Lucia Henriette ble født helt i slutten av 1742 og døpt[i] 3 januar 1743, i Tjæreby Kirke i Sorø i Danmark – der Ludvig Holberg hadde holdt til. Hun ble båret av Madme Fleischer, mens fadrene var Hr Christian Bild; Hr Carsten; Hr Sauer; Forvalter Mannesen; og Jomfru Cicilia Ørsted.
Foreldrene var Jørgen Marcussen Monrath – eller Monrad, som det står i kirkeboken – og Engelke Cathrine Sørensdatter Ørsted. Man kan tenke seg muligheten av at de giftet seg i Tjæreby – unge prester fant seg ofte kone der de først ble plassert – men der er ikke kirkeboken for 1731, med hensyn til vielser, bevart: de giftet seg ikke i 1732, og tidlig i 1733 fikk de sitt første barn.
Dette var Søvren og han ble døpt[ii] i Tjæreby 15 januar 1733. Hun ble båret av Mad: Ørsted i Haraldsted. Fadrene var Hr Christian Ørsted i Slagelse; Hr Johan Fridene Siemann i Maglebye; Henric Wisting Ørsted fra Haraldsted; Mad: Fleischer i Eggersløv Lille; og Jomfru Barbara Olivarius fra Ørslof.
Marcus fulgte et knapt år senere, 1 januar 1734 og ble visst hjemmedøpt. Dåpen[iii] ble bekreftet i kirken 12 januar 1734. Denne gangen var fadrene Henric Wisting; Jacob Holm; Ridefogden ved Basnes Christen Soxverd; Sal. Hr. Dideric Jacobsens Enke; og Hr Hans Terchelsens Kone i Pedersborg.
Også tredje barn var en gutt. Peder. Han kom til verden 22 februar 1737 og ble hjemmedøpt. Dåpen[iv] ble bekreftet i kirken 15 mars det året. Hr Christian Ørsted; Hr Hans Fleischer; Hr Guldbierg; Hr Hans Terchelsen; Sal. Hr Dideric Jacobsens Enke; og og Made Guldbiergs i Haarsløv.
Året efter så den første piken i familien dagens lys. Sophia Dorothea fikk sin dåp[v] bekreftet i kirken 3 juli 1738. Hun ble båret av Mad: Ørsted i Haraldsted. Fadrene var Hr Capitain Lassen [?]; Hr Steemand; Hr Fleischer; Monsr Bagge; Monsr Wuf; og Jomfru Holm.
Nok en pike meldte sin ankomst. Malene Sophie ble døpt[vi] 14 desember 1741 – helt i begynnelsen av kirkeåret 1742. Det var Mad: Fleischer som holdt henne. Fadrene var Hr Steman; Hr Hans Terchelsen; Forvalter Mannesen; Mad Terchelsen; og Jomfru Franch.
Så var det altså Lucias tur, og efter henne Søren – man må vel anta at eldstegutten døde som liten, siden navnet ble brukt påny, men begravelsen er ikke funnet. Denne Søren kom til verden tidlig i 1744 og ble døpt[vii] 12 mars det året. det var Mad Jacobsen som bar ham. Fadrene var Hr Monrad i Schielveschør; Hr Olivarious i Posløv; Forpagter Christen Jensen og Forvalter Mannesen på Basnes; og Mad Charscou i Maglebye.
Frideric Conrad kom til verden året efter. Da han ble døpt[viii] 18 oktober 1745 ble han holdt av Mad: Jacobsen, mens fadrene var Hr Fleischer; Hr Klaashou; Monsr Wulf i Schielschiør; Forpagter Hr Christen Jensen; og mad: Mannesen på Basnes.
Det skulle bli tre barn til, to piker og en gutt mellom dem. Den første piken var Dorthe Kirstine, som så dagens lys forsommeren 1747 og ble døpt[ix] 8 juni. Hvem som bar barnet er uleselig, men kan ha vært Hr Ørsteds kone. Fadrene var Capitaine Krabbe; Hr Fleischer; Hr Klarschohn; Hr Terchelsen; og Jomfru Ørsted.
Så var det guttens tur, hele fem år senere. Peder Holm meldte visstnok[x] sin ankomst i 1752, men dåpen er ikke funnet.
