Henriette ble døpt[i] 18 mars 1783. Hun ble båret til dåpen av Laugmand Geelmuydens Enche. Fadrene var Christian Lerkedahl; Johan Garman; Peder Vallentinsen Boalti [?]; og Angille Coldevin Rødde.
Foreldrene var Børge Rosenkilde – «Negotiant og Handelsmand i Stavanger»: en av byens mest fremstående borgere – og hans annen kone, Anna Wilhelmine Nyrop. De hadde giftet seg tre år tidligere – vielsen[ii] fant sted hjemme i huset – efter kongelig bevilling – 21 mai 1771. Som kausjonister hadde de Vallentinsen og F. Rosenkilde.
Børge Rosenkildes første kone var Karen Elisabeth Tanch. De hadde giftet[iii] seg i Rennesøy 1 september 1767.
Disse to fikk sitt første barn året efter, da datteren Else Maria kom til verden i Stavanger og ble døpt[iv] i Domkirken der 20 juni 1768. Hun ble båret til dåpen av Frue Valentinsen. Fadrene var Caitpain Frantzen; Laugmand Geelmuyden; Mad: Fr: Rosenkildes Hustrue; Jomfr: Anna Rosenkildes af Provst Hr Arentz.
Else Marias fødsel førte feil av sted for barnets mor: Karen Elisabeth døde i barselseng, bare 29 år gammel, og ble begravet[v] 1 juli 1768.
Else Marie selv fikk ikke leve opp. Hun døde, bare to år gammel, 27 juni 1770. Hun er ikke nevnt ved navn i kirkeboken, der står de[vi]t at
«Børge Rosenkildes Datter, 2 Aar gl., er nedsatt i Kirkens øverste aabne Begravelse Tiirsdagen den 3 Julii, og ringed for hende med Kirkens største Klokke».
Børge Rosenkilde og Anne Wilhelmine – han var 22 år eldre enn henne – skulle få mange barn sammen. Den første var Peder Valentin, den senere Eidsvoldsmann. Han kom til verden ærbare 15 måneder efter at foreldrene var blitt viet, og ble døpt[vii] i Stavanger Domkirke 11 august 1772. Han ble båret til dåpen av Frue Kammerraad Valentinsen, mens fadrene var Capitain Peter Wilhelmsen Valentinsen; Wisiteur [NN] Friderik Rosenkilde; Jomfr: Magdalene Rosenkilde; og Elisabeth Nyrop. Dåpshandlingen ble utført av Hr Holbye.
Så fulgte Karen Elisabeth Tanch som ble døpt[viii] torsdag 28 juli 1774, og da ble hun båret Oberstinde Heusner. Fadrene var Byfoged Schiøtz; Henrich Petersen; Henning Smiths Hustrue; og Jomfr Adellucia Nyrop. Barnet ble døpt av Provst Hr Arentz.
gikk det tre år, og en gutt kom til verden. Henrich Wilhelm ble døpt[ix] 10 april 1777 og ble båret av Frue Hammers. Fadrene var Kammer Herre Scheel; Provst: Hans Arentz; Hr Børre Petersen; og Fr. Johanna Margaretha Smith.
Henrich Wilhelm skulle ikke vokse opp – han døde om sommeren det året, 14 uker gammel, og ble begravet[x] 19 juli 1777. Det ble ringt med den største klokken.
Bare ett år senere meldte Adellucia Maria sin ankomst. Hun ble døpt[xi] 30 april 1778. Hun ble båret til dåpen av Capitain Vallentinsens Enke Frue. Fadrene ble Laugmand Knoph; Hr Morten Petersen; Gabriel Kielland; og Jomfr: Bolette Frandtzens.
Neste barn ble oppkalt efter morfaren, og ble hetende Bendix Nyrop. Han ble holdt over dåpen[xii] 21 juni 1779 av Frue Elisabeth Christina von Knophs, mens fadrene var Major Bernardius von Krogh; Arnoldus von Krogh; Frøken Johanna von Krogh; og Jomfru Anna Margaretha Rosenkilde.
En eller annen gang rundt 1779 flyttet Anna Wilhelmines ste-familie fra Kristiansand til Arendal, der Nicolaj Femmer var blitt byfogd. Stemoren Charlotta Frederica døde der, nokså ung – hun gikk bort våren 1782. Begravelsen[xiii] fant sted 14 mai – uten at hun nevnes ved navn, det var Justits-Raad Femmers Frue som ble stedt til hvile. Hun var 37 år gammel. Om Anna Wilhelmine hadde noen nevneverdig kontakt med dem er ukjent.
