Lørdag 9 desember 1786 ble det holdt «Tieniste udi Ladvig». Det var 21 blant sognelemmene som gikk til nadverd. Og denne dagen ble «Hr Foged Simon Hansens Datter og kaldet Karen Sophia» døpt[i]. «Daabs-Vidnerne» – fadrene – Hr Capitain Niels Borgeland; Hr Foged Joachim Schweder Bang; Fuldmægtig Christen Frederik Melberg; Jomfru Anna Sophia Harberg; og «Brand-Directeur Jens Hansens Kone udi Hadersleben paa hvis Veigne stod Eli Birgersdr. Strandaasen».
Lavik Kirke, der dåpen foregikk, ble revet i 1860-årene.
Foreldrene var fogden Simon Hansen og Kristine Finde Harberg – De hadde giftet seg femten år tidligere, i Vik i Sogn, og den 6 mai, sies[ii] det: vielsen er foreløpig ikke funnet. Simon var utnevnt[iii] til fogd et par år før bryllupet.
Like løst knyttet[iv] til dokumentarisk belegg er to fremstillinger av Karen Sophies fars liv: han må ha vært et livlig bekjentskap:
Det er ikke funnet søsken av Karen Sophie – men det kan være at de en gang fantes.
Hjemmet var et fremadskuende og driftig et: allerede i juli 1775 kunne Bergens Adressecontoirs Efterretninger[v],[vi] berette om en husmann på Leirdalsøra som fikk en medalje for sin driftighet og oppfinnsomhet i dyrkningen av den magre orden han hadde til rådighet, og i den sammenhengen nevnes flere andre sogninger som kunne fortjent en utmerkesle av lignende grunner, deriblandt Karen Sophies far:
Faren kunne vel også være stridbar, selv om nordmenn på 1700-tallet var likeså glad i å gå til sak som amerikanere har rykte på seg for å være i våre dager. Bergens Adressecontoirs Efterretninger publiserte i september 1787 en liste over saker som verserte for retten denne høsten:
Saken ble visst ikke avsluttet i September, for 22 desember annonseres[viii] den påny for «Hellige Tre Kongers Lavting, den 9de Januarii 1788». I mellomtiden hadde saken avansert fra nummer 22 til nummer 21. Sommeren efter var den kommet enda lenger: i henhold til listen av «lørdag 7 juni, over saker for «Botolphi Lav-Ting den 17de Junii» er Simon Hansens sak nå nummer 12. Og der lå saken også ved Korsmisse Lav-Ting[ix], som skulle holdes 15 september 1788. Ved Tre Kongers Lavting, 9 januar 1789 var saken avansert til nummer 7. Hvordan det til slutt gikk er ikke slått fast.
I 1801[x] bor, ikke overraskende, Karen Sophie – for anledning folketalt som «Karen Sophienil» Hansen – hjemme hos foreldrene på Alvern. At hun bruker sin fars farsnavn er vel kanskje et tegn på at familien så seg selv om en del av de gryende borgerskap, heller enn som et ledende medlem av bygdens bondestand: forvandlingen av Norge var godt i gang. Foreldrene oppgis å være Simon Hansen, en 63 år gammel «Huus fader» som «Lever af pension og gaard brug», og moren Kristine Finde Harberg som er 45 og gift for første gang. De har tre tjenestefolk – en dreng som heter Elling Pedersen og er 24 år gammel; og to piker, Marthe Johannesdater (25) og Kari Hansdatter (28).
Henimot slutten av samme år, femte desember, ble Karen Sophia konfirmert[xi] i Ladvig Kirke. Hun er ført opp som den første av tretten piker; sammen med like mange gutter var de et kull på 26 ungdommer som var for presten i denne adventstiden.
Neste gang – bortsett fra en dåp i 1809[xii] – man finner henne i kildene er i forbindelse med at hun gifter seg, omkring 25 år gammel. Hennes tilkommende var Ole Elias Holk, og om han var ti år eldre enn henne kan det nok tenkes at de traff hverandre: han bodde i Leirvik, en tre-fire mil fra Lavik.
Der holdt han, i 1801[xiii], til hos foreldrene sine, Hans Henriktte Horneman Holk og Mette Margreteh Horneman, de var henholdsvis 66 og 54 år gamle, og faren var pensjonist. Sammen med dem bodde flerfoldige søsken: Elen Dortia (31); Nille Susannaus (30); Elisabeth Christine (18); Henrike Magretene (16); Hans (15); Knud Kraft (13); og Jacob Elias (12). Familiien holdt seg, som sedvanlig, med tjenestefolk – fire i tallet: Marthe Endresdatter (26); Mathias Pedersen (25); Pernille Rasmusdatter (24); og Anders Olsen (23).
