i Karen Elieson

Karen ble døpt[i] i Vor Frelsers Kirke i Christiania 17 april 1723; fadrene hennes ble Petter Collet; Peder Leuch; Hans Wøhner; Mad: Loeruch; og Mad: Werby.

Foreldrene var Iver Elieson, en kjøpmann opprinnelig fra Bragernes, og Karen Mortensdatter Leuch. De var blitt viet[ii] i huset i Christiania 19 september 1719.

Første barn var en gutt, Peder, som ble døpt[iii] i Vor Frelsers kirke i Christiania 17 august 1720. Fadrene hans var Commerce Raad Collet; Peder Leuch; Anders Eliseon; Karen, Sal Morten Leuchs; Anne Müller; og Anne Leuch.

Peder fikk ikke leve opp: han døde bare ti uker gammel. Han ble begravet[iv] – navnet er ikke nevnt, baren farens – 4 november 1720. Det ble ringt i klokker. I kirkeboken for Vor Frelsers skjelner man mellom «Byen» og «Watterland» på denne tiden: Iver Elieson tilhører Byen.

Omkring ett år senere ble det en pike. Hun fikk navnet Kiesten da hun ble døpt[v] i Vor Frelsers kirke 1 desember. Fadrene ble Antoni Müller; Stilde [?] K: Christensensøn [?]; Niels Eliesen; Mad Leuch; og Mad: Anders Christensens.

Så ble det altså Karens tur, og hun ble fulgt av lillebroren Morten som så dagens lys tidlig på sommeren 1724. Han ble døpt[vi] – som sine søsken – i Vor Frues; det skjedde 26 juni samme år. Fadrene var Commerce Raad Collet; Hr Andreas Holter; Mad: Morten Løchs; Mad: Peter Collet; og Cicel Loch «B: I Provstidens Fraværelse».

Lillesøsteren Anne Sophie ble døpt 1 desember 1725 og for henne valgte man fadrene Johan Jørgensen; Mathias Rosmebrog; Peder Løg; Mad: Colleth; og Jomfru Sara Colleth.

Anne Sophie levet ikke opp – hun døde bare noen uker gammel, og ble begravet[vii] 22 januar 1726. Det ble ringt i den store klokken.

Dernest gikk det tre år frem til neste barn: Peder fikk navn efter sin avdøde bror, og ble døpt[viii] 7 juli 1727. Fadrene hans var Anders [NN]; Niels Leuch; Mad: Sal: Morten Leuchs; Mad: Antoni Møllers; og Madsel Karen Fyrholm «ibid» – kanskje menes «Møller».

Helt mot slutten av 1728 meldte Elias sin ankomst: han ble døpt[ix] nyttårsaften dette året. Da fikk han fadrene Hr Obriste Rappe; Hr Cancellieraad Angel; Mad: Sal: Morten Leuches; Mad: Alled Schillel Christensen; og Mademoiselle Sidsel Leuch.

Det skulle bli tre barn til; alle døde de som ganske små. Først var James som ble døpt[x] 19 juni 1731 og fikk fadrene Frue Commerce Raadinde Kren Sal: James Collets; Madme Anna Catharina, Peder Leuchs; Jomfr: Catharina Debora Arthur [?]; Monsr Jacob Kaae; og Monsr Jacob Leugh.

I forbindelse med James’ dåp får man også vite at Karen Elieson, i det daglige, gikk under klengenavnet Kasse eller Kassi.

Frederik Otto ble døpt[xi] 14 oktober 1732. Frue Oberstinde Rappe; Frue Justitsraadinde Vogtes; Jomfr: Collet; Herr General Rømmeling; og Hr Obriste Rappe.

Helt sist var det Else Marie. Hun ble døpt 2 september 1733 – sies[xii] det, men noen tilsvarende kirkebokinnførsel er ikke funnet. Det er heller ikke funnet noen begravelse, selv om det samme sted fortelles at hun døde som barn.

Frederik Otto ble bare drøye året gammel, og døde tidlig på vinteren året efter. Han ble begravet[xiii] på byens kirkegård 7 desember 1733 – de ble ringt i kirkeklokken.

James døde fire år senere, og ble begravet[xiv] på byens kirkegård 20 september 1737: det ble ringt i flere klokker.

