Johanna Mathea så dagens lys på Apildsnæs 9 september 1795 og ble døpt[i] i Borre Kirke 9 oktober samme år. Da fikk hun fadrene Madame Ingebor M: Endresen; Maria Hansdatter Wold; Christen Olsen; Jens Hansen; og Erik Christensen.
Foreldrene var Ellen Maria Hansdatter Breche og Ole Rasmussen Apeness, de giftet seg visstnok[ii] i 1794, i Sem: tidspunktet gir mening, for samme år var brudgommen, Ole Rasmussen Apeness, blitt utnevnt til lensmann i Borre. Vielsen er ikke funnet. Hun var datter av en løytnant, av bondeslekt, og hadde vært militær i 10 år – som soldat og som underoffiserer, og hadde deltatt i felttoget i Bohuslän i 1788. Han kom tidlig med i haugianerbevegelsen i sin del av landet[iii].
Ole Rasmussen er det fortalt litt om i et verk[iv] om Slekter i Vestfold
«18 år gammel, den 20. juni 1783, indtrådte han i krigstjenesten som soldat i Det østre jarlsbergske kompani under kaptein Oppen. Under dennes kommando var han med i felttoget ind i Bohuslän 1788, men kom ikke til at delta i det eneste slag, ved Qvistrum den 29. september 1788, da hans avdeling la i leir på Svarteborg kirkegard, et par mil fra Qvistrum. – I 1788 blev han underofficer – furersersiant – og tienestgjorde som sådan i 5 år. Avsked 1. oktober 1793. I 1794 beskikkedes Apeness til lensmand i Borre. Han hverken selv søkte eller ønsket denne stilling, men mottok den efter foged Flors anmodning og tilbud».
Og videre samme sted:
«I kropslig henseende var Apeness en sterk, velbygget mand, ”bredvoksen, 3 hamburger alen – 2 tommer høi, sterk av skuldre og ben” står der i hans avskedspas fra krigstjenesten. Han har gjennem sit lange liv hat den urokkeligste helse og har aldrig været syk. Selv fortalte han, at han kun et par dager hadde været sterkt forkjølet, og det var under krigen 1788, da han flere døgn itræk i september måned i råt og koldt veir måtte ligge i telt på Svarteborg kirkegård, blot med lidt granbar over den våte jord[v]».
”Han blev tidlig grepet av den haugianske vækkelse, og han fik en førerstilling blandt bønderne i Jarlsberg,” siger prof. Halvdan Koht i ,Biografisk Leksikon[vi]”.
Paret bosatte seg på Apenes i Borre, og der kom første barn til verden året efter bryllupet. Johanna Mathea så dagens lys på Apildsnæs 9 september 1795 og ble døpt[vii] i Borre Kirke 9 oktober samme år. Da fikk hun fadrene Madame Ingebor M: Endresen; Maria Hansdatter Wold; Christen Olsen; jens Hansen; og Erik Christensen.
Tre år senere ble det en gutt da Rasmus ble født på Apildnæs. Da han ble døpt[viii] 5 august 1798 var fadrene Maren Hansdatter; Elen M: Olsdatter; Christopher Hansen; Augrim Halvorsen; og Jacob Larsen.
Dernest ble det en pike igjen: Else Maria kom til verden utpå året 1800 og ble døpt[ix] 12 novemer det året. For henne ble fadrene Karen Frisch; Elen Braarød; Jens Wold; Jens Brekke; og Christopher Gullie.
I 1801[x] finner man Ellen Maria og familien hjemme på Apildnæs i Borre. Folketellingen noterer seg at de begge var gift for første gang, og beskriver Ole som «Gaardebeboer og lehnsmand». Barna Johanne (6); Rasmus (3); og Else (1) var, som man kunne vente, hjemme. Sammen med dem bodde «Mandens søster», Karen Rasmusdatter – hun var 51, enke og «Haver ophold hos sin broder». Til å hjelpe seg på gården og i huset hadde de tjenestekarlen Gunner Christophersen (53); tjenestepigen Anne Olsdatter (18); og Barnepigen Anne Larsdatter (15).
To år efter folketellingen fikk Ellen Maria en sønn igjen: Hans kom til verden om høsten og ble døpt[xi] 3 oktober 1803. Denne gangen var fadrene Elen Olsdatter; Helene Olsdatter; Baltzer Sjøstad; Jens Olsen; og Jens Hansen.
Og, påny, en pike: det var regelmessighet i denne familien. Helene Lovise så dagens lys 31 mars 1806 og ble døpt[xii] 3 april det året. For Helene valgte foreldrene som fadre Maria Hansdatter; Johanne Andrea Hansdatter; Ole Heljesen; Baltzer Andersen; og Albert Johannessen.
Elen Olea ble født et godt stykke ut på høsten 1808 og døpt[xiii] 11 desember det året. Dette pikebarnet fikk fadrene Maria Hansdatter; Johanne Hansdatter; Ole Heljesen; Erik Christensen; og Hans Jacob Hansen.
Elen Olea fikk ikke leve opp: hun døde 10 måneder gammel og ble begravet[xiv] 5 oktober 1809.
Knapt et år senere, kom nok en pike til verden og hun fikk, som skikken ofte var, navn efter sin avdøde søster – Elen Olea – da hun ble døpt[xv] 2 september 1810. Denne gangen ble fadrene Ingebor Olsdatter; Johanne Hansdatter; Jens Hansen; Erik Christensen; og Helje Olsen.
Omtrent på denne tiden burde Johanna Maria blitt konfirmert, men det er ikke funnet noen kirkebokinnførsel om dette.
Tre år senere mistet Ellen Maria og Ole et barn til, det var annen gang. Eldstegutten Rasmus ble bare 15 år gammel Han ble begravet[xvi] 3 september 1813.
På denne tiden begynte 1814 å nærme seg – året som skulle bety så mye for Norge. Det ble Kielerfred i januar, Danmark avstod Norge, kongen frasa seg arveretten, for seg og sine efterkommere, Christian Frederik begynte sitt forsøk på å få Norges trone, og ble overtalt av stormenn fra riket, på et møte i februar, til å søke en politisk vei heller enn å påberope seg arveretten – og som resultat av det, et åpent brev til folket med oppfordring om å utse representanter til en forsamling som skulle møtes på Eidsvold 10 april og gi Norge en ny styreform.
På landet skulle man i hvert prestegjeld utpeke valgmenn som, derefter, skulle møtes amt for amt og velge representanter til riksforsamlingen – en ordning ikke ulik den som brukes ved amerikanske presidentvalg.
I Borre hovedkirke samlet seg de stemmeberettigede fra Borre og Nykirke sogn i hovedkirken i Borre allerede 4 mars, og kom frem til at de ønsket[xvii] Sognepræsten F. Wettergreen og Forligelses-Commissair Ole Apenæs som valgmenn.
Ti dager senere møttes valgmennene fra hel Grevskapet på Tinggården Rostad i Vaale Sogn, og efter diskusjon om de forhold som forelå, ble det holdt avstemning, som resulterte i valg[xviii] av Johan Caspar Herman, Greve av Wedel Jarlsberg; Gustav Peter Blom, Sorenskriver i Jarlsberg Grevskabs Nordre District; samt Ole Rasmussen Apenæs, Forligelses-Commissair og Gaardmand i Borre Præstegjeld.
Fra Våle til Borre er det ikke mer enn rundt halvannen mil, eller litt mer: Ole Apenæs var nok hjemme samme kvelden eller, senest, neste dag. Og fra Borre til Eidsvold er det kanskje femten mil – så selv om det var langsomt å reise på den tiden, var det ikke noe behov for å reise hjemmefra før – tidligst – et par dager før Riksforsamlingen skulle åpne. Så Ellen Marie og barna beholdt vel mannen hjemme til langfredag dette året, eller der omkring.
Under forhandlingene på Eidsvold ble ikke Ole Rasmussen Apenes noen fremtredende figur – han var vel som bønder flest, uvant med formen, og usikker på sin stand: når man hadde Wedel Jarlsberg som med-representant fra Jarlsberg Grevskap var det kanskje heller ikke helt enkelt å profilere seg. Han stemte med Wedel, om det var ut fra overbevisning eller av andre grunner er ikke kjent: men det var tross alt mange av alle stender som delte det synspunktet.
Den siste sesjonen på Eidsvold ble holdt 20 mai, og så var han fri til å reise hjem – så han var vel hjemme hos familien godt før juni måned begynte.
To år senere, 21 år gammel, giftet Johanne seg. Hennes tilkommende var Helge Olesen Semb d. y., en fem år eldre bonde fra Borre, sønn av Ole Helgesen Sem. Vielsen[xix] fant sted i Borre Kirke 13 juli 1816.
Paret slo seg ned på Øvre Semb i Borre Sogn, der slekten hadde holdt til siden midten av 1600-tallet. Der fikk de sitt første barn, en gutt, 27 juni 1817. Da han ble døpt[xx] i Borre Kirke 6 juli samme år fikk han navnet Ole Antony og fadrene Kone Helene Olsdatter Nordre Vegge; Pigen Anne SophieJensdatter Tufte; Lensmand Ole Rasmussen Apildnes; Gaardbr Erik Larsen Eskebek; og Ungkarl Christopher Olsen Sem.
Året efter, nærmere bestemt 6 søndag efter trefoldighet – 28 juni[xxi] – 1818 ble Johans sønn Hans konfirmert, han er ført opp som den tredje av gutten. Mormoren Elen Maria, nå 43 år gammel, var tilstede og sikkert stolt. Men i løpet av gudstjenesten fikk hun et illebefinnende, og ble hjulpet tilbake til Johannes hjem.
Dagen efter døde Elen Maria Hansdatter Breche, Lensmand Ole Rasmussen Apenæses Kone, ble begravet[xxii] fra Borre Kirke 4 juli 1818.
Neste barn var en pike. Elen Marie ble født 16 juni 1820, og ble døpt[xxiii] 6 august samme år. Denne gangen var fadrene Kone Gunnild Torsdatter [NN]; Lovise Olsdatter [NN]; [NN] Anders Amundsen [?] Fyldpaa; [NN] Anders Olsen Sem; og Ungkarl Lars Erichsen Eskebek.
Knappe tre år senere ble det en gutt igjen, da Hans Ratus meldte sin ankomst 25 mars 1823. Dåpen[xxiv] fant sted i Borre Kirke 30 samme måned. Denne gangen var fadrene Konen Elen Marie Olsdatter Braarød; Maren Jensdatter Vegge; Gaardb Ole Helgesen Sem; Gaardb Erik Larsen [NN]; [NN] Hart Olsen; [NN] Gulli.
Av de siste fire barna var det første og siste piker. Det første, Helene Sofie, så dagens lys 12 februar 1826. Ved dåpen[xxv] 19 samme måned fikk hun fadrene K. Maren Hansdatter Gulli; P: Ellen Olia Olsdatter Gulli; Anders Olsen Sem; Christoffer Olsen Huusviig; og Christen Erichsen Braarud.
Sønnen Jacob Edvard kom til verden 22 juli 1829 og ble døpt[xxvi] 2 august. Denne gangen var fadrene K. Kiersti Karine Hold; P Johanne Olia Erichsdatter Braarød; Ole Helgesen Sem; og Ole Jensen Wegge.
Det skulle gå fem år før nestemann så dagens lys. Dette var Jens August og han ble født 12 april 1834. Han ble døpt[xxvii] 20 april og fikk, som fadre, K. Elen Olia Olsdatter [NN]; P: Helene Jensdatter Wegge; Hans Olsen Gulli; Hans Holen; og Christen Erichsen Braarød.
Efter å ha født seks barn – som alle vokste opp – hadde Johanna Mathea og mannen fremdeles krefter – og da tok de til seg en fosterdatter. Dette var Sofie Julie Christoffersdatter, hun ble født i Huusvik, fem kilometer eller så sydøst for Tønsberg. De biologiske foreldrene var Skipper Christoffer Olsen Semb og Else Marie Olsdatter – gjetningsvis Johanna Matheas yngre søster. Barnet kom til verden 29 oktober 1839 og døpt[xxviii] 17 november samme år. Fadrene hennes Elen Olea Olsdatter [NN]; Elene Marie Hansdatter Gulli; Anders Olsen Semb; Mathias Andresen Semb; og Ole Heljesen Semb.
Med det svinner Johanne Mathea fra kildene: hun levet sikkert et rikt liv, tok vare på barn og dyr og familie, deltok i menighet og haugianer-grupper, og tok imot mannens mange venner og bekjente hjemme på gården. Men ikke noe av dette setter spor i de kildene som er tilgjengelige.
Så er det neste glimtet først et kvart århundrede senere, da det var folketelling. I 1865[xxix] finner man Johanne på Sæm øvre, sammen med Mannen Helge Olsen, som beskrives som selveier og gårdbruker.
Av de syv barna er det tre som fremdeles bor hjemme. De er Jacob, nå 37 og ugift; Jens, som også er ugift i en alder av 32, og «Assistent ved Telegrafvæs.»; og pleiedatteren Sophie Christoffersdatter som er blitt 27 og «Gaar Husmod. tilhaande».
Og, selvfølgelig, de obligatoriske tjenestefolkene: August Andersen, en 22 år gammel svenske og Helle Christensdatter (37) fra Sem.
I 1875-tellingen er hun borte, for den ble tatt opp på nyåret 1876 – og da vaar Johanne Mathea gått bort.
Hun døde 11 januar 1875, knapt 80 år gammel, og ble begravet[xxx] i Borre 21 samme måned.