Hva enten de kjente hverandre i 1801 eller ikke, så kom Jomfru Karen Sophie og Capitain Ole Elias von Holck sammen i 1812. Vielsen[xiv] fant sted i Lavik kirke 18 august det året.
Ole Elias Holck førte, store deler av livet, dagbok og i august 1814 skrev han «18de. Er jeg i Ladvig Kirke bleven copuleret med min i 6 Aar Forlovede gode og brave Pige Jomfrue Karen Sophie Hansen. Min Svoger Ludvig Daae forrettet Vigselen[xv]».
En måned senere, 20 september 1812, var Karen Sophie og mannen begge fadre[xvi] da Catrine Dortea, datter av Nille Susanne Holck – Ole Elias’ søster – ble døpt.
Olai Ovenstad[xvii] forteller om hans militære karriere:
Efter at de giftet seg bosatte paret seg på Alværn, Karen Sophies hjem. Det var der de bodde da første barn, efter sigende[xviii], kom til verden: Karen Henriche Hornemann skal være født i 1814, men det er ikke funnet noen passende dåp eller, for den saks skyld, begravelse.
Og, for å foregripe begivenhetenes gang en anelse, ved folketellingen i 1815[xix] finner man Karen Sophie og mannen på Alværn, men ikke noen barn.
Imidlertid: det var 1814, det var Kielerfred, det var notabelmøte og Christian Frederik lot seg overtale til å søke en politisk vei til tronen, heller enn å bygge på arveretten – som kongen under alle omstendigheter hadde frasagt seg og sine efterfølgere. Dermed ble det innkalt til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april 1814.
Kjøpstedene, amtene, og militære avdelinger skulle alle ha sine folk i den forsamlingen, og de skulle ikke utpekes, men bestemmes av de stemmeberettigede.
Offiserer og mannskaper i de to bataljonene i Bergenhusiske Infanteriregiment utpekte valgmenn som kom sammen på gården Hæli i Spydeberg, nord i Smålenene, 31 mars og der valgte[xx] sine representanter: Capitain og tjenesteforrettende Major ved 1ste Feldt-Batallion, Ole Elias von Holck; og Musketeer ved 2den Feldt-Batallion, Niels Johannesen Loftesnæs.
Det vil si: det var ikke helt endefremt, sies[xxi] det:
Uansett, Ole Elias Holck ble altså medlem av Riksforsamlingen, og om hans innsats der kan man finne noe i Norsk Biografisk Leksikon[xxii]:
Wergeland[xxiii] hadde dette å si om ham: «En klippefast, varmhjertet Patriot. Besad adskillige selvlærte, især historiske, Kundskaber».
Riksforsamlingen tok slutt 20 mai 1814, men Karen Sophie fikk ikke mannen hjem med det første, siden han hadde militære plikter i situasjonen overfor Sverige. Hun hørte nok fra ham, for det var jo postgang – men man kan ikke vite mye om hvordan hun hadde denne tiden.
Men i 1815[xxiv], ved den nevnte folketellingen som var bestemt å foregå 30 april det året[xxv], finner man at Karen Sophie har fått mannen hjem igjen. Og, ganske sikker, i god tid før dette. Likevel – man finner dem begge to på Alvæhrn. Sammen med dem bor Karen Sophies mor, Christine Finde Hansens fød Harberg, og de uunngåelige tjenestefolkene: Kari Olsdatter (40) fra Aven; Gjertrud Monsdatter (36) fra Raae; Hans Andersen (30) fra Søre Wichum; Lovise Monsdatter (27) fra Næss; og Johannes Aslachsen (15) fra Avedahl. Samt indersten Mari Thorsdatter som var 50 år gammel og fra Wiig.
Der med gikk vel livet tilbake til en jevn rytme – Karen Sophie mest hjemme på Alværn, der hun jo var vokst opp – Ole Elias der og annet steds med sine militære og andre sysler, og – sikkert – selskapelighet og annet innimellom.
Tidlig i 1815 det valg[xxvi] til det første ordentlige Storting, det fant sted på prestegården i Eivindvik 18 januar, og Holck endte opp som annen varamann efter en prosess som synes å ha vært uoversiktlig, med valgmenn som dukket opp efter at valget var over, en kandidat som ble valgt på tross av at vedkommende var bosatt utenfor amtet, påfølgende sykdom og bruke av varer som representanter.
Høsten 1818 var det, påny, valgt[xxvii] til Stortinget – denne gangen på Saugesand i Askvold, 22 september. Her ble Holck valgt til førsterepresentant. Det hadde visst vært et valg i amtet allerede i Februar, der Falsen var blitt valgt, men fordi han var bosatt i Bergen ble dette underkjent. I det hele tatt: uorden.
