Nille Susanne så dagens lys tidlig om høsten 1770 og ble døpt[i] 12 september. Fadrene hennes var Mons Has; Peder og Hans Bøe; Lasse Tveiten; og [NN]. Hun var annet barn i familien.
Foreldrene var Martha Marie Middelfart og Hans Henrich Holck – de hadde giftet seg omkring 1770 – men noen vielse er ikke funnet – hverken i Åfjord eller i Hyllestad, der han holdt til: de kan jo gjerne ha giftet seg et helt annet sted. Og i Hyllestad, der kun den kronologiske listen er bevart for denne perioden, registrerte man i en god del tilfeller bare antall vielser på en bestemt dag – uten navns nevnelse.
Faren var offiser, og Ovenstad[ii] har litt å fortelle om ham:
«Holck, Hans Henrich Hornemann von, – F. 2/6 (2/7) 1735 i Norge. – Sønn av obl. Ole (Oluf) Holck og Ellen Jensdatter Rosendahl. – Kom i tjenesten ca. 1751 og var kom.sersj. da han 9/3 blev fenr. ref. ved 1. Bergenh. nasj. inf.regt. – Sek.lnt. ref. 15/10 1760. Virk. fenr. ved Vigske komp. 4/3 1761, men han blev allerede 18 s. m. virk. sek. lnt. ved regt.ets Søndmørske landv.komp. – Pr.lnt.s kar. 26/5 1762. – Kpt. og chef for samme komp. 27/4 1763. – Landv.ets organisasjon blev imidlertid sløifet fra 5/7 1763, og H. blev fra 1/5 1765 satt på vartpenger, 120 rdl. årl. – Bodde da i Eivindvik. Kpt. ved 3. Trondhj. nasj. inf.regt. og chef for Biørnørske komp. 1/1 1766. – Dette regt. blev nedlagt fra 1/7 1766, og H. blev da atter utsatt på vartpenger, 175 rdl. årlig. – Ved den nye hærordning fra 1/5 1769 blev han atter ansatt, nu som chef for Vestre Ytre Sognske komp. fra s. d. – avskjed fra 1/4 1786 med 200 rdl. årl. pens. – Bodde i juni 1801 på gården Lervig i Ytre Sogn. Død 19/8 1809. – Gift: Fikk 30/8 1769 tillatelse til ekteskap med Marthe Margrethe Midelfart Tostrup, f. 26/6 (20/6) 1748».
Paret slo seg ned, kanskje, på gården Leirvik i Hyllestad i Sogn, som Holck hadde overtatt fra sin far i 1768. Faren hadde kjøpt stedet for 30 riksdaler i 1745, efter en stor brann, og satt opp nye hus. Bygdeboken[iii] forteller videre:
«I 1769 var det komne andre hus på garden. Det grommaste var våningshuset medi storstove og to soverom til. Dessutan daglegstove og kjøkken med avdelt spiskammers. Dei to stovene hadde jarnomnar. På loftet var ei lita ark og eit panelt, lite kammers. Huset hadde tydeligvis vore dårlig vedlikehalde, då det var «brøstfeldigt» og øvre del av veggane trong utskifting. Huset var taksert til 100 riksdalar. Dette var ei tid med minimal prisstigning, så verdien på våningshuset jamført med verdien på gården 24 år før seier sitt!»
Første barn i foreldrenes ekteskap var også en pike, Ellen Marie, som kom til verden i 1771. Hun ble døpt[iv] i Gulen 7 juni det året og fikk da fadrene Hendrich Hegebøe; Ole Braasta; Hans Corporal; Mari Bøe; og Magnilde Aas.
Den første gutten skulle gjør det godt i livet – han ble Eidsvoldsmann. Ole Elias meldte sin ankomst ved nyttårstider og ble døpt[v] 21 januar 1774. Fadrene var Hr Lieutenant Værgeland; Sergeant Claus Brekke; Lasse Risnæs; Jomfrue [NN]; og Halfri Nessie.
En tredje pike, Elisabeth Marie, ble født følgende år, og døpt[vi] 25 juni. Som fadre hadde hun Einer Bøe og Hustrue; Hendrich Ruschedal og hustru; og Giøe Hansdatter Braasta.
Nestemann var gutt: Andreas Vessel, som ble født forsommeren 1777 og døpt[vii] 5 juni. Ved denne anledningen valgte foreldrene Østen Nessie; Ole og Anders Brennedal; Martha Jørgensdatter; samt Brithe Olsdatter Brennisdal.
Svend Fridrick Christian ble døpt[viii] 21 januar 1781. Fadrene – eller for å bruke ordet i den kronologiske listen[ix], «Daabsvidnerne» – var Hans Iversen Aas; Claus Hermansen Leervigen; Jens Mogensen Leervigen; Sigri Mogensdatter Heggebøe; og Hans Thomasdatter Aas.
Fjerde datter, Christine Chatarina, ble døpt[x] 21 november 1782, i nærvær av Claus Phlaksen; Johannes Johannesen; Magnilde Johannesdatter; og Brite Gullaksdatter Yttre Oppdal.
I 1784, nærmere bestemt 11 juli og i Bøe Kirke – den som ble byttet ut i 1868 – ble Elisabeth Christine døpt[xi]. Fadrene hennes ble Østen Ellingsen; Ingeborg Olsdatter Handal, Anders Endresen; Ingeborg Guttormsdatter Lonebotnen; og Mari Hermandsdatter Indre Bøe.
Ellen Marie burde vært konfirmert en gang i midten av 1780-årene, men inntil 1788 foreligger kun en kronologisk liste og denne synes ikke å inneholde slike handlinger.
Det skulle bli én pike og tre gutter til. Piken kom først; da hun ble døpt[xii] 16 juli 1786 fik hun navnet Henriette Margrete og fadrene Ole Taraldsen Braasta; Mons Lassesen Aas; Magnilde Monsdatter Eilef Aslaksen Handalen; og Aase Monsdatter Handalen.
En av guttene skulle få navn efter faren, Hans. Hans Hornemann ble døpt[xiii] i Leervigen 14 desember 1787. Fadrene var Hermund Iversen; Hermund Joensen; Lucie Lassesdatter Brekke; Anna Torkildsdatter Brekke; Endre Rognaldsen Mittakle; og Hermund Olsen Briskedal.
Den fremtidige generalmajoren, Knud Kraft, ble døpt[xiv] 12 juli 1789. Dåpsvitnene var Jomfrue Ellen Dorthea Holck; Jomfrue Nille Susanna Holck; Anders Simonsen yttre Bøe; Ole Olsen yttre Bøe; og Christian Mathiessen Leervigen.
Og så, helt til slutt, Jacob Elias kom til verden godt utpå høsten 1790 og ble døpt[xv] 21 november det året. Marthas minstemanns fadre ble Einer Johannesen yttre Bøe; Lisbeth Hansdatter yttre Bøe; Eli Lassesdatter yttre Bøe; Hermund Hansen Ruskedal; Anna Monsdatter Ruskedal; og Lasse Larsen Braastad.
Den første gutten skulle gjør det godt i livet – han ble Eidsvoldsmann. Ole Elias meldte sin ankomst ved nyttårstider og ble døpt[xvi] 21 januar 1774. Fadrene var Hr Lieutenant Værgeland; Sergeant Claus Brekke; Lasse Risnæs; Jomfrue [NN]; og Halfri Nessie.
En tredje pike, Elisabeth Marie, ble født følgende år, og døpt[xvii] 25 juni. Som fadre hadde hun Einer Bøe og Hustrue; Hendrich Ruschedal og hustru; og Giøe Hansdatter Braasta.
