Christine Finde. Hun ble født 10 desember 1820, og hjemmedøpt 17 samme måned av sognepresten Daae: Karen Sophies mann var nok av gårde. Christine Findes dåp[i] ble bekreftet i kirken 23 april 1821 og denne gangen var fadrene Kapt. Hans H. Holck; Kapt. Knud K. Holck; Jomfru Elisabeth Christine Holck; Nille Susanne fød Holck; og «jeg, L. Daae».
Foreldrene var Karen Sophie Hansen fra Lavik og hennes mann Ole Elias Holck, de hadde giftet[ii] seg i Lavik kirke 18 august 1812.
Disse slo seg ned på hennes farsgård, og det er mulig at de fikk et første barn i 1814. Karen Henriche Hornemann Holck er nevnt flere steder – men ikke dokumentert.
Imidlertid: det var 1814, det var Kielerfred, det var notabelmøte og Christian Frederik lot seg overtale til å søke en politisk vei til tronen, heller enn å bygge på arveretten – som kongen under alle omstendigheter hadde frasagt seg og sine efterfølgere. Dermed ble det innkalt til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april 1814.
Kjøpstedene, amtene, og militære avdelinger skulle alle ha sine folk i den forsamlingen, og de skulle ikke utpekes, men bestemmes av de stemmeberettigede.
Offiserer og mannskaper i de to bataljonene i Bergenhusiske Infanteriregiment utpekte valgmenn som kom sammen på gården Hæli i Spydeberg, nord i Smålenene, 31 mars og der valgte[iii] sine representanter: Capitain og tjenesteforrettende Major ved 1ste Feldt-Batallion, Ole Elias von Holck; og Musketeer ved 2den Feldt-Batallion, Niels Johannesen Loftesnæs.
Ole Elias Holck ble altså medlem av Riksforsamlingen, og om hans innsats der kan man finne noe i Norsk Biografisk Leksikon[iv]:
«Under forhandlingene var han en av de første som talte for full uavhengighet. 16. april diskuterte man statsformen, og prinsippet om at Norge skulle være et innskrenket og arvelig monarki ble knesatt. Holck foreslo at regentens tittel skulle være ‘konge’, noe som innebar full selvstendighet og dermed satte en bom for unionspartiets bestrebelser på å skape en union med Sverige. Forslaget vakte heftig debatt, men Holcks syn vant frem. Han deltok også senere i debattene som forsvarer av selvstendigheten og gikk f.eks. inn for å bevare odelsretten, som han så som en viktig del av den nasjonale struktur i Norge.
Sommeren 1814 var Holck stasjonert i Østfold og deltok i den kortvarige krigen mot Sverige. Han kom ikke i kamp, og de stadige ordrene om tilbaketrekning irriterte ham. Han innså at kampen for Norges selvstendighet var tapt og uttalte til sin kollega fra Eidsvoll, Peter Motzfeldt, at nå måtte man redde hva som reddes kunne. Holck mente at unionen med Sverige ble inngått på betingelser som ikke trådte Norges ære for nær, og han var senere fornøyd med unionen».
Wergeland[v] hadde dette å si om ham: «En klippefast, varmhjertet Patriot. Besad adskillige selvlærte, især historiske, Kundskaber».
Holck kom ikke direkte hjem fra Eidsvold, men måtte skjøtte sine militære plikter i en periode med stor spenning i forholdet til Sverige.
Men i 1815[vi], ved den folketellingen som var bestemt å foregå 30 april det året[vii], finner man at Karen Sophie har fått mannen hjem igjen. Og, ganske sikkert, i god tid før dette. Likevel – man finner dem begge to på Alvæhrn. Sammen med dem bor Karen Sophies mor, Christine Finde Hansens fød Harberg, og de uunngåelige tjenestefolkene: Kari Olsdatter (40) fra Aven; Gjertrud Monsdatter (36) fra Raae; Hans Andersen (30) fra Søre Wichum; Lovise Monsdatter (27) fra Næss; og Johannes Aslachsen (15) fra Avedahl. Samt indersten Mari Thorsdatter som var 50 år gammel og fra Wiig.
Der med gikk vel livet tilbake til en jevn rytme – Karen Sophie mest hjemme på Alværn, der hun jo var vokst opp – Ole Elias der og annet steds med sine militære og andre sysler, og – sikkert – selskapelighet og annet innimellom.
