Else ble døpt[i] i Flosta Kirke, rundt 15 kilometer sydvest for Tvedestrand, 22 august 1779. Fadrene hennes var Chirsten [NN]; Kirsten Taraldsdatter [?]; Maren Torbjørnd. [NN]; Else Marie [NN]; Ole Olsen Watnebo; og Even Christensen [NN].
Foreldrene var Hans Pedersen Watnebo og Ingeborg Olsdatter – hvornår de hadde giftet seg og hvilke andre barn de hadde er ikke slått fast, men det var antagelig før 1766, for da fikk de sønnen Peder.
Peder kom til verden senvinteren 1766 og ble døpt[ii] 23 mars. Som fadre fikk han Eric Skiævestads Kone Magnild [?]; Ragnild Larsdatter Flogs [?]; Christen Haraldsen Watnebo; Søren [NN] Speilberg; og Valentin Først fra Risøer.
Peder fikk ikke leve opp: han døde samme år. Datoen er ikke notert – men hans var den fjerde begravelsen[iii] det året, og syv fulgte – så han kan ikke ha vært store knøttet.
Året efter ble det påny en gutt, og ikke unaturlig fikk han samme navn: Peder. Han ble døpt[iv] 6 september 1767, og denne gangen var fadrene Peder Olsen: Christen Smed; Kirsti Karen Skona; [NN] Jensdatter Watnebo; Gunvor Salvesdatter; og [NN] Knudsdatter [?].
Dernest ble det en pike. Ingeborg så dagens lys senvinteren 1770 og ble døpt[v] 31 mars det året. For henne ble fadrene Enken Asbor Haugstad; Marte Kundsdatter [?] Boraas; Erik Olsen Skeivestad; Kristen [NN] Boraas; og Christopher Christensen Boraas.
Niels ble født mer enn tre år senere, og ble døpt[vi] 3 juli 1773. For ham valgte foreldrene fadrene Christen Boraas’ Siri; Else Enersdatter [NN]; Knud Hales [?] Gertha; Torben Olsen Wantebo; og Niels Nielsen Boraas.
Og altså Else selv: det kan ha vært flere barn, men de er ikke sett i kildene, så langt.
Else ble konfirmert[vii] av sognepresten Dom. Lætare – Midfastesøndag, 15 mars dette året[viii] – i 1795. Hun er ført opp som den andre av tolv piker – medregnet guttene var de 21 ungdommer som stod for presten denne våren.
Dermed forsvinner Else fra synsfeltet i flere år: det kan vel ha hatt noe med at moren, Ingeborg, døde, 62 år gammel, henimot slutten av året, og ble begravet[ix] 1 januar 1796. Kanskje hadde det noe med det å gjøre at Elses søster Ingeborg også var død, bare 26 år gammel, noen uker i forveien – hun ble begravet[x] 21 oktober 1795.
Elses far, Hans Pedersen Wathneboe, døde noen år senere, 69 år gammel. Han ble begravet[xi] 4 september 1799.
Av en eller annen grunn er det ikke lykkes å finne Else i folketellingen for 1801, og neste gang hun kommer til syne er i forbindelse med at hun gifter seg. Hennes tilkommende var Peder Arentsen Aabelvigen fra Tromø Sogn. Som forlovere hadde de Anders Tergelsen og Vrol Boraas. Vielsen[xii] fant sted 2 søndag efter påske – 19 april[xiii] – 1801.
Paret bosatte seg på Watnebo. Første barn var datteren Ingeborg som ble døpt[xiv] 2 mars 1802. Som fadre fikk hun Wrol Christensens Kone Gunild Biørnsdatter; Ingeborg Susane Gundersdatter; Poul Torbiørnsen; Torbiørn Gundersen; og Tengel Arnsen.
Neste barn ble født på vårparten i 1804. Mette ble døpt 15 april det året, og fikk fadrene Ole Johannesens Kone Helje Arntsdatter; Mette Arntsdatter; Ole Johannesen; Ole Knudsen; og Tengel Arnesen.