Tidlig i 1782 nedkom Anna Wilhelmine med en pike som skulle få hennes eget navn. Anna Wilhelmine Bredahl – som senere giftet seg med Christopher Hvidt i Sandefjord – ble døpt[xiv] 4 februar 1782. Gudmoren var Frue Commandeur Franzsen. Fadrene var Kammerjunker Amtmand Bentssøn; Hr Christen Arentz; Tolder Jens Hviid; og Frøken Karen Ankerman Smith.
Så var det Henriettes tur og, efter henne, var det Valentin Christian Valentinsens tur – han ble døpt[xv] 12 november 1784. Denne gangen var gudmoren Frue Justits Raad Knophs; fadrene ble Justits Raad Valentin Christian Valentinsen; Byfoged Guldberg; Jonas Barth; og Birigitta Maria Rosenkilde.
Halvannet år senere ble det enda en gutt: Christopher Garmann ble døpt[xvi] av Provst Grette 12 januar 1786. Gutten ble holdt over dåpen av Byfoged Guldbergs Hustrue. Fadrene hans var Ole Smith Houg; Claus Winther Rosenkilde; og Jomfr: Maria Elisabeth Britt Engel Arentz Kielland.
Av de tre siste barna var en pike, de to andre gutter. Piken var Elisabeth Christiane Nyrop, og hun ble døpt[xvii] 25 mars 1788. Hun ble båret av Frue Kammer Junkerinde Scheel; Frøken Aboe; Jomfrue Christine Vallentinsen; Hr Lieutenant Klov; Hr Jacob Killand; og Peer Valentin Rosenkilde.
Nest yngste sønn, Arnoldus Christian von Krog, så dagens lys tidlig på vinteren i 1790 og ble døpt[xviii] torsdag 11 februar det året. Da ble han båret av S: S: Frue Martha Dorothea Arentz. Fadrene ble S: S: Hr Capitaine Christians: Heusner; S: S: Hr Stads Capit: Gabriel Franke Justland; Hr Johan Rantzau Sehested; Jomfrue Anna Wilhelmina Bredahl Valentinsen; og Karen Elisabeth Tønne Rosenkilde.
Yngstemann i denne store flokken fikk navnet Peder Klow. Han ble født utpå høsten 1794 og døpt[xix] i Stavanger lørdag 25 oktober dette året. Han ble holdt over dåpen av S: S: Frue Laugmand Jacob D: Hvedings Hustrue. Fadrene man valgte var Hr Søe-Capitain von Kleist; Hr Peder Valentinsen Rosenkilde; Bendix Nyrop Rosenkilde; Jomfrue Charlotta Winsnæs; og Audelusia Rosenkilde.
Henriette burde vært konfirmert mot slutten av dette tiåret, men det ser ikke ut til at opptegnelse om dette er bevart i Stavanger.
I folketellingen av 1801 er det ikke funnet spor efter Henriette men noe sted var hun rimeligvis, for en del år senere giftet hun seg.
Det skjedde da hun var omkring 33 år gammel, i begynnelsen av 1820. Den utvalgte – man kan ha tanker om av hvem – var Jens Edvard Kraft, en omtrent jevnaldrende sønn av en kjøpmann i Kristiansand, Even Kraft[xx].
«Den 31te Januar copuleredes[xxi] i Huuset efter bevill. af 30te f. M. Translateur Jens Kraft og Jomfrue Henriette Rosenkilde. Kaut: Kjøbm. Jonas Kraft og Procurator Isaach Willoch».
Gjennom dette ekteskapet fikk hun nok søstrene Rosenkildes mest interessante ektemann: forfatter, statistiker, avisutgiver, oversetter, jurist og mye annet – før han i 1832 ble sorenskriver og slo seg til ro i Mandal.
Jens Kraft, finner man i en liten biografi i et verk[xxii] om nordmenn som hadde gjort seg bemerket, var av en velstående kjøpmannsfamilie i Kristiansand, men med røtter i Gudbrandsdalen, og ble undervist i forbindelse med latinskolen i byen – både privat og på skolen. Efter hvert ble han sendt til København for å studere videre, begynte med teologi, fortsatte med jus og endte opp med historie, statistikk, levende sprog og slikt: hva man kan tillate seg når man har en sorgfri økonomi. Han var «utsatt for» eventyr – hans første forsøk på å reise til Kongens Stad endt med forlis, og en ny tur året efter. I 1808 udnerkastet han seg likevel juridisk embedseksamen, og i nevnte verk fortelles det videre om Jens’ liv i Kristiansand under krigen som var brutt ut i 1807:
«Fra Krigens Begyndelse, da al Handel laa i Dvale, havde man i den sydlige Deel af Christiansands Stift med Iver lagt sig efter Kaperiet, og der indbragtes, fornemmelig til Lister og Mandals Amts Havne, hvis beliggenhed er for en saadan Næringsdrift var heldigst, en Mængde Priseskiber af forskjellige Nationer, hvorved Christiansands Priseret kom i megn virksomhed. Det var for en stor Deel nordamerikanske Skibe med kostbare Ladninger, der indbragtes, og Kraft fik nu som Oversætter i Engelsk af de Procesacter, de vidløftige Retsforhandlinger med disse Skibe foranledigede, anledning saavel til Sysselsættelse, samt til Fotjeneste. Efter den under Begunstigelse af engelske Licenser i Efteraaret 1809 begyndte Uskibning fra Norge til Udlandet var i det følgende Aar bleven almindelig, indskrænkedes igjen Kaperiet; men ankomsten til Christiansand i August 1810 af en under fiendtlig Convoi gaaende og af fem Orlogsbrigger indbragt Coffardiflaade af 47 fra Østersøen og Sverige kommende Skibe, hvis realisationsbeløp 7,613,840 Rd. 60 sk, Courant, forøgede atter Priserettens Arbeide, og Kraft erholdt nu først Constitution og senere kongl. Bevilling, som edsvoren Tolk og Translateur. Fra den tid af var Sprogstudiet hans vigtigste Beskjæftigelse, og endnu forinden sidstmeldte Flaades Indbringelse havde han, tildeels for Sprogets Skyld, foretaget sig en Reise til det nordlige England og Skotland. I Aaret 1812 blev han paa en Søreise til Kjøbenhavn med et undr License gaaende norsk Skib gjort til Krigsfange af en engelsk Fregat, ombord paa hvilken han tilbragte fjorten Dage, da han blev sat i Land ved Vingø udenfor Gøtheborg. Efter Forandringen i Rigets Statsstyrlse i 1814 blev Kraft foranlediget til at indtræde paa Embedsbanen, og erholdt han Ansættelse som Fuldmægtig i det daværede Departement for det Indre og derefter ved Finants-Departementet. I 1822 ansattes han som Bureuachef ved Revisions- og i 1823 ved Finants-Departementet, hvorfra han i 1828 forflyttedes som Expeditions-Secretair ved Revisions-Departmentet, hvilken Post han i 1832 ombyttede med det mere indbringende Sorenskriver-Embede i Mandals Distrikt …».
Hvor paret slo seg ned er ikke umiddelbart klart, men første barn ble døpt[xxiii] i Garnisonskirken på Akershus 27 mai 1821 – han var født høsten før, så de kan vel ha flyttet til hovedstaden den samme våren som dåpen fant sted. Og jens var embedsmann – så Slottskirken var kanskje et naturlig valg. Edvard – som ble navnet – fikk fadrene Fru Anne Didriksen; Frøken Diriks; Jfr Skrives; Kristoffer Hvidt; P. V. Rosenkilde; og P. A. Nielsen: både broren, Eidsvoldsmannen, og svogeren, søsteren Anne Wilhelmines mann, hadde kommet til denne anledningen.
Det er ikke en påfallende ønsket kildesituasjon, men i første halvdel av attenhundretallet – og en god stund efter det – må man nesten følge kvinners, som for eksempel Henriettes, liv ved å se på deres menns liv, men med en god porsjon forestillingsevne.
For eksempel må man kunne tenke seg at det i Henriettes og Jens’ hjem var en slags stille forventingsfullhet i slutten av januar og begynnelsen av februar 1820. Da ble nemlig de første delene av Jens’ magnum opus avertert til salgs i Morgenbladet[xxiv]:
«Bøger.
Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge af Jens Kraft. 1ste Deels 1ste Hæfte, 19 ½ Ark i stor Octav med 2 ½ Ark Tabeller, er udkommen fra Pressen og faaes hos Forgatteren i Overkrigscommissair Brandts Gaard i Kirkegaden for 1 Spd. 64 sk. paa Trykpapir og 2 Spd. paa Postpapiir».
I august samme år begynte[xxv] man å selge 2det Hæfte – gjennom samme kanal.
Henimot slutten av samme år var det nok en heller nedslått stemning i det Kraftske hjem: Jens mistet moren, og en annonse ble rykket inn i Den Norske Rigstidende[xxvi]:
«At vor gode og retskafne Moder, Marie Kraft, født Hielm, Enke efter afgagne Kjøbman Erik Kraft, afgik ved Døde i Christiansand Natten imellem den 3de og4de d. M., 76 Aar gammel, efter 14 Ugers Sygeleie, bekjedtgjøres herved sørgeligst for fraværende Slægt og Venner.
Christiansand og Christiania, den 5te og 10de Octbr. 1820
Jonas Kraft Jens Kraft».
I ukene[xxvii] før Edvard ble døpt begynte man å selge Jens Krafts store verks annen del, første hefte.
Annet barn var en pike. Charlotte Luise så dagens lys 8 august 1822 og ble døpt[xxviii] 4 oktober samme år. Denne gangen var fadrene Frue Nielsen; Jfr Rosenkilde; Major Didrichsen; Konsul Rosenkilde; og [NN] Rosenkilde.
Like før denne dåpen finner man Jens’ boks annen del, annet hefte, i salg hos forfatteren, nå i Farver Magelsens gård i Grensen[xxix] og, mot slutten av året, første og annen del samlet[xxx]. Om sommeren 1824 var første hefte av tredje del i handelen: nå var familie flyttet til Skrædder Schous Enkes Gaard i Toldbodgaden[xxxi].
I begynnelsen av juni 1825 publiserte Morgenbladet[xxxii] en dansk anmeldelse av Jens’ boks annen del. Innholdet i denne kaster, igjen, ikke lys over Henriette som menneske – men den gir et inntrykk av det intellektuelle miljøet omkring henne: hva mannen og vennene snakket om, hun selv helt sikkert lyttet til – og med hennes sosiale sikkerhet som en Rosenkilde, antagelig deltok i, om enn med en viss forsiktighet:
«(Indsendt.)
Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, af Jens Kraft. Anden Deel. Christiania 1822. 900 Sider. Trediel Deels første Hefte. Sammenst. 1824. 256 Sider.
Den europæiske Politik, som for elleve Aar siden adskilte tvende, i fire Aarhundreder forenede nationer, frembrgte imellem Danmark og Norges Litteratur et Forhold, lignende det, der siden 1783 finder Sted imellem den engelske og nord-americanske; men ikke ganske det samme. Her var det Colonier i en anden Verdensdeel, som uafhængig af Moderlandet, beholdt dettes Sprog, og næsten med lige saa haftige Fremskridt, som de, hvilke den nye Stat gjorde i politisk Velstand og Betydenhed, dannede sig en egen Litteraturgreen, hvortil Nordamerica, før de forenede Staters Selvstændighed, knap besad en Begyndelse, der kunde fortjene at nævnes. Denne Green af den engelsk Litteratur allerede bleven en betydelig Stamme, opskudt af den fælleds Rod; thi da enhver Literatur i Sproget har sin Rod, eller Kilden og Betingelsen for dens Udvikling, kan der i eet i et Sprog vel ikke tænkes to særskilte, eller fuldkokmmen selvstændige Litteraturer. Man kan saaledes nu nævne Englands og Nordamericas, ligesom Danmarks og Norges Litteraturer, uagtet der kun ive seen engelsk og een dansk Litteratur.
Men foruden anden Forskjel finder og den Sted imellem Norge og Noramerica, at den skandinaviske Nation har, og i Aarhundreder har havt en langt mere umidelbar Deel i den danske Litteratur, end de Nordamerikanske Fristater i den engelske. Disse vare før deres Selvstændighed Colonier i en fjern og fremmed Verdensdeel; Norge var et Rige der havde regjering og Forfatning fælleds med Danmark, og der saaledes ogsaa tog en selvvirksom, ikke ubetydelig Deel i den danske Litteraturs Udvikling. Den derved erhvervede Eiendomsret kan Norge ikke miste, saalænge det beholder det danske Skriftsprog. De Skrifter, som ere den danske Litteraturs Hovedprydelser, ville ligesaa længe beholde deres Publicum i begge Lande; og ethvert skrift, som Indhold og Form give den Interesse, der characteriserer det egentlige Litteraturværk, vil blive fælleds for begge Lande, saalænge Sproget, hvori det skrives, er det. Ligesom altsaa de i Danmark udkommede Bøger, der i dette Land finde og fortjene et udbredt Pulicum (det forstaaer sig selv, at Talen her ei om skrifter, der have en blot øiebliklig, eller indskrænket local Interesse) maae og ville finde Indgang i Norge: saledes vil ogsaa norske Forfatteres Skrifter i det danske Sprog hos os fremdeles modtages og ansees som Frugter af en fælleds Litteratur, hvis Frembringelser, skjøndgt ikke længer indenlandske, aldrig kunne blive os fremmede; og det Fortrin, de besidde i Sproget, hvori de skrives, vil bidrage til at give dem en Intersse for det danske Publicum, som intet Skrift af nogen anden udenlandsk Litteratur deler med dem.
Ønskeligt for begge Lande vilde det være, at intet Middel, hvorved gjensidig Kundskab til begges litteraire Frembringelser befordres, matte blive forsømt; thi af uberegnelig Vigtighed vil det være for begges fælleds Litteratur, at den beholder en saameget muligen udbredt Adgang til det danske Sprog-Publicum, der i sig selv, naar endog begge Rigers Folkemængde tælles samen, er indskrænket nok. Ligeso man nu i norske Blade meddeler maanedlige Listr over de i Danmark udkomne Skrifter, burde dette billigen ogsaa skee i den danske Litteraturtidende med de i Norge udkommende; idetmindste forsaavidt som Kundskab om disse kan erholdes. Selv udførligere Anmeldelser og Bedømmelser af norske Forfatteres vigtigste Skrifter i Modersmaalet ville udentvivl være en gavnlig Berigelse af denne Tidendes Indhold.
Dette har idetmenindste Anm. følt sig overbeviist om, efterat have gjennemlætst den største Deel af det Værk hvis Titel ovenfor er angivet, og som, ikke blot ved sit Omfang, en ogsaa ved sit Indhold og Værd, hører til det betydeligste og Vigtigste, Litteraturen i Norge hidtil har frembragt. Det saa længe følte Savn af en fuldstændig geographisk-statistisk Beskrivelse over dette mærkværdige Land – et Værk der for dette kunde vær omtrent hvad Pontoppidans og Hoffmanns, for sin Tid ypperligt udstyrede danske Atlas var for Danmark – dette Savn synes man at kunne love sig, ved Hr Krafts Arbeide, paa den meest tilfresstillende Maade udfyldt. I nogle Dele mindre udførligt, end den danske Atlas, er det igjen i andre Hensender (f. Ex. i den nøiagtige Angivelse af Fogderiers og Præstegjelds størrelse, enhver enkelt Gaards Aral og Jordskyld, de geographiske Stedbestemmelser, angivelsen af historiske og antiquariske Mærkværdigheder ved hvert Sogn og hver Gaard m. m.) mere fuldstændigt og nøiagtigt; og har overhodet tilegnet sig den høiere statistiske Fuldkommenhed, som nu, langt mere end i Midten af forrige Aarhudnrde, eller fr en Schloezers, Catterers og Cromes tid, fordres af geographiske og topographiske Skrifter. Dermed forener Hr. Krafts Værk tillige den fortrinlige Egenskab, at det i sin Fuldstndighed ikke overskriver Grændsen, hvor Stræben efter denne egenskab bliver til en overflødig, unyttig og trættende Vidtløftighed. Forfatteren har meg vel vidst at trække Forskjellen imellem en almindelig geographisk, eller som ha kalder den, topographisk-statistisk Beskrivelse over et heelt Rige, og et blot Aggregat af chorographiske Materialier. Hvad man imidlertid synes at savne i Spidsen af Værket, er en almindelig geographisk-statistisk Indledning, eller en saadan almidelig Udsigt over Kongeriget Norges naturlige, politiske og statistiske Beskaffenhed, der ligesom er Resultatet af dets specielle Beskrivelse. Men netop derved, at den er resultatet af en saadan Beskrivelse, følger vel ogsaa, at den lettere og bedre skrivet efterat Værket, der indeholde de enkelte Stifters og Amters Chorographie, er fuldendt; og vi tør haae at Hr. Forfatteren engang i tiden, naar dette er skeet, beriker sit Værk med en tilgift, der vil forhøie den Værdie og Interesse, det allerede i sig selv besidder.
I Bogens Inddeling har Forf. fulgt den politiske i Amter og Fogderier, og de to første Bind indeholde saaledes de 6 under Aggerhuus Stift hørende Amter (Smaalehnenes, Aggershuus, Hedemarkens, Christians, Buskeruds, og Jarlsberg og Laurvigs). Det udkomne Hefte af 3die Deel indbefatter Bratsbergs og en Deel af Nedenæs Amt. Hele Værkets Størrelse synes saaledes at ville komme til at naae henved 8 Bind eller derover. Ved ethvert Amt er forudskikket en ganske kort almindelig geographisk Usigt over dets Grændser, Størrelse, naturlige Carakteer og Beskaffenhed, Folkemængde, politiske Inddelinger i Fogderier, Sorenskriverier, Thinglaug, Præstegjeld og Kirkesogne, Jordskyd m. m. En noget større Udførlighed, ved Sammendrag af flere statistiske Resultater for ethvert Amt, havde vel i disse korte Indledninger været ønskelig. I øvrigt er Værkets materielle Indretning og Form allerede i anmeldelsen av 1ste Deel omstændelig angivet. Her vil vi derfor kun tilføie, hvad hist er forbigaaet: at til Slutningen, efter Beskrivelser over hvert enkelt Fogeri eller Amt, findes samlet, under de Overskrifter: Historiske Notitser og Minder fra Olddtiden, deels hva der er levnet i Erindringen eller findes optegnet i Skrifter om Landskabernes Forhold og Benævnelser i Ældre Tider, og om mærkelige historiske Tildragelser, der staae i Forbindelse med større Landsegne, deels hvad der, af Runestene, Indskrifter, Gravhøie, Bautastene og andre Monumenter, endnu er til overs fra Fortiden. Heller ikke er det forsømt, ved enhver enkelt Kjøbstad, Gaard eller anden Eiendom at melde hva der vides af Historien om ældre Tildragelser paa Stedet, om Gaardenes Skjebne og Eiere, med andet mere, som giver Værket, foruden den statistiske, ogsaa en histroisk Interesse og Brugbarhed. Forfatteren nævner i Fortalen til ste Deel den av sine Arbeider og Samlinger til den nordiske-Historie længe bekjendte Justitiarius Berg i Christiania, som en Mand, hvis Meddelelser han især i den historiske Deelaf Værket, skylderen Mængde efterretninger, hvilke han «uden denne Videnskabsmands ufortrødne og virksomme Medhælp maatte have savnet». Da Forf. for ikke længe siden opholdt sig i nogen Tid i Kjøbenhavn, forsømte han helle ikke paa det Kongel. Bibliothek at benytte det paa antiquariske og historiske Noticer saa rike Manuscript til de utrykte Hefter af Schønings Reise i Norge».
Det fortjener ogsaa at bemærkes, at Forfatteren i sin Beskrivelse over Kjøbstæderne er saa udførlig, som Værkets Plan tillader, saaledes at man her vil faae, hvad hidtil er savnet, en nogenlunde fuldstændig Topographie over alle norske Stæder. Anm. havde derimod, for sin Deel, gjerne seet en noget større Udførlighed i den ethnographiske Deel av Bogen, eller de Afdelinger, der handle om Almuens Culturtilstand, Oplysning, Moralitet m. m. Efterretninger, som forsaavidt de kunne haves, om Sæde, Folkeskikke, Meninger, Overtro, Leveviis, Dialect, o. d. i ethvert Landskab, vilde sikkert for mange Læsere være en velkommen Tilgift til de Geographiske og statistiske Data. I Litt. Tidenden 1822, S. 533 er det Ønske yttret, at Forf. havde tilføiet Bogen et specielt Kort over ethvert Amt, og at Overskrifter paa hver Side havde viist den, der vil søge noget; hvilket Amt og Fogderie det er handles om. Dette vilde have været ret nyttigt; men da det sidste nu ei lader sig udføre, vilde idetmindste en noget udførligere Indholdslsite, end den, som findes ved Enden af Anden Deel, og et ganske fuldstændig alphabetisk Register ved hele Værkets Slutning være ønskelige, og meget forhøie dets Brugbarhed.
Året efter nedkom Henriette med nok en datter, Cathrine. Hun kom til verden 21 juni 1826 og ble døpt[xxxiii] i Domkirken i Christiania 1 august samme år. Fadrene hennes var «Moderen selv»; Frøken Karen Gaarder; Jfr Cathrine Hvidt; [N] Gerhard Garmann; [NN] Elias Unger»; og Kjøbmand Carl Wedekind.
I løpet av de neste årene kom stadig nye deler av Jens Krafts store verk, og sommeren 1829 en anmeldelse[xxxiv] som, likesom de foregående, var positive.
Tre år senere ble Jens altså utnevnt til Sorenskriver i Mandal. Man ser ham nevnt i avisene fra tid til annen – noen er stevnet, andre er dømt, dommer blir anket – og som regel opprettholdt.
Jens fortsatte arbeidet med sin store Topographi ved siden av embedsgjerningen, og ofte i permisjon fra dette. Sjette dels første hefte var til salgs hos forfatteren i Kjøbmand Schous Gaard i Storgaden i Christiania i november 1834[xxxv], så noe tid tilbragte han nok i hovedstaden også. Og da var nok Henriette hjemme alene i Mandal sammen med barna.
Fire år senere er Henriettes mann nevnt blant flere som ved å tegne abonnement har gitt sin velsignelse til utgivelsen av en norsk utgave av et konversasjonsleksikon: en rekke fremstående menn gjør det samme: «Hr Jernverkseier Jacob Aall; Sorenskriver Jens Kraft; Kapitain S. Munthe; Professor R. Keiser; Justitiarius Berg; Assessor H. A. Bjerregaard; Overlærer M. C. Hansen; med flere norske Videnskabsmænd[xxxvi]».
I 1839 søkte – og fikk – Jens Kraft et års permisjon fra sin stilling:
«Christiania, den 24de Juni.
Overeensstmmende med Finats-Dept.s Indst. har det under 24de Mai sidstl. behaget h. M. at resolvere: «At Sorenskriver i Mandals Sorenskriveri, Jens Kraft, forundes tilladelse til i eet Aar at være dispenseret fr sine Embedsforretninger, mod at disse paa hans eget An- og Tilsvar besørges af en dertil af vedkommende Amtmand Konstitueret, samt at der til dennes Lønning i samme Tid tilstaaes ham 500 Spd., hvilken Sum udredes af Statscassen som en extraordinair Udgift» – Hr. Kraft, som allerede er ankommen heertil Byen, vil i dette Aar udarbeide en ny Udgave av sin topographics-statistiske Beskrivelse over Norge, samt en norsk Statistik, et Arbeide som være af høieste Interesse[xxxvii]»
Om Henriette og barna ble med ham til Christiania, eller om de ble værende i Mandal – eller kanskje begge dele – er ikke kjent.
Året efter ble det besluttet at Statskassen skulle betale for innkjøp av 18 eksemplarer av hele det store topografisk-statistiske verk, og få det innbundet, slik det var i dette året. Kostnadene ble anslått til omkring 400 daler[xxxviii].
Året efter ble Jens bedt om noen andre arbeidsoppgaver[xxxix] – om det medførte vider opphold i Christiania er ikke kjent, men gjetningsvis ja. Om da Henriette og barna var med, eller om de ble i Mandal vites ikke.
Henriettes mann – sikkert ikke uten samtale med henne – opprettholdt sin interesse for den akademiske verden og i 1844 bidro han – eller formidlet – 9 daler og 60 skilling «Til Anskaffelse af et historisk Maleri for den nye Universitets-Bygning har Kommitteen til Dato modtaget følgende Summer fra efternævnte Herrer udenfor Christiania, der velvilligen have paataget sig den Uleilighed at indsamle Bidrag[xl]», og så fulgte en liste over 79 personer i ulike deler av andet som hadde gjort det samme – for det meste embedsmenn og prester.
Familien – selv om den levet stille i henhold til kildene som er tilgjengelige – stod likevel i kontakt med mennesker andre steder, medregnet noen av «the great and the good», slik man kan lese ut av dette brevet – skrevet av Grottens første beboer – fra 1844:
Hrr. Sorenskriver Kraft.
Snart er en Maaned gaaen siden Modtagelsen af Deres artige Brev og af Vedbenderne (veritabel Hedera Helix) og endnu har jeg ikke svaret og takket Dem og Deres gode Døttre, som have været de venlige Indsamlere deraf paa de vilde Klipper! Men jeg overraskedes af dette Beviis paa Godhed midt under en Lungebetændelse, midt imellem Liv og Død, saa der ikke var at tænke paa at skrive for det første, ja ikke før nu; og de ustøe Træk vise nok, at det skeer tilsengs. Ja her ligger jeg endnu — Maimaaned spildt, og den ene Dag af Juni lister sig unyttet og unydt hen efter den anden. Jeg veed ikke engang, hvorledes det staaer med mine Vedbender; men jeg frygter for, at dels Drengen, som uden Opsigt maatte grave dem ned langs Grottens Klipper, har gjort galt, og dels forat det vedholdende tørre og kolde, blæsende Veir harværet mine stakkels forsømte Yndlinger til Meen. Derfor, siden De er saa god at spørge, om jeg vil have fleer, — derfor, ja, vil jeg være saa ubeskeden at yttre Ønske om, at dersom nogle gode Vedbendkrandse med gode Rødder, uden for stor Uleilighed, atter lode sig hente fra Klipperne om Mandal, vilde Hidsendelsen, forat jeg, naar nu Regnveir og Varme kommer, kunde forsøge deres Akklimatiseren, være mig meget kjær.
Igaaraftes indfandt Prof. Berg sig fra Hjelm med Deres Antegnelser. De skulle blive supplerede efter Evne, og sendes med mine Noter paa en Lap idag til min Fader, som har fulgt bedre med hvad jeg har skrevet og udgivet, end jeg selv.
Med den størte Høiagtelse, og anbefalende min Kompliment til Familien,
Dersom Henrik Wergeland[xli] var i kontakt med Henriettes døtre kan man være nokså sikker på at Henriette selv, i denne tiden, fulgte godt med og nok var i kontakt med dikteren selv!
Omtrent på denne tiden søkte Jens Kraft stillingen som Byskriver i Christiania, og ble innstilt som nummer tre[xlii]: han og Henriette ville nok gjerne tilbake til hovedstaden fra den lille sørlandsbyen Mandal. Han fikk ikke den stillingen, og det man ser til Jens i de neste årene er først og fremst en ny salgsoffensiv for boken hans, og noen referanser til hans virke som sorenskriver.
Men han ble satt pris på – en eller annen gang fikk han Wasa-ordenen, og sensommeren 18747 ble han Ridder av St Olavs Orden for vitenskapelig fortjeneste[xliii].
Henriette ble enke da sorenskriver Jens Kraft, bosatt på Malmø, altså på østsiden av Mandalselven, døde 69 år gammel 21 juli 1853. Han ble begravet[xliv] 26 samme måned.
I forbindelse med dødsfallet ble det rykket inn en annonse i Morgenbladet[xlv]:
At min elskede Mand, Sorenskriver Jens Edvard Kraft, den 21e d. M. afgik ved Døde eftere længere Tids Svagelighed, 68 ½ Aar gl., bekjendtgjøres søreligst for fraværende Slægt og Venner.
Lokalavisen, Mandals Tidende, hadde også en notis, gjengitt i Morgenbladet[xlvi], og i en rekke andre aviser:
«Mandal, den 23de Juli. – Sorenskriver i Mandals Sorenskriveri Jens Kraft er efter længere Tids tiltagende Svagelighed den 21de dennes om Morgenen ved Døden afgaaen 68 ½ Aar gammel. Ved sin litterære Virksomhed, især som Fædrelandets Topograph og Statistiker, har han indlagt sig Fortjeneste og erhvervet sig et agtet Navn. Han har flere Gange af Regjeringen været kaldet til Forretninger udenfor sit Embede»
Henriette ble ikke boende i Mandal efter at hun ble enke. Dels var hun en bypike, med røtter i Stavangers borgerskap og mange år i Christiania, og dels skulle hun vel se til døtrenes fremtid, det vil si i denne tiden, ekteskap. Og med hensyn til begge disse var vel Mandal for lite, og bryderiet med å flytte ut av en embedsbolig likevel for stort, til å bli værende.
Det sies[xlvii] mange steder, uten at noen førstehåndskilder er funnet så langt, at Henriette døde i Christiana i oktober 1858 og at hun ble begravet der omkring midten av den måneden. Men usikkert er dette.