».

Efter henne ble det en gutt som fikk navnet Niels. Han ble døpt[viii] i Østre Porsgrunn 15 september 1789 og hadde, som fadre, Doctor Møllers Frue, Eleonora Hedevig Rasch; Kammer Herrerinde v: Løvenskiold; Caroline Rudaschine [?] [NN]; Jomf: Benedicta Aall; Stiftamtmand Georg v: Adeler; Hr von der Lippe; Hr Sorenskriver Eiler Nouss [?]; Hr Diderich v: Capelen; og Niels Aall.

Friderich Michael Frantz Wilhelm så dages lys året efter og ble døpt[ix] 2 søndag i advent, 5 desember[x], 1790. Fadrene var Justisraadinde Rasch; Adelheid Maria Paulsen;Mad: Ane Rosine Nouss [?]; Inger Aall; Kammerherre Anthon B: Adeler; Sorenskriver Hans Thomas Lange; Jørgen Wright; Søren Rasch; og Jørgen Aall.

Dernest fulgte Carl Nicolaj Jacob. Han ble døpt[xi] 14 desember 1792. Denne gangen var fadrene General … Rasches Frue Else Løvenskiold; … Ane Kristine Holch; Jomf: Mariana Møller; Amtmand og Justitieraad Jonas Pettersen; Henrich Bruun; Ulrich v: Cappelen; og Jacob Wilhelm Rasch.

Morens tre siste barn var alle piker. Det begynte med Ernestine Charlotta, som ble født rundt nyttår 1792/93 og døpt[xii] 15 januar 1793. Som fadre hadde hun Mad: Ambon Aall; Mad: Jørgen Wright; Jomfr: Angell; Kammerherre Herman von Løvenskiold; Jacob Rasch; Henrik [?] von Capelen; Simon Jørgensen; Jacob Aall junior; og Carl Møller.

Ernestine fikk ikke leve opp, men døde før hun var to år gammel, for neste høst fikk foreldrene neste datter, og hun fikk navnet «Ernestina» som ett av sine fornavn. Begravelsen[xiii] fant sted 6 august 1794.

Augusta Sophia Ernestina kom til verden ikke så lenge efter og ble døpt[xiv] 16 oktober 1794: når hun ikke fikk det fulle navnet efter Ernestina var det nok fordi forberedelsene til dåpen allerede var ganske langt fremskredne. Augustas fadre ble Kammerherrerinde Herman Løvenkiolds; Fr. Elsi Kirstine Deichmand; Jørgen Aalls Birgitte Wejen; Frøken Wilhelmine Løvenskiold; Auditeur Vessel; Pastor Friderich Blom; Pastor [NN] Vandal; Sergt. Jacob Aall; Jens Mul; og Kammerherre Møllerup.

Og så var det altså Edel Henriettes tur.

I 1801[xv] finner man Edel hos foreldrene, «Kammerherre og proprietair af 2de jernværker» Severin v. Løvenskiold og Benedicta Henrica Aall – henholdsvis 58 og 46 år gamle og bosatt i Østre Porsgrunn. Sammen med henne finner man flere andre barn: Ernestine (20); Niels Aall (12); Frid. Michael Wilhelm (11); og Carl Nicolaj Jacob (10). Barna hadde en huslærer – «informator» – som het Christian Schanke, en 29 år gammel ungkar. Og der var også en «skriverkarl», 36 år gamle Christian Kraft. Og ikke færre enn 11 tjenestefolk, hvorav en også var soldat.

Edel Henriette burde vært konfirmert omkring 1812-13, men noen slik handling er ikke funnet. Men hun er nok så: ellers ville hun ikke kunnet være fadder for Nicoline Frederike, datter Hr Musicuus Johannes Franck og hans kone, Mad: Karen Backer. Piken ble hjemmedøpt og fikk dåpen[xvi] bekreftet i kirken 20 februar 1814.

