ii Anna Henrikke Petronelle Mathiesen

Anna Henricha Petronella kom til verden, sies det, i Christiania 16 november 1762. Mer sikkert er det at hun ble døpt[i] i Garnisonskirken på Akershus 22 samme måned. Ved den anledningen var fadrene Ober[NN] Holter; Mathias Egede; [NN] Gram; Gustavus Strømboe; Madame … Sal Haagen Nielsen; Mad Ole Nielsens; og Withe Sophie Sørensdatter.

Foreldrene var Cancellie Raad og Laug Mand [Jørgen] Mathisen og hans kone, Karen Haagensdatter. De hadde giftet seg i Christiania, visstnok[ii],[iii] 23 oktober 1757.

Dette var en solid embedfamilien: Jørgen Mathiesen var opprinnelig fra Bergen, der hans far Henrik Mathiesen var politi- og borger-mester, og ble student der i 1743. Derefter ble han cand. jur. – i København, må man tro, før han foretok en studiereise i utlandet. Han ble sekretær i det Danske Kanselli i 1746 – det ga ham sikkert mange nyttige forbindelser – og reiste så hjem for å assistere sin far. Derpå ble han sekretær hos vise-stattholderen i 1751; assessor – dommer – i overhoffretten i 1756, og sorenskriver på Moss fra 1757 til 1762. Samtidig var han sekretær for det Norske Arkiv og lagmann i Christiania fra 1762. Han oppnådde rang av kanselliråd i 1758[iv]. Karen Haagensen, Annas mor, var fra en kommersiell slekt: hennes far var en velstående trelasthandler, Haagen Nielsen.

Første barn av Jørgen og Karen var en gutt. Haagen – efter morfaren – så dagens lys omkring et år efter foreldrenes bryllup.  Gutten ble døpt[v] i Garnisonskirken 26 oktober, og fikk da fadrene Vice Statholder Jacob Benzon; General Lieutenant Grüner; Justiz Raad Nielsøn; Frue Blix; Mad: Strømboe; og Jomfr: Nielsen.

Haagen Mathiesen skulle bli en av de mest fremgangsrike trelasthandlerne i Christiania, stod Wedel-Jarlsberg nær og var sterkt unionsvennlig.

Noen flere søsken ble det ikke, og da hun var to år gammel mistet hun faren. Jørgen Mathiesen ble begravet[vi] 26 november 1764. Han var bare 39 år gammel.

Moren ble boende i Christiania, men også hun døde ung. Karen Haagensdatter – nå Mathiesen – ble begravet[vii] fra Slottskirken på Akershus 20 mars 1766.

Hvor det ble av Anna er ikke direkte kjent, men storebroren Haagen er sagt[viii] å ha vokst opp hos slektninger og det er vel ikke utenkelig at de fikk gjøre det sammen. Mer spekulativt er det å tenke seg at slektningene det dreiet seg om onkler og tanter på morssiden – farsslekten holdt ikke til i Christiania – og av dem var det visst[ix] adskillige.

Så ser man ikke mer til Anna før hun gifter seg. Da det skjedde var den utvalgte Assessor Enevold de Falsen, en syv år eldre jurist som var født og oppvokst i Danmark. Vielsen[x] fant kanskje sted «i huset» i Christiania, under Garnisonskirken autoritet, for den ble gjennomført «med bevilling»: eller de kan simpelthen ha hoppet over forlovelsen. Uansett: Anna ble gift 22 november 1781.

En beskrivelse[xi], uten at noen kilde er oppgitt, av Anna på denne tiden er:

«Hun hørte hjemme i det kretser som angav tonen i tidens Christiania. En munter og mangesidig begavet ung dame. Da en del unge herrer av det gode selskap i 1780 startet en dramatisk klub var det en selv¨øge at fröken Mathiesen måtte være med fra åpningsforestillingen av. Ved denne leilighet opptrådte hun for förste gang sammen med den mann som skulle bli hennes skjebne»

Med Enevold fikk Anna en ektemann som var mangfoldig – på alle livets områder. Grunnen til at han var i Christiania i det hele tatt var at hans egen far hadde skaffet ham en dommerstilling – for å få ham ut av København, der han hadde «holdt på med» en ung enke, Sara Dragun, f. Gabel. Ikke uvanlig i tiden, men når enken hadde vært kammerjomfru hos Caroline Mathilde og efter sigende Struensees elskerinne[xii] var det nok best å avslutte affæren så snart som mulig. Det ble visst et barn av denne forbindelsen, men ikke noe ekteskap – formedelst motstand fra hans familie.

Allerede året efter at hun hadde giftet seg fødte Anna sitt eget første barn, Christian Magnus – den fremtidige Eidsvoldsmannen og «Grunnlovens Far». Han ble født 14 september 1782 og døpt[xiii] 21 samme måned. Navnet han fikk var efter farfaren. Fadrene var Conference Raad Falsen; [NN]; Assessor Nilsen; Ætatsraadinde Anker; Fru Blix; og Jomfr: Strømboe.

