Elisabeth Severine ble født 14 august 1782 i Larvik – sies det[i]: kirkebøkene mangler. En annen inngangsportal er skifteregisetrene for Larvik: å søke efter henne der blir noe komplisert av at dette finnes to Elisabeth Severiner – en eldre og en yngre.
Et arveoppgjør gjør det klart at Elisabeth Severine var søster av Ursulla Catrina Bøckmann, som døde tidlig i 1795, idet minste er skiftet[ii] registrert den dagen. I et annet skifte[iii] er flere andre søsken oppgitt: Anne Clarine; Else; Anne Pernille; Johan; og Jnger Kristine. Arvelaterens, og dermed Elisabeth Severines, far er oppgitt å være Lars Bøckman, og moren «Marte ?», mens farmoren er Else Olsdatter.
For å illustrere en del av familiene som Elisabeth Severine ble født inn i, kan man gå til Sara Dietrichsons Stamtavle[iv] over Bøchman-slekten, der man kan lese om Elisabeths morfar, Abraham Bøckman:
«Abraham Böckman f. paa Raaen i Eker 1697, d. i Larvik 1756 17/5. Han var först sjömann og förer av et av greven av Laugvigens skibe, siden var han red og kjöbmand og blev en av larviks rikeste menn. Især ved sine prægtige skibe, som stadig befragtedes fra Fritsö sagbrug og jernværk, tjente han sin efter den tids forhold store formue. Han og 5 andre overtog i 1730 fragtlasten til utlandet, som för dreves av engelske skibe. Tidigere hadde han også anlagt tobaksspinderi, hvor der efter hans egen opgave i 1738 blev spundet 10,000 pund tobak. I storgaten eide han et stort hus med 17 værelser, som han selv og familie bebodde, og dertil körende 4 pakboder og 4 vedskur. Han eide også i Sandeherred landegårder i kortere tid.Stadig finder man beviser på at han har vært en mann med godt hjertelag og åpen hånd. Han var 3 gange gift. Og hadde 23 barn, hvorav kun 14 ble voksne og kun 15 kjendes».
Gift 1) 1703 16/10 i Sandefjord med Elisabeth Christensdatter, f. 1686, h. s. st. d. I Larvik 1731 19/12 (datter av Christen Michelsen og Karen Jensdatter f. Coldevin). 13 barn hvorav 5 d. små.
Gift 2) 1733 10/11 med Marthe Herculesdat. Barchmann f. okr 1705, d. i Larvik 1738 10/5 (datter av kjöbmand i Larvik Hercules Sörensen Barchman og Aase Jansdt. F. Coldevin og således kusine av den 1ste hustru) 4 barn, hvorav 2 d. små.
Gift 3) 1742 17/8 med Ursulla Cathrine Mow f. 1725 d. 1798 5/5. 6 barn, hvorav 2 d. små. Hun blev 1759 gift med Kanseliråd, borgermester i Bergen, Hans Holst (yngste datter av sogneprest til Brunlanes Hans Mow og Christine Hansdr. F. Angel). Barn:
a) Dorothea Eder (Barth) b) Karen (Hellevad) c) Johanne (Böhme) d) Johan Christian e) Sören Gottfried f) Elisabeth Cathrine (Barth) g) Elisebath Marie (Tideman) h (Paul Conrad) I (Aase Cathrine ( Angel) j) Abraham k) Marthin Hercules l) Hans Mow) m) Marthe (Böckman) n) Christine o) Elisabeth Severine (1 Bugge 2 Mow)».
Elisabeth Severine ble konfirmert[v] i Larvik – av Hr Fabricius – Midfaste-søndag, 18 mars[vi], 1798. Hun er ført opp som den andre av femten piker; medregnet guttene var kullet på 36 ungdommer for presten denne høsten.
Da hun var 22 år gammel, giftet Elisabeth Severine seg. Hennes utvalgte var Brede Plade Stoltenberg, en kjøpmann og enkemann fra Drøbak, der de ble viet[vii] i huset 25 februar 1804.
Brede hadde vært gift tidligere. Hans ført kone var Ulrica Anetha Alethe Rohde. Hun var fra Teie på Nøtterøy, og de ble «Med Kongl. Allernaadigst Tilladelse af 4de Febr. D. A. som Sødskendebørn Hjeme i Huuset efter allernaadigste Bevilling af 31te Jan d. A. ægteviede» i Borge Kirke. Vielsen[viii] fant sted 28 april 1785. Som kausjonister hadde de Johan Christian Rohde på Teie og Kiøbmand Nicolai Trane i Tønsberg.
