Elisabeth Marie ble født i København ved juletider 1770, og døpt[i] i Garnisons Kirke 29 samme måned – i en tysk-talende seremoni. Som fadre hadde hun Christian Frid. Schultz; Nicolay [NN]; [NN] Gregor: Lund; Msr Kattell[NN]; Jfr: Marg: Elis. Knudsdatter.
Foreldrene var Justitzrath Casper Schiwe og Anna Catharina Schwartz – hvornår de hadde giftet seg er ikke slått fast. Men det var nok før 1765, for det året fikk de, visstnok, døpt en datter.
Maria Jacobina skal ha kommet til verden våren 1765 og blitt døpt[ii] 15 april det året. Else Maria to år senere, med dåp[iii] 15 juni 1767. Disse opplysningene er antagelig riktige, men ikke verifisert.
Om disse to pikene levet opp er usikkert. En deltager i et online-forum om Elisabeth Marie nevner en notis[iv] is «Oeders Efterretninger» fra 1771, der faren hennes er beskrevet som enkemann, med ett barn, og bosatt i Strand Kvarter i København. Med andre ord, Elisabeth Maries mor var antagelig død på denne tiden.
En folketelling en del år senere, i 1787[v], viser Elisabeth Marie som 17-åring hos sin far, «Etats Raad og Bogholder ved det Kongl.Generalitets og Commissariats Collegio» Casper Schive i Øster Kvarter i Holmens område 401. Selv er hun «Datter avlet i Ægteskab, som har været det eeneste» – og hun «Nyder Undevisning i adskilligt». De har det så noenlunde økonomisk – faren holder seg med to tjenende ånder: Anne Maria som «fører Huusholdning» og 30 år gamle Birthe Maria som «Forretter Kiøkken Arbeide».
Tre år senere giftet Elisabeth Marie seg. Hennes tilkommende var Jens Schouw Fabricius, en 13 år eldre nordmann – fra Larvik, av alle steder. Han var på denne tiden Capitain Lieutenant i Søe-Etaten. De hadde bevilling til å bli viet – av prosten selv – hjemme. Som forberedelse til bryllupet hadde Jens betalt inn i enkekassen 25 september. Som forlovere hadde de «Fabricius» og hennes far, «Etats-Radd» C. Schive. Vielsen[vi] fant sted i Holmens Kirke 4 oktober 1790.
Dansk Biografisk Leksikon[vii] har en del å fortelle om Elisabeths nye ektemann, og hans liv før og de første delene av samlivet: hun fikk være mye alene.
Året efter bryllupet fikk Elisabeths mann en stilling i Norge – han ble stasjonert i Stavern, like ved fødebyen Larvik – man kunne komme dit på mindre enn en time med hest og vogn. Og der bodde de da de fikk sitt førte barn henimot slutten av 1791: Caspar Laurentius ble hjemmedøpt 27 desember 1791. Dåpen[viii] ble bekreftet i kirken 18 februar 1792. Da var fadrene Frue Lovise Fabricius; Jomfrue Magrethe Lembach; Hr Commandeur Zimmer; Obriste Lieutenant Schleppegrel; Cancellie-Raad Swingel; Rasmus Linaae; Hr. Capt. Stillau; og Samuel Lembach.
Femten måneder senere fikk Elisabeth og mannen døpt en sønn til, Frederik Ludvig. Han kom til verden 8 april 1793 og hjemmedøpt 14 samme måned. Denne dåpen[ix] ble stadfestet i kirken 31 mai samme år. Frederik fikk fadrene Frue Obristinde Schleppegrel; Jomfrue Sidsel Holmer; Hr Obriste Schleppegrel; Hr Cadet Zimmer; Hr Doctor Deitman; Hr Secretair Anders Strøm; og Hr [NN] Falch.
Den første datteren, Anne Sophie, kom til verden i København – efter sigende[x] 8 august 1794, men dåpen er ikke funnet. Heller ikke neste barns dåp er identifisert – den foregikk også i København: Jacob Schiwe ble født i 1800, efter sigende[xi] 9 juni det året.
Begge disse barnas eksistens blir bekreftet i folketellingen i Danmark i 1801[xii], der man finner Elisabeth Marie og familien i Sankt Annæ Øster Kvarter, med alle barna i god behold. I tillegg til familien er der to tjenestepiker: Birthe Larsdatter (28) og Gertrud Severine Marie Borck (19). En person hvis status er mindre klar, men som kanskje var en leieboer, eller likesågjerne en av Jens’ oppassere, var Carl Andreas Seyfart: en ugift kar på 29 år, og beskrevet som «Lieutn. D.Livr.»
Så ble altså Elisabeths mann kommandør på Frederiksværn, og de kom vel dit et stykke utpå året, for de er ikke å se i den norske folketellingen av 1801.
Vel fremme i Norge – om da ikke Elisabeth ble igjen i Kjøbenhavn en tid – og senhøstes i 1801 fikk hun datteren Maren Elisabeth Marie som ble født 16 oktober. Hun ble hjemmedøpt 11 november. Dåpen[xiii] ble bekreftet i kirken 3 mars 1802. Da var fadrene Frue Kancellieraadinde Bing; Jomfr: Louise Fabricius; Gen: Maior Otto de Schleppegrell; Søe Capt. Sylling; og Lieut: Walleur.
Siste barn skulle bli en gutt, Karenus Fredrik – han meldte sin ankomst 1 mars 1806. Han ble døpt[xiv] 13 april samme år, og fikk fadrene Frue Breuneck; Frøken Schleppegrell; Capitaine Breuneck; Hr Pastor Herlofsen; Ingenieur Lieutenant Jedde [?]; Hr Lieut: Walder af Søe Etaten; Hr Forvalter Hodorff; og Casper Laurentius Fabricius.
Efter hvert som Danmark-Norge ble mer og mer dratt inn i Napoleons-krigene på fransk side og mot England ble vel Elisabeths mann mer og mer opptatt:
«I 1807 efter Flaadens Udlevering indsattes der i Norge under Regenten Prins Christian Augusts Forsæde en Defensionskommission, bestaaend af Kommandør Sneedorff og F., der fik det besværlige Hverv at ordne Søforsvaret. Denne Kommission afløstes senere af Kommandør Lor. Fisker; men F.s Fædrelandskjærlighed, Humanitet og Dygtighed bidroge dog væsentlig til, at Arbejdet fik saa god Fremgang, som Tilfældet var: frivillige Bidrag strømmede ind, hvorved man baade blev sat i Stand til at rejse et nogenlunde kraftig Kanonbaadsforsvar og til at udruste samt proviantere det[xv]».
Om mannen var opptatt med sitt, så hadde de det så noenlunde, rent finansielt: det var rom for et bidrag på hundre riksdalere da det i 1811 ble samlet inn penger til et norsk universitet[xvi]. Til sammenligning bidro sognepresten i Sandeherre – på denne tiden Andreas Schrøeter – med 200, men ville betale i to avdrag.
En sorg rammet Elisabeth og familien i 1812: da døde Anne Sophie, efter sigende[xvii] i København, 1 september det året. Begravelsen er ikke funnet.
Halvannet år efter dette opprant 1814, det ble Kielertraktat, det var Notabelmøte på Eidsvold, og Christian Frederik skrev et åpent brev til det norske folk, der han ba om at det skulle velges utsendinger til en riksforsamling som skulle møtes på Eidsvold 10 april og der gi Norge en ny grunnlov. Valgene skulle foregå i to omganger: først i sogn og individuelle militære avdelinger, dernest på amts- og divisjonsnivå.
De ulike avdelinger og skip i Søe-Defensionen møttes snart efter og de valgmenn de utpekte – for i Frederiksværn var det nettopp Elisabeths mann som ble utsett – møttes med sine kolleger i Frederiksværn 3 april 1814, og valgte[xviii] fire menn til å representere våpen-grenene: Commandeur og Ridder Fabricius; Lieutenant Konow av Briggen Lolland; Under-Officier Peter Jonsen fra Christiansands Verft; og Matros Even Thorsen på Briggen Kiel.
Avstanden fra Stavern til Eidsvold var omkring den samme som den er i dag: veien følger i hovedsak samme rute. Langs landeveien er det rundt 200 kilometer, og dermed var det kanskje gjørlig å komme frem på en dag – men det er vel rimeligere å anta at det tok to eller tre – og at Elisabeth dermed sa farvel til Jens omkring 6-7-8 april 1814: mellom skjærtorsdag eller langfredag[xix] kan være en rimelig gjetning.
Jens Fabricius gjorde ikke noen markant figur under forhandlingene, men han gjorde kanskje et visst inntrykk i mer personlige situasjoner, og det er kanskje det som gjorde at han ble utnevnt – under møtet – av Wergelands[xx] karakteristikk av Elisabeths mann var knapp: «Sindig. Moderat» – og det kunne vel sikkert være en velsignelse på hjemmefronten, og.
Likevel: han må ha vært respektert, for på et tidspunkt ble han valgt til forsamlingens president, riktignok for en uke da ingen møter ble holdt, og mens møtet var pågående utpekte[xxi] Christian Frederik ham til «Chef for Søekrigskommissariatet», en stilling han skulle fortsette i efter at unionen med Sverige var et faktum, men tittel av «Chef for Søkrigskollegiet».
Mest kjent, i eftertiden, er derimot Jens Fabricius for å ha fått forsamlingen til å avlegge eden «Enige og Troe, indtil Dovre Faller», efter å ha foreslått dette i sin avslutningstale.
Med nye oppgaver falt det vel naturlig at Elisabeths mann tilbragte mer tid i Christiania, og kanskje flyttet de dit. Men i juni 1815 var hun fremdeles i Frederiksværn, der hun var fadder[xxii] for en yngre løytnants datter.
Imidlertid kjøpte mannen hennes et hus i Porsgrunn, det har i moderne tid adressen Storgaten 218[xxiii], der han skulle ha tilhold resten av livet. Han var aktiv i Selskapet til Norges Vel, som ga støtet til Selskabet til Porsgrunds og Osebakkens Vel, og som fikk sine første kvinnelige medlemmer i 1832, deriblant[xxiv] Elisabeth. Andre kvinnelige medlemmer – og antagelig del av Elisabeths omgangskrets – var Karen Bruun, Jomfru Amborline – egentlig Ambor Nicoline – Aall; og jomfru Anna Margrethe Gyldenpalm.
De neste årene dukker ikke Elisabeth opp i kildene, men mannen er ofte fadder i Christiania i 1820-årene. Hva som er knyttet til hvilket er vanskelig å slå fast, men hennes økende fravær fra kildene kan kanskje knyttet til en notis i Dansk Biografisk Leksikon[xxv], der det fortelles: «Hun blev efterhaanden sindssvag og døde pludselig».
Selve begravelsen er ikke funnet, men dødsfallet ble notert i avisen: «Admiralinde Marie Elisabeth Fabricius, 65 Aar, den 29de September i Porsgrund[xxvi]».