Ingeborg ble døpt[i] i Biri kirke – den som ble erstattet i 1777 – på Oppland søndag mellom jul og nyttår – 29 desember[ii] – 1771. Fadrene var Niels og Anne Sigstad; Svend og Marit Hellerud i Ham; og Nils Sigstad.
Foreldrene var Lars Christophersen Svennes og Lisbeth Børresdatter Onset. De hadde giftet seg tre år tidligere. Vielsen[iii] deres fant sted i huset hos henne i Ringsaker 14 november 1768.
Lars var født omkring 1739, ifølge bygdeboken[iv] for Biri, og sønn av en korporal som hadde overtatt Svennes året før. I 1751 var det gjestgivervirksomhet der, med både øl og brennevin for gjestene. Lars fikk skjøte på gården i 1768, året før faren døde – og med på kjøpet fikk han deler av andre gårder – og halvparten i Biri hovedkirke. Og videre fra samme kilde:
«Da det Norske Kompani underhandlet om kjøp av grunn for Biri glasverk på Svennes i 1762-64, ble det opplyst at S. hadde en skyld av 1 skpd. 10 lispd., en utsæd av 35-40 tønner korn og hadde en besetning på 70 kyr og 25 hester. Der var 10 underbruk, sag, kvern og fiskeri i elva og i Mjøsa. VI vet også at S. denne tid hadde en flott bebyggelse. Glassverket kom i drift 1766, og både dette og gjestgiveriet har nok vært gode inntektskilder for Svennes».
Første barn av Lars og Lisbeth var Ingeborg, og hun ble fulgt av en søster som ble født fire år senere. Karen ble døpt[v] i Biri 31 oktober 1775, og hadde da fadrene Mdme Broch; Jfr Elen Dorthea og Anne Beata Broch; Auditeur Wirke [?]; Foged Wølner; og Bogholder Calmejer.
Karen fikk ikke leve, men døde bare 27 uker gammel. Hun ble begravet[vi] 11 mai 1776.
Ingebor ble konfirmert[vii], 14 år gammel, «Domca Exaudi» – sjette søndag efter påske, 28 mai – 1785. Hun er ført opp som den andre av 11 piker; sammen med 10 gutter var det et kull på 21 ungdommer for presten i Biri denne våren.
Og så skulle det bli store forandringer i livet hennes, for året efter ble hun giftet av sin far med Anders Erichsen Lysgaard[viii]; dette er en beretning om henne:
«Det fortelles at Ingeborg forsøkte å rømme fra bryllupet da hun 15 år gammel, den 2. november 1786, ble viet til den dobbelt så gamle Anders Eriksen Lysgård. Han kom fra Ringebu hvor han hadde vært lensmann en tid. På grunn av hennes lave alder ble de viet etter kongelig bevilling.
Tradisjonen rundt dette forholdet har laget en historie som lyder omtrent slik: «Det ble bryllup på Svennes som det spurtes om i lang tid etter. At Ingeborg og hesten hennes var borte om morgenen på bryllupsdagen, ble dysset ned så langt det lot seg gjøre. Syk og elendig var Lars selv, og ikke ble han bedre med helse og mot da han fant datteren lengst nord i Svennesenga, hvor hun hang gråtende over halsen på hesten sin.
Hun bøyde seg for sin fars vilje og ble med hjem, og greide både bryllupsdagen og dagen etterpå. Hun gråt ikke mer den dagen, og sin ulykke bar hun alene. Det gikk lenge før hun smilte sa folk.»»
Samme kilde[ix] beretter om foranledningen til ekteskapet:
«Den ærgjerrige, arbeidsomme og målbevisste øyerværingen, som nå var 30 år, fikk et godt øye til gardjenta og en dag ymtet han frampå til Lars om giftemål.
Svennesbonden tok det for spøk, ikke minst fordi han visste at Anders var nærmest pengelens. Derfor mente han at han ikke risikerte noe da han sa: – Legger du 3.000 daler på bordet i morgen, skal vi se på det.
Utrolig nok klarte Anders å skaffe pengene over natten fra en kjenning i Ringsaker, og viste ettertrykkelig sitt talent i økonomiske anliggender. Dermed måtte Lars Svennes si ja og det var duket for bryllup».
Med andre ord – siden Ingeborg var enebarn og odelsjente kjøpte Anders Lysgaard Svennes for en stor sum penger han nesten sikkert ville få tilbake ved svigerfarens død.
Uansett hvilke ord man ville brukt i moderne tid, så ble Lensmand Anders Lysgaard og Pige Ingeborg Larsdatter Svennes viet[x] i Biri 2 november 1786. Som forlovere hadde de Lensmand Johs Jevne i Øjer og Erik Kaas på Ringsaker.
