Ingeborg kom til verden i slutten av oktober 1748 og ble døpt[i] i Austre Moland Kirke 3 november det året. Fadrene hennes var Thore Olsdatter Noddeland; Herbiørn Taraldsen Noddeland; Nils Stiansen Moen; Anna Stiansdatter Moen; og Elling Taraldsen Noddeland.
Foreldrene het Mads Thoersen Holte og Karen Stiansdatter – de hadde giftet seg ikke så lenge i forveien. Enkemannen Mads Thoersen Holte og Pigen Karen Stiansdatter ble viet[ii] i Austre Moland Kirke 27juni 1748.
Mads hadde tidligere vært gift med Ingeborg Taraldsdatter Noddeland[iii], men Austre Molands kirkebøker omhandler ikke vielser før 1748, så når dette ekteskapet ble inngått er ukjent.
Det skal ha vært et barn, Gunder, av dette ekteskapet – men ingen ting er kjent om dette. Det er heller ikke kjent når Ingeborg Taraldsdatter døde.
Ingeborg – den yngre – var eldste barn i det nye ekteskapet, og fikk følge av Stian som ble døpt[iv] annen juledag året efter. Han fikk fadrene Berthe Gramsdatter Jordskier; Anna Stiansdatter Moen; Anders Olsen Oddevel; Jens Gundersen Brekke; og Ole Stiansen Vestre Brekke.
Lillesøsteren Else så dagens lys om våren 1756 og ble døpt[v] 11 april det året. Denne gangen var fadrene Maren Pedersdatter Syrdal; Inger Andersdatter Oddersland; Taral Ellingsen Noddeland; Ole Stiansen Jorkier; og Aanen Erichsen Holthe.
Knappe tre år senere ble det en gutt igjen – antagelig sistemann i denne familien. Gunder meldte sin ankomst på vinteren i 1759 og ble døpt[vi] 4 februar. Guttens fadre ble Ramine [?] Nielsdatter [?] Moen [?]; Kisten [?] Andersdatter [NN]; Even Joensen Biørnoss [?]; Torbiørn Taraldsen [NN]; og Niels Stiansen Moen.
Det kan vel ha vært flere barn – men de er altså ikke funnet.
Ingeborg ble konfirmert[vii] da hun var nesten femten år gammel, det skjedde 9 oktober 1763. Hun er ført opp som nummer 7 av 8 piker: det ser ut til at det ikke var noen gutter i dette kullet.
Åtte år senere giftet Ingeborg seg. Den utvalgte var ungkaren Thoer Evensen Biornos. Vielsen[viii] fant sted i Tromøy Kirke 7 juli 1771.
Første barn kom til verden senere på året – Ingeborg og Thoer hade vel tyvstartet en anelse – og ble døpt[ix] i Tromøy Kirke 22 desember 1771. Navnet ble Joen og fadrene var Aase Thoersdatter Klampelia; Else Madsdatter Holte; Arne Torgiusen Aablevig; Thoer Madsen & Stian Madsen Holte.
Neste kjente barn – det kan ha vært noen imellom – var Mads. Han ble født utpå vinteren 1776 og døpt[x] 10 mars det året – men på den datoen er det ingen slik innførsel i kirkeboken for Tromøy. Fadrene var Marthe Birthe Olesdatter Oddersland; Else Madsdatter Holte; Peder Engel… Tyrdalen [?]; samt Stian Madsen & Gunder Madsen Holte.
To år senere kom Even til verden, den senere Eidsvoldsmannen. Han ble døpt[xi] 30 august 1778 i Tromøy kirke. Fadrene hans ble Mette Pederdatter Aabelvig; Ragnild Knudsdatter Aabelvig; Mads Thoersen Holte; Cort Larsen Savene; OG Niels Christensen Aaden.
Derefter fulgte en pike, om kring to og et halvt år senere. Dette var Martha og hun ble døpt[xii] 25 februar 1781 – i Austre Moland Kirke. Da hadde hun fadrene Ragnild Ellingsdatter Syrdalen; Else Madsdatter Holte; Salve larsen Klamppelie; Kort Knudsen Abelvig; og Stian Madsen Holte.
Så var Karens tur: hun ble også døpt[xiii] i Austre Moland, 2 november 1783. Fadrene hennes ble Else Madsdatter Savene; kari Salvesdatter Klampelia; Stian Madsen; Gunder Madsen; og Biørn Knudsen, alle fra Holte.
Halvannet år eller drøyt det, 5 juni 1785, ble Niels døpt[xiv]. Det skjedde i Moland Kirke – mens dåpen er registrert i kirkeboken for Tromøy kirke. Denne gangen valgte man fadrene Ingebor Olsdatter Holte; Marte Salvesdatter Klampelia; Gunder Madsen Holte; Jens Clementsen Savenes; og Stian Olsen Moen.
Også det siste barnet – siste kjente barnet, for å være nøyaktig – kom til verden før jul i 1788 og ble døpt[xv] i Tromøy kirke annen juledag. Da fikk han navnet Stian og fadrene Else Madsdater Saugene; Kari Salvesdatter Klampelien; Knud Jensen Aabelvig; Stian Madsen Holte; og Peder Arentsen Aabelvig.
De neste årene ser man ikke Ingeborg i kildene før i 1801[xvi]. Da finner man henne i Aabelvig: mannen Thor Evensen er husmann med jord. Sammen med dem finner man sønnene John og Thor, begge «Enroullerede matroser» altså i marinen. Dessuten datteren Marte (21) og sønnen Niels (16).