Neste gang man får et glimt av henne er ved folketellingen for Porsgrunn i 1815[xvii]: hun og søsteren Ernestine, sammen med broren Carl, er de eneste barna som fremdeles er i barndomshjemmet. Der er også faren S. v. Løvenskiold, som nå er 72 år gammel. De har et tjenerskap på 12 personer – fire drenger; seks piger; en «Jomf Hushold» på 32, samt den 31 år gamle Juliane Wulframsdorf hvis rolle i husstanden er å være «mamesel»: hun er der vel for å se til Løvenskiold-døtrene og lære dem manerer. Man ser her at Edel Henriette nok ble kalt Henriette til daglig.

Året efter – da hun var omkring 20 år gammel, giftet Henriette seg. Hennes tilkommende, om enn ikke utvalgte, var Diderik von Cappelen, en sønn av Eidsvoldsmannen av samme navn og dennes hustru, Maria Plesner. Diderik var ett år – nokså lite for den tiden – eldre enn Henriette, og var vel på denne tiden ferdig med utdannelsen, og på vei inn i rollen som arvtager efter sin far, i rollen som skogeier og næringsdrivende i tilknyttede bransjer.

Grosserer Diderich von Cappelen fra Skien og Frøken Edel Severine Margrethe Henriette von Løvenskiold ble viet[xviii] 22 oktober 1816. Vielsen er registrert i Østre Porsgrunn kirke, men fant sted hjemme. Som forlovere hadde de Grosserer Jacob Aall den ældre og Statsraad og Kammerherre von Løvenskiold til Fossum.

Det unge paret slo seg ned på Nordre Mæla ved Skien, der de fikk sitt første barn efter å ha vært gift i et par år. Benedicte Severine Marie kom til verden 3 november 1818 og ble hjemmedøpt. Denne dåpen[xix] ble stadfestet i Gjerpen Kirke første juledag samme år. Benedictes fadre var Mme Cappelen på Mæla; Frøken Ernestine Løvenskiold; Statsraad Løvenskiold til Fossum; Grosserer Jacob Aall Benestad; og Mægler Søren Rasch af Grøgaard [?].

 

To år senere fikk de en sønn som de kalte Diderik – efter faren og farfaren. Han ble hjemmedøpt og fikk dåpen[xx] bekreftet i kirken 3 desember 1820. Noen fadre er ikke oppgitt – kan hende han ikke levet opp.

Enda to år senere, 27 mai 1822, så Severin Diderik dagens lys og ble hjemmedøpt. Denne dåpen[xxi] ble stadfestet i kirken 14 juli samme år. Da var fadrene Frue Majorinde [NN] [NN]; Frue Løvenskiold [NN] Wold; [NN] [NN] Løvenskiold [NN]; Grosserer Niels [NN]; [NN] [NN] Cappelen, Mæla.

Neste barn var en pike. Sophie Hedewig ble født våren 1824 og hjemmedøpt 16 mai. Da dåpen[xxii] ble bekreftet i kirken 5 juli og da var fadrene Frue Løvenskiold fra [NN]; Frue Benedikte Cappelen; Grosserer Carl Møller; Statsraad N: Aall; og Hans Cappelen Mælen.

Det skulle bli tre barn til: en gutt og to piker. Gutten så dagens lys 1 mai 1827 og fikk navnet Herman August da han ble hjemmedøpt 31 samme måned: dette var den senere så feirede men altfor tidlig avdøde maleren August Cappelen. Dåpen[xxiii] hans ble stadfestet i Skien gamle kirke – Christianskirken, som ble ødelagt i en bybrann i 1886 – 21 august 1827. Da var fadrene Baronesse Løvenskiold; J. Susanna Cappelen; Obrist Lieut. Stabel; Jac: Rasch; Hr Berthing; Knud Blom; og Lieutn. Løvenskiold.

Året efter døde Henriettes svigerfar, den tidligere eidsvoldsmannen, Grosserer Diderich von Cappelen. Han gikk bort, 66 ¾ år gammel, 30 april 1828 og ble begravet[xxiv] fra Skien Kirke 7 mai samme år.

Diderichs far – og dermed, efterhvert, Henriettes mann også – hadde mangeslungne økonomiske interesser, og bredden i disse kommer til syne i forbindelse med oppgjøret[xxv] efter seniors bortgang:

 

Om det var noen direkte sammenheng vites ikke, men i og med farens bortgang, fikk Henriettes mann kontroll med heller store kapitalmidler som han sikkert var bestemt på å plassere på best mulig vis, og på denne tiden måtte eieren av Holden Verk og gods gi opp å holde både eiendommen og familien ved like, kastet in håndklædet og flyttet til Danmark med sin kone, Frederikke Løvenskiold, Henriettes søster. Eggert Løvenskiold – Fredrikkes mann – ga antagelig ikke helt avkall på eiendomsretten med en gang, men kontrollen gikk over til kreditorene og driften ble forestått av en forpakter, Bergkandidat Nic. Bencj. Møller. Møller kjøpte Holden på auksjon i 1835, i kompaniskap med Diderich Cappelen, som året efter løste ut Møller[xxvii].

Man trenger vel ikke noen spesielt ondsinnet fantasi for å gjette at Diderich Cappelen hadde fulgt svigerinnen Frederikkes og hennes manns økende økonomiske vanskeligheter, og kanskje trådt inn som den egentlig finansier for den videre drift – til bedriftens samlede gjeld var gått tilstrekkelig ned til at han kunne overta kontrollen. litt mer åpent.

Uansett: livet gikk videre og datteren Henriette Diderikke, som var et høstbarn, ble født 8 oktober 1829 og hjemmedøpt ni dager senere. Dåpen[xxviii] ble bekreftet i kirken første juledag samme år. Diderichas fadre var Kammerherrerinde v: Løvenskiold; Madam Inger Hanna Jørg. Flood; Jomfr Elsabeth Cappelen; Advocat Richter; Advocat Dahl; Nicolaj Møller; Capt: Søren Munch; og Hr Otho v Løvenskiold.

Efter dette ser det ut til at Henriette og familien – sikkert på mannens initiativ – flyttet til Hollen der de slo seg ned på Espevolden, en gård der i området. Der ble yngstedatteren, Petronelle Marie Jørgine, født tidlig om høsten i 1832, nærmere bestemt 6 september dette året og ble hjemmedøpt av Pastor Wettergreen 14 den måneden. Dåpen[xxix] ble ikke bekreftet i kirken på en stund – det skjedde først 6 april 1833, i gamle Holla Kirke. Fadrene hennes var «Barnets Fader og Moder»; Jomfru Brandt; Provst Mouros; og Klokker Dahl.

Efter hvert flyttet familien inn på Holden, spesielt efter at Diderik overtok ene-eiet fra 1838, og levet der et forholdsvis stille liv – uten å være så altfor bemidlet, rent privat.

Sønnen August er nevnt av Yngvar Ustvedt[xxx] i den sammenhengen, og det gir vel et inntrykk av sønnen – også slik moren så ham mens han gikk på Skiens latinskole og senere:

«Faren likte slett ikke at han ville bli maler – en slik som gikk omkring i bygdene med en kasse på ryggen og levde av godtfolks velvilje og forfengelighet. Han satte den uttrykkelige betingelse at sønnen i det minst skulle da anneneksamen med laud før han begynte å male, og håpet naturligvis at ha skulle komme til fornuft under lesningen. August tok sin eksamen med laud, og så begynte han å male, men allerede mens han leste, tok ha tegneundervisning.

I hans brev aner man mellom linjene eller i de vageste antydninger de to kontraster som satte sitt preg på hjemmet. Moren og søstrene stod ham nærmest, og dukkestuen som står like ved hovedbygningen på Holden, har i sitt lile interiør bevart en morsom illustrasjon til en barndomstid som for August Cappelen lå i et gyllent lys. Han var så glad i å komme hjem at ha under skoletiden i Skien gikk fra byen lørdag middag straks skolen var slutt, og hele veien til Ulefos[xxxi], for så å gå samme turen tilbake søndag eftermiddag. Skyss var det ikke tale om, hvis han ikke tilfeldigvis fikk sitte på med en eller annen bonde. Moren og søstrene spilte. Noter fikk de fra Pretorius i København, men faren forstod seg ikke på musikk, og ble også stående utenfor med sin praktiske vurdering.

        Det er et enkelt liv vi får bilde av, ingen overdådighet på noe punkt. Det eneste nye i den gamle hovedbygning var de store syv-åtte-etasjes ovnene som ble satt inn i de fleste værelsene. Nokså trangt ble det, særlig når den store familien også fikk gjester. August Cappelen skriver til en av sine slektninger på Borgesstad og inviterer til en liten sammenkomst: «De kan overnatte. Seng og stallrom skal De få, men plass til kusk blir det ikke, så De må kjøre selv».

        Utenfor sitt eget vindu mot stallgården hadde han til naboer gjess og høns og morgenfriske haner som vekket ham, men nettopp dette værelset syntes han var det hyggeligsge i hele huset. Da søsteren Sophie skulle gifte seg med den danske løytnant Schultz, gjorde han spisestue om til en løvsal med de herligsgte blomsterdekorasjoner, en like billig som vakker utsmykning, hvor han frydet seg over å kunne utfolde hele sin oppfinnsomhet».

Om Henriette ikke senere var bare begeistret for eldstesønnens måte å gjøre ting, var hun visst spesielt glad i sin kunstneriske, yngste sønn August. Derfor var det et stort tap for henne da han døde – av mavekreft – i Düsseldorf i 1852, bare 25 år gammel.

Yngvar Ustvedt[xxxii] beskriver det slik:

«Hans tidlige bortgang var et stort tap for den unge norske kunst, men tapet føltes nok enda tyngre for hans mor. Ved sitt lyse, generøse sin hadde han betydd så meget, og efter at han gikk bort, ble det plutselig lengt vanskeligere å leve»

Før han døde rakk August å efterlate en tegning[xxxiii] av moren:

Henriettes mann, Diderich, var av sin tid og han hadde nok til hensikt – helt fra begynnelsen – å overlate bedriftene og eiendommene til sin eldste sønn og «kronprins» – folk var påfallende dynastiske i denne tiden – med passende kompensasjon for de andre søsknene.

Eldstesønnen var Severin Diderik, han som var født i 1822, og han ble omhyggelig forberedt på sin fremtid: skole hjemme, Skien Latinskole med examen artium da han var 17; juridikum da han var 21 – med karakteren laud. Derefter utenlandsreiser og studiebesøk til gruver og jernverk på kontinentet.

Likevel, som Yngvar Ustvedt[xxxiv] beskriver forholdet mellom far og sønn – og mor:

«Vanskeligere ble de da sønnen også skulle gå inn som farens medinteressent i verket, og mente det var passende å overtal en fjerdedel for 10 000 daler. Mere var eiendommen efter hans mening ikke verd. Faren var helt uenig med ham, eftersom han selv hadde betalt 64 000 og gjort mange forbedringer ved omleggingen til lønnsommere drift. Fru Henriette Cappelen mente også at 40 000 var altfor lite, og at det på den måten ville bli lite igjen til de andre søsken, men hun holdt foreløpig sin mening for seg selv, som hennes yngste sønn August rådet henne til. Forholdet mellom faren og den eldst sønnen ble noe tilspisset, og uenigheten kom frem nesten i hvert eneste spørsmål av praktisk art. Det gjaldt ikke bare verdiene, men også driftsmåten, nødvendigheten av å modernisere og hele den måten forretningen ble drevet på. Med vanlig opposisjonell overdrivelse sa sønnen at verket lå hundre år tilbake».