Nestemann var gutt: Andreas Vessel, som ble født forsommeren 1777 og døpt[xviii] 5 juni. Ved denne anledningen valgte foreldrene Østen Nessie; Ole og Anders Brennedal; Martha Jørgensdatter; samt Brithe Olsdatter Brennisdal.
Svend Fridrick Christian ble døpt[xix] 21 januar 1781. Fadrene – eller for å bruke ordet i den kronologiske listen[xx], «Daabsvidnerne» – var Hans Iversen Aas; Claus Hermansen Leervigen; Jens Mogensen Leervigen; Sigri Mogensdatter Heggebøe; og Hans Thomasdatter Aas.
Fjerde datter, Christine Chatarina, ble døpt[xxi] 21 november 1782, i nærvær av Claus Phlaksen; Johannes Johannesen; Magnilde Johannesdatter; og Brite Gullaksdatter Yttre Oppdal.
I 1784, nærmere bestemt 11 juli og i Bøe Kirke – den som ble byttet ut i 1868 – ble Elisabeth Christine døpt[xxii]. Fadrene hennes ble Østen Ellingsen; Ingeborg Olsdatter Handal, Anders Endresen; Ingeborg Guttormsdatter Lonebotnen; og Mari Hermandsdatter Indre Bøe.
Omkring disse tider, eller litt senere, burde Nille Susanne vært konfirmert, men slikt er ikke med i kirkebøkene for perioden.
Det skulle bli én pike og tre gutter til. Piken kom først; da hun ble døpt[xxiii] 16 juli 1786 fik hun navnet Henriette Margrete og fadrene Ole Taraldsen Braasta; Mons Lassesen Aas; Magnilde Monsdatter Eilef Aslaksen Handalen; og Aase Monsdatter Handalen.
En av guttene skulle få navn efter faren, Hans. Hans Hornemann ble døpt[xxiv] i Leervigen 14 desember 1787. Fadrene var Hermund Iversen; Hermund Joensen; Lucie Lassesdatter Brekke; Anna Torkildsdatter Brekke; Endre Rognaldsen Mittakle; og Hermund Olsen Briskedal.
Den fremtidige generalmajoren, Knud Kraft, ble døpt[xxv] 12 juli 1789. Dåpsvitnene var Jomfrue Ellen Dorthea Holck; Jomfrue Nille Susanna Holck; Anders Simonsen yttre Bøe; Ole Olsen yttre Bøe; og Christian Mathiessen Leervigen.
Og så, helt til slutt, Jacob Elias kom til verden godt utpå høsten 1790 og ble døpt[xxvi] 21 november det året. Marthas minstemanns fadre ble Einer Johannesen yttre Bøe; Lisbeth Hansdatter yttre Bøe; Eli Lassesdatter yttre Bøe; Hermund Hansen Ruskedal; Anna Monsdatter Ruskedal; og Lasse Larsen Braastad.
Ved folketellingen i 1801 finner man Nille Pernille – omdøpt til Susannaus av en litt hjelpesløs folketeller – hjemme hos foreldrene på Leervigen i Gulen, der hun bodde sammen med faren Hans Henrikkte Horneman Holk (han var sikkert begeistret for forbedringen av «Henrich»), nå pensjonert, og moren Mette Margreteh Horneman Holk, bosatt i Leervigen. Sammen med dem finner man Ole Elias som nå er 28 og løytnant i armeen; Hans (15); Knud Kraft (13); Jacob Elias (12); Elisabeth Christine (18); og Henrike Magretene Holk (16). De har fire tjenestefolk i huset – to menn og to kvinner – og på gårde en husmann med kone og tre barn.
I motsetning til eldstesøsteren, giftet Nille seg. Hennes tilkommende var sognepresten til Lavik, enkemannen Ludvig Daae. Som kausjonister hadde de Søren Kris. Hesselberg og Hr Sogneprest J. M. Daae. Vielsen[xxvii] fant sted 30 juli 1810, i Lavik Kirke, den som ble revet i 1860-årene. Lavik er ca 50 kilometer fra Gulen – men mellom dem kommer Sognefjorden, så det tok nok sin tid å komme dit – selv om man sikkert brukte båt en del av veien.
