43 Karen Christiane Andrea Anker

Karen Christiane Andrea ble døpt[i] 2 desember 1789 i kirken på Akershus festning – hennes far var tross alt General Krigs Commissaire. Fadrene var Mad Collet; Jomf. Kiønig; Hr Controlleur Lauch; Hr Jess Anker; og Capitaine Eliæsøn.

Foreldrene var Peder Anker og Anna Elisabeth Cold[ii], opprinnelig fra Sorø i Danmark, der hennes far hadde vært professor – de hadde giftet[iii] seg 26 oktober 1772

Anna Elizabeth fikk sitt første barn 1774, en gutt som fikk navnet Christian da han ble døpt[iv] i Slottskirken på AKershus 6 juli. Fadrene var Fru Eliæsen; Mad Sverdrup; Jomfr Eliæsen; Mr Collett; Jess Ancher; og Lieut. Cold. Christian fikk ikke leve opp, og ble begravet[v] fra Vor Frelsers kirke 8 november samme år.

Neste barn var også en gutt, og han fikk samme navn, Christian. Han ble også døpt i Slottskirken, det skjedde 11 april 1776. Denne gangen var fadrene Fru Justitieraadinde Anker; Provstinde Holmboe; Jomfru Karen, Peter Eliæsens; Etatsraad Ancher; Slots[NN] Sverdrup; og [NN] Magdalena Cold. Heller denne gutten levet opp, og ble begravet[vi] fra Vor Frelsers 2 mai 1776.

Tredje barn var, visstnok[vii], også en gutt. Han skal ha hatt navnet Anker, og døde en dag gammel, i 1779. Hverken dåp eller begravelse er funnet i kirkebøker.

Anna Elizabeth, Peder og Karen Christiane Andrea

Ti år senere fikk Anna Elizabeth det eneste barnet som skulle overleve, en pike som fikk navnet Karen Christiane Andrea da hun ble døpt[viii] i Slottskirken 2 desember 1789. Til fadre fikk hun Mad. Collett; Jomfr. Kiønig; Hr Controlleur Leuch; Hr Jess Anker; og Capitaine Eliæson.

I 1801[ix] finner man Karen hjemme hos foreldrene på Bogstad. Faren er efter hvert 53 år gammel, og av yrke er han «General krigs commissair og brugs eier». Moren er et år yngre, og er ført opp med Anker som familienavn, men det er notert at hun var født Cold. Der er en annen ung kvinne i husstanden – 18 pr gamle Karen Dorthea Mathiana Anker, hun beskrives som «Huusbondens broder datter» og, altså, Karens kusine. De kan vel begge hatt noen glede – kanskje med litt ulikt perspektiv, gitt aldersforskjellen – av den 25 år gamle skoleholderen Lars Petersen som også er nevnt under Bogstad.

Til sammen 50 mennesker er nevnt under Bogstad i denne folketellingen, og flere av dem bodde sikkert på ulike plasser på eiendommen. Men noen var klart en del av husstanden, som tjenere: tre «tienere», to av dem også soldater; en kusk; tre var tienestepiker, mens seks menn var «tieneste karler».  Karens mor hadde en egen «Fruens pige», og i tillegg var der en «Frøken pige», en stuepike, to husholdersker, en kokkepike, an gaardspike, og en gartner – og andre. Dette var en alvorlig velstående familie.

Det var allerede som fjorten-åring at Karen Christiane mistet sin mor: Anna Elizabeth Anker, født Cold, skulle ikke bli spesielt gammel. Hun døde, 53 år gammel, 26 februar 1803. Hun ble begravet[x] i Bærum 2 mars.

Karen Christiane ble vel konfirmert omkring 1804/5 – men selve handlingen er ikke funnet: uten dette ville hun ikke egentlig kunnet gifte seg – noe hun gjorde i 17-års alder.