Anne Pernille kom til verden knapt halvannet år senere, og ble døpt[xv] 31 august 1806. Fadrene hennes ble Gunder Mortensens Kone Maren Torbiørnsdatter; Maren Nielsdatter; Even Christensen; Ole Halvorsen; og Ole Olsen.
På denne tiden var Napoleons-krigene i full gang, Danmark og Storbritannia hadde allerede utkjempet slag i 1801, og britene tvang dobbelt-monarkiet til å utlevere sin flåte i 1807. Med det var Norge – som del av Danmark – i krig, og en mengde norske sjøfolk endte opp som engelske krigsfanger.
Det sies at Elses mann var en av disse, og at han døde i fangenskap – men han er ikke synlig i Digitalarkivets database[xvi] over norske fanger i «prisonen» – uten at det betyr så mye. Men det kan godt stemme, for efter hvert giftet Else seg pånytt, og det kunne hun ikke gjort uten at kirken var overbevist om at hun faktisk var blitt enke.
Den mannen hun skulle komme til å gifte seg med var Even Thorsen, han var fra et sted nær Arendal, og sjømann – og selv prisonfange – efter sigende[xvii]. Hvornår de to møttes vites ikke, men i 1812 dro det seg til bryllup. Det ble lyst for dem i Flosta kirke 5 desember – som forlovere hadde de Niels Rejersen og Saxe Christensen Watneboe. Vielsen[xviii] fant sted 28 desember 1812.
Disse to bosatte seg på hennes gård, og der bodde de da de fikk sitt første barn, Ingeborg Marthine. Siden Else hadde fått en datter med dette navnet tidligere kan kanskje den første piken være død – men noen begravelse er ikke funnet. Ingeborg Marthine ble døpt[xix] 26 september 1813. Fadrene var Matros John Thorsens Kone Astri Jensdatter; Pigen Aase Arndtsdatter; Matros John Thorsen; og Smed Thor Salvesen – alle fra Aabelvigen på Tromø; samt Ungkarl Voluntør Niels Christen Nielsen Watneboe. Det er notert at Ingeborg var foreldrenes første barn.
På denne tiden begynte man å nærme seg 1814, Kielerfred, notabelmøte på Eidsvold, og Christian Fredriks åpne brev til det norske folk – der han ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi landet en ny forfatning.
Både sivile og militære valgte: det tok tid, for de befant seg på flere steder og en rekke skip. Det var verftet i Frederiksværn, og mannskapene på basen der, der verftet i Christiansand – og folkene der; og offiserer og mannskaper på briggene Lolland; Alsen; Langeland; Seagull, Alart; og Kiel – der Even Thorsen tjente som matros. Hver enhet valgte sinn valgmann, og disse møttes[xx] i Frederiksværn 3 april 1814 for å utse Søe-Defensionens representanter i riksforsamlingen. De som fikk flest stemmer, og dermed ble valgt var Commandeur og Ridder Fabricius (Frederiksværns Verft); Lieutenant Konow (Brigge Lolland); Under Officier Peter Jonsen (Christiansands Verft); og Matros Even Thorsen (Briggen Kiel).
Mange har nevnt at Even Thorsen var, tilsynelatende, den eneste som møtte på Eidsvold uten å kunne skrive – men fullmakten fra Søe-Defensionen hadde ti underskrifter – seks av dem «med paaholdt Pen», så han var ikke unik, ikke i denne forsvarsgrenen i det minste.
Møtene på Eidsvold skulle begynne med gudstjeneste påskedagen, 10 april, 1814, så Even og de andre representantene hadde ikke mer enn tiden av veien før de måtte være på plass: han fikk neppe tid til å reise hjem til Watnebo før han dro til Eidsvold, så Else var nok alene fra slutten mars dette året. Under møtene gjorde ikke Even noe stort nummer av seg, viste visstnok interesse for vernepliktssaken, og stemte med False, altså på selvstendighetslinjen.
Norsk Biografisk Leksikon[xxi] har litt om Even:
«Mange har lurt på hvordan en 35 år gammel analfabet og matros kunne bli valgt som medlem av Riksforsamlingen. Forklaringen er nok enkel. Even var en mann med stor erfaring. Han hadde levd i og med napoleonstidens dramatikk. Sommeren 1807 gikk Even Thorsen i saltfart på Spania. I Den engelske kanal ble skuta oppbrakt og mannskapet ført til Plymouth, der han satt tre år som krigsfange om bord i fangeskipet Bahama. Her lærte han engelsk og engelskmennene å kjenne. 1810 kom han hjem etter fangeutveksling, men ble straks utskrevet til tjeneste i sjøforsvaret. Han var fullbefaren matros med det vi i dag ville kalle internasjonal erfaring. Han visste hva krig var, han kjente fienden, og i samvær med andre må han ha hatt en synlig og verdig måte å opptre på.
På Eidsvoll ble han også lagt merke til. Han har undertegnet bl.a. en henstilling som gjaldt organiseringen av den alminnelig verneplikt. Men det viktigste uttrykket for den respekt han nøt hos sine medrepresentanter, var at han ble valgt som medlem av den delegasjonen som formelt underrettet Christian Frederik om kongevalget».
Og så tok møtene slutt: og deltagerne reiste hjem igjen, eller hvor de nå skulle. Elses mann fortsatt i marinen, men var sikkert hjemme i forbindelse med onner, og efterhvert var ikke Norge involvert i krig lenger så det ble vel stillere.
Halvannet år efter Eidsvold fikk Else barn igjen, denne gangen var det tvillinger – en gutt og en pike. Mette og Hans Peter ble født 26 januar 1816 og døpt[xxii] to dager senere, 28 januar.
Mette fikk fadrene[xxiii] Matros Anders Thorstensens Kone Ane Hansdatter; Pige Asbor Gundersdatter; Matros Anders Thorstensen; Matros Clemet Jensen; og Matros Knud Lydersen – alle fra Watneboe.
For Hans Peter[xxiv] ble det Matros Ole Olsen Watneboes Kone Karen Kystolsdatter; Pige Kirsten Hoskolsdatter Stouboe; Skibsfører Gieruld Larsen; Matros Niels Thorsen Watneboe; og Matros Thorbjørn Gundersen Flougstad.
Knappe tre år gikk, og så ble det en gutt. Thor ble født 27 november 1818 og ble døpt[xxv] 6 desember samme år. Fadrene hans var Matros Niels Thorsens Kone Kirsten Hoskolsdatter Brusvig [?]; Pige Ingeborg Pedersdatter; Skibsfører Jens Nielsen; og Matros Mads Jensen – alle fra Watneboe – samt Matros Morthen Gundersen fra Flougstad.
Siste barn ble også en gutt. Han kom til verden 25 april 1821. Da han ble døpt[xxvi] 6 mai fikk han navnet Stian Peder og fadrene Matros Kjøstel Bjørnsens Kone Magnil Andersdatter Jevnstøeje; Pige Karen Stiansdatter Fløjsta; Styrmand Thomas Olsen Narestø; Skoleholder Arne larsen Watneboe; og Ungkarl Erick Rasmussen Skriverstue.
Efter det ser man ikke mer til Else i kildene – ikke de som er elektronisk tilgjengelige, i det minste. Ikke før hun går bort, firti år senere.
Hun levet i små kår, sammen med en mann som efterhvert ikke kunne arbeide, selv om det bedret seg de aller siste årene[xxvii]:
«Gjennom mange år levde han så under små forhold på et lite bruk ved Vatnebu i Flosta like utenfor Arendal. Han var plaget med dårlig rygg og slet tungt.
1857 ble han av Stortinget innvilget ærespensjon. Sognepresten hadde skrevet til Stortinget og fortalt om denne glemte eidsvollsmannen som levde i usle kår. Komiteen leverte en enstemmig innstilling om 60 daler i årlig pensjon. Under behandlingen i plenum kom det benkeforslag på 100 riksdaler. Og det ble nesten enstemmig vedtatt. Even Thorsen levde derfor sine siste år i relativ velstand».
Konen Else Hansdatter døde 16 mai 1861, 82 år gammel. Hun ble begravet[xxviii] 19 samme måned.