Og dermed var Karen Sophie alene på Alværn mye av 1819. Mot slutten av det året ble hun mor da sønnen Hans Henrik Horneman så dagens lys. Fødselsdatoen er ikke notert, men moren ble visst introdusert 27 september, så man kan gjette på en dato tidlig i samme måned. Han ble hjemmedøpt av sin far, og denne dåpen[xxviii] ble bekreftet i kirken samme dag. Da var fadrene Capitaine von Krogh; Capitain von Holck; Sognepræst Ludvig Daae; Mad. Sal. Hansen; og Jomfru Elisabeth Holck.
Det er fortalt[xxix] at Hans Henrik ikke levet opp men, tvert imot, døde dagen efter dåpen – men noen tilvarende begravelse er ikke funnet.
Det skulle ikke gå mer enn litt over ett år frem til neste barn, datteren Christine Finde. Hun ble født 10 desember 1820, og hjemmedøpt 17 samme måned av sognepresten Daae: Karen Sophies mann var nok av gårde. Christine Findes dåp[xxx] ble bekreftet i kirken 23 april 1821 og denne gangen var fadrene Kapt. Hans H. Holck; Kapt. Knud K. Holck; Jomfru Elisabeth Christine Holck; Nille Susanne fød Holck; og «jeg, L. Daae».
Så gikk vel livet videre, med Karen Sophie opptatt med barn, dyr, hjem, have, venner, familie, menighet og slikt, og han med sin militære karriere. Og politisk virksomhet – han ble valgt[xxxi] til Stortinget i 1824 igjen.
To år senere fikk Karen Sophie og mannen sitt siste barn, også denne gang en pike. Martha Margrethe Middelfart ble født 18 desember[xxxii] 1826 og ble hjemmedøpt av Ludvik Daae. Dåpen[xxxiii] ble stadfestet i kirken 16 april 1827 – 2 påskedag[xxxiv], dette året – med fadrene Generaladjutant Holck (Faderen); Kaptein Knud [NN] Holck; Sogneprøst Ludvig Daae; Frue K. S. Holck (Moderen); og Jomfru Henrikke Holck.
Så gikk vel timene og dagene, med hverdagslivets sysler – og med det som hver av dem var intressert i: for Karen Sophies vedkommende blir det gjetninger, Ole Elias interesser og hobbyer er berdre kjent[xxxv]:
Karen Sophies mann stilte som kandidat i Stortingsvalget[xxxvi] 17 september 1833, men nådde ikke opp. Det samme[xxxvii] skjedde i 1836, da det ble holdt valg 18 august. Men: 26 juli 1836 var det valgmøte på Trods i Yttre Holmedal, og denne gangen ble han første-representant[xxxviii].
Holck var nå i sekstiårene, og noen år senere søkte han avskjed fra armeen, hvilket han fikk i 1841, og kom derefter til å være hjemme. Ikke for det, han levet ikke mer enn et års tid efter dette.
Generaladjutant og Ridder Ole Elias Holck på Alværn døde 14 juli 1842 og ble begravet[xxxix] fra Lavik kirke 23 samme måned.
Karen Sophie annonserte[xl] dødsfallet i Morgenbladet:
Som enke ble Karen Sophie boende på Alværn, der – efterhvert – datteren Christien Finde giftet seg med Peter Fredrik Hartwig, en offiser som var noen år eldre enn henne. De ble viet[xli] i Lavik Kirke 22 september 1847.
Så ser man ikke noe til Karen Sophie på mange år, frem til neste folketelling.
I 1865[xlii] finner man Karen Sophie fremdeles på farsgården på Alværn i Laviks Prestegjeld i Sogn og Fjordane, det vil si, i nåværende Høyanger Kommune. Det er notert at hun er enke, og at hun «nyder Pension af Enkekassen». Gården er overtatt av svigersønnen, 50 år gamle Peter Fredrik Hartwig, han er gift med Karen Sophies datter Christine Finde, som nå er 46. Sammen med Karen Sophie bor også den ugifte datteren Marthe Magrethe, som er litt 40 år gammel. Og en hel del tjenestefolk: tjenestedrengene Hans Nilsen (50) Thorstein Knutsen, begge fra Lavik; samt tjenestepikene Dorthe Sophie Eilefsdatter som er 32 og fra Askevold; og Marthe Simonsdatter (28), Anne Hansdatter (27), Anne P. Guttormsdatter (17), og Kari Simonsdatter (37) – alle fra Lavik.
Og, der på Alværn, ble Karen Sophie værende resten av livet, helt til hun forlot det, 86 år gammel, 20 august 1873. Hun ble begravet[xliii] 27 samme måned.