Disse to skulle få en hel del barn, selv om det er ut til at bare tre siste levet: noen andre er ikke nevnt i folketellingen i 1801. Den første var en gutt. Henrich ble døpt[ix] – kanskje i Drøbak Kirke – 3 mai 1787. Johan Christian ble døpt[x] 11 april 1788. Enda en gutt som fikk navnet Henrich ble døpt[xi] 22 januar 1791. Alminneligvis ville dette bety at den første Henrich i familien var død, men noen begravelse er ikke funnet. Sara Maria Theodora ble døpt[xii] 6 september 1792 og Friderics dåp[xiii] et år senere, 11 oktober 1793. Så fulgte en gutt som fikk navn efter sin far, Brede Plade, da han ble døpt[xiv] 28 juli 1795. Så fulgte Fridericha Antonethe, hennes dåp[xv] fant sted 12 september 1797. Enda en gutt, Ulrich Anton, ble døpt[xvi] 25 januar 1799. Sistemann, Jacob’s, dåp[xvii] fant sted 30 september 1800.
Bred Plade og familien bodde i Drøbak, der han i 1801[xviii] var «Kiøbmand og forligelses comisair». Huset var nummer 62, og der var han sammen med konen Ulricha Antonete Rode, med sine 28 år var hun ett år yngre enn ham. De hadde flere barn: Fridrich Anton (8); Brede Plade (6); og Friderich Antonette (4). De hadde flere tjenestfolk – 25 år gamle Bolette Styhr var Huusjomfrue; Abraham Heidecher (20) og Ole Jensen (19) var handels-betjenter. Så var der en dreng og to piker: Peder Olssen (23); Live Aslesdatter (37); og Christine Andersdatter (27). Ved siden av disse, og som en egen husstand, finner man, antagelig, Mme Stoltenbergs far – den 76 år gamle enkemannen Johan Christian Rode, Han hadde «I sin ungdom faret som styrman paa china» og levet nå alene, foruten en tjenestepike den 42 år gamle Mari Olsdatter.
Ulrica Antonetta Alette døde, 40 år gammel, og ble begravet[xix] i Drøbak 3 november 1803.
Brede Plade hadde altså ikke vært enkemann så lenge da han giftet seg, knappe fire måneder var alt – men med flere små barn trengte han vel noen å hjelpe seg.
Det skulle bli to barn av dette ekteskapet.
Laurentius – efter hennes far, som var bedre kjent som Lars – ble døpt[xx] i Drøbak 24 januar 1805. Fadrene hans var Johan Christian Rode; Hr Lieuttenant Kremmik; Hr Insepcteur Thode Nicolaus Heis; Johan Christian Stoltenberg; Mad: Sallie Samuelsen; Jfr: Anne Clarine Bøchman; Jfr Inger Bøchman; og Jomfr. Maren Samuelsen.
Annet barn var en pike. Ulrica Mathea ble døpt[xxi] to år senere, 23 januar 1807. Denne gangen var fadrene Capt. Thodberg; Jørgen Carlsen; Samuel Samuelsen; Harri Par; Johan Larsen Bøchman; Mad: Petra Carlsen; Mad: Salii Angel; Jfr. Marthe Samuelsen; og Jfr Marthe Gierdrum.
Elisabeth Severine ble enke da hun var 26 år gammel, for mannen, Brede Plade, døde da han bare var 45 og noen måneder. Han ble begravet[xxii] i Drøbak 12 mars 1808.
Hun hadde sikkert hatt noen midler med seg inn i ekteskapet, og Brede Plade var nok en holden mann, så det stod ikke på det økonomiske da hun skulle klare seg på egen hånd.
Det gikk tre år før hun giftet seg på ny. Brudgommen var Sorenskriver Christian Magnus Falsen. Vielsen[xxiii] fant sted i Drøbak 6 april 1811. De var jevngamle.
Christian Magnus hadde også vært gift tidligere. Han giftet seg med sin første kone, Anna Birgitte Munch, 30 januar 1804. Vielsen[xxiv] fant sted i Slottskirken på Akershus.
Første barn i dette ekteskapet var Henriette Edevolla. Hun levet bare tre dager og ble begravet[xxv] i Ås 27 juli 1809.
Neste barn var Enevold Munch. Han kom til verden på Wollebech i Ås 6 oktober 1810, og ble døpt[xxvi] i Ås Kirke – den som var viet til Sta Maria og som ble revet i 1866[xxvii] – 29 november. Fadrene hans var Reigmentsqvatermæster Falsen; Lieuttenant v: Möller; Hagbart Falsen; Andreas Lundholtz; Lieuttenant v: Aars; Frue Etatsraadinde Falsen; Frue Möller; og Jomfrue Marthe Samuelsen.
