Synneve ble døpt[i] i Ørskog kirke 6 søndag efter trefoldighet, 26 juli, 1767. Fadrene var Halvor Hatlen; Ole Gedschemo; Marte Solied; Sylvie Gedschemo; og Synneve Gedschemo.
Faren het Ole Jacobsen Gedschemoe, han kan vel ha vært den som nevnes i ættehistorien for Ørskog, og som skal ha vært gift med Karen Olsdatter, kanskje Sollid[ii]. De hadde giftet[iii] seg «Die Visit Mariæ» – Marimesse om våren, 25 mars[iv] – 1763.
Ættehistorien nevner ett annet barn – Synnøves lillebror Ole. Han ble døpt[v] 22 april 1770, og denne gangen var fadrene Ingebrigt Gedschemoe; Lars Gedschemoe; Lars Olsen Frostad; Guri Gjedschemoe; og Ingele Vibu [?].
Det kan ha vært flere barn, men disse er ikke kjent.
Synnøve giftet seg da hun var omkring 21 år gammel. Hennes tilkommende var Elling Olsen Walbøen. De ble viet[vi] i Ørskog kirke 18 januar 1789. Han var først og fremst gårdbruker, men også byggmester og forlikskommisær.
Første barn ble født samme år, utpå høsten. Canute ble døpt[vii] 1 november. Fadrene var Corp. Hans Walbøen; Ole Jac. Gedscheng; Guri Nestewald; Marte Walbøen; og Birgite Walbøen.
Canute døde antagelig som liten, for et annet barn fikk samme navn fire år senere. I mellomtiden var det Carolus’ tur. Han så dagens lys vinteren 1791/92 og ble døpt[viii] 21 januar 1792. Fadrene ble Ole Øvervald; Niels Krogen; Ole Olsen Gedschemoe; Madme P: S: Astrup; Marthe Øvervald; og Synneve Hatlen.
Året efter sies[ix] en ny Kanutte å ha blitt født, men dåpen er ikke funnet.
To år senere ble det en gutt da Jacob Olaus kom til verden på senvinteren og ble hjemmedøpt av Ole Jacobsen Gidscemoe. Dåpen[x] ble bekreftet i kirken palmesøndag, 29 mars, 1795. Som fadre fikk han Ole [NN] Gidschemoe; Ole Am: Nedre Vald; Halven Hatlen; Synneve Olsdatter Søholt; Marte Sørensdatter Ramstad; og Randej Pedersdatter Baarsgiore.
Likeledes er Olave Kari godt dokumentert. Hun ble døpt[xi] 17 juli 1796. Fadrene var Ole Pedersen Gedschemoe; Jon Pedersen Lande; Ole Olsen Gedschemoe; Anne Larsdatter Amdam; Sigrid Amdam; og Synneve Clemetsdatter Walbøe.
Tre år senere fikk Synnøve en gutt igjen. Hans Martinus ble døpt[xii] 3 april 1799 og fikk da fadrene Peter Olaus Strømme; Thore Rasmussen Walbøe; Størker Størkersen Ø. Ørskog; Guri Nedrevald; og Anne Gurine Larsdatter Amdam.
I 1801[xiii] finner man Synnøve – Sønneve – sammen med mannen på Vold Øvre i Ørskog. De har tre barn: Carolus (8); Olave (4); og Hans Martinus (1). Både Kanutte den annen og Jacob Olaus var nok døde, selv om det ikke er funnet noen begravelser. Elling er beskrevet som «Bonde og gaardbeboer samt forligelses kommissionair» og de har det vel så noenlunde, rent økonomisk: husstanden teller tre tjenestefolk. Olave Jonsdatter Waxvig er riktignok bare 14 og sikkert ikke kostbar, Ole Olsen Gedskemo – gjetningsvis Synnøves yngre bror – er både «Tiener» og «Ugift Soldat», og den tredje, 21 år gamle Anne Pedersdatter, den som kanskje var hyret inn for penger. Ellers bor, sammen med dem, «Husbondens Fader», 77 år gamle Ole Pedersen, som er enkemann og «Nyder kaar af gaarden».
Moren bodde fremdeles på Gedskemoe[xiv], der gården var overtatt av Oles enke, Birgte Pedersdatter, som hadde giftet seg på nytt med den 14 år yngre Ole Pedersen.
Mot slutten av samme år ble det igjen en familieforøkelse. Gunder Olaus ble døpt[xv] første søndag i advent – 29 november[xvi] – 1801. Fadrene hans ble Peder Jacobsen Nedrevold; Kolben Jørgensen Lande; Rasmus Knudsen Flaaan; Ragnild Pedersdatter Lande; Birgte Pedersdatter Nielsdatter Nedrevold; og Marthe Knudsdatter Svindseth.
Hennige Marthe, nest siste barn, ble døpt[xvii] 19 mai 1803. Hun fikk fadrene Andreas Hatlen; Ole Nedrevold; Ole Nedrelande; Madame Meklenborg; og Madsia Eggen.
Og til slutt, er det sagt[xviii], Kanutte. Men heller ikke denne gang er det lykkes å finne en dåp for henne.
Synnøve var nå snart i slutten av tredve-årene, og brukte vel mesteparten av kreftene på barn, gård, dyr og slekt – slik kvinner gjorde. Mannen drev jorden, og bygget for andre, blant annet Leikong kirke, som opprinnelig ble satt opp på Sjøholt – når han da ikke var forlikskommisær.
Efter hver opprant 1814 med Kielerfred og Notabelmøte, brev fra Christian Frederik til folket, og valg av representanter til en forsamling som skulle møtes på Eidsvold 10 april, og gi Norge en ny styreform.
Hvert sogn skulle utpeke valgmenn som skulle møtes på amtsnivå. I Ørskog møttes de stemmeberettigede på Ørskogs Prestegård 25 mars 1814. Der valgte[xix] de, enstemmig, Sognepresten, Joachim Frederik Kjelstrup; og Elling Olsen Lande.
Valgmennene fra hele Romsdals Amt møttes i Molde 30 mars 1814. I skrivelsen[xx] til Christian Frederik, efter møtet, gjorde de det helt klart hvor de stod: «Saasnart Norges Afstaaelse til Sverrigs Konge ved den i Kiel den 14de Januar sidstleden imellem Danmark og Sverrig afsluttede Freds-Tractat var bleven bekjendt i Romsdals Amt, gjenlød her overalt: nei, Svenske ville vi ikke blive; imod fremmed Vold vilde vi vide at forsvare os».
På samme møte stemte man over hvem som skulle representere amtet på Eidsvold, og landet i første omgang på Amtmannen, Ridder Krog; og Prosten, Ridder Baade.
Prosten var ikke ivrig efter å reise og: «… erklærede, formedelst høi Alderdom ikke at kunde mottage Valget» og ble forsøkt erstattet av Prost Finkelhagen som også unnskyldte seg, og til slutt ble erstattet med Prost Stub.
Tredjemann av representantene ble Bonden Elling Olsen Valbøe, og om ham var det visst ingen ytterligere diskusjon.
Fra Ørskog til Molde var det nok en dags reise hver vei – man hadde en sjøstrekning på 10 kilometer underveis – og om Elling kom hjem fra Molde før han reiste til Eidsvold er ukjent. Og fra Molde til Eidsvold var det nok en fire-fem dager, så om man skulle være frem senest 9 om kvelden hadde han nok bare tiden av veien.
«På riksforsamlingen engasjerte han seg først og fremst i bøndenes hjertesaker. Sammen med fem andre bønder la han blant annet frem forslag om å selge kirkegodset og bruke pengene som grunnkapital for en norsk sentralbank. Den samme gruppen bønder stod også bak et forslag om å gjeninnføre og grunnlovsfeste odelsretten. I selvstendighetsspørsmålet fulgte Walbøe presten Jens Stub og stemte med unionspartiet[xxi]».
Riksforsamlingen hold sitt siste møte 20 mai, og så var Elling fri til å reise hjem igjen – han kan vel ha vært sammen med Synnøve rundt månedsskiftet eller så. Senere samme år ble han valgt[xxii] til det overordentlige Storting som annen representant for Romsdal, og som varamann til det første ordentlige Storting, i 1815/1816.
Hjemme på gården, altså Lande, gikk livet videre, i noen år. Og så døde Synnøve, 53 år gammel. Det skjedde 8 august. Hun ble begravet[xxiii] 11 samme måned.