Daae var opprinnelig fra Lindaas ved Bergen, der hans far var sogneprest, og ble selv personnel kapellan i Vik i 1801. Der fant han seg en klokker-datter og giftet seg med henne. Syv år senere ble han sogneprest i det nye Lavik sogn, og avsluttet karrieren som sogneprest i Gloppen, der han gikk av med pensjon i 1843[xxviii].
Ludvig Daes første kone var Catharina Dorthea Liljedahl; de hade giftet seg i Vik i 1802. Vielsen[xxix] fant sted i Hopperstad kirke 26 juni 1802.
Sønnen Ludvig så dagens lys efter ett års ekteskap – han ble døpt[xxx] – i hvilken kirke er ikke sikkert – 5 mai 1803. Fadrene var Hr Capitaine Thomas von Fasting; Hr Capitain Georg von Fasting; Sognepresten Jacob Thode; Madme Anna Thode; og Madme Martens.
Sognepresten Daae ble enkemann allerede da han var 34 år gammel, da Catharina Dorthea døde 4 desember 1809. Hun ble begravet fra Lavik Kirke, og jordpåkastelsen[xxxi] fant sted 13 samme måned.
Og året efter giftet han seg altså påny.
Ludvig Daae var faktisk to år yngre enn Nille, og han hadde jo ikke vært enkemann så lenge, for han hadde en sønn, Ludvig, som var født i 1806 (sies det der) i henhold til folketellingen i 1815[xxxii]. Da bodde de på prestegården på Lavik, og hadde også to felles barn: Catharina Dorothea, født 1812 og Hans Hendrik som var født senere.
Catharina Dorthea kom til verden tidlig i september 1812, og 20 september ble døpt[xxxiii] «min og min Kone Nille Susanne Holchs Datter Catrine Dorthea». Fadrene var Mad: C. F. Hansen; Fure Karen Sophie Holck; Jomfr: Elisabeth Christine Holck; Capitaine B. E. von Holck; Johannes Hansen; og Mari Ragnaldsdatter Ladvig.
Hans Hendrik – efter morfaren – ble født på et mer ubestemmelig tidspunkt. Han er helt klart tatt med i folketellingen av 1815[xxxiv] – men kun ved navn, og uten fødselsdato som søsteren, eller angivelse av hvem foreldrene er: han bare er der.
På den annen side viser kirkeboken at en gutt ved dette navnet ble døpt[xxxv] i Lavik Kirke 19 februar 1817, og da hadde fadrene Barbara; Lensmand Ringerejde; Lensmand Ringerejdes Kone; Torkild Qvam og Kone; Carl Hellebøe og Kone; samt Anders Ladvig og Barbra Ladvig.
Forklaringen på dette må være at Nille hadde fått en gutt i 1815, før 30 april, da tellingen[xxxvi] skulle begynne: ingen som ble født efter denne datoen skulle telles med. På den annen side – noen slik gutt eller slik dåp er ikke funnet, og kanskje – det har skjedd – er det gjort en feil i kirkebokinnførselen.
Her i Lavik ble familien boende i 14 år til, da Daae fikk kallet i Gloppen, femten mils kjøring nordover og i Nordfjord. På moderne veier er det omkring to og en halv times kjøring – i datiden tok det noe adskillig lenger tid og da gikk kanskje mesteparten av turen til sjøs.
Det er ikke mye å finne i kildene som kaster lys over Nilles live i Gloppe i disse årene – mannen var opptatt med kirkeliv, med skole, fattigvesen – og kranglet med kommunestyret, så alt var som det skulle.
Bygdeboken[xxxvii] gjengir en fortelling om Daae fra hans tid i Gloppen:
«Til presten Daae er det knytta ei segn, eller forteljing, som er oppskriven av M. Ryssdal etter Kristian Slagstad d. y.: «Det var ein annardag juli at presten Daae skulle til Breim for å preika i Breimskyrkja. Det var lenge før vegen var bygd langs Breimsvatnet aa paa vatnet låg det meinis so der so der var ikkje komande korkje køyrande eller roande. Preste laut soleis take den vegen som det nytta i slike tider. Denne vegen gjekk ifraa Kleivedammen forbi Leirstøylen over Røsskleivdalen forbi Leirstøylen over Røsskleivdalen derifraa over Høygaren til Kvila aa so neatt til Breimsvatnet der Gamlekyrkja laag attved vatnet. Vegen var altannna enn god, men vintersdag var han køyrande med slede, aa til andre tider rodde dei frå Vassenden dersom det ikkje var forveir paa vatnet. Tidleg om morgonen kjem presten aa drengjen hans køyrande inn forbi Slagstad. Der stogga dei aa drengjen vart vart sendt ned til gamle Kristian for aa soørja om ha vil vera med presten til Breimskyrkja. Jau, Kristian var ikkje umoa paa det so han laga seg til i ein kave aa føl drengjen opp til presten som seta a venta. Daa dei kjem opp til presten tok han fram flaskeforet sitt, som han alltid hadde med seg paa turane sine, finn fram ei flaske aa skjenka baade seg sjølv og dei to karana kvar sine to dram. Drengen var så send heimatt til prestegaarden med paabod om aa kome til Slagstad og køyra hesten naar dei er komne der paa nedtur.
Presten og Kristian køyrer so vidare, men dei er ikke komne lenger enn paa Austrheimshauge før flaskeforet lyt fram att so dei for sine to drammar att. Daa dei so kjem til Kleivedammen lyt dei ha noko heitt ned paa bringa att. Likeeins vart det baade paa Leirstøylen aa naar dei kom til Gaateskaara. Siste støyten tok dei seg saa dei er komne til Hunskår. Dei kjem so endeleg fram til Reed, set frå seg hesten aa gaar ned til kyrkja. Daa er dei bra raudmosne aa det syner godt paa deim at dei hev smaka ikke lite paa jula.
Dei fær forbi nokon kjerringar som staar atmed vege aa pratar. Daa seierden eine av kjerringane, de maa verte noke te go preike me får me nå idag, ‘an va no so møkje fælande raude i auå».
Vi skal sjølvsagt ikkje lese denne vesle soga som absolutt sannferdig, men på sitt enkle vis fortel ho litt om både strabasar for å kome til Breim i dei dagar, og at presteskapet hadde eit friare syn på sterk drykk i dei tidene enn seinare. Dessutan ligg her nok mykje av ygdefolk sin trong til å lage skjemt kring ein øvrigheitsperson».
Det er vel tillatelig å tenke videre: at Nille Susanne kanskje hadde litt å stri med hun også.
Ellers gikk nok livet videre på prestegården; efterhvert reiste vel barna, og det ble stilllere. Men så ble jo begge ektefellene også eldre. Ludvig Daae fikk pensjon fra 11 april 1842[xxxviii] – om de ble boende på prestegården eller hadde funnet seg et annet krypinn er ikke kjent.
En slekstavle[xxxix] over Daae’ne forteller om en lærd, stribar, egensinding, dyktig og avholdt prest og en som var nokså åpenjertig – også overfor sine nære og kjære.
Ved en anledning skal ha han ha kommet med dette til Nille, efter at hun hadde sagt imot ham:
«Nillemor, Nillemor, jeg har ikke giftet mig med dig for at du skal ræsonnere, men for at du skal lave god mad!».
Uansett: Ludvig Daaes liv hadde nok vært strevsomt på mange vis, og efter halvannet år som pensjonist gikk han bort. Han døde 31 oktober 1843 – men begravelsen er ikke funnet i kirkeboken.
Nille bodde resten av livet i Leirvik der hun døde 6 november 1861[xl]. Heller ikke hennes begravelse er funnet.