          

Gitt at hun senere giftet seg er det helt sikkert at Karen ble konfirmert – rundt 1737-38-39 er vel en rimelig gjetning – men det er ikke bevart noen lister fra dette.

Gjennom hele oppveksten og senere levet Karen i en familie der faren var en meget suksessrik forretningsmann: skipper, trelasthandler, eiendoms-investor, investeringer i jordbruk og bergverk: en av eiendommene lå der Paleet senere ble bygget av svigersønnen. Han var en svært rik mann, og ved å gifte seg med Karen Leuch, som selv var av en betydelig formuende familie, hadde han lagt grunnlaget for å bygge opp en av Norges største formuer.  «Vår» Karen vokste opp i komfortable omgivelser.

Da hun var omkring 21 år gammel giftet hun seg – eller ble, kanskje giftet: arrangerte ekteskap var, for det meste, regelen i denne samfunnsklasse, i denne tiden. Den – hennes? – utvalgte var Christian Anker, en kjøpmann i Christiania: han var 12 år eldre enn henne. Christian var prestesønn, han var født og oppvokst på Lands Prestegård, økonomisk trygt men ikke spesielt velstående. Men på denne tiden var han begynt å ha suksess i hovedstaden og var sikkert en eftertraktet partner.

Norsk Biografisk Leksikon[xv] forteller, blant annet, dette om hans tidlige karriere:

 

«Som ung gutt kom han inn i Christianias handelsliv på kontoret hos Peter Collett og Peder Leuch, byens fremste handelshus, som siden ble videreført av deres sønner. Her avanserte han til førstefullmektig før han etablerte sin egen forretning og 1744 giftet seg med Karen Elieson, datter av en av Kristianias virkelige matadorer. Gjennom hustruens rikdom og familieforbindelser ble Ancher ført inn i det ypperste handelspatrisiat, men han opparbeidet selv sine bedrifter til deres betydelige størrelse.»

De to ble viet[xvi] «i huset» – de hadde kongebrev – av Prost Paludan, 17 juni 1744. Og om Karen var aldri så mye giftet bort i en dynastisk sammenheng, så er det vel sannsynlig at en datter hadde like mye av en snarvei til faren, som hennes oppadstrevende ektemann.

Første barn av dette ekteskapet var sønnen Iver. Han ble født 8 og døpt[xvii] i Vir Frelsers Kirke i Christiania 31 mai 1745. Fadrene var Madme Karen, Sal Morten Leuchs; Madme Maren Holmboe; Somfrue Sidzel Leuch; Hr General Major Fried. H. von Rappe; Iver Eliesen; og Peder Leuch.

Neste barn – alle Karens barn – var en gutt. Berent kom til verden utpå høsten 1746 og ble døpt[xviii] 29 november det året. Fadrene hans var Frue Anders Eliesons:Madme Karen Eliesson; Jfru Marthe Holten; Diedrich Ancher; Otto Holmboe; og Niels Leuch.

Tre år senere fulgte Peder. Han ble døpt[xix] 16 desember 1749 Mad Leuch juniors; Mad And. Rieses Hustrue; Anna Bruun; Capt. And. Eliesen; Cancellieraad Jac. Leuch; og [NN] X. Morten Leuch.

Sistemann i denne flokken var Jess. Han ble døpt[xx] i april 1753. denne gangen var fadrene Frue Maren Vogt; J:Frue Karen Leuch; Just. Raad Feddersen; Jess Calsen [?]; og Peder Iversen. Seremonein ble utført av Wegner.

Senere samme år mistet Karen sin far da Iver Eliesen døde og ble begravet[xxi] 14 november 1753.

I disse årene var Karens mann aktiv i å bygge familiens hjem, og i stor stil – sikkert ikke uten Karens medvirkning. Slik beskrives Paleet og livet der i Norsk Biografisk Leksikon[xxii]:

 