Dermed begynte Elisabeth Severine sitt annen ekteskap med å ha ansvar for tre av sin første manns barn, sine egne to, og ett av sin nye ektemanns: det var kanskje like godt at familien Falsen var velstående.
Noen utdrag fra Norsk Biografisk Leksikon gir noen trekk personen hun giftet seg med:
«Christian Magnus Falsen var norsk og ville være norsk. Faren hadde gjort seg til nordmann, og moren var virkelig norsk. Sine barndomsinntrykk fikk Christian Magnus fra Christiania og fra Nordland. Men sine ungdomsår levde han i København, dit han som 9-åring flyttet med faren. Her gikk han først på Borgerdydskolen og fra 1795 på Schouboes Institut, og ble student med utmerkelse 1798. Deretter studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1802.
…
De årene Falsen levde i København, følte han seg mer og mer knyttet til Norge. Hans interesser gikk i retning av historie; det eldste bevarte manuskript fra hans hånd har som emne Atheniensernes Historie og er på nesten 500 sider. Det var atenernes demokratiske forfatning som tiltrakk ham, og gjennom lesning av den danske historiker og filosof Tyge Rothes Nordens Statsforfatning før Lehnstiden lærte han at demokratiet hadde preget også det gamle Norge. Fra sin far hadde han arvet troen på bondefrihet og særlig på den norske bonde.
…
Under sitt korte opphold i København sommeren og høsten 1807 opplevde Falsen det britiske overfallet på byen, og han gjorde seg bemerket som kaptein ved studentkorpset. Men han skyndte seg snart tilbake til Norge, og da grev Herman Wedel Jarlsberg etter utbruddet av krigen med Sverige våren 1808 organiserte Bærums frivillige Jægerkorps, fikk Falsen kommandoen over korpset og rykket i felten. Men tjenesten varte ikke mer enn fjorten dager, idet han ble utnevnt til sorenskriver i Follo»
Follo Historielag har også en del å fortelle om både Elisabeth, Brede Plade, og Christian Magnus:
«En nær venn av familien fortalte at hennes død førte til så sterksorgreaksjon at Falsen en tid ikke kunne bestyre embetet eller treffe andre mennesker.
Falsen administrerte boet og skiftet etter Brede Plade Stoltenberg (1763–1808) i Drøbak høsten 1808. Han bygde opp en stor kjøpmanns- og trelastforretning løpet av 20 år, men ble slått konkurs da boet var oppgjort. Falsen fikk et godt inntrykk avden unge enken under skiftet. Brede Plade Stoltenberg var enkemann med 4 barn i alderen 4–12 år da han giftet seg for annen gang i 1804 med Elisabeth Severine Bøckmann (1782–1848). De fikk to barn sammen og hun ble trolig stemor 21 årgammel for Stoltenbergs barn fra hans første ekteskap. Stoltenberg eide et av de to store patrisierhusene ved torget i Drøbak. … Under skiftet i 1808 ble Falsen kjent med Gregers Stoltenberg som var verge for brorens barn av første ekteskap. Nevøen Brede Plade Stoltenberg d.y. ble en velstående forretningsmann i Son. Elisabeth Stoltenberg flyttet trolig med sine barn og søster til en mindre bolig i Drøbak eller til sin eiendom Dyrløkke[xxviii]».
Samme sted gjengis Christian Magnus frierbrev til Elisabeth Severine:
«Idet jeg vover aa tilskrive Dem kjæreste Madame Stoltenberg disse linjer, har jeg den sikre overbevisning at De, under enhver omstendighed, blot anser det samme som udbrudet af mit hjertens inderste følelser. Hva jeg ved min kones død i fjor har tabt, er dem så bekjendt, at jeg ikke behøver at give Dem nogen fortælling om min stilling siden dette tidspunkt. Som embedsmand, som fader, især som den som har faaet smag på huslig lykke, kan jeg ikke leve uden at være forened med en kone, og ikke være lykkelig med en kone som jeg elsker.
Uden at ville fornærme nogen anden, saa er der, blant de fruentimmer som jeg kjender, ingen som jeg kunde ønske å forene min skjebne med, ingen som jeg tror kunde erstatte mit tab, uden Dem. Den høiest mulige agtelse, som jeg alltid har baaret, og alltid vil bære for Dem, maa være dem borgen for at alle mine følelser stedse skulle være Dem opoffrede, og dersom det står i det ene menneskets makt at gøre det andet lykkelig, så skal De blive det. Af min vens, capitaine Parr’s yttringer har jeg grund til at haabe at jeg ikke er Dem aldeles likegyldig. Jeg vover derfor som redelig mand, at tilbyde Dem min haand og mit hjerte, og tør derhos forsikre Dem, at ligesom jeg, hvis jeg er lykkelig nok til at erholde deres samtykke, i Dem haaber jeg at finde en venninde for meg selv, og en kjærlig moder for min søn, saaledes skal De ogsaa i meg finde en tro og hengiven ven, og Deres børn en omhyggelig fader. Jeg forbliver under alle omstændigheder Deres aldeles hengivne og opofrende ven.