Hennes tilkommende var den 10 år eldre Johan Caspar Herman von Wedel Jarlsberg, sønn av lensgreve Frederik Anton Wedel Jarlsberg, som nokså nylig – i 1806 – var  kommet fra Danmark for å ble amtmann over Buskerud. Han var, i henhold til Norsk Biografisk Leksikon, født i Montpellier i 1779, og utdannet flere steder i Europe: sin juridicum fikk han i København i 1801. I 1807 ble det, som følge av Napoleonskrigene, efter hvert en vanskelig forsyningssituasjon og for å håndtere det ble det opprettet en provideringskommisjon – her ble Wedel Jarlsberg Formann. Og med det kom han nok nærmere Christiania.

Karen Christiane og Herman – det var visst det han ble kalt i det daglige – giftet seg i 1807 Vielsen[xi], forrettet av Hr Juell, fant sted på Bogstad efter kongelig bevilling, 19 mai 1807.

Allerede 7 april 1808 fikk, visstnok[xii], Karen Christiane sitt første barn, en pike. Hun navnet Cathrine Elisabeth, og ble hjemmedøpt, men fikk aldri dåpen stadfestet i kirken. Det kan skyldes mange forhold, men en mulighet er at barnet var for sykt til å bringe til kirken, for Karen Christiane fikk ikke leve: hun døde bare fire måneder gammel – og ble begravet[xiii] 3 august.

Peder Anker ble født om våren året efter. Han kom til verden 7 mai 1809 og ble døpt[xiv] i Slottskirken på Akershus 20 samme måned. Som fadre hadde han Kammerherrerinde Rosenkrantz; Majorinde Nilson; Jfr. [NN]; Generalmajor Anker; Kammerherre Anker; og Morten Anker.

To år senere fikk Karen Christiane en gutt til. Det skjedde på Vækkerøe 10 februar 1811 og barnet ble hjemmedøpt. Da dåpen[xv] ble stadfestet i Garnisonskirken på Akershus 18 august samme år ble navnet Harald og fadrene Grevinde Knuth; Madam Hofgaard; Frøken Haffner; Kammerherre Rosenkrantz; Ritmæster, Baron Ferdinand Wedel Jarlsberg; og Lieutenant, Baron Wilhelm Wedel Jarlsberg.

Så fulgt en pike – Katrine Elisabet, med navn efter sin avdøde storesøster. Hun ble født 2 desember 1812 og døpt[xvi] i Asker 4 april året efter. Denne gangen ble fadrene Fru Konferentz Raadinde Anker; Jomfru Betzy Lasson Grøn; [NN] Grævinde Knuth; Professor Maschmann; og Assessor Hofgaard.

Vel inn i 1813 begynte man å skimte året 1814, det som skulle bli så viktig for Norge – og for Karen Christianes familie. Da det opprant ble det Kielertraktat, Danmarks avståelse av Norge, og så begynte Christian Frederik sitt forsøk på å bli Norges konge. På et møte med mange av rikets førende menn ble han overtalt til å søke en politisk vei, heller en å påkalle arveretten som kongen av Danmark likevel hadde frasagt seg – og sine efterfølgere. Dermed ble det bestemt at en forsamling skulle innkalles for å gi Norge en ny styreform, og den skulle møtes på Eidsvold 10 april 1814. Befolkningen i kjøpstedene, på landet og i de militære avdelingene ble bedt om å utse representanter til dette gjennom valg.

På landet foregikk valget i to omganger: først utså sognene eller prestegjeldene valgmenn, og så møttes disse på amtets nivå for å velge dem som faktisk skulle reise til Eidsvold og Riksforsamlingen: systemet ligner på det som brukes i amerikanske presidentvalg. Da de stemmeberettigede møttes i Hovedkirken i Sem Prestegjeld 4 mars 1814 holdt man avstemning[xvii] efter gudstjenesten, og de to som fikk flest stemmer var Johan Caspar Herman, Greve af Wedel Jarlsberg, og Gaardmand Christen Larsen Egeberg – begge i egenskap av å være «Jorddrotter». Det vil si: Wedel Jarlsberg er ikke å se blandt dem som underskrev fullmakten, og det er vel tenkelig at han ikke var til stede.