Ut fra fire mindre eiendommer i Christiania hadde Ancher 1744 begynt å bygge ut en stor enetasjes murgård i enkel barokk som sin privatbolig, og gården ble senere kjent som Paleet. Han sørget også for å utvide et allerede eksisterende hageanlegg mot sjøen. Den vakre Paléhagen synes alt i hans levetid å ha vært åpen for allmennheten, og sammen med hovedbygningen bidrog den til en vesentlig forskjønnelse av byen.
Snart ble boligen også byens sentrale samlingssted for all slags fin selskapelighet. Om den lave bygningen manglet et prangende ytre, ble det kompensert av en praktfull innredning med dyre møbler, tapeter og malerier. Slik la ikke Ancher bare grunnlaget for det ankerske handelshus, men også for det stormannsliv som skulle sette preg på Christiania helt frem til napoleonskrigene. Sammen med James Collett og Morten Leuch d.y. på Bogstad hadde han en stor personlig andel i den nesten “unorske” praktutfoldelse i byens mest gylne epoke, som ennå i dag har et romantisk skjær over seg.
De neste årene gikk nok livet en forholdsvis vant gang; man ser ikke noe til Karen i kildene – men selskapelighet, familie, kanskje veldedighet, hus og hjem tok vel sin tid og holdt henne i virksomhet. Og man kan vel tenke seg hun holdt mer enn et halvt øye på forretningen: hun må ha lært noe hjemme, og i fremtiden bestemte hun seg til å være aktivt med.
Likevel, efterhvert ble kanskje livet vanskeligere, for Karens mann opplevet at helsen sviktet:

        «I sine sidste Leveaar var Ancher meget syg. I 5 Aar, hedder det i den nævnte Gravskrift paa Kisten «forlængede» dog hans Hustru «hans Dage ved utrættelig Omsorg, da han maatte sukke under Lidelsers Byrde[xxiii]».

Med eftertankens bleke krankhet til disposisjon, kan man vel tenke seg at hans – og hennes – store rikdom kanskje hjalp til med, i det minste, de praktiske sidene ved sykepleien.

Litt efter nyttår 1765 tok det slutt; Christian Ancher døde, 54 år gammel, og ble begravet[xxiv] 23 januar det året.

Med mannens død trådte Karen inn en mer aktiv rolle – også som forretningskvinne, i det minste i noen år:

 

«Ved Faderens Død vare Sønnerne i Udlandet for at uddanne sig. Efter Tilbagekomsten til Fædrelandet tiltradte de i Fællesskab med Modern, som d. ½ havde faaet kgl. Bevilling til at sidde i uskiftet Bo, Bestyrelsen af handelshuset under Firma «Karen sal. Christian Anchers og Sønner», der efterhaanden hævede sig til at blive det første i Christiania. Ved Udgangen af 1783 besluttede Enken og de 3 gjenlevende Sønner at skifte og ophøre med Fælleshandelen og fra 1/1 1784 overtog Bernt Anker Husets Forretninger for egen Regning, idet han fik sig overdraget de fleste af Boets faste Eidendomme for 128,913 Rdl. Moderen, der allerede flere Aar forud havde overladt sin Søn Bernt «Palæet» til Bebolese og var flyttet hen i en Gaard, hun eiede paa Hjørnet af Toldbodgaden og Dronningens Gade, forbeholdt sig ved Skiftet, foruden denne Bygaard følgende faste Eiendomme: Boets Løkker ved (nu i) Christiana (kaldet «Husmands-Løkkerne ved Fjerdingen»), «General Arnoldts forrige Løkke», «Pileløkken» ved Siden af denne og «Klokkerløkken ved Akers Kirke», fremdeles Gaarden Lillo med Tilliggender samt Nygaard med Sag og Kværnbru i Aker, Valbjerget med Skov i Grue og 10 Kuxder i Røraas Kobberverk[xxv]».

Hvordan det var og ikke var: hverken beslutningen om å sitte i uskifte bo, å opprettholde den beslutningen i 18 år, eller utvalget eiendommer hun valgte å beholde tyder på at Karen var en kvinne av det slaget man kan tenke seg fra denne tiden: hun var tydeligvis ikke tilfreds med en rolle som dekorasjon i sine menns – far, brødre, ektemann og sønner – liv, men bestemt på å være noe og gjøre noe. Sønnene var unge, men likevel.

Seks måneder efter at hun ble enke, mistet Karen sin mor. Karen Leuch ble 70 år gammel og ble begravet[xxvi] 29 juni 1765.

