Elisabeth Wilhelmina kom til verden i november 1796, og ble hjemmedøpt. Dåpen[i] ble stadfestet i Domkirken i Stavanger 10 desember samme år. Fadrene var Regimentskvartermester Hans Winsnæs; Børge Rosenkilde; Bendix Rosenkilde; Fru Elisabeth Winsnes; og Madme Anna Wilhelmine Rosenkilde.
Foreldrene var Charlotte Sophie Winsnæs og Peder Valentin Rosenkilde; hadde giftet seg noen måneder tidligere, i Strand Kirke (senere revet), halvannen kilometer eller så syd for Tau og en times vei eller så med hest og vogn nordvestover fra Jørpeland. Med andre ord: i Ryfylke. Vielsen[ii] fant sted torsdag 18 august 1796.
Charlotte Sophie var født i København omkring 1774 eller 1779, og datter av Regimentskvartermester Hans Mossin Mogensen Winsnes og konen Elisabeth Sophie Wilhelmine Stranger.
Elizabeths far, som var utdannet i Hamburg, sørget for at det kom litt kunnskap og kultur inn i huset: da en større samling opplysninger om Norge og bilandene[iii] ble utgitt i 1796, tegnet han seg for et eksemplar.
Lillesøsteren Christina Arnoldina fulgte halvannet år efter Elisabeth Wilhelmina. Christina kom til verden rund månedsskiftet mai/juni 1798, ble hjemmedøpt av prosten Giellebøe. Hun fikk dåpen[iv] bekreftet i kirken 20 juli samme år. Denne gangen var fadrene Hr. S. T. Oberst Lieutenant Arnoldus von Krogen; Capitaine Peder von Klou; Jomfru Bergitha Rosenkilde; Fru Elisabeeth von Krog; og Fridn. Rosenkilde.
To år senere var det Charlotte Petronelle som meldte sin ankomst. Også hun var hjemmedøpt, av Prost R. Giellebøe. Hun ble «25de Aprilis fremstillet i Kirken for at faae Daaben[v] Confirmeret og til Kirkens Forbøn». Fadrene var Lieutenant Holenberg; Svensk Lieutenant Peter Eurenius; Hercules Veijer Sundt; Madme Buchholm, Toldcasserer Buchholms Hustrue; og Jomfru Adelusia [NN] Rosenkilde.
I 1801[vi] finner man Elisabeth Wilhelmine og familien i gård nummer 461 i Stavanger, beliggende i Strandgaden. Ved siden av henne og manne er alle tre barna i huset. De har ikke så mange tjenestefolk som man kunne gjettet efter senere livsstil – to piker og en dreng. Pikene var Lisbeth Svendsdatter (25) og Berthe Andersdatter (20). Drengen var nittenåringen Haagen Nordbøe.
Farforeldrene bodde også i Strandgaden: der bodde også farens yngre bror Bendix (22); en yngre søster, Elisabeth (13); en lillebror, Arnoldus (12) samt datteren av en ellers ukjent halvsøster, og der finner man også Peder Valentins søster Anne Wilhelmine som et par år senere ble gift[vii] med Christopher Hvidt i Sandefjord. Dette barnebarnet til Børge Rosenkvist het Christiane Høyer og var 17 år gammel. Av de øvrige 11 innbyggerne i huset var én kontorbetjent og resten tjenere.
Året efter folketellingen fikk Elisabeth Wilhelmine enda en lillesøster. Marie Cathrine ble født 12 mars 1802 og hjemmedøpt av prosten R. Giellebøe. Dåpen ble stadfestet i kirken 15 april samme år. Fadrene var Hans Huhns hustru; Hr Captaine Anton Wilhelm Scheel; Hr Gabriel Schanche; Jens Christian Spielberg Arentz; og Jomfru Anna Wilhelmine Rosenkilde.
Efter å ha fått fire døtre på rad fødte Elisabeth Wilhelmines mor i 1804 en gutt. Børre kom til verden på vårparten i 1804 – omtrent samtidig som fetteren Wilhelm som ble født i Sandefjord 6 mai 1804 og ble døpt[viii] 17 mai samme år. Børre ble hjemmedøpt og fikk dåpen[ix] stadfestet i kirken tidlig i juni. Fadrene var Madme Rosenkilde, Moderen; Hr Børre Rosenkilde; Hr Byfoged Løwold; Hr Apotheker Zetlitz; og Jomfru Hendriette Rosenkilde.
Det ser ikke ut til at det ble flere barn, og i kildene blir Elizabeth Wilhelmine nokså usynlig de neste årene. Faren fortsatte naturligvis sin forretningsvirksomhet, ikke alltid uten at det skapte bølger, og når han havnet i retten var sikkert stemningen i hjemme litt lavere enn ellers – ikke minst når dommen ikke helt ut gikk i hans favør[x]:
«No. 2 1807, afsagt den 25 Februar 1807.
Sigbjørn Tjørsvaag mod Kiøbmændene P. Valentin Rosenkilde og B. Nyrop Rosenkilde.
Denne Sag reiser sig af formeentlig ærekrænkende Beskyldninger, som Appellanten skal have tilladt sig mod Rosenkilderne, hvorfor disse have sagsøgt hiin og nedlagt Paastand over ham efter 6-21-2. Ved Gjæsterets Dom af 20 Juli f. A. er af Byfoged Løwold udi denne Sag saaledes kiendt for Ret: Contra-Citanten Sigbjørn Tiørsvaag bør for de mod Hoved-Citanterne Kiøbmændene P. V. og B. N. Rosenkilde udi sin Klage til Forligelses Commissionen af 9 May d. A. brugte fornærmerlige og ubeviste Beskyldninger bøde til denne Byes Fattigkasse 8 Rdr. Saa bør han og erstattet Hoved Citanterne de dem forvoldte Proces-Omkostninger med 20 Rdr. I øvrigt blive disse beskyldninger, ligesom og Hoved-Citanternes i Indlæg for denne Ret nedlagte upassende Paastand, herved i alle Dele mortificerede.
Stiftsoverrets Dom: Bythingsdommen bør i Henseende til den givne Mortification og idømte Proces-Omkostninger ved Magt at stande, men i øvrigt bør Sigbjørn Tjørsvaag for videre Tiltale i denne Sag fri at Være. Omkostningerne for denne Ret ophæves».
Hva slags mann Charlotte var gift med må vel erkjennes å være tapt i historiens dyp, men man kan kanskje se enkelte tegn i den retorikken han benyttet seg av ved noen anledninger: nasjonalt sinnet forretningsmann med omsorg for samfunnets svakeste, er vel slik han ønsker å tre frem[xi]:
«Indbydelse til Deeltagen i Kaperbygning
Da jeg til en Kaperbygning paa 44 Fods Kiøl haver holdt endeel Tømmermænd nogen Tid i Arbeide, og ønsker saa gierne at kunde skaffe disse og flere fattige Arbeidere lidt Fortieneste paa ny i denne Tid, saa tilbyder jeg mig, om nogen skulde have Lyst til at lade bygge Kapere paa 40-50 Fods Kiøl, at skaffe samme bygget saa billigt so, mueligt af den bekiendte, her faldende, gode Furre, klinket til Barkoltet, som ansees for det tienligste; og er jeg villig, om det attraaes, selv at tage Part deri. Ved saadanne Foretagender, som nærværende Øieblik unægtelig har Fordring paa, giver man flere Familier Anledning til at fortiene det Nødtørftigste, som maaske ellers vil savnes, skder Fienden, gavner Staten, ogsaa sig selv, om Lykken ikke vil være alt for ugunstig.. Glæden ved at see flere arbeidsvante Hænder satte i Virksomhed erstatter fuldkommen Bryderiet, som deslige Foretagender medfører. Jeg vover derføre at nære det Haab, at flere af vort Norges Patrioter vil enes om, at see sette mit Forslag og Ønske opfyldt.
Stavanger den 15 August 1808. P. V. Rosenkilde
Kiøbmand og borgerlig Infanterie Kapt».
Dette initiativet ble viss kronet med hell noen måneder senere[xii]:
«Søndagen den 20 Novbr. d. A. havde Stavanger Bye den Fornøielse at see i dens Havn den første Priis, som er taget fra Fienden af den første og eneste derfra, ved Kiøbmand og Borgerkapitein Peder V. Rosenkilde, udrustede Kaper, Pharisæeren kaldet. Prisen – en stor engelsk Fiskerslup med 11 Mands Besætning – har en Deel levende og saltet Torsk inde».
En begivenhet – eller, heller, et tiltak – som sikkert betød mye for Elizabeth Wilhelmine var at faren overtok barndomshjemmet sitt, rev det, og bygget et nytt hus – det såkalte Rosenkildehuset i Stavanger, den uten tvil staseligste bygningen i byen, og sikkert et instrument for både privat og forretningsmessig gjestfrihet. Det nye var ferdig i 1812.
Omkrig disse tider burde Elizabeth Wilhelmine blitt konfirmert, men det ser ikke ut til at kirkebokinnførslene om dette for Domkirken er bevart.
Så kom efter hvert 1814 og Kielertraktaten – og riksforsamlingen på Eidsvold. «Kjøbmand og Stadskapitain Peder Valentin Rosenkilde, R. D.» ble tatt i ed som representant nummer 41[xiii]. Første møte fant sted 10 april, og den gangen brukte man vel henimot et par uker på turen fra Stavanger, sjøveien til Christiania, så han må ha reist fra Stavanger omkring siste søndag i fasten, 27 mars 1814[xiv].
På Eidsvold var Peder medlem av finanskomiteen[xv], men gjorde trolig ikke så mye av seg – i det minste ikke i substans. Wergelands bedømmelse[xvi] av Peder Valentin var at han var “En slags Jakobiner. Og det en uden Hoved” – altså blant de mer radikale medlemmene.
Det vil si, Jacob Aall[xvii] syntes han gjorde altfor mye vesen av seg, om enn ikke på det mest positive vis:
«Denne Mand, der aldrig mælede noget i Forsamlingen, vilde ikke finde Plads her, dersom han ikke ved Gniden i Hænderne, ved jublende Miner, vældige Haandklap, og himmelhøje Hurraraab havde understøttet de Talere, som udløste de fleste Grovheder over Oppositions Partiet. Jo hæftigere og ondskabsfuldere Talerne vare, jo meer skreeg og jublede Rosenkilde. Denne rettroende Lære havde han ellers fattet paa Eidsvold; thi før Ankomsten did hørte han til det skjælvende Partie – iøvrigt er det kun som Rigsdagsmand, at jeg vil have ham strængt bedømt; thi han skal i hans Kreds gjælde for en værdig og retskaffen Mand».
Elisabeth Wilhelmine giftet[xviii] seg 19 juli 1823 – hun var 27 år gammel. Hennes tilkommende var den 19 år eldre Infanterie-Kapitain og Hospitalsforstander Lars Stranger Winsnæs, sønn av avdøde Hans Monsen Winsnæs. Det var vel dynastisk – hun ble giftet bort til morens bror, brudgommen var hennes onkel.
Han er ikke nevnt av Ovenstad, og det har kanskje med det å gjøre at han i sin ungdom gjorde tjeneste i det Ostindiske Compagni, og ble senere skipper før han i 1822 ble hospital- og fattigforstander, og videre ble havnekasserer og grosserer: en mann med mange underlige jern i ilden[xix].
Da bryllupet stod var nok det ekteskapelige samlivet godt og vel påbegynt: de fikk sitt første barn fire måneder efter bryllupet. Sønnen Peder Valentin kom til verden 1823. Ved dåpen[xx] i Domkirken 30 samme måned var fadrene Fru Buxtehude; Consul Rosenkilde; Christiane Rosenkilde; Charlotte Rosenkilde; [NN] Crøger; og [NN] Schultz.
Neste barn var en pike som kom til verden 6 januar 1826. Da hun ble døpt[xxi] 5 februar fikk hun navnet Abigael Elisabeth Charlotte og fadrene Mad. A. W. Rosenkilde; [NN] Margrethe Rosenkilde; og tre andre som er nærmest uleselige.
Enda en pike så dagens lys 22 april 1829. Elisabeth Sophie ble døpt[xxii] 19 mai.
Så fulgte Laura Wilhelmine. Hun meldte sin ankomst 25 februar 1831 og ble døpt[xxiii] 20 mars.
Og helt til slutt, Christine Georgine som ble født 18 september 1833. Hun ble døpt[xxiv] 6 oktober samme år.
Efter dette forsvinner Elizabeth Wilhelmine – og for den saks skyld, mann og barn også – fra de kildene som er tilgjengelige
Neste gang man får et glimt av henne er i forbindelse med den sørgelige omstendighet at hennes mann døde. Det skjedde 5 januar. Begravelsen[xxv] fant sted 13 samme måned.
En dødsannonse[xxvi] stod på trykk i Morgenbladet 16 januar 1848:
«At min elskede Mand, Lars Stranger Winsnes, ved en stille og rolig Död den 5te d. M. og en Alder af 72 Aar befriedes fra sin mangeaarige og smertefulde Sygdom, er det min tunge Pligt at bekjendtgjöre for fraværende Slægt og Venner. Guds Fred i Christo Jesu være med Dig!
Stavanger, 10de Jan. 1848 Elisabeth Winsnes
föd Rosenkilde».
Ved folketellingen for 1865[xxvii] finner man Elisabeth Sophie Winsnes i Uhrens Rode i Stavanger, i gård nummer 460 b. Hun er enke, husmoder – og Lærerinde. Sammen med henne bor datteren Laura Wilhelmine, som fremdeles er ugift og «holder Skole» – det er vel der moren er lærerinne. rent økonomisk gikk det vel så noenlunde – i det minste hadde disse to råd til å holde seg med en tjenestepike, 19 år gamle Ingebor Jorine Jakobsdatter fra Songdal.
Elisabeth Sophie, bosatt i Olafskleven, enke efter Skibsfører Lars Winsnes, født Rosenkilde, døde av brystbetennelse 14 mai 1875, knappe 79 år gammel. Hun ble begravet[xxviii] 21 mai.
En dødsannonse[xxix] stod på trykk i Morgenbladet 27 mai:
«Den 14de Mai bortkaldte Gud fra dette Liv vor dyrebare Moder Elisabeth Wilhelmine Winsnes født Rosenkilde i en alder av 77 ½ Aar.
Stavanger, 20de Mai 1875
P. V. Winsnes Charl. Sand Laura Winsnes
født Winsnes».