M. Falsen[xxix]».
Den første tiden efter at de giftet seg var antagelig ikke så lett for Elisabeth:
«Elisabeth Stoltenberg ble ikke godt mottatt av familien Falsen som mente at han burde valgt en yngre og mer velstående kvinne. Falsens søster Haagine innrømmet seinere at hun hadde tatt feil og at «Lise var den rette for Kristian». Et tidlig portrett av henne viser en nett, feminin og vakker kvinne av middels høyde. Hun levde et liv i omsorg for andre og hadde sterk fysisk og psykisk helse. Hun var rolig og beskjeden med et meglende vesen og ble kalt for «familiens gode engel»».
Christian Magnus ville kanskje være norsk, men ikke alle var enig: to år efter riksforsamlingen publiserte Det Norske Nationalblad, en liste over embedsmenn i Norge som var av dansk nasjonalitet, og der er han medregnet[xxx].
Elisabeth fikk syv barn med Christian Magnus. Den første var Anne Birgithe, som ble født 23 januar 1812 og hjemmedøpt 2 februar. Da dåpen[xxxi] ble stadfestet i kirken 29 mars var fadrene Hr Obristel: Jugier; Hr Lieutte: Möller; Hr Regimentsqvartermæster Roll; Hr Capt: Burchard; Frue Etatsraadinde Falsen; Frue Haugbarth Falsen; og Jomfru Inger Bøchman.
To år senere ble det tvillinger. Conrad og Hendrik Anthon kom til verden 28 februar 1813, og ble hjemmedøpt 20 mars. Dåpen[xxxii] ble stadfestet i kirken 11 juli samme år.
Conrads fadre[xxxiii] var Hr Professor Platon Hagbarthe Falsen; Poul Eger; Casper Samuelsen; Mad: Böchman; Mad: Samuelsens; og Jomfru Böchman.
Hendrik Anthon[xxxiv] ble fikk Ritmæster Meyer; Peder Schöyen; Poul Gade; Morten Poulsen; Mad: Angel; Mad: Schöyen; og Jomfru Böchman.
Noen måneder senere begynte året 1814, med alt det dramatiske det skulle by på. «Embedsmænd, Jorddrotter og Brugseiere» i Ås prestegjeld samlet seg 25 februar, som forordnet av Christian Frederik efter Notabelmøtet i midten av februar 1814, i Ås Hovedkirke og utpekte sine valgmenn til å delta i valget av representanter til Riksforsamlingen som skulle samles på Eidsvold 10 april samme år. De to som ble utsett var Sorenskriver Falsen og Bonden Baltsar Hoelstad[xxxv].
Disse to, sammen med menn utvalgt fra de ander sognene i amtet, mættes på Ellingsrud Gaard i Aker 17 mars 1814, og der valgte de som representanter til Eidsvold Kammerherre Peder Anker; Sorenskriver Falsen; og Bonden Christian Kollerud[xxxvi].
Fra Ås kirke til Eidsvold er det omkring ti mil, så man kunne vel nå frem i løpet av en lang dags reise, så Christian Magnus var en av de som hadde best tid mellom valget og selve møtet: han var sikkert aktiv i forberedelsen av sin egen deltagelse der – han er kjent for å ha vært aktiv, en pådriver, og ofte kjent som «Grunnlovens far» – selv om enkelte trekker berettigelsen av det siste noe i tvil. At han gjorde sitt nærvær tydelig bekreftes av Wergeland[xxxvii]:
«Sorenskriver Falsen var Rigsforsmlingens mest udmærkede Personlighed, især nyttig ved sine Forfatningskundksaber og vevd sit Udkast til en Konstitution, skarpsindig, energisk, lidenskabelig, af utrættelig Arbiedskraft, exalteret Patriot, imponerende af Aasyn og Gestalt. Den mest Popuære eller rettere Partimægtigste inden Forsamlingen, De fleste af de Navne, som i dette Omrids henløbe ubemærkede, ere Nuller til denne Størrelse».
Alternativt, men nedskrevet mange år senere, kunne man mene om mannen, lenge efter at han var gått bort[xxxviii]:
«Intet Eftermæle har lidt mere ved denne Vanskjæbne end den Mands, som engang fuldest og renest repræsenterede Folkeviljen og Folkeønskerne, Kristian Magnus Falsen. Han var, som saadanne Mænd maa være, en Karakter, hvori Kraft var forenet med Heftighed. Dette drog ham ind i Polemiken, og udsatte ham for en Mængde personlige Uvenskaper og bitre Stridigheder. Disse Uhyggeligheder ere antvordede til Efterverdenen, og de indeholde nok af Pletter og Svagheder.»
Mens Elisabeths mann – og en hel del andre menn av hennes bekjentskap, og sikkert deres hustruer og – forlystet seg med å skrive grunnlov om dagen og muntre seg med vin, mat og sang om kvelden, var hun selv hjemme – og godt og vel syv måneder på vei med parets fjerde barn.
Georg Benjamin så dagens lys 18 mai 1814 og ble hjemmedøpt dagen efter. Bekreftelsen av dåpen i kirken måtte vente til 11 september, sikkert somfølge av farens politiske aktiviteter: han var ikke sentral i disse, for han bodde for langt fra Christiania, med deltok i rådslagning om Mossekonvensjonen 13 august samme år[xxxix]. Dagen efter ble konvensjonen signerte av de norske representantene, svenskene dagen derpå. Fjorten dager senere lot Falsen seg utnevnte til amtmann i Nordre Bergenhus – sier Norsk Biografisk Leksikon. Antagelig var beslutningen tatt tidligere, om enn ikke det er funnet utvilsomt belegg for det. Men det ble gjort forberedelser til avreise, tiltak som må ha blitt iverksatt tidligere, og som gir et inntrykk av de omgivelser Elisabeth Severine levet i til daglig, som i denne annonsen[xl]:
«Torsdagen den 8de September førstkommende, om Formiddgen Klokken 10, bliver, i Anledning af Eierens Bortreise, en offentlig Auction fremholdt paa Gaarden Wollebek i Aas Præstegjeld over endeel Løsøre-Effecter, bestaaende i gode Meubler, hvirblandt et 8te Dagers Stueuhr i Mahogni Kasse, et fransk Cabinetuhr, en Mahogni Sopha med 12 ditto Stole, noget Kjøkkentøi, en velindrettet Holsteens Vogn medtilhørende Seler, 2 Spidsslæder og endeel Ridetøi, en betydelig Del godt Gardsredskab af alle Slags, endeel Jern og Spiger,omret et Dossin Engelske Jernspader, nogle udmærkede gode Heste og Storfækreature, samt endeel Spanske Faar m. m., som Alt paa Stedet forevises. Ligeledes bortsælges samme Tid og Sted til den Høistbydende den af mig tilhørende 1/6 Part i Skibet Justitia, drægtig omtrent 8000 Bord, nu beliggende i Drøbak, og tilladet at gaae til England; samme Ski er nyligen sat i complet Stand. Conditionerne erfares paa Auktionsstedet, hvortil Lysthavende indbydes.
Wollebek den 28 August 1814. C. M. Falsen».
Tre dager senere ble utnenvelsen til Nordre Bergenhus annonsert i hovedstadspressen:
… Under 26de Aug.: Sorenskriver i Follougs Sorenskriverie, C. M. Falsen, til Amtmand over Nordre-Bergenhuus Amt», …»
Fra nå av gikk det egentlig nedover med Christian Magnus – og, dermed, Elisabeth – om enn på ulikt vis:
«… utviklet han et stadig mer ustabilt temperament og pinlige krangler og politiske konflikter satte ham i miskreditt hos bonde- og embetsmannsrepresentantene på Stortinget. Han var derfor «politisk en død mann» fra begynnelsen av 1820-årene.
Han fikk et hardt slag i retten i 1828 og ble arbeidsufør for resten av livet. Chr. M. Falsen hadde dårlig økonomi og døde miskjent og bitter i sitt hjem i Lakkegata i Christiania i 13. januar 1830. Han ble gravlagt på Oslo kirkegård i Gamlebyen».
Om Christian Magnus ikke spilte noen større rolle – slik han sikkert gjerne ville – klarte han snart å komme tilbake til politiken, ved å la seg velg som stortingsrepresentant for Nordre Bergenhuus 2 februar 1815[xli]. De tre andre på hans «benk» var Gaardbruger Torger Næss; Lensmand Uhrdal; og Gaardbruger Lars Jakobsen Tingnæset.
Det var visstnok noen innsigelser mot valget, fordi Amtmand Falsen bodde i Bergen på denne tiden, og altså utenfor sitt distrikt, og hvorvidt han kunne stemme annet sted enn det prestegjeld «… hvor den for Ammanden til Embedsbolig udseede Gaard ligger, men hvor han nu er unnskyldt for at boe, da der ingen Huuse er paa den[xlii] … »: en vanskelighet Falsen sikkert overkom, men som kan ha vært til både glede og sorg for Elisabeth Severine.
I slutten av april 1815 ble det holdt folketelling[xliii] i Norge: for det meste bare rene antall, men noen steder, Bergen medregnet, også med navn og stilling og andre personlig detaljer. Derfor er det mulig å slå fast at Elisabeth Severine og familien da bodde i Rode 16, hus nummer 13, i Domkirkens menighet i Bergen[xliv]. Det ser ut som de er leieboere, hvilket ikke er overraskende siden de – i teorien – ventet på at embedsboligen skulle bli satt i stad.
Sammen med seg hadde Elisabeth, foruten mannen, barna Lauritz (8); Uldrick (8); Ennevold (7); Anne (3); Conrad og Hendrich (2 ½); en gutt og en pike hvis familietilhørighet ikke er nevn: Frid A. Holtermann (8) og K. Biørn (16). Hvor det er blitt av de ander barna av ulike ekteskap er ikke kjent. De hadde fire tjenestefolk: 16 år gamle Karen Knudsdatter og jevngamle Malene Olsdatter – den siste er muligvis dagleier; Ane Bonge (32) av usikker status; og Ane Magrete, også hun muligens dagleier.
Senere samme år, 18 november 1815, nedkom Elisabeth Severine i Bergen med datteren Marthe Johanne. Hun ble døpt[xlv] 29 mars 1816. Fadrene hennes var Mad Fogden Bogby [?]; Fru Karen Biørn; Assessor og Byfoged Georg Jacob Bull; Dr Lars [NN] Groot; og Kiøbmand Jens Rolfsen.
Rent økonomisk hadde vel Elizabeth romslige kår: eller skulle ha det – for da sølvskatten skulle betales, ble Christian Magnus å betale[xlvi] inn 250 speciedaler. Det sniker seg inn en lite tvil, for aksjebrevet ble splittet opp og solgt ti ulike personer blant slekt og venner.
To år senere og fremdeles i Bergen, kom Jonas Rein til verden. Han var født 31 mars 1817 og ble døpt[xlvii] 6 juli, denne gangen i Nykirken og åpenbart med navn efter sognepresten der, Christian Magnus kollega fra Eidsvold, presten Jonas Rein. Fadrene var Mad: Anne Fr. Rein[xlviii]; Jomf: Johanne Catherine Forman; Stiftsamtmand W: Christie; Kapt. V: Meydel; og Lieutenant v: Voss.
Samme høst ble Elisabeths mann valgt påny til Stortinget[xlix], de annet ordinære Storting – han synes å ha brukt det meste av den mellomliggende tid på litterære, polemiske og publisistiske sysler – sammen med major O. E. Holck ved Bergenhuuske Infanterie-Regiment og Gaardbruger Lars Jacobsen Tingnæset. Dette tinget møttes 2. februar 1818 til 15[l], men Falsen fikk sine fullmakter avvist, og fikk ikke ta sete.
I 1818 finer man også et av de få eksemplene på Christian Magnus Falsens embedsførsel, idet han annonserer i avisen at:
«Eierne til en Brantzøe Skibrede i Søndfjord paa Søen funden og bjerget Egetønde, hvori skal være gammel Madolie, og et Foustage, hvorpaa kan være omtrent 1 ½ Tønde Rum, samt et Ditto, i Stats Skibrede i Nordfjord bjerget jernbeslaget Foustage, mærket 168
Hvorpaa kan være omtrent 4 a 5 Ankere Ditto, blive herved indkaldte til, sub poena præclusi & perpetui silenti, inden lovbefalet Tid at anmelde og behørigen for Undertegnede legitimere deres Eiendomsret, da det overskydende Beløb, efter alle Omkostnnger og Bjergeløn er fradragen, skal vorde dem udbetalt.
Nordre Bergenhuus Amt, Bergen den 28de Marts 1818».
Et par måneder senere mistet Elisabeth Severine sin søster, Anne Clarine. Elisabeths mann annonserte i avisen[li]:
«Sørgeligst bekjendtgjøres for fraværede Slægt og Venner, at min Svigerinde, Jomfru Anne Clarine Bøckman, afgik ved døden i mit Huus den 11 d. M., efter 6 Ugers Sygeleje.
Bergen den 13de Mai 1818».
Anne Elisabeths siste barn ble en pike, Elisabeth Christiane. Hun ble født 27 mai 1820 og døpt[lii] i Nykirken tre måneder senere, 27 august. Faderne hennes var Mdme Henninge Krohn; Aagothe Scholtz; Biskop Pavels; Stadshauptmand Albert Krohn; og Assessor Edvard Hagerup.
Senere samme år ble Falsen valgt[liii] til Stortinget igjen, denne gangen fra Bergen, og sammen med Consul Meltzer; Kjøbmand Mowinckel; og Byfoged Bull. Som reserver ble valgt Raadmad Leeganger; Stiftsoverrettsassessor Hagerup; Consul Konow; og Premier Lieutenant Foss.
Amtmand Falsen ankom[liv] Christiania 18 januar 1821 og tok inn hos Kjøbmand J. Chr. Sørensen: hvor lang tid reisen to midtvinters er ikke kjent, men en uke eller mer var det nok, så han må ha reist, kanskje, efter Kristi Åpenbaringsdag.
Det ble en lang sesjon, og mot slutten av den møtte Christian Magnus Karl Johan og mottok, 21 august, utnevnelse[lv] til Commandeur af Nordstjerne-Ordenen, men samme dage eller et par dager senere ble Stortinget oppløst[lvi], og Elisabeths mann kunne reise hjem.
Han var visst tilbudt stillingen direkte av Karl Johan, men hadde hatt behov for å tenke seg om, men neste år aksepterte han – kanskje efter å ha snakket med Elisabeth, også – en ny stilling:
«Befordring
Under 4de Mai er Amtmand over Nordre-Bergenhuus Amt, C. M. Falsen, Commandeur af Nordstjerne-Ordenen, udnævnt til General-Procureur[lvii]».
Når, eller hvorvidt, Elisabeth og familien flyttet til Oslo er ikke kjent, men i september 1822, altså året efter, møtte Christian Magnus – med tittel av General-Procureur- som representant i det annet overordentlige Storting[lviii], det som behandlet spørsmål om betaling av gjelden til Danmark.
En antydning om at familien var blitt med til Christiania kan finnes i en liten notis i Morgenbladet[lix] efter at Stortinget – var blitt hevet:
«Min Gaard No. 65 i Prindsens Gade beliggende, og som for nærværende Tid beboes af General-Procureur Falsen, er underhaanden tilkjøbs paa billige Vilkaar, og kan tiltrædes førstkommende Flyttetid.
Johan C. Conradi».
Året efter var det valg til det 3 ordentlig Storting, og Christian Magnus ble igjen representant for Bergen. Han satte frem grunnlovsforslag, ble nedstemt eller ignorert, han var i krangel med Borgerskolen om en tomtesak[lx],[lxi] i nærheten av dagens Steeen&Strøm, og vant ikke frem, og til slutt besluttet Stortinget å be Karl Johan om å avskaffe General-Procureurembedet. Denne våren mistet han også sin mor, hun døde 18 mars 1825[lxii].
Når Falsen fikk tilbud om, og aksepterte, å bli utnevnt til Stiftsamtmann i Bergens Stift, er ikke sikkert: men Elisabeth og familien, som sikkert var i Christiana, begynte forberedelsene til å flytte:
«Mandagen den 25de April førstkommende og følgende Dage, Kl. 2 ½ eftermiddag, bliver, ifølge Reqvisition fra General-Procureur Falsen, offentil Auction afholdt udi hans iboende Gaard her i Byen over endeel Løsøre-Effecter, saasom Meubler, Træboskab, Blik-, Messing-, og Jern-Tøi; endeel Linned, Sengeklæder, Dækketøi, m.v., samt circa 600 Bind vel conditionerede øger i forskjellige Sprog og Videnskaber tilligemed endeel Korker, over hvilket Alt trykte Cataloger i næste Uge ville blive at erholde hos Bogtrykker Lehmann. Condtionerne blive at erfare paa Auctionsstedet.
Christiania, den 6te April 1825 Langberg[lxiii]».
Utnevnelsen kom helt sikkert før 14 april, for den dagen kan man lese i avisen[lxiv]:
«Norge og Sverrig.
Endnu er det efter en Skrivelse fra Stockholm uafgjort, hvad enten det Norske Generalprocureur-Embede, siden Hr. Falsen er bleven udnævnt til Stiftamtmand i Bergens Stift, skal efter Storthingets yttrede Ønske gaae ind, eller igjen besættes – det Første ville Mange imidlertid ansee som rimeligst».
Om Elisabeth og familien kom samtidig med mannen er ikke kjent, men da Christian Magnus kom til Bergen må det ha vært en glede efter motgangen i Oslo: dagen efter var det Festlighet i Selskabet Den gode Hensigt: Magistraten, borger-representanter og andre tok i mot, det var kanon-salutt utenfor, og inne var det dekket til middag for 150 personer ved hvilket det ble utbrakt skåler for Kongen og Dronningen, Kronprinsen og Kronprinsessen, før man stemte i med en sang forfattet av byfogd Olsen der de første ord lød «Velkommen skjønne Dag, som sendte / Vor Ædle Falsen hid igjen!». Efter dette ble det kanonsalutt, hurrarop, og selskapelig til langt på natt[lxv].
Noe Elisabeth sikkert var mer involvert i var at sønnen Envold ble skrevet inn som elev i femte klasse på Bergens Katedralskole[lxvi] fra samme år – han var allerede rundt 15, og ble utskrevet igjen i 1827.
Om det var aldri så varm velkomst, så ble ikke familien i Bergen: allerede 1827 søkte han stillingen som høyesterettsjustitiarius, og fikk den: dermed flyttet Elisabeth på ny. Et av motivene for å søke seg bort var visstnok at Stortinget nektet ham den kontorgodtgjørelse Kongen hadde lovet ham, men det ser ut til at det han så vedtaket som en fornærmelse heller enn substansielt galt: Stortinget nekte å bevilge de 414 speciedaler som personlig tillegg til gagen, men gjorde tilgjengelig de 400 som var foreslått som et personlig tillegg for en fullmektig[lxvii]: det var kanskje ikke pengene det stod på.
Og Elisabeth måtte si farvel til innbo og løsøre, igjen[lxviii]:
«Løverdagen den 1ste Marts førstkommende, Eftermiddag Kl, 1, bliver i S. T. Hr. Høiesterets Justitiarius Falsens Gaard her i Bye ved offentlig Auction bortsolgt endeel Løsøre-Effecter bestaaende af: Meuler, Træboeskab, Porcellain, Steentøi, Kjøkkentøi, gode Sengklæder, en Arbeidsvogn og endeel gode og veldonditionerede Bøger i forskjellige Videnskaber m. v. Hvilket herved bekjendtgjøres.
Bergen den 21 Februar 1828
Elisabeth og familien var i Christiania godt før 16 juli 1828, for den dagen passerte de grensen ved Magnord på vei til Stockholm[lxix].
Senere på året, 22 november 1828, utnevnte Kongen Elisabeths mann til medlem av en kommisjon som skulle utarbeide en straffelov, men da var han allerede gjennom et vedtak[lxx] av 20 september blitt fritatt fra år utøve sine embedsplikter i ett år, sannsynligvis som konsekvens av det slagtilfellet han hadde blitt rammet av i retten den sommeren.
Han døde litt over et år senere, og dødsfallet ble annonsert[lxxi] av Elisabeth:
En kort nekrolog ble publisert[lxxii] samme dag:
«Dødsfald.
Den 13de Januar afgik ved Døden Justitiarius i Høiesteret, Christian Magnus Falsen. Han var født her i Staden 1782, og begyndte sin Embedsbane som Stifts-overretsprocurator. 1807 udnævntes han til Høiesterets-Advocat, 1808 til Sorenskriver i Folloug, 1814 til Amtmand over Nordre-Bergenhuus Amt, 1822 til General-Procureur, 1825 til Stiftmatmand i Bergen og 1827 til Justitiarius i Høiesteret. I Aaret 1819 blev han Ridder, og i Aaret 1821 Commandeur af Nordstjerneordenen. Han var Medlem af den Eidsvoldske Rigsforsamling 1814, af Storthinenge 1815 og 1821 samt af det overordentlige Storthing 1822. Foruden denne udbredte Virksomhed som Embedsmand, har han tillige udgive forskjellige Skrifter, hvoribland, som de vikgtigste, nævnes hans i Forening med J. G. Adler udgivne Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge, og Norges Historie i 4 Dele. Kun kort Tid kunde han fungere som Justitiarius i Høiesteret, da hans Helbredsforfatning nødte ham til at søge Permisjon. Senere var hahn Medlem af den til e Criminal-Lovs Udarbeidelse m.m. beskikkede Commission, indtil har i den allersidste Tid ogsaa hindredes derfra ved de voldsomme Sygdoms-Tilfælde, der nu have gjort Ende paa hans Liv».
Justitiarius i Høiesteret Christian Magnus Falsen, Kommandeur av Nordst.-Ord. Ble begravet[lxxiii] fra Aker Kirke 19 januar 1830. dødsårsaken var lunge-vattersott. En distre prest klarte å notere seg at Elisabeth var født Brochman. Et langt hyldnings-dikt av Sagen ble offentligjort[lxxiv] 5 mars.
Snart måtte Elisabeth befatte seg med de praktiske følgene av Christian Magnus bortgang. Bo-oppgjøret begynte med en annonse[lxxv] datert 10 mars, som inviterte kreditorer til å melde seg.
Elisabeth Severine skulle leve 18 år til, men det er få opplysninger å finne om hennes liv eller hva hun gjorde for noe denne tiden.
Et siste sitat fra Follo Historielag illustrerer:
Elisabeth Severines død og begravelse er ikke funnet i kirkebøker, men hennes bortgang ble annonsert[lxxvii] i avisen: