Ingeborg Marthine ble døpt[i] 26 september 1813. Fadrene var Matros John Thorsens Kone Astri Jensdatter; Pigen Aase Arndtsdatter; Matros John Thorsen; og Smed Thor Salvesen – alle fra Aabelvigen på Tromø; samt Ungkarl Voluntør Niels Christen Nielsen Watneboe. Det er notert at Ingeborg var foreldrenes første barn.
Foreldrene var Else Hansdatter Vatnebo og Even Thorsen – de hadde giftet seg året i forveien: Vielsen[ii] fant sted i Flosta Kirke, midtveismellom Tvedestrand og Arendal, om man reiser med båt, 28 desember 1812.
Else hadde vært gift tidligere. Hennes første mann var Peder Arentsen Aabelvigen fra Tromø Sogn. Som forlovere hadde de Anders Tergelsen og Vrol Boraas. Vielsen[iii] fant sted 2 søndag efter påske – 19 april[iv] – 1801.
Paret bosatte seg på Watnebo. Første barn var datteren Ingeborg som ble døpt[v] 2 mars 1802. Som fadre fikk hun Wrol Christensens Kone Gunild Biørnsdatter; Ingeborg Susane Gundersdatter; Poul Torbiørnsen; Torbiørn Gundersen; og Tengel Arnsen.
Neste barn ble født på vårparten i 1804. Mette ble døpt 15 april det året, og fikk fadrene Ole Johannesens Kone Helje Arntsdatter; Mette Arntsdatter; Ole Johannesen; Ole Knudsen; og Tengel Arnesen.
Anne Pernille kom til verden knapt halvannet år senere, og ble døpt[vi] 31 august 1806. Fadrene hennes ble Gunder Mortensens Kone Maren Torbiørnsdatter; Maren Nielsdatter; Even Christensen; Ole Halvorsen; og Ole Olsen.
På denne tiden var Napoleons-krigene i full gang, Danmark og Storbritannia hadde allerede utkjempet slag i 1801, og britene tvang dobbelt-monarkiet til å utlevere sin flåte i 1807. Med det var Norge – som del av Danmark – i krig, og en mengde norske sjøfolk endte opp som engelske krigsfanger.
Det sies at Elses mann var en av disse, og at han døde i fangenskap – men han er ikke synlig i Digitalarkivets database[vii] over norske fanger i «prisonen» – uten at det betyr så mye. Men det kan godt stemme, for efter hvert giftet Else seg pånytt, og det kunne hun ikke gjort uten at kirken var overbevist om at hun faktisk var blitt enke.
Den mannen hun skulle komme til å gifte seg med var Even Thorsen, han var fra et sted nær Arendal, og sjømann – og selv prisonfange – efter sigende[viii].
Så ble da Else og Even gift. Disse to bosatte seg på hennes gård, og der bodde de da de fikk sitt første barn, Ingeborg Marthine. Siden Else hadde fått en datter med dette navnet tidligere kan kanskje den første piken være død – men noen begravelse er ikke funnet.
På denne tiden begynte man å nærme seg 1814, Kielerfred, notabelmøte på Eidsvold, og Christian Fredriks åpne brev til det norske folk – der han ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi landet en ny forfatning.
Både sivile og militære valgte: det tok tid, for de befant seg på flere steder og en rekke skip. Det var verftet i Frederiksværn, og mannskapene på basen der, der verftet i Christiansand – og folkene der; og offiserer og mannskaper på briggene Lolland; Alsen; Langeland; Seagull, Alart; og Kiel – der Even Thorsen tjente som matros. Hver enhet valgte sinn valgmann, og disse møttes[ix] i Frederiksværn 3 april 1814 for å utse Søe-Defensionens representanter i riksforsamlingen. De som fikk flest stemmer, og dermed ble valgt var Commandeur og Ridder Fabricius (Frederiksværns Verft); Lieutenant Konow (Brigge Lolland); Under Officier Peter Jonsen (Christiansands Verft); og Matros Even Thorsen (Briggen Kiel).
Mange har nevnt at Even Thorsen var, tilsynelatende, den eneste som møtte på Eidsvold uten å kunne skrive – men fullmakten fra Søe-Defensionen hadde ti underskrifter – seks av dem «med paaholdt Pen», så han var ikke unik, ikke i denne forsvarsgrenen i det minste.
Møtene på Eidsvold skulle begynne med gudstjeneste påskedagen, 10 april, 1814, så Even og de andre representantene hadde ikke mer enn tiden av veien før de måtte være på plass: han fikk neppe tid til å reise hjem til Watnebo før han dro til Eidsvold, så Ingeborg Martines mor var nok alene fra slutten mars dette året. Under møtene gjorde ikke Even noe stort nummer av seg, viste visstnok interesse for vernepliktssaken, og stemte med False, altså på selvstendighetslinjen.
Norsk Biografisk Leksikon[x] har litt om Even:
«Mange har lurt på hvordan en 35 år gammel analfabet og matros kunne bli valgt som medlem av Riksforsamlingen. Forklaringen er nok enkel. Even var en mann med stor erfaring. Han hadde levd i og med napoleonstidens dramatikk. Sommeren 1807 gikk Even Thorsen i saltfart på Spania. I Den engelske kanal ble skuta oppbrakt og mannskapet ført til Plymouth, der han satt tre år som krigsfange om bord i fangeskipet Bahama. Her lærte han engelsk og engelskmennene å kjenne. 1810 kom han hjem etter fangeutveksling, men ble straks utskrevet til tjeneste i sjøforsvaret. Han var fullbefaren matros med det vi i dag ville kalle internasjonal erfaring. Han visste hva krig var, han kjente fienden, og i samvær med andre må han ha hatt en synlig og verdig måte å opptre på.
På Eidsvold ble han også lagt merke til. Han har undertegnet bl.a. en henstilling som gjaldt organiseringen av den alminnelig verneplikt. Men det viktigste uttrykket for den respekt han nøt hos sine medrepresentanter, var at han ble valgt som medlem av den delegasjonen som formelt underrettet Christian Frederik om kongevalget».
Og så tok møtene slutt: og deltagerne reiste hjem igjen, eller hvor de nå skulle. Ingeborgs far fortsatte i marinen, men var sikkert hjemme i forbindelse med onner, og efterhvert var ikke Norge involvert i krig lenger så det ble vel stillere.
Halvannet år efter Eidsvold fikk Else barn igjen, denne gangen var det tvillinger – en gutt og en pike. Mette og Hans Peter ble født 26 januar 1816 og døpt[xi] to dager senere, 28 januar.
Mette fikk fadrene[xii] Matros Anders Thorstensens Kone Ane Hansdatter; Pige Asbor Gundersdatter; Matros Anders Thorstensen; Matros Clemet Jensen; og Matros Knud Lydersen – alle fra Watneboe.
Mette levet ikke opp. Hun døde allerede 14 april 1817, 15 måneder gammel. Begravelsen fant sted 20 april.
For Hans Peter[xiii] ble det Matros Ole Olsen Watneboes Kone Karen Kystolsdatter; Pige Kirsten Hoskolsdatter Stouboe; Skibsfører Gieruld Larsen; Matros Niels Thorsen Watneboe; og Matros Thorbjørn Gundersen Flougstad.
Knappe tre år gikk, og så ble det en gutt. Thor ble født 27 november 1818 og ble døpt[xiv] 6 desember samme år. Fadrene hans var Matros Niels Thorsens Kone Kirsten Hoskolsdatter Brusvig [?]; Pige Ingeborg Pedersdatter; Skibsfører Jens Nielsen; og Matros Mads Jensen – alle fra Watneboe – samt Matros Morthen Gundersen fra Flougstad.
Siste barn ble også en gutt. Han kom til verden 25 april 1821. Da han ble døpt[xv] 6 mai fikk han navnet Stian Peder og fadrene Matros Kjøstel Bjørnsens Kone Magnil Andersdatter Jevnstøeje; Pige Karen Stiansdatter Fløjsta; Styrmand Thomas Olsen Narestø; Skoleholder Arne Larsen Watneboe; og Ungkarl Erick Rasmussen Skriverstue.
Ingeborg Marthines liv de følgende årene er hyllet i tåke: men hun var nå bare en jentunge, også.
Hun dukker opp igjen i forbindelse med at hun blir konfirmert[xvi] 5 oktober 1828. Presten bedømte at hun skulle få karakteren «god» i både kunnskap og flid, og førte henne opp som den sjette av syv piker. Det var ni gutter samme dag, så kullet var på 16 ungdommer denne høstsøndagen.
Grunnen[xvii] er ikke kjent, men Ingeborg Marthine ventet til hun var over 31 år gammel før hun giftet seg. Da hun først tok spranget var brudgommen matros Andreas Terjesen fra Dypvåg, han var tre år yngre enn henne, og sønn av Terje Torstensen. De bodde begge på hennes hjemsted, Vatneboe. Som forlovere hadde de Kristen Svendsen [?] og Anders Olsen. Vielsen[xviii] fant sted 21 januar 1844.
Det skulle bli fem barn de neste ti årene. Det begynte med Andreas Tybring som ble født 19 november 1844. Guttebarnet ble døpt i Flosta Kirke 1 desember samme år. Da var fadrene Alleri Terjesdatter Stauboe; Larine Olsdatter Vatneboe; Niels Jensen Nareside; Jens Jensen Vatneboe; og Stian Jensen Vatneboe.
Andreas Tybring fikk ikke leve. Han døde, ¾ år gammel, 8 august 1845 og ble begravet[xix] 15 samme måned.
Noen måneder senere fikk Ingeborg og Andreas en pike. Hun så dagens lys midtvinters, 14 januar 1846. Da hun ble døpt[xx] 1 februar fikk hun navnet Anne Kirstine og fadrene Aase Helene Jensdatter; Gumborg Marie Olsdatter; Thor Evensen; Torsten L. Terjesen; og Sÿvert Terjesen – alle fra Vatneboe.
Tredjemann var Edvard Thorbjørn, som meldte sin ankomst 1 juli 1848. Ved dåpen[xxi] 6 august samme år ble fadrene Gunnild M. Olsdatter Vatneboe; Maen Jensdatter Vatneboe; Gunnild M. Nielsdatter Narestø; Even Thorsen Vatneboe; og Arall Arallsen Stouboe.
Terje Peder, fjerdemann, ble født 21 januar 1851 og døpt[xxii] 23 februar. Denne gangen valgte man fadrene Helene Terjesdatter Stouboe; Maren Jensdatter; Thor Evensen; Knud Thorstensen; og Sÿvert Terjesen Vatneboe.
Og helt til slutt, en pike til. Elise Nicoline kom til verden 26 november 1853. Da hun ble døpt 11 desember fikk hun fadrene Ingeborg Pedersdatter Vatneboe; Talette Andrea Tellefsdatter Beraas; Knud Thorstensen Lømevig; Carl Chr. Olsen Lømevig; og Salve Pedersen Skouen.
I disse årene levet Ingeborg Maries foreldre nærmest i fattigdom: faren kunne efterhvert ikke arbeide, men til slutt ble det en slags redning[xxiii]:
«Gjennom mange år levde han [Even Thorsen] så under små forhold på et lite bruk ved Vatnebu i Flosta like utenfor Arendal. Han var plaget med dårlig rygg og slet tungt.
1857 ble han av Stortinget innvilget ærespensjon. Sognepresten hadde skrevet til Stortinget og fortalt om denne glemte eidsvollsmannen som levde i usle kår. Komiteen leverte en enstemmig innstilling om 60 daler i årlig pensjon. Under behandlingen i plenum kom det benkeforslag på 100 riksdaler. Og det ble nesten enstemmig vedtatt. Even Thorsen levde derfor sine siste år i relativ velstand».
Den presten som hadde skrevet til Christiania om Even Thorsens situasjon var den daværende sognepresten i Dybvåg, Johan Peter Berg hadde vært prest og prost flere andre steder da han fikk dette kallet våren 1854, og har altså ikke nølt lenge før han gikk til handling.
Ingeborg Martines mor, Else Hansdatter, døde 16 mai 1861, 82 år gammel. Hun ble begravet[xxiv] 19 samme måned.
Det var folketelling for året 1865[xxv] i januar 1866. I den finner man henne som Marthine Evensdatter – hun ble vel kalt Marthine i det daglige – og mannen, «Gaardeier og Selveier, Matros» Andreas tidlig i femtiårene og bosatt, som ventet, på Vatnebo. Sammen med dem bor eldstegutten Edvard [18] som har gått i farens fotspor og blitt matros; og yngstedatteren, Lise som nå er 12 år gammel.
Eldstedatteren Anne hadde giftet seg med den seks år eldre styrmannen Anders Pedersen, og de bodde fremdeles på Vatnebo; de leiet hos gårdbruker Peder Stiansen[xxvi]. De var nok forholdsvis nygifte – Anne var knappe 20 år på denne tiden, og de hadde ikke noen barn ennå.
Hvor det var litt av sønnen Terje Peder er ukjent – gjetningsvis var han på sjøen.
To år senere døde Eidsvoldsmannen Even Thorsen, Ingeborg Martines far. Enkemand Even Thorsen på Vatneboe døde 24 mars 1867, 88 år gammel. Han ble begravet[xxvii] 30 samme måned.
Det gikk bare to år til, før Ingeborg ble enke. Matros Andreas Terjesen på Tvinæs under Vatneboe døde, 53 år gammel, 20 juni 1869 og ble begravet[xxviii] 25 samme måned.
Det er ikke lykkes å finne Ingeborg Martine i folketellingen for 1875, men i 1891[xxix] dukker opp igjen; hun er bosatt på Tverdalsøyen hos datteren Elise Nikoline som er ugift, men har en sønn, Terje Peder. Han er nå 10 år gammel. Ingeborg omtales som «Logerende hørende til Familien» og er efterhvert omkring 78 år gammel. Utenom henne finner man en eldre dame, 84 år gamle Kirstine Nilsdatter fra Dybvåg der – hun er også leieboer.
Ingeborg Marthine Evensdatter ble en ganske gammel dame: hun var neste 82 år gammel da hun døde 30 mai 1895. Hun ble begravet[xxx] 4 juni samme år og jordfestet 16 den måneden.