Igjen svinner Ingeborg inn i historiens skygger- men efter hvert er det sønnen Evens tur til å tre frem i rampelyset.
Først ble det krig, og på sjøen ble Even prisonfange i England – efter sigende[xvii]. Han giftet seg efter å være kommet hjem igjen i 1812 med Else Hansdatter Vatnebo.
Det ble lyst for dem i Flosta kirke 5 desember – som forlovere hadde de Niels Rejersen og Saxe Christensen Watneboe. Vielsen[xviii] fant sted 28 desember 1812. Det sies at Elses mann var en av disse, og at han døde i fangenskap – men han er ikke synlig i Digitalarkivets database[xix] over norske fanger i «prisonen» – uten at det betyr så mye.
Disse to bosatte seg på hennes gård, og der bodde de da de fikk sitt første barn, Ingeborg Marthine. Siden Else hadde fått en datter med dette navnet tidligere kan kanskje den første piken være død – men noen begravelse er ikke funnet. Ingeborg Marthine ble døpt[xx] 26 september 1813. Fadrene var Matros John Thorsens Kone Astri Jensdatter; Pigen Aase Arndtsdatter; Matros John Thorsen; og Smed Thor Salvesen – alle fra Aabelvigen på Tromø; samt Ungkarl Voluntør Niels Christen Nielsen Watneboe. Det er notert at Ingeborg var foreldrenes første barn.
På denne tiden begynte man å nærme seg 1814, Kielerfred, notabelmøte på Eidsvold, og Christian Fredriks åpne brev til det norske folk – der han ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi landet en ny forfatning.
Både sivile og militære valgte: det tok tid, for de befant seg på flere steder og en rekke skip. Det var verftet i Frederiksværn, og mannskapene på basen der, der verftet i Christiansand – og folkene der; og offiserer og mannskaper på briggene Lolland; Alsen; Langeland; Seagull, Alart; og Kiel – der Even Thorsen tjente som matros. Hver enhet valgte sinn valgmann, og disse møttes[xxi] i Frederiksværn 3 april 1814 for å utse Søe-Defensionens representanter i riksforsamlingen. De som fikk flest stemmer, og dermed ble valgt var Commandeur og Ridder Fabricius (Frederiksværns Verft); Lieutenant Konow (Brigge Lolland); Under Officier Peter Jonsen (Christiansands Verft); og Matros Even Thorsen (Briggen Kiel).
Mange har nevnt at Even Thorsen var, tilsynelatende, den eneste som møtte på Eidsvold uten å kunne skrive – men fullmakten fra Søe-Defensionen hadde ti underskrifter – seks av dem «med paaholdt Pen», så han var ikke unik, ikke i denne forsvarsgrenen i det minste.
Møtene på Eidsvold skulle begynne med gudstjeneste påskedagen, 10 april, 1814, så Even og de andre representantene hadde ikke mer enn tiden av veien før de måtte være på plass: han fikk neppe tid til å reise hjem til Watnebo før han dro til Eidsvold, så Else var nok alene fra slutten mars dette året. Under møtene gjorde ikke Even noe stort nummer av seg, viste visstnok interesse for vernepliktssaken, og stemte med False, altså på selvstendighetslinjen.
Norsk Biografisk Leksikon[xxii] har litt om Even:
«Mange har lurt på hvordan en 35 år gammel analfabet og matros kunne bli valgt som medlem av Riksforsamlingen. Forklaringen er nok enkel. Even var en mann med stor erfaring. Han hadde levd i og med napoleonstidens dramatikk. Sommeren 1807 gikk Even Thorsen i saltfart på Spania. I Den engelske kanal ble skuta oppbrakt og mannskapet ført til Plymouth, der han satt tre år som krigsfange om bord i fangeskipet Bahama. Her lærte han engelsk og engelskmennene å kjenne. 1810 kom han hjem etter fangeutveksling, men ble straks utskrevet til tjeneste i sjøforsvaret. Han var fullbefaren matros med det vi i dag ville kalle internasjonal erfaring. Han visste hva krig var, han kjente fienden, og i samvær med andre må han ha hatt en synlig og verdig måte å opptre på.
På Eidsvoll ble han også lagt merke til. Han har undertegnet bl.a. en henstilling som gjaldt organiseringen av den alminnelig verneplikt. Men det viktigste uttrykket for den respekt han nøt hos sine medrepresentanter, var at han ble valgt som medlem av den delegasjonen som formelt underrettet Christian Frederik om kongevalget».
Og så tok møtene slutt: og deltagerne reiste hjem igjen, eller hvor de nå skulle. Elses mann fortsatt i marinen, men var sikkert hjemme i forbindelse med onner, og efterhvert var ikke Norge involvert i krig lenger så det ble vel stillere.
Hvor mye kontakt Ingeborg hadde med Even gjennom denne perioden er ikke kjent: noe var det sikkert, men det ser ikke ut til at hun var fadder for noen av Evens barn: det var også et stykke å reise for en kvinne som hadde levet et hårdt liv og nå var over seksti år gammel.
Ingeborg levet til hun var knappe 73 år gammel og gikk bort 22 mars 1821. Hun ble begravet[xxiii] fra Tromøy kirke 31 samme måned.
Når mannen hennes døde er ikke kjent.