I det hele tatt: en klassisk generasjonskonflikt. I løpet av et par-tre år efter Augusts død kom det likevel til en enighet, godt hjulpet av venner og rådgivere, at Diderik, faren, viste seg fra sin mest eftergivende side – og et ønske han hadde om å bosette seg i København. Man kan kanskje tenke seg at Henriette også ønsket å komme seg bort fra stedet der alt minnet henne om August.

De ble enige utpå høsten, avtalen trådte i kraft 1 november, og på nyåret i 1855 reiste Henriette og Diderik fra Holden for sist gang.

«Diderik Cappelen», forteller Yngvar Ustvedt[xxxv], «ble boende i København hele resten av livet. Her nede hadde han gode barndomsminner, og her fikk han en hyggelig alderdom. «Far har mange bekymringe for hvordan du skal greie dine forpliktelser, så meget som du bygger og så dyrt som det blir», skriver Henriette Cappelen til sønnen. «Schulz skaffer ham også mange sorger, og Sophie, stakkar, har det meget vanskelig, men det er jo slett ikke meningen at vi skal leve sorgfritt. Far er begynt å interessere for malerier og malere. Vi har hatt besøk av Hans Gude og talt om August. Det var så hyggelig, og i neste uke får vi besøk av to unge kunstnere».

I 1860[xxxvi] er Henriette og familien å finne i Sankt Annæ Øster Kvarter i København, datteren Benedicte er sammen med dem, og de har tre tjenere: norskfødte Birgithe Andersdatter er 24 år gammel og Huusjomfru; de to andre er Marie Weyyerstrand (26) og Charlotte Serenberg (25).

Dideriks begravelse er ikke funnet, men en minneplate som viser at han er gravlagt sammen med en elsket datter – Sophie – og en avskydd svigersønn – Captain Schulz er et varig vitnesbyrd om hans skjebne.

Henriette er ikke funnet igjen i noen andre danske folketellinger – heller ikke den i 1870 – men det er ikke kjent når hun forlot København.

Derimot finner man henne igjen i Christiania, i Hegdehougsveien 27, i 1875[xxxvii] – 150 meter fra det nordlige hjørnet av Slottsparken. Der levet hun som enke og rentenistinde, hun har en egen husstand og sammen med henne bor Benny Cappelen, født 1818: dette er nok den eldste datteren, og den samme som var blitt med til København. Hun har det nok så noenlunde, økonomisk, for hun holder seg med tre tjenestefolk, to kvinner og en mann. Tjenestepikene var 44 år gamle Christine Stadig fra Wexø i Sverige, og Anne Margrethe Pedersen, en firti år gammel dame fra Heslerø i Danmark. Den mannlige tjeneren var Lars Monsen Berg, en 30-åring fra Næs på Hedmarken.

Henriette døde året efter, den 27 juni 1876.

Barna rykket inn en liten annonse[xxxviii] i Morgenbladet 30 juni:

«Dødsfald.

        At vor dyrebare Moder, Henriette Cappelen, født Løvenskiold, Enke efter Jernverkseieer Didrik Cappelen, afgik ved Døden i Christiania den 27de Juni sidstleden, 80 ½ Aar gammel, meddeles herved fra hendes            sørgende Børn.

        Begravelsen foregaar fra Kapellet i Vor Frelsers Gravlund Lørdag den 1ste Juli Kl. 1 ½».

Begravelsen[xxxix] fant sted under Trefoldighetkirkens myndighet 1 juli 1876. Dødsårsaken ble oppgitt til alderdomssvakhet.

Ting skjedde raskt i de dager: allerede 7 juli samme år rykket Frøken Cappelen – altså Benny – inn en annonse[xl] i Morgenbladet, der hun søker en leilighet med tre værelser og pikekammer – helst i første eller annen etasje, og helst i Homansbyen eller i nærheten av Slottsparken.

Likevel: mor og datter skulle komme sammen igjen mange år senere, da det ble lagt ned et minnesmerke om de begge ved Holla Kirke, efter at Benny var gått bort i 1895: