Sophie Christine Schnitler ble født på Vegstein på Norderhov i august 1782. Hun ble døpt[i] i Norderhov Kirke 26 den måneden, og da fikk hun som fadre Provsten Schnitler; Capitain v: Ahnen; Madame Dorph; Madame Hesselberg; Jomfru Abel; og Margrete Schnitler.
Foreldrene var Andreas Henriksen Piro og Anne Holter Christiansdatter Dorph – de hadde giftet seg i Norderhov 1 november 1780. Som forlovere hadde de generalmajor von Schlanbusch og Sorenskriver Hejerdahl og med kongebrev ble de viet[ii] i huset.
Sophie Christines far var offiser, og er omtalt av Ovenstad[iii]:
«Piro, Anders (Andreas). – F. ca. 1724 I Norge. – Fenr. ved 2. Opl. nasj. inf.regt.s Totenske komp. 1/2 1753. – Sek.lnt. ved samme regt.s Vardalske landv.komp. 30/4 1755. – Kpt. og chef for samme komp. 15/6 1757. – Landv.ets organisasjon lev imidlertid sløifet 5/7 1764 og P. blev visstnok satt på vartpenger i 1765. – Atter ansatt, nu som chef for Totenske linjekomp., fra 1/1 1766. Fikk Hurumske komp. 1/7 1767. – Ved den nye hærordn. fra 1/5 1769 blev han chef for Y. Hall.dalske skiløperkomp., men fikk 9/8 s.å. dette byttet med Modumske musk.komp. – Maj.s kar. tildelt 8/10 1777 med anc. fra 21/10 1774. – Prem.maj. 17/3 1786. – Var fremdeles chef for Modumske komp. Død 14/4 1788. – Gift: 1) Erklærte sig 29/3 1775 villig til for sin tilkommende hustru, jfr. Sophia Christina Schnitler, å innskyte i Pensjonskassen 600 rdl. – 2) 1/11 1780 1780 i Norderhov med Anne Holter, f. Dorph, f. 20/3 1763, død 24/4 1853 på Raae i Norderhov, datter av foged over Ringerike og Hall.dal, Christen Dorph og 1. hustru Marthe Holter. – En datter Sophia Christina Schnitler Piro blev 5/2 1802 gift med res. kapellan i Slidre Hans Jacob Stabell».
Andreas Piro hadde vært gift en gang tidligere. Capitain Piro og Jomfru Sophia Christina Schnitler ble viet[iv] i Norderhov 24 august 1775. Som kausjonister hadde de Foged Dorph og Regimentsqvartermester Jensen.
Det ser ikke ut til at det ble noen barn i dette ekteskapet, og Sophia Christina døde nok i løpet av de neste årene, siden Piro kunne gift seg igjen – men noen begravelse er ikke funnet i Norderhov. Hun kan jo ha gått bort mens hun var på besøk et annet sted. Men hun ble i det minste gjennom at Andreas Piro ga sin førstefødte datter navn efter henne.
Neste barn var Marthe Cathrine som så dagens lys forsommeren 1784 og ble døpt[v] 19 juni det året. Fadrene hennes var Hr Justice Raad Boll; Capitain Egeberg; Fogden Dorph; Provstinde Schnitler; Madame Nielsen; og Jomfru Karen Dorph.
Efter Marthe Cathrine fikk Sophie en lillebror – Christian Dorph. Han kom til verden utpå høsten i 1786 og ble døpt[vi] i Norderhov 2 november dette året. Som fadre hadde han Frue Boll; Frue Braag; Jomfru Letta Schnitler; F’skiær Gertman; Lieut: Rognebye; og Hr Helle Dorph.
Halvannet år senere mistet Sophie Christine sin far. Major Andreas Piro, 69 år gammel, ble begravet[vii] i Norderhov 29 april 1788.
Om Sophie og søsknene, eller moren, savnet den henfarne er ikke kjent, men økonomisk skulle de klare seg. Samme år døde Foged Dorph, altså Sophies morfar, og gården Raa ble solgt på auksjon – til Sophies onkel, som hadde lagt inn bud på vegne av hennes mor. Dermed fikk Anne Holter gården, og så – vil man gjette – tok hun med seg barna og flyttet dit. Efter at hun giftet seg på ny, ble auksjonsskjøtet overført til mannen – efter hans begjæring[viii].
Sophie Christines mor giftet seg altså pånytt – denne gangen med Capitain Johan Collet Müller[ix]: de hadde kongebrev og ble viet[x] 6 november 1791.
Sophie Christine skulle få flere, yngre, halvsøsken. Først ute var Fredrik Andreas som ble døpt[xi] 15 oktober 1795. Fadrene hans var Hr Regiments Qvarter Mæster Robsam; Hr Florberg; Fru Justitsraadinde Boll; Mad: Hesselberg; og Jomfru Margrethe Ward.
Ikke så lenge efter fikk Sophies stefar en forfremmelse, og familien flyttet med den til Frederikstad. Der, sies det[xii], ble halv-lillesøsteren Bolette Andrea døpt 9 april 1797. At hun kom til verden er nokså sikkert: hun er med i folketellingen for 1801, med fødselsåret 1797.
Efter dette flyttet familien tilbake til Raae, det var der en lillebror, Johan, så dagens lys våren 1799: han ble døpt[xiii] i kirken på Norderhov 7 mai det året. Fadrene var Hr Procurator Hesselberg; Hr Niels Arctander; Hr Christopher Ridder; Madame Boel Gresvig; Frøken Kathrina Boll; og Frøken Martha Piro.
I 1801[xiv] finner man Anne Holter og familien på Raae i Norderhov. Mannen er «Major og batalions cheff», og de har barna hos seg: Sophia Christina er nå 19 år gammel; Martha Cathrine 17. De felles barna – Fridric Andreas (6); Boletta Andrea (4); Johan (2); og Conrad – er også der. Det er en forholdsvis stor husstand: i tillegg til familien finner man ni tjenestefolk – tre menn og seks kvinner, medregnet en husjomfru.
Samme år meldte Conrad sin ankomst. Han kan ha blitt født omkring nyttårstider det året, og hjemmedøpt: dåpen[xv] ble stadfestet i kirken i Norderhov 30 januar 1801: i prinsippet, en dag før folketellingen. Fadrene var Capt. Rognebye; Hr Paul Schnitler; [NN] Boll; Frue [NN]; Madme Gad; og Frøken Sophia Piro.
Conrad fikk ikke leve mer enn rundt ni måneder: han ble begravet[xvi] i Norderhov i november 1801.
Et knapt år senere fikk Sophie Christine enda en lillebror: han fikk navnet Conrad efter sin avdøde bror da han ble døpt[xvii] 1 september 1802. Fadrene hans var Hr Assessor Nøss; Hr Kierulf; Hr Fiet Zertz; Madame Stabel, fød Piro; og Jomfru Thestrup [?].
«Madame Stabel, fød Piro» – det er Sophie Christine, det – for hun hadde giftet seg tidligere på året. Hennes utvalgte – av noen om ikke av henne, selv om hun sikkert ble tatt med på råd – var Hans Jacob Stabel, en 33 år gammel prest i som var blitt enkemann. Han var på denne tiden residerende kapellan i Slidre. De ble viet[xviii] «i huset» på Norderhov uten foregående lysning 5 februar 1802.
Hans Jacob Stabels hadde giftet seg første gang da han var litt rundt 30 år gammel, ved Glemmen gamle kirke i 1799: «20de September, en Fredag, blev efter Kongelig Bevilling af 12te July 1799: ægteviede[xix] hjemme i Huuset».
Bryllupet fant sted forholdsvis sent på året, Slidre er langt fra Fredrikstad, og de kom seg nok av gårde forholdsvis snart, uten at det er kjent når de nygifte la i vei.
De fikk ikke noe langt samliv: Anna Elisabeth døde i Slidre allerede i begynnelsen av november samme år, 25 år gammel. Hun ble begravet[xx] der 12 november 1799, efter mindre enn åtte ukers ekteskap.
Sophie Christine fødte sitt første barn, en gutt som fikk navnet Johan Andreas da han ble døpt[xxi] i Lom kirke 19 november 1802, samme dag som han ble født. Fadrene var Fru Møller; Frøken Marte Piro; Hr Major Møller; Hr Nicolaj Feldtmann; og Hr Hans Jacob Stabel.
Nest barn var Fridrich Christian Ferdinand som ble født og døpt[xxii] samme dag, 8 februar 1804, i Lom kirke også denne gangen. Fadrene var Frue Berte, Sal Rødnæss; Jomfru Olava Feldmann; Sorenskriver Erik Gløersen; Hr Capitain von Krohn; og Capitain von [NN].
Anthon Emil fulgte, halvannet år senere. Han ble født 21 oktober 1805 og hjemmedøpt samme dag. Dåpen[xxiii] ble bekreftet i Lom 19 mars 1806. Da var fadrene Madame Stabel; Jomfrue Sophie Feldtmann; Hr Pastor Stabel; Studios Feldtmann; og Landrømmer Hr Erik Andersen.
Året efter ble Sophie Christines mann utnevnt til sogneprest i Sør-Aurdal, og så flyttet naturligvis Sophie Christine og barna med ham dit. Der bodde de da yngstesønnen, Peter Anker, ble født 22 mars 1807. Han ble hjemmedøpt 26 samme måned. Dåpen[xxiv] ble stadfestet i Bagn Kirke 14 august dette året. Da var fadrene Barnets Moder; Frøken Mathy Catrine Piroe; Student Christian Piroe; Barnets Fader; og Anders Roang.
Hvor familien bodde til å begynne med da de kom til Sør-Aurdal, men i 1808 ble det kjøpt eiendommer som skulle brukes til prestegård: antagelig bodde familien der allerede. I 1809 var det inspeksjon av bygningene, da Stabel fortalte at han hadde vært nødt til å gjøre en del forbedringer på en gammel bygning med to kammers i første, og ett i andre, samt to loft. En annen bygning hadde hadde stue og kammers i første, og to loft ovenpå. Det fantes en bu med kammers over, og skåle og loft under samme tak. Der var stall, et forfallent fjøs, og en treskelåve. Videre fantes et gammelt, to-etasjers, stabbur; enda en gammel og forfallen stall med små-krøtterhus; et svært gammelt ildhus; et annet gammelt ildhus; en gammel smie; og flere andre mer eller mindre forfalne bygninger – bortsett fra en låve som Stabel byttet bort mot tømmer til et nytt fjøs[xxv]. Stabel bygget nytt[xxvi]: man knapt fortenke ham i det.
Med en mann som hadde nok å gjøre med sine forpliktelser i sognet, var det sikkert nok å henge fingrene i for Sophie Christine de neste årene: litt forfalne bygninger gjorde vel at dyrene måtte passes ekstra, det var sikkert mer tungvint enn nødvendig, og som prestekone hadde hun sikkert oppgaver i menigheten – rent bortsatt barna og husarbeidet.
De to siste barna i familien var begge piker. Først, Sophia Elizabeth Aars. Hun kom til verden 21 april 1813 og ble gjemmedøpt. Dåpen[xxvii] ble bekreftet i kirken 3 oktober samme år, og da var fadrene Barnets Moder; Frøken Bethsy Vagel; Jomfr. Vilhelmine Bech; Capitaine Chritian Schiønstad; og Student Johann Buschmann.
Året efter var 1814: et år som skulle bety mye for Norge – fra undertegnelsen av Kielertraktaten i januar, og avståelsen av Norge samme måned til at Christian Frederik besluttet å søke Norges krone for seg selv. Under et møte med rikets ledende menn på Eidsvold i februar lot han seg overtale til å finne en politisk vei til målet, heller enn å bygge på arveretten – som kongen likevel hadde frasagt seg, også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev med oppfordring om å utse representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny forfatning og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
På landet foregikk valget i to omganger: sognene i hvert amt utpekt valgmenn, og disse kom så sammen for å velge amtets representanter: noe av det samme systemet som brukes ved amerikanske presidentvalg.
I Sør-Aurdal – Søndre-Ourdal – møttes[xxviii] husfedrene fra alle menighetene i «Herrens Tempel» 4 mars 1814 og ga fullmakt til å stemme på deres vegne på amts-møtet til Sognepræst Hans Jacob Stabel og Gaardmand Ole Andersen Sunde.
Alle valgmennene fra sognene i Christians Amt – mer eller mindre det samme som Oppland fylke – møttes på Gjestgivergården Hund i Vardal 14 mars, og der valgte[xxix] de sine representanter:
Vardal var vel en halv dags reise, eller så, fra Bagn, så Sophie Christines manne hadde god tid til å komme hjem før han måtte reise til Eidsvold, en reise på mer enn en dag, kan man tenke seg: han har vel reist hjemmefra omkring 8 april for å nå frem til Eidsvold i tide til å delta i høymessen på påskedagen – første punkt på programmet.
Under forhandlingene var ikke Stabel av de mest aktive, og Wergeland[xxx] hadde ikke noen karakteristikk av ham – men synes å ha satt pris på mannen: han kunne «fratrækkes de resterede nuller» sammen med noen andre, fordi «Ikkun Mangel paa noget Iøienfaldende i Profilet og Frygt for at faae formange ensformige Silhouetter betager dem den Pladsen imellem disse, men ikke Kravet paa at erindres af Nationen». Det hjalp nok, i Wergelands øyne, at han hadde stillet seg på selvstendighetspartiets side.
Uansett, Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai, og efter det var medlemmene fri til å reise – hjem, eller hvor de måtte ønske. Dermed kan man tenke seg at Sophie Christine fikk mannen hjem igjen før mai var ute, en fin tid i det fleste deler av landet.
Hvordan det var eller ikke var, så kom vel livet snart tilbake i jevne rytmer – for Sophie Christine dreiet det seg vel mest om barn og hus, dyr og gård, venner og menighet – slik det var for kvinner i den tiden.
Året efter Riksforsamlingen, 2 juni 1815, fikk Sophie Christine sitt siste barn, KarenAugusta. Hun ble hjemmedøpt og fikk dåpen[xxxi] stadfestet i kirken nesten et halvt år senere, 28 november. Da var fadrene Barnets Moder; Madame Welt; Madame Ellefsen; Barnets Fader; og så Studentenere og Ole Bang.
Mot slutten av 1818 fikk Sophie Christines mann en æresbevisning[xxxii]: han ble geistlig medlem av Was-ordenen: sikkert en kjærkommen anledning til feiring i hjemmet, og.
I 1822 ble Sophie Christines mann stiftsprost sogneprest i Kristiansand, i hvilken grad han søkte den stillingen er ikke kjent, men familien flyttet sikkert med ham til Sørlandet efter hele liv i innlandet. Men det er kanskje et tegn at de ble der bare tre år, før han i 1825 ble sogneprest i Østre Toten, og to år senere også prost for Toten og Valdres[xxxiii].
Denne utnevnelsen var et resultat av beslutningen om å dele Toten, kirkelig sett, i to: Vestre og Østre Toten – og selve delingen viste seg å bli vanskelig, for både Stabel og den andre presten J. J. Galskjøt: masse korrespondanse, utveksling av utriveligheter, og sikkert ikke en ideell situasjon å være prestekone i et nytt kall: Stabel drev lobbyvirksomhet i Christiania; Galskjøt dro like gjerne til Stockholm og det hele havnet i byretten i Christiania, der kirkedepartmentet i 1831 ble frikjent; Galskjøt anket til overretten,som i mai 1835 ga Galskjøt medhold og erstatning; den dommen ble stadfestet i Høyesterett i 1840 – da var Stabel allerede død flere år tidligere. Og det var Galskjøt også [xxxiv].
I det hele tatt hadde viss Stabel et visst rykte for å være en hård negl i slike saker.
Prost og Prest Hans Jacob Stabel, Ridder av Vasa-Ordenen, døde 7 januar 1836 og ble begravet[xxxv] 15 samme måned.
Efter at mannen døde, rykket Sophie inn annonser[xxxvi] i avisene:
Hva Sophie så gjorde er ikke kjent: hun hadde rimeligvis noen form for pensjon, og mens hun selv ikke var mer enn 54 var hennes yngste barn allerede 21, slik at de syv – alle levet opp – sikkert hadde evnen til å støtte henne eftersom det trengtes.
Hun ble nok værende på toten, men da hun døde i 1857 var hun i Christiania. Hun gikk bort der 6 april og ble begravet[xxxvii] i Østre Toten 14 samme måned.
Barna annonserte[xxxviii] dødsfallet: