Ranni så dagens lys sensommeren 1764 og ble døpt[i] i Klæbu Kirke 10 søndag efter trefoldighet – 26 august[ii] – det året. For henne var fadrene Berte Boestad; Inger Dævle; Gunille Fierum; Ingebrigt Brøttum; og Biørn Solem.
Foreldrene var Lars Forseth og Kirsti Rønningen; de hadde giftet seg et par år tidligere. Vielsen[iii] fant sted i Klæbu Kirke 2 søndag efter trefoldighet – 8 juni[iv] dette året – 1755.
Faren og familien er omtalt under gården Forset i bygdeboken for Klæbu:
«IV. Lars Larsen, f. 1731, d. 1812. Dreiv garden for mora frå 1751 til 1755, da bygsla han den. I 1788 fekk han skjøte på Forset av general von Krogh for 1000 rd. Sia den tid har garden alltid vore bondeodel. Han var berre 20 år gamal da faren døydde og vart da tilsett som klokkar. Bispen Nannestad skriv til prost Mejer om dette: «Klåkerens søn bliver klåker, i hvor barnaktig han er og til Ungdommens Undervisning uskikket». Men det ordna seg for med «barnagtigheden».
Sogneprest Darre skriv om han: «Gamle Forseth var en af de merkeligste Bondemænd som jeg i 43 Embedsaar har kjendt. Indtil et Par Aar før sin Død vandret han hver Søndag til Kirkene, bestyrede Kirkesangen og besørgede de forefaldende Forretninger».
Samstundes med at han vart tilsatt som klokkar, vart han også lærar i bygda. Det har vore fostra mange dugande og gode menn i denne vesle skogbygda gjennom tidene, men ingen rekk opp i mot far til Eidsvollsmannen.
Som bonde var han langt forut for si tid. Da han i 1775 overtok garden, var denne på 40 mål åkerjord og 60 – 70 lass høy. Han tok til å blande myr, jord og granbar i husdyrgjødsla og dreiv såleis garden munaleg opp. Skogkultur dreiv han også for å rette opp skaden etter brannen i 1700. Dertil bygde han nye hus. Det gjekk ord om dugleiken hans vidt om. I 1774 fekk han 50 rd. av Vitskapsselskapet i Trondheim for «Flid og Vindkibelighed i Jorddyrkningen». 3 år etterpå fekk han arveprins Frederiks «Søvmedalje at bære» som æresteikn for flid ved jordyrkning og utdeling av såkonn til fattige hm. I 1811 d han hadde vore klokkar i 60 år, kom grev Trampe opp til Klæbu kjerke og mens almuen såg på, vart sølvkorset hengt på brystet hans.
Fattigfolk låg han varmt på hjarte. Til hjelp for slike stifta han det «Forsetske legat». Sjøl ga han 300 rd. til dette. Gjenom vener og kjente i byen fekk han legatet auka til 1550 rd.
Det fagraste minne etter han er «Forsetoka» skreve og trygt i 1811 og adressera som «Afskeedsord til menig Mand i Klæbo Præstegjeld og til alle i Almindelighed». Forfattaren var da 80 år. I denne boka får vi m.a. hans sjølbiografi:
«I min Ungdom var der megen Fyrighed hos mig. Jeg var ingen Klosse, som en der idelig henger med Hovedet, men munter og rask, både til mit Kalds Gjerninger og i uskyldig Selskab. Jeg kunne vel spille en lystig strek i mellem, men dette ved jeg at jeg aldri begik skjendelig skarnstykker, eller fornærmet min Næste, ent af vild Kaadhed, eller af Ondskab, dertil var jeg for stolt. Jeg følte mig selv som et fornuftigt Menneske og solgte ikke min Ære til Nederdræktigheder og udsvævende Laster.
Men da jeg eftertragted for Alvor og betragtede hva Stand jeg sad iat være et Eksempel for alle baade Unge og Gamle, da fortrød jeg ret hjertelig en og anden uoverlagt Handling, som kom af ungdoms Overilelse og besluttede altid i Fremtiden at vogte mig bedre» … «Mine gode Forældre indplantede hos mig Ærbødighed for Gud og hans ord, Agtelse for Medmenneskets Rettigheder. Forældre og Forældres Forældre gav mig mangt et godt vink ved deres Eksempel, Ord og Gjerninger som jeg aldri glemmer. Jeg lagde det paa Hjertet, aagret med Pundet, og har hidtil merket at jeg efterhaanden er bleven mer og mer forstandig. Gak du ung og gjør ligesaa».
Etter Forsetboka og eit brev som han skreiv til soneson sin i 1808 i samhøve med hans konfirmasjon, går det kklårt fram at han var ein varmhjerta kristen, enda han levde i den kalde rasjonalistiske tid. Forutan påverknaden i ein god heim var kan hend ein av grunnane til dette den sørgjelege ulykka som hendte på Forset sommaren 1773. Første kona hans, 4 bonn og 2 tenarar mist livet på lag samstundes av ein fæl blodsott. Han seier sjølv om dette: «Jeg bad til den Fader som ser i Løndom og tæller vore Smærter, og i mit Hjærte fandt Trøst, fattede Mod igjen, og Gud gave mig Kraft til at bære de af ham tilskikkede Vaheld som saa dypt saarede mit Hjærte».
Dei to sønene Lars og Paul berga livet da dei heldt til på setra. Han var den første i Klæbu som fekk Danbrogsordenen. Saman med sonen sin, Eidsvollsmannen, bygde han Klæbu kjerke i 1789.
Gift I. 1755 m. trimenningen sin Kjersti Paulsdt. Rønningen, f. 1727, d. 1773. Ved skiftet etter henne får Lars og Paul kvar 100 rd. + 25 rd. i gave og halvdelen av 12 mkl. i Tanem. Det siste er taksert til 50 rd. Denne delen heiter no Fosshagen og høyrer øvre Forset til og vart av bestefaren kjøpt av Lars Jonsen Tanem da denne flytta til Osen.
Bonn:
Gift II m. søskjenbarnet sitt enkje Karen Ingebrigtsdtr. Fjærem, f. på Rødde 1762, d. 1792».
Første barn var altså Karen. Hun kom til verden i Klæbu i Sør-Trøndelag. Hun ble døpt[v] 1 søndag efter trefoldighet i 1757, det var 12 juni[vi] dette året. Karen var tvilling, og den andre piken het Gjertrud. Fadrene deres var Fadrene deres var «Min Huustrue. Marith Kroppen, Caren Forset”; “Ieg selv, Børsvend Forset»; Ole Nordset, Joen Liluglen; Cathrine Nordset; Olava Fierum;og Caren Fierum.
Efter Karen fulgte Lars : han som skulle bli Eidsvoldsmann mange år senere. Han kom til verden tidlig i desember 1759 og ble døpt[vii] 2 søndag i advent, 9 desember[viii], det året. Fadrene var Mad: Nold; Inger Fiermsta paa Strinden; Siver Bosta; Peder Rønningen; og Bersvend Solem.
Lillebroren Povel kom til verden vinteren 1762 og ble døpt[ix] Fastelavns-søndag, 21 februar[x], det året. Povel fikk fadrene Jertru Fierum; Maren Faarset; Andreas Nold; Haldor Kropen; og Tellev Dævle.
Søsteren Ranni så dagens lys sensommeren 1764 og ble døpt[xi] 10 søndag efter trefoldighet – 26 august[xii] – det året. For henne var fadrene Berte Boestad; Inger Dævle; Gunille Fierum; Ingebrigt Brøttum; og Biørn Solem.
Bersvend ble født våren 1767 og døpt[xiii] «Almind. Bededag» – antagelig[xiv] 4 fredag efter påske, eller 15 mai[xv]. Da var fadrene Mad: Brun; Kari Solem; Svend Brun; Bersvend Døvle; og Einer Brøttum.
Sistemann i denne lille flokken var Ole, som meldte sin ankomst i 1771. Han ble døpt[xvi] 12 søndag efter trefoldighet – 18 august[xvii] – det året. Fadrene ble Karen Kroken; Karen Rønning; Peder Boestad; Ole Niding; og Grim Kroken.
Omkring to år senere rammet sorgen Kjersti og familien – og sikkert andre. I første halvdel av august døde først Ranni, ni år gammel – hun ble begravet[xviii] 9 søndag efter trefoldighet, 8 august, 1773.
Den følgende uken døde tre av søsknene Karen; Bersvend; og Ole også – Karen og brødrene ble begravet[xix] 10 søndag efter trefoldighet, eller 15 august 1773.
Moren, Kjersti, døde samme uke, og ble begravet[xx] samme dag som de tre barna hennes. De døde visst[xxi] alle sammen av dysenteri.