Walborg Margaretha kom til verden i begynnelsen av 1812 eller, kan hende, helt i slutten av 1811. Hun ble døpt[i] i Bolsøy Kirke – den gamle, på Bolsøy ved Molde – 31 januar 1812. Fadrene hennes var Madme Leth; Madm. Abelseth; Jomfrue Wedege; Hr Major v: Darre; Hr Hospitalsforstander Øvre; og Hr Lauritz Møller.
Foreldrene var Anne Cecilie Jervell og Frederik Motzfeldt – de hadde giftet[ii] seg i Molde drøyt to år tidligere, 5 desember 1806. Moren var født i Umeåborg i Finland, da under svensk herredømme, som datter av en kjøpmann: familien skal ha kommet til Molde da skipet deres drev in der omkring under en storm efter århundreskiftet – hun er ikke med i folketellingen for 1801. Men, bakgrunnen er svært uklar. Faren, Frederik, var født i Skaun, sydvest for Trondhjem, og var blitt byfogd og konstituert sorenskriver i 1806 – og altså hadde en inntekt som gjorde det mulig å påta seg forpliktelsene ved å være ektemann.
Første barn var Josephine som ble født tidlig i 1809 og døpt[iii] i Bolsøy Kirke – den gamle, på Bolsøy, 29 mars samme år. Som fadre fikk hun Mad Anna H: Fane [?]; Mad M: Dahl; Frøken Koren; Fr Foged Colm [?]; og Hr Gelmuyden med Hustru. Barnemorens navn er skrevet «Zizilia».
Så fulgte storesøsteren Ida Sophie Catharina, som kom til verden 16 mars 1810. Da hun ble døpt[iv] i Bolsøy Kirke – den gamle, på Bolsøy ved Molde – 29 mai var fadrene Amtmand Sommerfeldt; Assessor Leth; Petter Møller; Madme Ellen Møller; Madme Lovisa Møller; og Jomfru Ingeborg [NN].
Og, altså, Valborg.
Halvannet år senere var det lillesøsteren Fridericha Engmann som så dagens lys. Det skjedde 16 juli 1813. Pikebarnet ble døpt[v] 3 september samme år, og da var fadrene Madme Mette Prydz [?]; Madme Klingenberg; Jomfru Else Dahl; Hr [NN]; Hr Georg [?] Berg; og Hr Petter Gjørvell.
Det gikk noen år frem til fjerde barn, og i mellomtiden opprant 1814: et merkelig år for Norge, med Kielertraktat første halvdel i januar, Norges avståelse, Christian Frederiks amisjon om å oppnå Norges krone, notabelmøtets suksess med å overtale ham til å søke en politisk vei til målet, heller enn å bygge på arveretten, som kongen likevel hadde frasagt seg – og sine efterkommere. Dermed ble det utstedt et åpent brev til folket, med oppfordring om at det skulle velges representanter fra militære avdelinger, amtene, og kjøpstedene til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
I Molde møttes «Molde Byes Embedsmænd, Menighedmænd, tilligemed dets Præst» 11 mars 1814 og valgte[vi] Anna Cecilias mann, Frederik Motzfeldt, som byens representant til Eidsvoldsforsamlingen.
Molde var også sete for amtmannen over Romsdal, Hilmar Meincke Krohg, som et par uker senere ble foreslått som representant for amtet:
Valgmennene fra hele Romsdals Amt møttes i Molde 30 mars 1814. I skrivelsen[vii] til Christian Frederik, efter møtet, gjorde de det helt klart hvor de stod: «Saasnart Norges Afstaaelse til Sverrigs Konge ved den i Kiel den 14de Januar sidstleden imellem Danmark og Sverrig afsluttede Freds-Tractat var bleven bekjendt i Romsdals Amt, gjenlød her overalt: nei, Svenske ville vi ikke blive; imod fremmed Vold vilde vi vide at forsvare os».
På samme møte stemte man over hvem som skulle representere amtet på Eidsvold, og landet i første omgang på Amtmannen, Ridder Krog; og Prosten, Ridder Baade.
Om Byfogden og Amtmannen reiste sammen til Eidsvold er ikke kjent – men det ville vel ikke være unaturlig å tenke seg den muligheten. I så tilfelle må de ha lagt i vei, avstanden er borti 50 mil på moderne veier, i begynnelsen av april på seneste – tidligere for å være på den sikre siden. Så Anna Cecilie var nok alene med barna fra slutten av mars eller der omkring.
Dermed hadde Molde i begynnelsen av april 1814 to Eidvoldsdamer: Anna Cecilie Gørwell og Cecilia Edel Sophie Stub, amtmannens hustru. Det ståre ikke til troende at de to ikke kjente hverandre: hvordan de kom overens er fullstendig ukjent, men det at begge to var innflyttere gjorde det kanskje enklere å overkomme de 5-6 årene i aldersforskjell det var mellom de to kvinnene.
På Eidsvold var nok ikke Anna Cecilies mann den som markerte seg mest, men Wergeland[viii] hadde et godt og distinkt inntrykk av ham: «Ivrig falsensk som de andre Throndhjemmere (og Bergensere, ikke at forglemme)». Han ble medlem av konstitusjonskomiteen[ix]. Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai, og efter dette var medlemmene fri til å reise – hjem, eller om de hadde andre ærend, annetsteds.
Og dermed fikk vel Valborgs mor mannen sin hjem igjen i slutten av mai eller begynnelsen av juni – en fin tid av året, og et godt tidspunkt for å fortelle ham at hun var på vei med neste barn, om hun ikke allerede hadde skrevet til ham om det.
Efter å ha satt til verden fire piker, fikk foreldrene to til – efter hverandre. Det vil si, det blir påstått[x] at en datter kom til verden 17 november 1814 men noen passende dåp er ikke funnet, og gitt at den piken av samme navn som kom til verden tidlig i 1812 skal[xi] ha levet til 1869, er det vel kanskje en mulighet for at den «andre» Valborg simpelthen er en feil gjengivelse av datoen.
Før nummer fem ble født ble Valborgs far utnevnt til dommer i Høyesterett, og dermed ble det for familien å flytte til Christiania. Utnevnelsen er ikke funnet, men ved Høyesteretts åpning 30 juni 1815 var han en av de regulære dommerne – de andre var Collett; Mandir; Debes, Kjønig, og Omsen[xii] – den siste en kollega også fra Eidsvold.
I mellomtiden var eiendommen i Molde lagt ut for salg, et byhus med urte- og frukthave, noen andre eiendommer, møbler og annet løsøre – det skulle holdes auksjon[xiii] hjemme hos Anne Cecilie og mannen 13 februar 1815.
Efter et par år eller kanskje litt mindre, i Christiania, fødte Anna Cecilie datteren Jacobine Caspara. Hun kom til verden 8 januar 1817 og ble døpt[xiv] i Garnisonsmenigheten 10 februar det året. Fadrene hennes var Statsraad Collett; Bergraadinde Collett; Jomfru Sylow; Statsraad Motzfeldt; Høiesteretsassessor Kiønig; og Høiesteretsassessor Omsen.
Samme år nevnes[xv], i flere indekser som nok er gjensidig avhengige, Frederikke som født i midten av juli samme år. Det er naturligvis umulig, og noen andre mulige barn med riktig navn er ikke funnet.
Så, efter tretten års ekteskap, fikk Valborgs foreldre en gutt. Frederik Annæus ble født 27 mars 1819. Han ble døpt[xvi] i Garnisonskirken 30 september og fikk, som fadre, Statsraadinde Motzfeldt; Fru Malling; Frøken Collet; Justitiarius Bull; og Assessor Mandik.
Og helt til slutt, søsteren Ovidia Marie. Hun så dagens lys 18 juli 1820 og ble døpt[xvii] i Garnisonskirken 18 desember samme år. Fadrene hennes var Fru Omsen; [NN] [NN]; Frøken Collett; Assessor Arntsen [?]; og Veyer [?] [NN].
Valborg Margrethe Motzfeldt ble konfirmert[xviii] av residerende kapellan i Domkirken i Christiana – Vor Frelsers Kirke: datoen er uklar, men antagelig efter 5 oktober 1828. Presten ga henne karakterene «Gode Kundskaber, fortrinlig Forstand». Hun er ført opp som den første av 11 piker.
Valborg skulle ikke komme til å gifte seg, og dermed er det lite å se av henne i kildene. Ett tilfelle er i forbindelse med nevøen Fredriks dåp[xix] 3 mars 1841, der hun var fadder. Dåpsbarnet var sønn av hennes bror Karenius Frederik.
Utover dette er ikke Valborg synlig før i 1865[xx], et år det var folketelling for. Det året bodde hun i gård nummer 7 ved Jernbanetorvet i Christiania, sammen med sin yngre søster Frederikke og en yngre kvinne – Anne Christiane Guldbrandsdatter (32) fra Lønne Sogn – som kanskje var tjenestepike, og kanskje ikke.
Frøken Valborg Margrethe Motzfeldt skulle ikke få noe langt liv. Hun døde i Sandefjord, 49 år gammel, 22 juli 1869 og ble begravet[xxi] fra Domkirken i Christiania 28 samme måned. Dødsårsaken var Apoplexia palmarum Thiesen [?].