Ellen Marie ble døpt[i] i Sem Kirke i Vestfold 12 november 1775. Da var fadrene Ædel Andersdatter Fadum; Sybille Christensdatter; Ole Jacobsen Tufte; Christopher Christensen Fadum; og Knud Christendaatter [sic] Sværstad [?].
Foreldrene var Hans Jensen Bræche og Johanne Pedersdatter Ouen – de hadde giftet[ii] seg 10 oktober 1774 – ikke i kirken, men hjemme i huset, efter «Kongens allernaadigst Bevilling». Hans var Corporal og en av kausjonistene var også militær, Hr Lieutenant Svend Ager, mens den andre nok var Johannes far, Peder Pedersen Ouen.
Faren gjorde ikke noen lysende militær karriere, men tilstrekkelig til å bli nevnt av Ovenstad[iii]:
Med andre ord: Ellen Marias far var av en bedrestilt familie, og på tross av navnet på institusjonen han fikk pensjon fra – kvesthuskassen – er det ikke sikkert han var blitt alvorlig skadet underveis.
I 1801[iv] finner man ham som avskjediget løytnant, sammen med sin tredje kone, Elen Hansdatter, og barna Jens (23); Hans Jacob (12); og Johanne Andrea (10). Samt tjenestefolk: Anne Olsdaatter (23) og Ellen Mathisdaatter (27). I tillegg fant man på Brekke Informatoren – læreren – Marcus Møller (60) som leieboer, og flere husmenner og inderster med familier.
Ellen Maria var første barn, og ble fulgt av Jens som ble døpt[v], også han i Sem Kirke, 2 mars 1777. Denne gangen var fadrene Idran Jensaatter; Jomfr. Karen Maria Guttormsdatter; Ole Jacobsen Tufte; Hans Jørgensen Gulli; og Christopher Christensen Fadum.
Ellen Marias lillesøster Johanne Magrethe kom til verden halvannet år efter Jens og ble døpt[vi] 1 november 1778. Denne gangen var fadrene Elen Jacobsdatter Egeberg; Edel Andersdatter Fadum; Ole Jacobsen Tufte; Anders Christophersen Sem; og Knud Christensen Sverstad.
Knappe to år senere ble det en lillebror, Johannes. Han ble døpt[vii] 3 desember 1780 og denne gangen var fadrene Ingebor Svendsdatter Fossan; Maren Maria Fylpaa; Lars Egeberg; Christopher Fadom; og Knud Sverstad.
På et eller annet tidspunkt mellom denne dagen og 2 desember 1783 døde Ellen Marias mor: på den siste datoen giftet faren seg på nytt – men morens begravelse er ikke funnet.
Farens nye kone, Ellen Maries stemor, var enken Anne Christophersdatter Gulli. Som kausjonister hadde de S. T. Hr. Obrist-Lieut. v. Rye og S. T. Hr. Capitain v. Ager. Vielsen fant sted 2 desember 1783. Også denne gangen foregikk det, efter kongelig bevilling, hjemme i huset.
Det ble visst ikke noen barn av dette ekteskapet, og Anne døde bare 34 år gammel: hun ble begravet[viii] 23 desember 1783.
Det gikk fire år før faren giftet seg for tredje gang. Denne gangen var bruden Elen Hansdatter – «visstnok fra Østfold» sier bygdeboken[ix], som også forteller om to barn: Hans Jacob (1788) og Johanne Andrea (1790). Vielsen er ikke funnet.
Ei heller Hans Jacobs dåp – som sies[x] å ha funnet sted i Sem 1 desember 1788, mens Johanne Andrea er enda mindre dokumentert.
Ellen Marias konfirmasjon er ikke dokumenteret, heller – men den har nok funnet sted, for egentlig skulle hun ikke kunne gifte seg uten det, og den fant vel sted rundt 1790, eller så, da hun var femten.
Ellen Maria giftet seg visstnok[xi] i 1794, i Sem: tidspunktet gir mening, for samme år var brudgommen, Ole Rasmussen Apeness, blitt utnevnt til lensmann i Borre. Vielsen er ikke funnet.
Ole Rasmussen er det fortalt litt om i et verk[xii] om Slekter i Vestfold
Og videre samme sted:
Paret bosatte seg på Apenes i Borre, og der kom første barn til verden året efter bryllupet. Johanna Mathea så dagens lys på Apildsnæs 9 september 1795 og ble døpt[xv] i Borre Kirke 9 oktober samme år. Da fikk hun fadrene Madame Ingebor M: Endresen; Maria Hansdatter Wold; Christen Olsen; jens Hansen; og Erik Christensen.
Tre år senere ble det en gutt da Rasmus ble født på Apildnæs. Da han ble døpt[xvi] 5 august 1798 var fadrene Maren Hansdatter; Elen M: Olsdatter; Christopher Hansen; Augrim Halvorsen; og Jacob Larsen.
Dernest ble det en pike igjen: Else Maria kom til verden utpå året 1800 og ble døpt[xvii] 12 novemer det året. For henne ble fadrene Karen Frisch; Elen Braarød; Jens Wold; Jens Brekke; og Christopher Gullie.
I 1801[xviii] finner man Ellen Maria og familien hjemme på Apildnæs i Borre. Folketellingen noterer seg at de bege var gift for første gang, og beskriver Ole som «Gaardebeboer og lehnsmand». Barna Johanne (6); Rasmus (3); og Else (1) var, som man kunne vente, hjemme. Sammen med dem bodde «Mandens søster», Karen Rasmusdatter – hun var 51, enke og «Haver ophold hos sin broder». Til å hjelpe seg på gården og i huset hadde de tjenestekarlen Gunner Christophersen (53); tjenestepigen Anne Olsdatter (18); og Barnepigen Anne Larsdatter (15).
To år efter folketellingen fikk Ellen Maria en sønn igjen: Hans kom til verden om høsten og ble døpt[xix] 3 oktober 1803. Denne gangen var fadrene Elen Olsdatter; Helene Olsdatter; Baltzer Sjøstad; Jens Olsen; og Jens Hansen.
Og, påny, en pike: det var regelmessighet i denne familien. Helene Lovise så dagens lys 31 mars 1806 og ble døpt[xx] 3 april det året. For Helene valgte foreldrene som fadre Maria Hansdatter; Johanne Andrea Hansdatter; Ole Heljesen; Baltzer Andersen; og Albert Johannessen.
Elen Olea ble født et godt stykke ut på høsten 1808 og døpt[xxi] 11 desember det året. Dette pikebarnet fikk fadrene Maria Hansdatter; Johanne Hansdatter; Ole Heljesen; Erik Christensen; og Hans Jacob Hansen.
Elen Olea fikk ikke leve opp: hun døde 10 måneder gammel og ble begravet[xxii] 5 oktober 1809.
Knapt et år senere, kom nok en pike til verden og hun fikk, som skikken ofte var, navn efter sin avdøde søster – Elen Olea – da hun ble døpt 2 september det året. Denne gangen ble fadrene Ingebor Olsdatter; Johanne Hansdatter; Jens Hansen; Erik Christensen; og Helje Olsen.
Tre år senere mistet Ellen Maria og Ole et barn til, det var annen gang. Eldstegutten Rasmus ble bare 15 år gammel Han ble begravet[xxiii] 3 september 1813.
På denne tiden begynte 1814 å nærme seg – året som skulle bety så mye for Norge. Det ble Kielerfred i januar, Danmark avstod Norge, kongen frasa seg arveretten, for seg og sine efterkommere, Christian Frederik begynte sitt forsøk på å få Norges trone, og ble overtalt av stormenn fra riket, på et møte i februar, til å søke en politisk vei heller enn å påberope seg arveretten – og som resultat av det, et åpent brev til folket med oppfordring om å utse representanter til en forsamling som skulle møtes på Eidsvold 10 april og gi Norge en ny styreform.
På landet skulle man i hvert prestegjeld utpeke valgmenn som, derefter, skulle møtes amt for amt og velge representanter til riksforsamlingen – en ordning ikke ulik den som brukes ved amerikanske presidentvalg.
I Borre hovedkirke samlet seg de stemmeberettigede fra Borre og Nykirke sogn i hovedkirken i Borre allerede 4 mars, og kom frem til at de ønsket[xxiv] Sognepræsten F. Wettergreen og Forligelses-Commissair Ole Apenæs som valgmenn.
Ti dager senere møttes valgmennene fra hel Grevskapet på Tinggården Rostad i Vaale Sogn, og efter diskusjon om de forhold som forelå, ble det holdt avstemning, som resulterte i valg[xxv] av Johan Caspar Herman, Greve av Wedel Jarlsberg; Gustav Peter Blom, Sorenskriver i Jarlsberg Grevskabs Nordre District; samt Ole Rasmussen Apenæs, Forligelses-Commissair og Gaardmand i Borre Præstegjeld.
Fra Våle til Borre er det ikke mer en rundt halvannen mil, eller litt mer: Ole Apenæs var nok hjemme samme kvelden eller, senest, neste dag. Og fra Borre til Eidsvold er det kanskje femten mil – så selv om det var langsomt å reise på den tiden, var det ikke noe behov for å reise hjemmefra før – tidligst – et par dager før Riksforsamlingen skulle åpne. Så Ellen Marie og barna beholdt vel mannen hjemme til langfredag dette året, eller der omkring.
Under forhandlingene på Eidsvold ble ikke Ole Rasmussen Apenes noen fremtredende figur – han var vel som bønder flest, uvant med formen, og usikker på sin stand: når man hadde Wedel Jarlsberg som med-representant fra Jarlsberg Grevskap var det kanskje heller ikke helt enkelt å profilere seg. Han stemte med Wedel, om det var ut fra overbevisning eller av andre grunner er ikke kjent: men det var tross alt mange av alle stender som delte det synspunktet.
Den siste sesjonen på Eidsvold ble holdt 20 mai, og så var han fri til å reise hjem – så han var vel hjemme hos Ellen Maria godt før juni måned begynte.
Og med det fortsatte livet i en kjent rytme, bestemt av årstider og vær: som kvinner fleste brukte vel Ellen Marie tiden mye på barn, hus, dyr, have, menighet – de var tross alt haugianere – familie, slekt, og venner: slikt som ikke setter spor efter seg i dokumenter.
Ellen Marie skulle ikke få noe langt liv, selv efter tidens mål. Hun døde 43 år gammel 29 juni 1818 og ble begravet[xxvi] 4 juli.