Om Christian Anker – Karens mann – var velstående, var det sikkert ikke uvelkomment for Karen å arve da de ble skiftet efter moren, efter at hun hadde sittet i uskifte efter hennes egen manns bortgang. Boet ble verdsatt til 160,442 Rdl., som ble delt i to brorparter og en del for søstrene[xxvii]. Når en sønnelodd var det dobbelte av en datterlodd fikk altså søstrene en femtedel å dele: siden det var kun to søstre som synes å ha levet opp fikk det kanskje en tiendedel hver: og 16’000 riksdaler var ikke å kimse ad!

Årene gikk, Karen brukte sikkert en del tid på forretningene, men efter som de vokste til, ble vel disse gradvis overtatt av sønnene.

Det vil si, sønnen Iver døde ganske ung: han var i slutten av tyveårene og ble begravet[xxviii] 17 mars 1772.

Han var vistnok[xxix] gift med Anne Christiane von Haxthausen, hun var fra København. Når vielsen fant sted er ikke kjent.

Mer gledelig var det nok at Karens sønn, Ivers bror, Peder Anker giftet seg samme høst: hans utvalgte var Anna Elizabeth Cold, datter av en dansk professor og senere høyesterettsdommer i Christiania, og en stemor, Anna Sophie Baar, som efter hans død giftet seg med Hannibal de Stockfleth, en jurist som hadde arbeidet for Overhofretten mens hennes mann ledet denne. Hun hadde dermed ikke det minste bruk for stedatteren, og klarte å få henne plassert som fosterbarn hos Morten Leuch og hans kone Mathia, født Collet, på Bogstad og i Christiania – akkurat når er ikke kjent.  

Følgende vår giftet også Bernt seg. Han så seg ut Mathia, født Collet og enke efter Morten Leuch: keep it in the family. Det var visst ikke noe kjærlighetsekteskap[xxx]: han sa visst en gang «at det var en Episode, hvori hans Sjæl ingen Del havde»; men også, ved begravelsen hennes mange år senere at «Nu bedrøvede du mig for første Gang»; og beskrev henne kort tid efter, i et brev til en av sine agenter, slik: «Mathia Anker, denne Engel blant Dødelige – er ikke mere».

Bernt og Mathia ble viet[xxxi] 11 april 1773, kanskje i Vor Frelsers, kanskje i huset – innførselen er litt utydelig.  

Og så gikk livet tilbake til det jevne, og kanskje man kan tenke seg at Karen dels ble lei av forretningsverdenen, dels lot seg overtale, til å skifte med sønnene, i 1783, men ble altså boende i byen der hun hadde levet hele sitt liv.

Med det blir hun i det store og hele borte fra de kildene som er tilgjengelig, med noen unntak.

Yngstesønnen Jess døde 1798, i Bath i England. Han hadde visst hatt finansielle vanskeligheter, samt private, og endte med å skyte seg en kule for pannen. En engelsk publikasjon – «The Gentleman’s Gazette» – hadde dette å fortelle[xxxii]:

 

        «Shot himself at his lodgings in Bath, the Hon. Jesse Anker. The servant had taken up his breakfast, and was gone down to call the landlord, whom his master wished to speak to; but, before he was down the stairs, he heard a noise in the room that he had just quitted, and, instantly returning, found Mr. Anker weltering in his blood, the ball having entered is temple. He had been many months in Bath, and was highly esteemed for his affability and generous behaviour. He lost his lady about 18 monhts ago; which loss affected his mind most sensibly. A gentleman who had known him for many hears testified that, since that misfortune, he was often seen him in the deepest despair, and was scarce an hour known to pass an hour without bewailing it with the tenderest poignancy. To dissipate this gloom, he had recourse to gaming; and, it is said, that he has lost considerable sums at various times, but not so as to injure his property (which was very large) in any material degree. That he did not commit the rash act through any immediate distress was evident, as cash, notes, and valuable, to a considerable amount, were in is possession at the time of his death. The coroner’s jury brought in their verdict Lunacy – founded upon the representation that been given in evidence of the frequent agitated state of his mind. This unhappy gentleman was a Norwegian, of a family of noble alliance, as well as great mercantile connections”.

 

På denne tiden hadde også Karens helse begynt å svikte. «I de 12 sidste Aar af sit Liv var Karen Anker («Gamlefrua» kaldet) blind. Hun boede da jevnlig paa sin Søns Eiendom Vækkerø, ½ Mil fra Christiania[xxxiii]».

I 1801[xxxiv], til tross for sønnens gjestfrihet på Vækerø, er hun registrert som bosatt i gård nummer 200-201, i Toldboed gaden, beliggende i Søndre Qvarteer i Christiania. Hun nevnes som «Enke efter første ægteskab; Justits raadinde lever af sin skov og saug». Hun har ingen slektninger hos seg men en rekke tjenere: fire menn og seks kvinner.

Fuldmægtig Jonnas Levin hadde nok vært hos henne en stund, han var 61 år gammel. Ole Pedersen (33) var, simpelthen, «Tiener»; Ole Ellefsen (35) var kusk. Husjomfruen – 66 år gamle Anne Magrethe Fritzner – hadde nok også vært i familien lenge. De andre var yngre, og sikkert mer løselig tilknyttet Karen.

Noen år senere, da hun var 82 år gammel, mistet Karen – for tredje gang – en sønn. Bernt Anker døde i København 21 april 1805: omstendighetene er ikke umiddelbart kjent. Han ble begravet[xxxv] i familiens gravkapell ved Vor Frelsers kirke 21 juni samme år.

Selv levet Karen videre halvannet år efter dette. Hun døde visstnok 9 desember 1806, om eftermiddagen, og ble begravet[xxxvi] i familiens gravkapell ved Vor Frelsers kirke 15 samme måned. Det kostet 27 riksdaler og 24 skilling, står det notert i kirkeboken.

Allerede dagen efter bestilte sønnen Peder en annonse i Norges Intelligenssedler[xxxvii] – sproglig er den såpass forskjellig fra det som var standard på denne tiden at man må tro han har ført den i pennen egenhendig:

«At min gode, gamle, og magløse Moder døde den 9de Klokken 4 Eftermiddag i sin Alders 84 Aar, bekjendtgjøres herved for fraværende Slægt og Venner. Condolence frabedes.
                    Christiania den 10de December 1806».

 

Så var det kanskje et rimelig godt liv, selv om hun mistet mange: og at hun gikk glipp av Peders triumfer i politikken, så visste hun jo ikke det.


[i] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 306
[ii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 50
[iii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 193
[iv] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 256
[v] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 294
[vi] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 318
[vii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 274
[viii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 74
[ix] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1705-1730, s. 86
[x] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1731-1743, s. 63
[xi] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1731-1743, s. 71
[xii] Collett, Alf, Familien Elieson, Christiania:Dybwad, 1881, p 32, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012032024104
[xiii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1731-1743, s. 231
[xiv] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1731-1743, s. 249
[xvi] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 12-13
[xvii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 182-183
[xviii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 200-201
[xix] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 232-233
[xx] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 262-263
[xxi] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 532-533
[xxiii] Collett, Alf, Familien Elieson, Christiania:Dybwad, 1881, p 14, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012032024104
[xxiv] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 550-551
[xxv] Collett, Alf, Familien Elieson, Christiania:Dybwad, 1881, p 15, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012032024104
[xxvi] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 552-553
[xxvii] Collett, Alf, Familien Elieson, Christiania:Dybwad, 1881, p 11, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012032024104
[xxviii] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 566-567
[xxx] Anker, Carl Johan, Kammerherre Bernt Ankers Liv og Virksomhed 1746-1805 : Foredrag; Kristiania:Malling, 1884, p 12, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040200100              
[xxxi] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1743-1786, s. 118-119
[xxxii] «Informasjon om Jess’ tragiske dødsfall finnes i «The Gentleman’s Magazine – juni 1798», se s.539 http://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=nyp.33433081675195;view=1up;seq=565 På gravstenen som broren Bernt sørget for, fikk han skrevet: «Jess Ankers løfte var en Eed og den Dag da han første gang ikke kunde oppfylde det, da Gad han heller ikke leve». Jess ble bisatt under hvelvet i St James’ Church i Bath. Kirken og graven ble ødelagt under tysk bombeangrep i 1944. Se https://www.geni.com/people/Jess-Anker/6000000001866317198?through=6000000015710370118»
[xxxiii] Collett, Alf, Familien Elieson, Christiania:Dybwad, 1881, p 15, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012032024104
[xxxiv] Folketelling 1801 for 0301 Kristiania kjøpstad, https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058232001423
[xxxv] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1787-1806, s. 798-799
[xxxvi] SAO, Oslo domkirke Kirkebøker, F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1787-1806, s. 804-805