Edvardine Magdalena Margaretha ble født 7 desember 1809. Hun ble døpt[i] i Ullensvang Kirke 18 samme måned. Edvardine fikk fadrene Hr Prost Budtz, paa hvis Plads [?] stod Sognepræsten Hr Hertzberg; Hr. Fabrice [?] Lind; Jomfr. Drude S. Fleisher; Elisabeth Kahn; og Severine Bache.
Foreldrene var Magdalene Margrethe Christie og Arnoldus von Westen Sylow Koren. De var blitt viet[ii] i Sogndal Kirke 24 februar 1796. Han var da sorenskriver i Raabygdelavet, et distrikt som strakte seg fra ovenfor Setesdalen, gjennom dette og nedover mot – men ikke helt til – kysten av Aust-Agder.
Christine Theting var første barn og efter henne, David som sies å ha kommet til verden 10 desember 1797. Den dåpen er ikke funnet. Men, han er med i folketellingen noen år senere så han er virkelig nok!
Broren David sies å ha kommet til verden 10 desember 1797, men dåpen er ikke funnet. Men, han er med i folketellingen så han er virkelig nok!
I 1799 ble Christines far sorenskriver i Hardanger og Voss, senere birkedommer for godseiendommen Lysekloster[iii].
Første barn var Christine Theting som kom til verden i 1796. Hun ble døpt[iv] i Hornnes Kirke i Aust-Agder 16 søndag efter trefoldighet dette året. Fadrene var Hr Mandath; Madame Mandath; Jomfru Smith; Sølve Kietsaa; og Maren Farets.
Sønnen David sies å ha kommet til verden 10 desember 1797, men dåpen er ikke funnet. Men, han er med i folketellingen så han er virkelig nok!
I 1799 ble Saras far sorenskriver i Hardanger og Voss, senere birkedommer for godseiendommen Lysekloster[v].
Sara Cornelia døpt[vi] 17 søndag efter trefoldighet 1799, i Iveland kirke. Fadrene var Monsr Knoph; Lensmand Ole Ramse; Madame Bredal; Jomfru Wahr; og Anne Shlep [?].
I 1801[vii] er familien i Ulvik i Sogn, der Arnoldus Koren er Sorenskriver. De bor i en bygning på prestegården, som leieboere hos sognepresten. Arnoldus er «Sorenskriver over hardanger etc.» og de har tre barn hos seg: Christine Theting (5); David Werner Christel (4); og Sara Cornelia (2).
I tillegg bor der Maren Christina Bredal (45) og hennes sønn Niels Christian (12) – hun er en søster av Arnoldus, og mannen hennes oppholder seg i Bergen. «Begge underholdes af charite af sorenskriver koren».
Sorenskriveren hadde en fullmektig, Hans Lem Jersin, han er 29 og gift, «men konen er hos forældrene i nordhorlehn». Hans Lem blir assistert av «Skriverkarl» Hans Krog (23). Og som vanlig – tjenestepikene: Ingeborg Noæedatter (39); Anna Jensdatter (19); og Kari Johansdatter (21).
Av en eller annen grunn rundes husstanden av med en svensk skredder, Gustavus Tileman, han er 35 år gammel og ugift, og «Arbejder for dagløn».
Da folketellingen ble tatt opp var Edvardines mor så vidt underveis med Niels, som så dagens lys på Helleland 19 september 1801 og ble døpt[viii] i Kinsarvik 29 samme måned. Fadrene var Prost Rørdam; Hr Christie, Capellan pro Persona; Sebastian Schielderup; Madame Christie; og Jomfrue Bolette Rørdam.
Samme år kjøpte foreldrene gården Helleland, og ble boende der – en gren av slekten helt opp i vår tid.
Halvannet år senere fikk Edvardine en storebror til. Wilhelm Friman kom til verden 10 mars 1803 og ble døpt[ix] 18 samme måned. Som fadre hadde han [NN]; Hr Ole Tidemand Arentz; Den Constituerede Foged Hr Hans Lem Jensen; Candidatus Philosophicus Herr [NN] Bering Reidmand; Provstinde Elisabeth Rørdam; og Jomfru Elisabeth Rørdam.