Og så, helt til slutt, Ide Sophie. Hun ble døpt[xi] 14 april 1753. Hun ble båret av Povel Bagers Dorthe Eggersløv Lille. Fadrene var Fænrik Gamst; Monsr. Richard; Haase, Martin og Barschen, alle på Barsnæs; samt Jomfru Ravn.
Lucia Henriette Monrad ble konfirmert[xii] i 1757 – datoen er ikke notert. Hun er ført opp som den andre av de 12 pikene: først kom storesøsteren Malene Sophie. Medregnet guttene var kullet på 16 ungdommer.
Dette året var nok Lucias far – og sikkert også hennes mor – opptatt av mulige endringer i livet, og faren fikk kallet[xiii] i Våle i Norge fra 6 januar 1758. Om han valgte det selv, eller om det var større kreft i gang er ukjent, men for en mann på omkring 50 år å bryte opp fra sydvestre Sjælland og begi seg til en bygd i indre Vestfold må ha vært en ganske dramatisk beslutning. Med den brøt han med slekt og venner, med menighet og kirke og bega seg ut i noe som må ha vært ganske ukjent – og det samme gjorde resten av familien. De må ha visst at de ikke skulle komme tilbake.
Selv om kallet var hans, tok det tid å komme seg av gårde, men 17 søndag efter trefoldighet samme år – 17 september – ble han formelt innsatt[xiv] som sogneprest i Våle Kirke. Hvor mange av barna som var med – eldstemann var nå 25 år gammel – er ukjent. Det er vel ikke sikkert alle de mange vokste opp: det er nevnt[xv] at seks døde som små.
16 november 1758 ble det holdt befaring på prestegården[xvi] i Tjæreby, for å gjøre opp efter at Lucias far var blitt sogneprest i Våle i Norge.: prestene var ansvarlige for å overlevere eiendommen i god stand til sin efterfølger, og noe lignende skjedde ganske sikkert i Våle.
Med det forsvinner Lucia – og mer eller mindre familien – fra kildene i noen år. Neste gang hun kommer til syne er i forbindelse med at hun gifter seg.
Det gjorde hun da hun var omkring 28 år gammel. Hennes tilkommende var Mathias Stoltenberg fra Tønsberg. Om ham kan man lese i Sem og Slagen bygdebok[xvii]:
«16. Mathias Stoltenberg (1755-1758). Født i Tønsberg 27 november 1725. Hans far Vincent Stoltenberg var en fornem kjøpmann samme sted, likeså hans bestefar og oldefar., den sist var tillige borgermester der i byen. Hans bestefar antok navnet Stoltenberg som familienavn. Sammen med sin bror Henrik, som senere ble sogneprest til Ås, ble Mathias 1743 satt i Roskilde skole, hvorfra begge ble dimittert det følgende år. Etter å ha tatt embetseksamen (1746) var han i noen år huslærer på forskjellige steder, sist hos sogneprest David Faye i Sem (1752), av hvem han i 1755 ble kalt til personell kapellan. Fra 1758 ble han utnevnt til residerende kapellan i Våle, hvorfra han i 1787 forflyttedes som sogneprest til Hof. Her døde han 24. mars 1798».
Med andre ord: Mathias Stoltenberg giftet seg med sjefens datter. Om de ble trolovet eller viet 13 oktober 1761 er ikke helt klart: kirkeboken[xviii] kan tolkes som en trolovelse med vielse det påfølgende år.
Kapellangården Våle var i denne tiden Sande – der Mathias hadde bodd noen år allerede. Den hadde vært i nokså dårlig forfatning da han flyttet dit, som første kapellan på gården, og han måtte påta seg betydelige omkostninger for å få den i stand. Hvordan det stod til da Lucia kom dit er ikke direkte kjent, men da de flyttet vekk et kvart århundrede senere ble det holdt besiktigelse, og denne er oppsummert i bygdeboken[xix]:
«Hovedbygningen var i to etasjer. I første etasje var det en forsval, fire værelser og kjøkken med spiskammer. Inngangen var fra den nordre side. Fra gangen i syd kom man til dagligstua. Vestenfor lå kjøkkenet. På den vestre side av forsvala var storstua. Den hadde to vinduer mot nord. På den østre side var et en uinredd stuen. Fra forsvala gikk det en trapp opp til annen etasje. Over forsvala og dagligstua var en åpen sval. På den vestre side av gangen var et to kammers, og på den østre side to værelser som ikke var innredd. Kledningen utenpå var ikke malt. Taket var tegltekt. En liten bygning, som ble kalt drengestue, var tømret opp med seks lafter og hadde bordtak. Om denne bygning het det at den var «meget ilde opptømret» Bygningen hade to værelser, skorstein og to vinduer. Den trengte ny kledning. Uthuset hadde låve, underlåve, lade og fjøs. Underlåven ble brukt til stall. Taket var dekt med bord og flak. På sydsiden av fjøset var det et svinehus og på den søndre side av ladet en skiku. Kjølna ble taksert til 2 rdl., men var ikke verd å reparere. Stort sett var bygningene skrøpelige og meget måtte repareres og delvis erstattes med nytt. I vinduene varmange ruter borte. Gjerdene var meget forfalne. Åbotstaksten ble satt til 379 rdl».
Første barn var en gutt. Vincent kom til verden utpå høsten 1762 og ble døpt[xx] 18 oktober. Fadrene hans ble Hr Obriste Hagemann; Seignr Vincent Stoltenberg; Anders Stoltenberg; Sogne-Præstens Hustrue; og Jomfrue Kirsten Stoltenberg.
Neste kjente barn så dagens lys mer enn fem år senere. Dette var Peder Holm og han ble døpt[xxi] 30 januar 1768. Denne gangen var fadrene Provst Gerner; Bogholder Lærche paa Saltværket; Monsieur Hofman i Tønsberg; Mad: Bul fra Botne; og Jomfrue Anne Stoltenberg.
Så fulgte Carl Peter – han som skulle bli Eidsvoldsmann mange år senere. Carl Peter så dagens lys – om enn så lite det var – midtvinters, og ble døpt[xxii] 12 februar 1770. Som fadre valgte foreldrene Ober-Inspecteur Plathe; Amtsforvalter Behr; Procurator Biørn; Frue de Leue; og Jomfrue Bredine Muller.
I 1772 miste Lucia sin far, Sogneprest Jørgen Monrad. Han ble begravet[xxiii] i Våle 25 september.
Tre år senere fikk de en sønn til, men i dette tilfelle har presten glemt å føre barnets navn inn i kirkeboken i forbindelse med dåpen. Han ble døpt[xxiv] 13 juni 1775, og fadrenes identitet er bevart: Madme Monrad; Jomfrue Kirsten Gerner; Hr Bull; Hr Talck; og Hr Hjordhøy.
Det nærmeste man kommer en gjetning i folketellingen av 1801[xxv] er en Henrik Stoltenberg, bosatt i Tønsberg, men han er bare 24 på denne tiden. Folketellingen for København samme år har ingen som passer. Det er ikke utenkelig at denne gutten døde, for blant konfirmantene i Hof finner man den yngre broren Gregers, som ble konfirmert[xxvi] der 19 søndag efter trefoldighet i 1791, 30 oktober[xxvii], mens den navnløse ikke er funnet i dette materialet.
Lucias og Mathias siste barn var også en gutt. Gregers ble født godt utpå høsten og døpt[xxviii] av Provst Faye 4 november 1776. Som fadre fikk han Madme Plathe; Jomfr Ide Sophie Monrad; Hr Told Forvalter Lerche; Hr Soren-Skriver Hoffmand; og Hr Hopstoch.
Hr Hopstoch var kanskje Frantz Philip Hopstock, som hadde overtatt[xxix] som sogneprest i Våle efter at Lucias far døde: når Mathias Stoltenberg selv ikke fikk kallet førte vel det til at han så seg om efter andre muligheter, og fra 28 desember 1787 fikk han Hof[xxx], der tidligere hadde vært kapellaner i flere tiår.
Så ble det å flytte: avstanden mellom kirkene i Våle og Hof er mellom 20 og tredve kilometer, så de kunne vel nå frem på et par-tre timer med hest og vogn.
De bosatte seg på Hof Prestegård, et par hundre meter sydøst for kirken. De overtok en gård i rimelig tilstand, både driftsmessig og med hensyn til hus, men Mathias Stoltenberg var nok ikke så svært interessert i den siden av virksomheten – så både jordveien, skogen og husene forfalt nokså mye i hans tid[xxxi]. Da efterkommeren overtok gården ble åboten satt til hele 1242 riksdaler: en meget stor sum penger, men slekten hadde jo midler[xxxii].
Ellers gikk nok livet som i prestegårder flest: han med det kirkelige og undervisning, sjelesorg og rådgivning til menighets-lemmene; hun sikkert med menighetens kvinner, sin egen familie, dyrene på gården, og hus og hjem – og med slike ting som å pynte kirken ved spesielle anledninger.
Våren 1797 døde Lucias mor, Engelke Catharina, Salig Monrads, 86 år gammel. Hun ble begavet[xxxiii] fra Våle kirke 5 mai.
Sønnen Carl Peter giftet seg senere på året med Karen Marthea Krefting Bull, datter av en prest i Botne; de ble viet[xxxiv] i Botne 30 september 1797.
Om våren efter bryllupet døde Lucias mann, Sogneprest Matthias Stoltenberg, 72 år gammel. Han ble begravet 30 mars 1798.[xxxv]
Dødsfallet utløste naturligvis et arveoppgjør, og det måtte vel ta hensyn til åboten – som sikkert var en byrde for Lucia og barna.
I 1801[xxxvi] finner man Lucie i Øvre Langgade, gård nummer 197, i Tønsberg. Hun beskrives som «Huusejer og huusbonde» samt «Enke af 1te egtesk.» og «Preste enke og nyder pension af kaldet». Hun bodde alene, med unntak av en tjenestepike – 30 år gamle Pernille Jensdatter. Sønnen Carl bodde like om hjørnet[xxxvii], i Nedre Langgades gård nummer134, sammen med konen og den to år gamle sønnen Mathias, som skulle bli kunstner og portrettmaler.
Livet i Øvre Langgade gikk sikkert stille for seg, og det er ikke noe som er kjent om Lucia i disse årene.
Napoleonskrigene var merkbare i Tønsberg, både gjennom virkningen på skipsfarten, de aktive krigshandlingene, og følgene av den engelske blokaden, og de årene kan ikke ha vært enkle for Lucie, heller.
Tidlig i 1814 var Kielertraktaten ble undertegnet, og Norge avhendet til Sverige; noen dager før dåpen fant sted et møte mellom Christian Frederik – som nå søkte Norges krone – og noen av rikets mest fremtredende menn: de overtalte prinsen om å ta en politisk vei til sitt mål, heller enn å påberope seg arveretten, som kongen av Danmark likevel hadde gitt avkall på – også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et brev, dagen før dåpen, om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidvold 10 april samme år.
I Tønsberg møttes de stemmeberettigede i «Tønsbergs Kirke» 4 mars, og ble enig om å utse[xxxviii] Grosserer og Ridder Carl Stoltenberg «… til at møde som Deputeret og Befuldmægtiget for Tønsberg Bye i Eidsvold den 10de April førstkommende, for i Følge Regentsabets aabne Brev af 19de forrige Maaned, at bestemme og paa Nationens Vegne at antage Kongeriget Norges Regjeringsform». De flest som underskrev «adressen» om denne beslutningen var embeds- og handels-men, men det er ett interessant unntak, i det en av de ytterst få, om ikke den eneste av underskriverne i hele landet, er kunstner: Fred. Petersen tegner seg «Borger og Konstmaler».
Fra Tønsberg til Eidsvold er det omkring – på moderne veier – 16 mil over Horten/Moss; henimot 18 over Drammen og gjennom Oslo: det var vel en reise på et part-tre dager med hest og vogn. Dermed hadde vel Karen Mathea mannen hjemme omkring Skjærtorsdag, om Carl skulle rekke frem til Eidsvold i tide og delta i Påskedags gudstjeneste der – som var første handling i Riksforsamlingens program.
På Eidsvold var ikke Karen matheas mann av de mest aktive eller mest markante: Wergland har ingen karakteristikk av ham – visstnok endte han, nølende, opp på Wedels side.
Forsamlingen hadde sin siste sesjon 20 mai, og så var representantene fri til å reise – og dermed fikk vel Karen Mathea mannen hjem igjen siste uken i den måneden – om han ikke gjorde seg noen ærend underveis.
Hvornår mor og sønn så hverandre neste gang er ikke kjent, men de fikk to og et halvt år til å gjøre det, før Lucia gikk bort.
Lucie Henrietta født Monrad, Enke efter Mads Stoltenberg, døde i Tønsberg 24 august 1817 og ble begravet[xxxix] 8 dager senere, 1 september.