Tidlig i 1815 det valg[viii] til det første ordentlige Storting, det fant sted på prestegården i Eivindvik 18 januar, og Holck endte opp som annen varamann efter en prosess som synes å ha vært uoversiktlig, med valgmenn som dukket opp efter at valget var over, en kandidat som ble valgt på tross av at vedkommende var bosatt utenfor amtet, påfølgende sykdom og bruke av varer som representanter.
Høsten 1818 var det, påny, valgt[ix] til Stortinget – denne gangen på Saugesand i Askvold, 22 september. Her ble Holck valgt til førsterepresentant. Det hadde visst vært et valg i amtet allerede i Februar, der Falsen var blitt valgt, men fordi han var bosatt i Bergen ble dette underkjent. I det hele tatt: uorden.
Og dermed var Karen Sophie alene på Alværn mye av 1819. Mot slutten av det året ble hun mor da sønnen Hans Henrik Horneman så dagens lys. Fødselsdatoen er ikke notert, men moren ble visst introdusert 27 september, så man kan gjette på en dato tidlig i samme måned. Han ble hjemmedøpt av sin far, og denne dåpen[x] ble bekreftet i kirken samme dag. Da var fadrene Capitaine von Krogh; Capitain von Holck; Sognepræst Ludvig Daae; Mad. Sal. Hansen; og Jomfru Elisabeth Holck.
Det er fortalt[xi] at Hans Henrik ikke levet opp, men, tvert imot, døde dagen efter dåpen – men noen tilvarende begravelse er ikke funnet.
Så kom altså Christine Find til verden, og efter henne gikk det fem år til hun fikk en lillesøster. Martha Margrethe Middelfart ble født 18 desember[xii] 1826 og ble hjemmedøpt av Ludvik Daae. Dåpen[xiii] ble stadfestet i kirken 16 april 1827 – 2 påskedag[xiv], dette året – med fadrene Generaladjutant Holck (Faderen); Kaptein Knud [NN] Holck; Sogneprest Ludvig Daae; Frue K. S. Holck (Moderen); og Jomfru Henrikke Holck.
Christine Find Holck ble konfirmert[xv] da hun var henimot 16 år gammel: det er litt usikkert hvilken dato det var, men den var «den 4 i måneden» i 1836 det skjedde. Hun er ført opp som den første av 10 piker; medregnet guttene var kullet på 19 ungdommer som var for presten denne gangen.
Efter dette ser man ikke Christine i kildene på en god del år.
Hun mistet sin far da hun var tidlig i tyve-årene, da generaladjutant og Ridder Ole Elias Holck døde 14 juli 1842. Han ble begravet[xvi] 23 samme måned
Fem år senere giftet Christine seg. Hennes tilkommende var Premierlieutnant Peter Fredrik Hartwig. Som forlovere hadde de Kjøbmand Claus Døscher og Premierlieutenant Thomas Sebastian Meltzer. Vielsen[xvii] fant sted i Lavik Kirke 22 september 1847.
Det ser ikke ut til at disse fikk noen barn sammen, så neste anledning man får et glimt av Christine er ved folketellingen i 1865[xviii]. Da hadde hun og mannen overtatt Alværn. Han var blitt «Kaptein og Chef for Vigske Compagni Grdbr, Selveier». Man får også vite at han opprinnelig var fra Røyken, der han var født omkring 1815. Sammen med dem finner man Christines mor, Karen Sofie Halck, f. Hansen – hun «nyder Pension af Enkekassen». Også Christines yngre søster, Marthe Margrethe M. Halck, bodde sammen med dem – hun var nå 40 år gammel og stadig ugift.
Det var en velstående husstand – de holdt seg med to drenger og fem tjenestepiker. Drengene var Hans Nilsen (50) og Thorstein Knutsen (24) – begge fra Lavik. Tjenestepikene var også alle, bortsett fra den første som var fra Askevold, fra Lavik: Dorthe Sofie Eilefsdatter (32); Marthe Simonsdatter (28); Anne Hansdatter (27); Anne P. Guttormsdatter (17); og Kari Simonsdatter (37).
Christine Find, fru Hartwig døde forholodsvis tidlig, knappe 50 år gammel. Hun gikk bort 6 juni 1870 og ble begravet[xix] 11 samme måned.