Ingeborg skulle ikke få noen barn: kanskje ville hun ikke ha noen. Uansett – i 1801[xi] finner man henne på Svennes sammen med mannen, som beskrives som «Lensmand, fuldmægtig i tømmerhandelen hos cammerherre anker og gaardbruger», og nå 45 år gammel. Sammen med dem finner man Ingeborgs mor, Lisbeth Børresdatter, som er 55 og «Enke efter første ægteskab», og 16-åringen Ingeborg Gulbrandsdatter, Ingeborgs kusine. Og, i tillegg, var der flere tjenestefolk og andre enn som kan nevnes: 18 i tallet.
For å forstå denne store husstanden må man, dels, tenke på Svennes som et viktig knutepunkt, og dels som en efter forholdene meget stor gård. Bygdeboken[xii] oppsummerer opplysninger fra en branntakst fra 1791, og forteller om en hovedbygning som var 22 alen lang og 20 bred: en grunnflate på over 170 kvadratmeter[xiii]. Det var to etasjer, med fem værelser nede og 3 ovenpå. Noen værelser var malt, andre både panelt og malt, atter andre tapetsert. Det hadde 25 fag vinduer, tre 3-etajers ovner, 1 stor portovn, 1 stor enkelt ovn, og skorsten i kjøkkenet. Huset var bordkledd og rødmalt, og tekket med rød teglsten. I tillegg to sidebygninger: det ene hadde en grunnflate på 360 kvadratmeter, og hadde to etasjer – dette var først og fremst for folk. Det andre, som var mer av en driftsbygning, hadde en grunnflate på omkring 265 kvadratmeter og inneholdt stor stue, kornbu, melkebu, redskapsbu, bryggerhus med skorstein og bakerovn, vedskåle, og hesteskjål. I tillegg hadde man bryggerhus, stolpebu, lysthus, låvebygning, hestestall, og flere andre bygninger for dyrene. I det hele tatt: et stort anlegg.
Hvordan Ingeborg levet i denne tiden vet man ikke om, men hun var sikkert fullt opptatt med gjøremål på gården, med slekten, og kanskje i menigheten: og med mannen som lensmann var det helt sikkert mange mennesker som kom og gikk og gjorde krav på gjestfrihet hos henne.
Og, efter tradisjonen, broderte hun også. Dette er en «Skjørtebredde» som tilskrives henne:
https://digitaltmuseum.no/011061623614/skjortebredde
Mannen var født på Jevne i Øyer i 1756, men kom senere til Ljøsgård i Fåberg, derfra til Solør som tømmermerker før han ble lensmann i Ringsaker og derefter, fra 1786, i Biri. Med utgangspunkt i den stillingen og på Svennes ble han en av Bernt Ankers betrodde menn, bestyrte dennes skogeiendommer på Oppland, og ble en meget rik mann. Han drev gården opp, arbeidet for bedre veier, og ble efterhvert Dannebrogsmann, i 1812, for innsatsen. Ikke alle syntes om ham: Jakob Aall kunne ikke utstå ham, og syntes at han var nokså vulgært og kynisk rik. Andre hadde et annet syn: en som kjente ham godt fortalte at han «hadde et alvorlig utseende, forskende øyne, var rask og kvikk, med stor virkelyst, vennlig i omgang og ærlig av karakter»[xiv]. Uansett: Ingeborg hadde nok sin fulle hyre.
Efter han ble Dannebrogsmann fortsatte vel livet på Svennes noenlunde som før, men så kom 1814, Kielerfred, notabelmøte of Christian Frederiks brev til det norske folk, der han ba om at det skulle utsees representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform. Den skulle møtes på Eidsvold 10 april 1814. Valgene skjedde i to omganger: hvert sogn utpekte valgmenn, og disse møttes på amts-nivå for å velge dem som skulle delta på Eidsvold.
Det er ikke notert hvor, men de semmeberettigede i Biri møttes 4 mars og utpekte[xv] to valgmenn til et allerede berammet møte som skulle holdes på Hund i Vardal senere samme måned. De to var Fogden over Valders Fogderie, Poul Heltzen Flor; og Proprietair og Dannebrogsmand Andreas Lysgaard.
Alle valgmennene møttes på Gjestgivergaarden Hund i Vardal 14 mars, og der valgte[xvi] de tre representanter som skulle reise til Eidsvold måneden efter. De tre var Sognepresten i søndre Ourdal, Hans Jacob Stabel; Sorenskriveren for Toten, Bardal og Biri, Lauritz Weidemann; og Proprietair og Dannebrogsmand, Andreas Lysgaard av Svenes i Biri.
Beskrivelsen av Lysgaard i Norsk Biografisk Leksikon[xvii] er interessant i seg selv, men forteller kanskje også litt om hva slags fyr Ingeborg hadde til mann:
«Det var også mest sjølvsagt at Lysgaard skulle bli vald til bonderepresentant til Riksforsamlinga 1814 frå Christians amt. Her møtte han som den einaste av bøndene som hadde med seg eit politisk program, forma under sterk påverknad av eit grunnlovsutkast av amtmann Weidemann på Toten. Men Lysgaard var ikkje spesielt radikal i t.d. forfatningsspørsmål. Han ville berre ha ei rådgjevande forsamling, ikkje ei nasjonalforsamling, ved sida av kongen. Han var ikkje for allmenn verneplikt, men ville at sivile og geistlege embetsmenn og akademiske borgarar skulle vere fritekne, og gardbrukarar skulle ha lov til å leige folk i staden for seg. I sosiale og økonomiske spørsmål var han meir radikal og hadde eit heilt bondeprogram. Han ville ha innskrenking i embetsverket og fast løn for prestane. Han ville ha sagbruks- og brennevinsfridom, avgrensing av skattane for gardbrukarane, forbod mot å eige fleire gardar enn ein kunne drive med hjelp av tenarar og husmenn, og betre skolar for barna til bøndene. Han forsvara odelsretten, og han ville at føderådsfolk skulle ha røysterett. Lokalt kravde han ein eigen kjøpstad på Opplanda og ein kanal frå Mjøsa til havet.
Av bøndene i Riksforsamlinga var Lysgaard ein av dei mest uredde og aktive, om ikkje av dei mest frilynde og romslege. Han høyrde fullt og heilt til sjølvstendepartiet og var på vakt mot at byane skulle få for stor makt. Han støtta sterkt den såkalla “bondeparagrafen” i grunnlova, som sa at talet på land- og by-tingmenn skulle høve til kvarandre som 2 til 1.
Lysgaard stod på høgd med mang ein embetsmann på Eidsvoll, men han var for stiv og stolt til å kunne bli nokon retteleg bondeførar».
Henrik Wergeland[xviii] karakteriserte Lysgaard som «En ægte Kaxe eller Bondemagnat», men hadde ellers ikke noen bemerkninger: man kan merke seg at han ikke var blant dem poeten refererte til som «nuller».
Hvorom allting var, så tok riksforsamlingen slutt, den holdt sitt siste møte 20 mai 1814, og efter det var medlemmene fri til å reise hjem – for Lysgaards del dreiet det seg om en dags reise med hest og vogn, eller knapt det: det kan vel være omkring ti mil på moderne veier. Om han da ikke gjorde seg noen ærend underveis. Så i slutten av mai hadde nok Ingeborg ham hjemme igjen.
Senere samme år, på gården Hund i Vardal 15 september, ble Lysgaard valgt[xix] til medlem av det overordentlige Stortinget som skulle håndtere Sverige, sammen med Sorenskriver L. Weidemann; Gaardbruger O. P. Haagenstad; og Amtmand O. H. Sommerfeldt (L).
Han ble også valgt[xx] til det første ordentlige Storting i 1815, men møtte ikke på grunn av sykdom; Gaardbruker J. P. Bøe møtte i stedet for ham. Ved Stortinget efter dette var Lysgaard første varamann[xxi].
Om, efterhvert, Lysgaard bygget ned sin politiske virksomhet så var han fortsatt en meget velhavende mann, og livet på Svennes var sikkert preget av dette i årene som fulgte – uten at man kan si så mye om hvordan livet artet seg for Ingeborg. For de fleste kvinner dreiet det seg mye om hjem, familie, gjester, menighet, dyrehold og slikt – og det var nok, sannsynligvis, tilfelle for henne også.
Efterhvert var Ingeborgs mann en eldre herre, og da 1827 opprant ble det snart slutt. Anders Erikssen Lysgaard, «Eier af Svennes», døde 24 mai 1827. Han ble begravet[xxii] 6 juni «i aaben Begravelse». Han ble 72 år gammel.
Ingeborg annonserte dødsfallet i hovedstadsavis[xxiii] i begynnelsen av juni:
«Proprietair og Dannebrogsmand Anders Lysgaard tilendebragte den 25de denne Maaned sit virksomme og daadfulde jordiske Liv paa sin Gaard Svennæs i Biri, hvor han, i en alder af 70 Aar og efter langvari Gigtsvaghed, rolig overgik ved Døden til et bedre Liv. Det blev min sørgelig Lod, efter 40 ½ Aars kjærligt Ægteskab med Bortdøde, herved at bekjendtgjøre dette for mig smertelige Døsfald for den Afdødes fraværende Slægtninger og Venner.
Svennæs paa Biri, den 27de Mai 1827.
Ingeborg sal. Lysgaard».
Ingeborg skulle leve mange år til. Det er ikke så mye som er kjent om denne tiden – Nils Eirik Jevne[xxiv] nevner bare, i forbifarten, at «Ingeborg Larsdatter Lysgaard overlevde sin mann med 31 år, og i 13 år drev hun gården med gårdsbestyrere og sin pleiesønn, agronom Anders Lysgaard[xxv] d.y.”
«Ingeborg Larsdatter, sal Lysgaard, Enkemadame paa Svennes» døde 86 år gammel, 4 mars 1858. Hun ble begravet[xxvi] 28 samme måned.
Pleiesønnen fikk dette i avisen:
«At min kjære Pleidemoder, Ingeborg Lysgaard, afgik ved Døden den 4de dennes, noget over 86 Aar gammel, bekjendtgjøres herved. A. Lysgaard
Svennæs den 20de Marts 1858».