Ti dager senere møttes valgmennene fra hel Grevskapet på Tinggården Rostad i Vaale Sogn, og efter diskusjon om det forhold som forelå, ble det holdt avstemning, som resulterte i valg[xviii] av Johan Caspar Herman, Greve av Wedel Jarlsberg; Gustav Peter Blom, Sorenskriver i Jarlsberg Grevskabs Nordre District; samt Ole Rasmussen Apenæs, Forligelses-Commisair og Gaardmand i Borre Præstegjeld. Ved denne anledningen synes det som om Karen Christianes mann faktisk var på plass.

Karen Christiane hadde, antagelig, ikke sett så mye til mannen sin siden tidlig på året: både i kraft av sin stilling, gjennom familien, og gjennom sine forbindelser var han nær de mange politiske hendelsene og prosessene – og før telefonens tid var det enda viktigere å møtes ansikt til ansikt enn det har vært i senere tider: og man møter ikke alltid andre hjemme hos seg selv.

En kortversjon av hans politiske rolle kan, igjen, hentes fra Norsk Biografisk Leksikon[xix]:

«Etter Envold de Falsens død høsten 1808 ble Wedel Jarlsberg den drivende kraft i Regjeringskommisjonen, Norges midlertidige riksstyre, som ble opprettet på grunn av den vanskelige forbindelsen med Danmark under napoleonskrigene. Han gjorde regjeringskommisjonen til organ for en selvstendig norsk politikk i bevisst opposisjon mot regjeringens helstatspolitikk.
I 1809 var Wedel med på å stifte Selskabet for Norges Vel og gikk aktivt inn for opprettelsen av eget norsk universitet. I årene 1811–1821 var han amtmann i Jarlsberg og Larviks amt.
I 1814 ble Wedel en samlende skikkelse i kampen mot Christian Frederiks politikk, som han så på med mistro. Wedel møtte som representant for sitt grevskap (Jarlsberg) på Riksforsamlingen på Eidsvoll, der han var medlem av konstitusjonskomiteen. Han ble den fremste talsmann for unionspartiet (de som ønsket union med Sverige, i motsetning til selvstendighetspartiet)».

Han var en av de ledende aktørene på Eidsvold, og ble karakterisert av Henrik Wergeland[xx] på dette viset:

        «Grev Wedel-Jarlsberg. Hovedmodstanderen af det falsenske Bjerg. Chefen for «de Tredives» Gironde. Det fineste Hoved i Rigsforsamlingen. Hans Arbeide før Bruddet paa at see Fædrelandet befriet og hans Forhold til Prindsen, hvis Renonce han bedst forudsaae, gjør videre Antydninger overflødige».

Riksforsamlingen hadde sin siste sesjon 20 mai 1814, og så var medlemmene fri til å reise: man kan vel anta at Wedel hadde ærender her og der, og det kan vel ha tatt noen tid før han var hjemme hos Karen Christiane.

Hun var efterhvert meget gravid, og 15 juli 1814 ble datteren Julie Caroline Helene født, og derefter hjemmedøpt på Bogstad. Dåpen[xxi] ble stadfestet først 27 mai 1815, da i Aker.  Fadrene var Fru Lensgrævinde [?] Wedel Jarlsberg; Fru A. B. Anker; Jfr. K. Larsen; [NN] Grøn; [NN] Hegermann; [NN]; Kapt: [NN]; og Jernværkseier Jacob Aall.

I slutten av oktober samme år fikk Karen Christiane en sønn som ble hjemmedøpt. Julius Wilhelm døde 14 dager gammel og ble begravet[xxii] 10 november 1815.

Man kan følge Karen Christianes manns karriere[xxiii] i stor detalj: han var medlem av det overordentlige storting i 1815, ble derefter statsråd og styrte finansdepartementet frem til 1822; han var stortingsrepresentant fra 1824 til 1830, mye av tiden som president for forsamlingen, og ble derefter stattholder i seks år.

I mellomtiden fikk – sikkert ikke uten forbindelse med mannens posisjon i samfunnet – sin egen rolle, ved siden av hustru, mor og vertinne: i fra 1817 til 1845 var hun hoffmesterinne og overhoffmesterinne for tre dronninger: Hedvig Elisabet; Desideria; og Josefine.

Midt i dette fikk Karen Christiane sitt siste barn, en gutt. Herman meldte sin ankomst 23 mars 1818 og ble hjemmedøpt. Da dåpen[xxiv] ble stadfestet i Aker kirke 13 september samme år var fadrene Mad: Collet; Mad: Major; Frøken Zirt [?]; Greve Mørner; Statsraad [NN]; Statsraad Motzfeldt; og Expd.[NN]; Hartmann Dorph.

Likevel: ingen blir spart for sorg og datteren Cathrine Elisabeth døde 2 mars 1821 8 ¼ år gammel. Hun ble begravet[xxv] fra Aker kirke 7 samme måned.

Tidlig i juli 1822 trakk Karen Christines far, Peder Anker, seg fra stillingen som norsk statsminister i Stockholm, og ble meget hedret. Noen dager efter bega han seg til Loka Brunn – et kursted rundt 20 mil vest av Stockholm, nord for Karlskoga, og dit reiste Karen og mannen for å møte ham[xxvi].

Karens Christianes far døde i 1824. «Hans Excellence, Peder Anker, det Constitutionelle Norges første Statsminister, Ridde og Kommandør af Hans Kongel. Majestæts Ordener, Storkors af Dannebrogen, Ridder af Kong Carl den 13des Orden, Medlem af det Kongel: Svenske Videnskabers Selskab, død Paa Bogstad» gikk bort 10 desember 1824 og ble begravet[xxvii] fra Aker Kirke 20 samme måned.

Som eneste barn, arvet Karen Christiane dermed Bogstad og alle andre deler av farens besittelser – en meget stor formue, som mannen hennes, Herman, nå fikk rådighet over: i og med at han var alvorlig rik selv, ble vel Karen forholdsmessig mindre utnyttet enn mange andre.

Grevinde Wedel Jarlsberg, med kammerpike, gikk om bord i dampskipet Constitutionen i Christiania 17 juni 1828: hun skulle til Walløe, og ganske sikkert videre derifra til Jarlsberg[xxviii].

Sammen med en datter ankom Karen Christiania 10 februar 1831 og tok inn på Hotel du Nord[xxix].

Grevinde Wedel Jarlsberg og datter ankom Christiania fra Horten ombord dampskipet Constitutionen 31 august 1834[xxx].

Karen reiste fra Moss til Christiania med dampskip og kom frem klokken ett eller fire om morgenen 11 juli 1836[xxxi].

29 august 1836, klokken 11 om formiddagen, ankom Grevinde Wedel jarlsberg, med to sønner, Christiania med dampskipet Constitutionen, fra Walløe[xxxii].

Statholderinde Grevinde Wedel Jarlsberg bidro med et ad hoc bidrag[xxxiii] på 50

Karen Wedel Jarlsberg

spesiedaler til Eugenias stiftelse i januar 1837.

Klokken fem om morgenen, 27 juni 1837, reiste[xxxiv] Karen Christiane fra Christiania til Walløe med dampskibet Prins Carl.

Karen Christiane viste interesse for veldedige formål utenom Eugenias stiftelse, og var 14 desember 1838 tilstede – sammen med en nær, kvinnelig, slektning – på stiftelsesmøte[xxxv] for et barnehjem i Christiania:

 

«Christiania, den 14de December.
        Det Prøveasyl, som selskabet for Christiania Byes Vel nylig besluttede oprettet, har i dag begyndt sin Virksomhed med 53 Børn i det dertil i Kjøbmand Bredes Gaard ved Vaterlands Torv leiede Lokale. Ionsdags var en Samling af 30 Damer i Kjøbmand Thor Olsens Gaard, hvilke valgte en Bestyrerinde for Asylet, samt en Administration of deres egen Midte for at have Tilsyn med Asylet. Til Medlemmer af denne Administration valgtes Baronesse Wedel Jarlsberg, Zahlkasserer Rasmussens Frue, Sorenskriver Aas’s Enke, Postmester Braatz’s Enke, Stiftamtmand Petersens Frue, Grevinde Wedel Jarlsberg, Contreadmiral Müllers Frue, Sorenskriver Stabells Enke, Bankkasserer Øvergaards Frue, Bureauchef Fougstads Frue, Oberstlieutenant Krohgs Frue og Professor Chr. Holmboes Frue, efter Lodtrækning med Professor Hjelms Frue og Bogtrykker Hviids Enke. Denne Dameadministrationen samles pa Løverdag for at bestemme sin egen og Dameforeningens VIrksomhed. 73 Damer have tegnet sig for at deeltag i denne Dameforening til Asylets Bedste. Paa Søndag Middag ville Asylets Børn samles i Lyceesalen i Hotgel du Nord, hvor Professor theol. Keyser vil holde en Tale ved Asylets høitidelige Aabning. Bestyrelsen indbyder Asylets Velyndere til at bivaane denne Høitidelighed».

Et annet veldedig formål ble beskrevet[xxxvi] i slutten av mars 1839:

«Bekjendtgjørelser.
        Overbeviist om, at Mængden af Christianias Damer ønsker efter Evne at kunne bidrage til at lindre den Nød, som for Tiden finder Sted i flere Egne af Riget og isærdeleshed i nogle avf de guldbrandsdalske Præstegjeld, indbyder man herved Hovedstadens Damer til, o ovennævnte Hensigt at aflevere til en af Undertegnede, de Haandarbeider af alle Slags, som de velvliigen maat ville offre til dette velgjørende Formaal. Disse Arbeider, hvis Værdie antages at burde være mindst 2, høist 5 Spd., bør være indleverede senest den 6te næstkommende April, helst forsynede med Eierindens Navn, hvorefter Udstilling og dernæst Sagernes Salg ved Auction vil blive fremstillet. De, til hvem Arbeiderne kunne afleveres, ere: Fruerne, Grevinde Wedel-Jarlsberg, Barnonesse Wedel-Jarlsberg, Statraadinde Sibbern, Admirlainde Müller, Siftamtmandinde Petersen, Enkebispinde Munch, Oberstinde Roll, Keyser, J. Heftye, Hoskjær, Bjørn, Tofte, Colban, Bendicke».

            I andre sammenhenger, som i slutten av mai 1839, ble det mer aristokratisk[xxxvii]:

«Christiania, den 19de Mai.
                        Ved Dampskibets Ankomst i Eftermiddag begav Hans Majestæt Kongen sig under lydeligt Hurraraab, fra den tilgrændsende Palaihave til Passagerbryggen, hvor Høistsamme  viste den særdeles Naade at modtage Grevinde Wedel-Jarlsberg, der ankom med Dampskibet, og ledsage hende til hendes Vogn».

Julie Caroline Helene Løvenskiold, fød Komtesse af Wedel-Jarlsberg, Kand. juris Otto Løvenskiolds  Hustru» og Karen Christianes eneste gjenlevende datter døde 25 år gammel 1 januar 1840. Hun døde av «Følgene af Barselseng» og ble bisatt[xxxviii] hjemme i huset, men førtes derefter til Jarlsberg. Hun efterlot seg to barn.

Grev Herman Wedel Jarlsberg døde noen måneder senere, under en reise, og Karen meldte dette i avisen[xxxix] så snart hun kunne:

«Dødsfald
        At min inderlig elskede Mand Statholder Grev Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg afgik ved Døden i Wiesbaden d. 27de August i sin Alders 1de Aar, bekjendtgjøres herved for fraværende Slægt og Venner af hans dybt sørgende Enke.
        Bogstad, d. 8de September 1840.
K. C. A. Wedel-Jarlsberg
                                                        født Anker».

Eldstesønnen, Peder reiste til Wiesbaden: «Den Afdødes ældste Søn, Lieutn. Grev P. Wdel-Jarlsberg, er allerede i Tirsdags afgaaen til Udlandet for at besørge den Hedefarnes  jordiske Levninger[xl].»

Midt oppe i dette måtte naturligvis Karen Christiane også håndtere sin rolle som arving; selv om hennes stand og rang gjorde det mulig å få ordnet opp på meget raskt vis, er det påfallende at hun – datter av en godseier, Eidsvoldsmann og Statsminister, hustru til en godseier, Eidsvoldsmann og Stattholder, likevel måtte ha en lagverge[xli], en ordning som først ble opphevet for gifte kvinner i 1888:

        «I Anledning af, at der meddeelt mig Kongelig naadigst Bevilling til med Børn og Børnebørn at sidde i uskiftet Boe efter min salig Mand Statholder Grev Wedel-Jarlsberg, og is sin Tid at skifte med Samfrænder, saa har jeg givet min Søn Premierlieutenant i Marinen Baron harald Wedel-Jarlsberg Fuldmagt til indtil Videre i ethvert forekommende Tilfælde at handle paa mine og Boets Vegne, hvilket herved bekjendtgjøres.
        Bogstad d. 11te September 1840.
K. C. A. Wedel-Jarlsberg,
                                                        fød Anker
                                                 Som Laugværge
H. Vogt».

I mellomtiden publiserte Morgenbladet[xlii] en mer eller mindre fullstendig nekrolog, der hans liv og virke ble skissert, og hans pris sunget – med samt bekymringer for at han skulle bli erstattet av en svensk stattholder.

Efter hans død ble det gjort mye av ham i avisene[xliii]:

          «I Anledning af Statholder Grev Wedel Jarlsbergs Død yttes i Sveriges Statstidning: «Hans Majestæt har ved dette Dødsfald tabt en af sine meest udmærkede Embedsmænd, som besad Kongens uindskrænkede Tillid og personlige Venskab. – For Norge bliver Grev Wedel-Jarlsbergs Tab i mange henseender høist føleligt; thi han var en mand med ualmindeligt Statsmandsblk, med udbredte Kundskaber og sjelden Arbeidsdygtighed udrustet Embedsmand; han var derhos sit Fædreland, dets Ære og Vel ligesaa oprigtig som levende hengiven. Disse udmærkede Egenskaber, i Forening med en resolveret, fast og ædel Karakteer, anvistge ham en vigtig Rolle i de Tildragelser, som Aar 1814 bestemte Norges Fremtid. Grev Wedel var allerede paa denne Tid Forenngens varme Talsmand, ligesom han siden, under alle Forholde, har viist sig at være en af dens trofasteste Tilhængere. Med Stolthed og Glæde saa Grev Wedel de skjønne Frugter, denne Forening allerede har frembragt, og hans ædle, for Konge og Fæderland glødende Sjel opfattede med Varme og Inderlighed enhver Anledning, som hans ophøide Plads i Samfundet gav ham, for at befæste det Venskab og den Tillid imellem begge de forenede Folk, der er uundgaaelig nødvendige for at betrygge Sveriges og Norges Selvstændighed, Frihed og Ære. Hans Excellences, ogsaa i Sverige, for sine udmærkede og elskværdige Egenskaber bekjendte Fru Grevinde, fød Anker, begræder nu, med 3 Sønner og 2 Datterbørn, Tabet af den ømmeste Mand og Fader. – I Anledning af ovenmeldte Dødsfald har Hs. Maj. Kongen i en naadig Skrivelse til Enkefrue Grevinde Wedel-Jarlsberg, Overhofmesterinde hos hds. Maj. Dronningen, behaget at tilkjendegive den oprigtige Deeltagelse, som deres Majestæter og den kongelige Familie føle for Grevindens store Tab».

Brevet[xliv] fra kongen lød slik:

                    «Fru Grevinde:
        Døden, som nylig har bortkaldt Grev Wedel-Jrlsberg, har berøvet Norge en talentfuld Borger, en oplyst Embedsmand og en Statsmand, hvis Tab Landet længe vil føle; den har berøvet Dem, Fru Grevinde, en øm Ægtefælle, som var Deres Støtte i Modgang, og der under stormfulde Dage som i rolige Tider stedse søgte at gjøre Dem lykkelig
        Forenet med Grev Wedel ved et Venskab, hvis Baand en fastere knyttedes ved vor fælles Kjærlighed til Norges Frihed, Uafhængighed, Hæder og Lykke maa det tillades mig at tolke Dem den dybe og levende Sorg, som jeg føler over Tabet af den gamle og trofaste Ven og af en Mand, som først Døden standsede paa den daadrige Bane, der var Fædrelandet og Unionen helliget. Jeg føler, Fru Grevinde, hvor svagt jeg formaaer at trøste Dem. Maatte de derfor blive det ved Deres egen Sjæls Styrke og ved en Christens Hengivenhed i Forsynets uforanderlige Villie; denne maae vi svage Dødelige underkaste os, og uden Frygt bør vi nærme os det Maal, som skal ende alle vore Sorger.
        Modtag, Fru Grevinde, Forsikringen om mit oprigtige Venskab og om den umærkede Høiagtelse, hvormed jeg forbliver
        Stockholm, d. 7de September 1840,
                                            Deres særdeles hengivne Ven
                                                    Carl Johan».

Karen Christianes mann ble bisatt med stor seremoni i Sem 3 november[xlv], og kisten satt i det grevelige gravkapell. En stor skare embedsmann var tilstede, for efter instruks fra kongen var de blitt gitt plass på et krigsskip som bragte kisten fra Christiania til, må man tro, Vallø.

Karen Christine Andrea døde på Bogstad 19 juni 1849. Barna rykket inn en annonse i Morgenbladet[xlvi] uken efter:

«Dødsfald.
        For fraværende Slægt og Venner bekjendtgjøres herved sørgeligst, at det den 19de dennes behagede Gud at kalde til sig vor inderlig elskede Moder, Enkegrevinde K. C. A. Wedel-Jarlsberg, fød Anker, i en Alder af 59 ½ Aar.
        Bogstad, den 26de Juni 1849.
Wedel-Jarlsberg. Harald Wedel-Jarlsberg.
Herman Wedel-Jarlsberg.
        De mange, som igaar ved sin Nærværelse beærede vor salig Moders Jordfæstelse paa Bogstad, modtage herved vor forbindtligste Tak.
        Bogstad, den 26de Juni 1849.
Wedel-Jarlsberg. Harald Wedel-Jarlsberg.
Herman Wedel-Jarlsberg”.

Og en tid efter det, ble et minnedikt offentligjort i Den Norske Rigstidende[xlvii]:

«Grevinde Karen Wedel-Jarlsberg.
_ _ _
De vandre bort i Frede, en efter Anden
De høie Skikkelser fra Norges Vaar,
De vandre bort med Mindets Glands om Panden,
Mens mørk, urolig, midt i Verdensbranden
Den yngre Slægt med Savn tilbage Staaer.
En Qvinde er det dennegang, der træder
Af Kredsen ud, som Landets Daab omstod –
En Qvinde for hvem hele Landet græder,
Som til sin Ynde føied Mandens Hæder
Og aldrig dog sin Qvindevei forlod.
Høit var hun stillet paa Samfunds Tinde
I Glands og Magt, udsat for Alles Blik –
Og dog hun kunde Alles Hjerter vinde,
Ja selv Minsundelsen ei kunde finde
I hendes Navn et Maal for sine Stik.
Ved Jarlsens, ved sin Ægteherres Side
Gik hun i Kampens Tid med sikkert Fjed,
Og styrked’ ham i mangen bitter Qvide,
Og baned’ Veien hans med Lader blide,
Og vandt ham Folket ved sin Kjærlighed.
Og da nu sluttet var den store Scene,
Og bleg hun sad ved Hans, ved Datters Grav –
Da sad hun der vel stille, mei ene;
Thi Alt hvad Haand og Hjerte kan forlene
Til Armods Trøst, hun vidt omkring sig gav.
Der er et Sted, et velkjendt Herresæde
Ved Søen lagt, i dunkle Skoves Skjød –
Der aabned hun saa tit sin Hal for Glæde,
Der var en Havn for dem, som maatte græde –
Der har hun levet, og der er hun død.
Nu kan hun ei sit Bogstad meer Beskytte, –
Mørk sidder Sorgens i dets gyldne Hal,
Den syge Fattigmand i nære Hytte
Forgjæves til de kjendte Trin maa lytte –
Hans ædle Frue meer ei komme skal.
Forgjæves smykker sig nu Parkens Gange
med Sommergrønt og tusind’ Blomsters Pragt –
For hende lyde ei des Fuglesange –
Men gjennem Skoven suser der en bange
En stille Hvisken om hvor hun er lagt.
Hun er ei her – men ofte vil hun svæve
Ove sin lund, og lytte til dens Savn, –
Og vel saamange som dens Blade have
Vil da Velsignelser sig sagte hæve
Mod Himlen op med Karen Wedels Navn.
Munch».

Karen Christianes siste hvilested ble ikke Bogstad, for i midten av juli kan man lese i Den Norske Rigstidende[xlviii] at «Den 28de f. M. blev det jordfæstede Lig af Grevinde Karen Wedel Jarlsberg, født Anker, bisat i Ligkjælderen paa Jarlsberg Herregaard».

[i] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1777-1809, s. 59
[ii] 1 Anna Elizabeth Cold
[iii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 118-119
[iv] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1757-1776, s. 79
[v] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 572-573
[vi] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 574-575
[viii] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1777-1809, s. 59
[ix] Folketelling 1801 for 0218aP Aker prestegjeld, https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058216006782
[x] SAO, Asker prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. I 3, 1767-1807, s. 256
[xi] SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0010: Ministerialbok nr. 10, 1786-1809, s. 422
[xiii] SAO, Asker prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. I 5, 1807-1813, s. 255
[xiv] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1777-1809, s. 164
[xv] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, G/Ga/L0002: Klokkerbok nr. 2, 1810-1814, s. 52-53
[xvi] SAO, Asker prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. I 5, 1807-1813, s. 26
[xvii] Fuldmagter og Adresser, overantvordede Norges Regent, Hans Kongelige Høihed Prinds Christian Frederik, fra det Norske Folks Deputerede ved Rigsforsamlingen i Eidsvold, den 10. april 1814. H. 2, Christiania:Trykt hos C. Grøndahl, 1814, p 26, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009062913001
[xviii] Fuldmagter og Adresser, overantvordede Norges Regent, Hans Kongelige Høihed Prinds Christian Frederik, fra det Norske Folks Deputerede ved Rigsforsamlingen i Eidsvold, den 10. april 1814. H. 2, Christiania:Trykt hos C. Grøndahl, 1814, pp 18-19, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009062913001
[xx] Wergeland, Henrik, Norges Konstitutions Historie. Af Henrik Wergeland. 2 : Andet Hefte, Guldberg & Dzwonkowskis Forlag, p 28, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041724009
[xxi] SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0011: Ministerialbok nr. 11, 1810-1819, s. 55
[xxii] SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0011: Ministerialbok nr. 11, 1810-1819, s. 289
[xxiv] SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0011: Ministerialbok nr. 11, 1810-1819, s. 108
[xxv] SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0012: Ministerialbok nr. 12, 1819-1828, s. 590-591
[xxvii] SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0012: Ministerialbok nr. 12, 1819-1828, s. 638-639
[xxxviii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0024: Ministerialbok nr. 24, 1833-1846, s. 463-464