Anna Cathrine ble antagelig født mot slutten av 1756 og døpt[i] – antagelig i Svarstad 
Kirke – første juledag det året. Fadrene hennes var Fru Lammers; Min Kone Birthe Sophie Berg Bierregaard; Jomfru Olea Wright; Monsieur Lars Wright; og Monsieur Andreas Schierven.
Foreldrene var kapellan i Lardal – senere sogneprest i Ramnes – Christian Arbo og hans første kone, Anne Livia Wolner. De var blitt trolovet i Lardal 20 mars 1756 og viet[ii] der to dager senere. Forloverne deres var Johannes Arbo og Christen Tidemann.
Om han var prest i Lardal i mange år, så er det i en bygdebok[iii] for Ramnes – et kall[iv] han hadde fra 18 juli 1766 – at faren er omtalt:
« 12. Christian Petersen Arboe, 1766-73, var f. 1726 på Strømsø og sønn av kjøpmann og handelsmann Peder Paulsen Arboe og Anna Catharine Wiel. – Chr. Arboe ble i 1755 pers. kapellan hos sogneprest Niels Bierregaard i Lardal. D. 1773. Gift: 1. 1756 i Lardal m. Anna Livia de Wøllner, d. 1769, 44 år. 2. 70 i Strømsø m. enkemadame Margarethe Flindt, f. Sigwarth, d. 73 i barselseng, 42 år. Åtte barn i første ekteskap og et dødfødt i et annet».
Av de åtte barna som nevnes er bare fire, Anna Cathrine medregnet, så langt funnet.
Anna Cathrine fikk en lillebror da hun var litt over året; Peter Wölner ble døpt[v] i Svarstad kirke 17 februar 1758. Guttens fadre var Gapitain Günther; Even Branderud; Mad. H. Wölner; Berte Maria Wölner; og Karen Helleberg.
En lillesøster fulgte to år senere, Anne Livia Berg ble døpt[vi] 12 august 1760. Denne gangen var fadrene var [NN] Crüger og Hustrue; Margrete Wölner; og Niels Joachim Bierregaard.
Litt mer enn to år senere, helt i slutten av 1762, ble Frideric Christian Otto født i Lardal. Da han ble døpt[vii] annen søndag i advent det året fikk han fadrene Birthe Sophie Bierregaard; Jomfru Lammers; Major Lammers; Capitain Winther; og Hans Jacob Hiorth.
Noen år senere ble Anne Cathrines far sogneprest i nabosognet Ramnes, et kall han innehadde[viii] fra 18 juli 1766.
Anen Cathrines mor, Anne Livia, døde på Ramnes Prestegård 27 mai 1769 og ble begravet[ix] 3 juni. Hun ble 44 år gammel.
Kirkebøkene for Ramnes, som tilgjengelig elektronisk, inneholder ikke opplysninger om konfirmasjoner – men hun ble sikkert konfirmert, for ellers kunne hun ikke senere ha giftet seg.
Faren giftet seg på ny nokså snart efter at moren gikk bort. Denne gangen var den utvalgte selv enke, Margrethe Sal. Peter Flinders eller Flindt, født Sigvart. Vielsen[x] fant sted 11 mars 1770. Hvem Peter Flinders var er ikke kjent – ei heller om de hadde noen barn.
Det ble ett barn av det nye ekteskapet, men det var dødfødt. Barnet ble begravet[xi] i Ramnes 7 juli 1773.
«Sognepræstens Hustrue, Magrethe fød Sigvart», døde nokså snart efter barnet og ble begravet[xii] 14 juli 1773.
Anne Cathrines egen far, sognepresten Christian Arboe, døde bare 47 år gammel og ble begravet[xiii] 21 juli 1773.
Nå var hun 17 år gammel og både moren, stemoren, og faren var gått bort, og det var flere yngre søsken hun sikkert måtte se efter denne sensommeren.
Hvor det ble av henne – dem alle sammen – er ikke kjent, men hun kom seg efterhvert til Eiker, der hun giftet seg omkring sin 35-årsdag. Brudgommen var Jonas Rein. Vielsen[xiv] fant sted i Eiker kirke – sognepresten var Nicolai Solner – 2 søndag i advent – 4 desember – 1791. Han var litt yngre, og født på Nord-Vestlandet, men oppvokst på Jevnaker. Dette året var han blitt utnevnt til sogneprest i Kautokeino, men ønsket ikke det og ble, året efter, kapellan i Skjeberg i Østfold.
Det ser ikke ut til at Anne Cathrine og Jonas fikk noen barn, og noen år senere døde hun i Skjeberg, 38 år gammel.
Et dikt skrevet av mannen hennes, Jonas Rein, uten at det kjent akkurat når han forfattet det, kan vanskelig, selv om de ikke hadde barn, ha blitt skrevet uten i minnet om henne, om aldri så indirekte:
«En Faders Sang ved sin moderløse
Datters Vugge[xv]
_ _ _
Sov, bedste Pige! sødelig,
Savn ey din ømme Moders Pleye,
Hun svæver venlig om dit Leye,
Som Engel hun omsvæver Dig.
End ey min Sorg dit Hierte Saarer,
Frit tør jeg end udgræde den;
Du smiler kun til mine Taarer,
Naar blid du vaagner op igien.
O elskte Billed’, som Du bær!
Kald Mindet om de svundne Dage,
Kald mig det troligen tilbage!
Hvad jeg har tabt, mig daglig lær. –
Saa var det Smiil, hvormed hun talte,
Og lovede at være min,
Din Blidhed hendes Aasyn malte,
Og hendes Uskyld var som Din. –
Din Siel er end som hendes skiøn!
Hvo vogter den med kierligt Øye?
Og søge i din Dyd sin Løn?
Hvo skal advare mod de Farer,
Som vil omgive dine Fied?
Hvo viser Dig de Skiulte Snarer,
Som legges for Uskyldighed?
Sov, beste Pige! sødelig!
Vox, bliv din faders Trøst og Glæde,
Og lad hans Kierlighed dig lede –
O, Himlens Engle vogte Dig!
Men ak! Om Uskylds Rose svinder,
Om Tabet av din Dyd jeg seer
Engang i Graad paa gustne Kinder …
Sov, bedste Pige! vaagn ey meer. –