Johan Edvard Uldrich ble født 6 mars 1805 og døpt [x] 11 samme måned: bortsett fra Sogneprest Hertzberg er navnet på fadrene vanskelig å tyde.
Et drøyt år senere var det lillebroren Arnoldus von Westen Sylow som ble ønsket velkommen på Helleland 1 mai 1806. Han ble døpt[xi] dagen efter, 2 mai. Da var fadrene Capt: von Coucheron; Andreas Wolner; Niels Chr: Bredal; Jomfr: Else Heiberg; og Jomfr: Mariane Herbberg [?].
Og, altså, helt til slutt, Edvardine Magdalene Margaretha.
De neste årene levet vel Magdalene og familien et stille liv på Helleland, hun så efter barna og det hjemme, han holdt på med sine embedsplikter:
«Kanskje tok Koren med seg noe av den bergenske forretningssans når han nå engasjerte seg sterkt i nyrydding, gjødsling, gjerding og hagebruk. Han satset særlig på moderne fruktavl, og han har fått æren for å ha innført det som snart skulle bli den dominerende plommetypen i Hardanger, Reine Claude. Koren var ellers kjent for sitt frisinn og sin folkelige form; han mislikte embetsstandens arroganse og gjorde selv ikke forskjell på fattig og rik. I 1840-årene skrev Ivar Aasen at avstanden mellom embetsfolk og bønder var mindre i Hardanger enn mange andre steder, noe han mente skyldtes Koren og hans familie[xii]».
Både underveis til og under Riksforsamlingen, fikk Magdalene regelmessig brev fra sin mann – han fortalte om stort og smått, om taler som var holdt, forslag han ville stille, selskapelighetene om kveldene, om han eget savn når det ikke var brev fra henne på noen tid. Han tiltaler henne på på ulike måter: Kjære Kone; Fromme Kone; Inderlig Elskte Kone: brevene er, i henhold til ham selv, skrevet i ledige stunder, om natten og når det ellers ble tid: det er ikke polerte, formelle tekster. Selv om han også ba Magdalene ta var på dem, slik at han skulle kunne forfatte en slags dagbok når det hele var over[xiii].
Da Forsamlingen var over reiste Koren hjem igjen, først til Hovin for å besøke sin fetter, og der han avsluttet det siste brevet[xiv] 24 mai 1814. Og så kom han seg efterhvert hjem.
Familien fikk ikke lang glede av få Arnoldus hjem igjen, for da det ble holdt valg til det første Stortinget, ble han fjerde medlem for Søndre Bergenhuus, sammen med Prost Hertzberg; Gaardbruger Aad Davidsen Kløve; og Gaardbruger Torbjørn Sand. Sandvig[xv]. Dermed reiste han tilbake til Østlandet, denne gang til Christiania.
Det Overordentlige Stortinget – det som, i siste instans skapte den Grunnloven som ble tatt i bruk i landet – møttes i Katerdalskolens Aula i Christiania 8 oktober 1814. Den 4. november holdt det overordentlige Storting det avgjørende møtet, hvor den reviderte Grunnloven ble vedtatt og Karl XIII valgt til ny konge. Og så reiste Arnoldus hjem og gjenopptok Sorenskriver-virksomheten.
Før hans reiste tok han seg tiden og kostnaden ved å vise seg fra en vennlig side[xvi]:
«Mange af denne Byes Indvaanere have viist megen forekommende venskabelig Godhed med mig. – Som forhen ubekjendt her paa Stedet, byder min Erkjendtligheds-Følelse mig, at aflægge min Taksigelse herfor, og især, at bevidne min Vert, Hr. Kjøbmand Christen Nielsen, min skyldigste og forbindtligste Tak, er alene for uforskyldt fri Beværtning, men endog den vennehuldske daglige Omgang, medens mit Ophold her ved Storthinget.
Christiania den 28de November 1814.
A. v. M. S. Koren».
De neste årene ser man lite til både Magdalene og Arnoldus, barna hennes vokser efterhvert til og, i noen tilfeller, reiser de vel bort for å gå på skole. Han steller med arvesaker, en og annen «undvegen» småtyv, eiendoms-forhold og alt slikt som holder en sorenskriver i ånde.
Så, i 1818, ble Edvardines far påny valgt til Stortinget og tok sin plass der, det han beskjeftiget seg med der er oppsummert i «Storthinget og Statsraadet[xvii]»:
«Var 1818 medlem av Lagtingen samt av 12 komiteer, hvoraf formand i 4. Var bl. A. formand i komiteen om skatteloven av 1816, fyr- og merkevæsen, skyssloven og om nationalfarven og overdaadighet, sekretær i komiteen om norsk juridisk embedseksamen, medlem av komiteen om embedsboliger paa landet, unionelle forhold, adelsloven og om militære embedsgaarder. Medlem av kroningsdeputationen til Trondhjem 1818».
Og så, tilbake til det rolige borgerlige liv, avbrutt av både tragedier og gledelige begivenheter. Blant de første var broren Johan Edvard Uldrichs død i Bergen 1 mai 1822. Han var 17 år gammel og elev på den faste skole. Han ble begravet[xviii] fra Domkirken 8 mai.
Mer gledelig var det nok da eldstesøsteren, Jomfrue Christine Teting Koren Helleland, giftet seg tre år senere. Hennes tilkommende var PrimierLieutenant Christofer Stenersen Collin, og som forlovere hadde de Hr Capitain Blyth og Hr Proprietær Fleischer, begge fra Wos. Vielsen[xix] fant sted i Ullensvang Kirke 19 april 1825.
Det ble ikke noe langt ekteskap, for Christine Tething Collin, født Koren, døde allerede 14 juli 1825 «paa Barselseng» da hun ble forløst med et dødfødt pikebarn. Hun ble begravet[xx] 21 juli.
Edvardine burde vært konfirmert i 15-16 års alderen, men akkurat det er ikke bekreftet i kirkeboken. Men det er nokså sannsynlig at hun ble.
Hun giftet seg aldri. Og dermed er det ikke helt enkelt å få øye på henne i årene som fulgte. Det var ikke helt uvanlig at noenlunde bemidlede foreldre sørget for at yngste-datteren ble boende hjemme og se efter dem i alderdommen – så det er ikke utenkelig at hun tilbrakte mesteparten av livet der.
I 1865[xxi] dukker hun imidlertid opp igjen, og bekrefter kanskje teorien om at hun var blitt boende. Nå bor hun hos sin bror, Vilhelm, som nå er 63 år gammel og ugift han også. Han har overtatt Helleland efter faren, men er samtidig «Cons. Capellan». Edvardine bestyrer husholdningen for ham. Og til det bruk har hun to tjenestepiker: Ana Torgilsdatter (40) fra Kinsarvik og 20-åringenKristi Olsdatter fra Ulvik. Han hadde en tjenestegutt til hjelp i gårdsdriften, en 42 år gammel Vossing som het Ole Larssen.
Året efter døde Wilhelm Frimann Koren på en reise til Kristiania, der han skal ha gått bort 14 februar. Likeledes skal[xxii] han være begravet 20 den måneden. Kirkebok innførselen er ikke funnet.
Ti år senere, i 1875[xxiii], er hun flyttet til Bergen, der hun bor hos sin eldste bror, David Verner Kristie Koren som er rentenist og holder til i hus 34 i rode 14, kanskje i nærheten av der Apotekersmuget og Markeveien krysset[xxiv], men hvor gatenettet og kvartalene er endret. De klarer seg med en tjenestepike, 22 år gamle Marie Kristiansen fra Sogndal.
Enda ti år senere, i 1885[xxv], er broren gått bort, og Edvardine – rentenistinde – bor for seg selv i Apotekersmuget, et av de mange smugene som ble borte i bybrannen i 1916.
Frøken Edvardine Magdalene Margrethe Koren døde, 78 år gammel, i Bergen 20 januar 1887. Hun ble begravet[xxvi] i Ullensvang 2 februar. Hun døde av alderdom. Kirkeboken noterer at hun var hjemmehørende i Korskirkens Sogn i Bergen, og i kirkeboken[xxvii] der nevnes hun som Sorenskriverdatter, og at hun fikk legetilsyn mot slutten.