Tre år senere ble det en gutt til da Jørgen Conrad kom til verden 19 august 1785. Han ble døpt[xiv] 26 samme måned, og denne gangen ble fadrene Cammerjunker Petersen; Sr Peter Collet; Sr Hugen Nilsen; Mad: H: Clausen; og Jomfru Anne Catrine Elison.

Enda en sønn, Carl Falentin, kom til verden i Christiania, i Oslo. Han ble døpt 4 juni 1787, og for ham ble fadrene Hr Justitie Raad Butkier; Hr Cancellie Raad Monsen; Assessor Mathisen; Etatsraadinde Colbiørnsen; Justitsraadinde Wessel; og Frøken Scheel.

Her må man trekke inn andres viten, for i Dansk Biografisk Leksikon[xv] kan man lese dette om de neste årene i Anna og familiens liv, knyttet til mannens arbeid:

«Her virkede han med så stor dygtighed, også uden for den egentlige dommergerning at han 1788 efterfulgte faderen som justitiarius og således i en ung alder kom til at beklæde Norges øverste dommerembede. Kun få uger skulle han imidlertid indtage denne post. En ny erotisk forbindelse, denne gang med generalauditør O. C. Wessels smukke hustru, Helene, f. Barclay, affødte stor offentlig skandale, og F. blev tvunget til at fortrække fra Kristiania og bytte embede med lagmanden i Nordland og Finmarken. Det var en slem overgang at flytte fra det selskabelige liv i hovedstaden til ensomheden på Engeløen ved Vestfjorden, og længe udholdt F. det heller ikke».

Før de reiste fortsatte naturligvis livet, Falsen sitt profesjonelle, Anna sitt hjemlige: i 1788 måtte hun skaffe en ny tjenestepike, og kanskje tok hun sine forholdsregler i annonsen som ble rykket inn i avisen[xvi]:

 

     «For en skikkelig middelaldrende Pige bliver til Mikkelsdag Plads ledig hos Conferenz-Raad Falsen».

Ingenting ble nevnt om skandalen i avisen, men tidlige året efter, i februar, var familien efter hvert klar til avreise, og gjorde noen siste forberedelser[xvii]:

 

«Bekjendtgiørelser:
Hvem som hos mig maatte have noget at fordre, ombedes at ville behage inden denne Maaneds Udgang at melde sin Fordring, paa det jeg inden min Afrejse herfra til Nordlandene kunde see samme afgiort og være betrygget for Paakrav i Fremtiden.               Christiania den 3 Febr: 1789.
                                                          E: FALSEN».

I rett linje er det over 900 kilometer fra Oslo til Engeløya; på moderne veier er den en reise på borti 140 mil: det var en alvorlig distanse Anna skulle flytte – med barn, husgeråd, sikkert tjenestepiker og alt som hørte til en standsmessig husholdning. Hvordan reise foregikk, hvilken vei de tok eller når de kom frem er ikke direkte kjent, men det må ha vært i løpet av våren 1790.

Datteren Marthe Haachinas fikk nemlig sin hjemmedåp stadfestet[xviii] i Steigen Kirke 11 april det året: kan hende var hun født underveis. Fadrene ble Madame Steen; Mad: Dybsæth; Jfrue Inger Holst; Hr [NN] Schönheyder; Agent Brodtkorb; og Henrich Risk.

 

Hvordan Anna hadde er ikke lett å vite, men kanskje rimelig enkelt å forestille seg: efter et liv i en urban overklasse var hun hensatt i en værhard utkant, men det ser ut til at hun klarte seg, for halvannet år senere, 20 september, fødte hun sønnen Hagbard. Han ble også hjemmedøpt av sognepresten, det skjedde dagen efter i nærvær av Fru Moderen og Fr: Riske. Dåpen[xix] ble stadfestet i kirken 4 søndag i advent, 18 desember, 1792. Denne gangen var fadrene Iver Iversen Fiersløw i Viig; Peder Olsen Mikkelbostad; Peder Sørensen Lund; Boreth Mærer Mikkelbostad; og Martha Maria Pedersdatter af Steigen, «tienende hos Hr Laugmanden».

 

Gitt Annas og, kanskje enda mer mannens, bakgrunn og interesser er det ikke å undre seg over at de søkte seg til andre egne, og kom seg efterhvert til København. Dansk Biografisk Leksikon[xx] fikk datoene litt feil, men forteller dette:

«Efter forgæves forsøg på at blive højesteretsassessor 1790 rejste han n.å. på lykke og fromme med kone og børn til Kbh. hvor der til alt held kort efter blev et assessorembede i højesteret ledigt som han fik. I højesteret kom han til at spille en betydelig rolle; af hans vota ses det gentagne gange at hans tankegang var mere human end de love han skulle dømme efter, og bl.a. var han en principiel modstander af dødsstraffen. I overensstemmelse med sine humanistiske anskuelser var han en tilhænger af trykkefrihed og borgerlig frihed, men politisk hyldede han enevælden, fx i en fødselsdagprolog til kongen Festen i Valhal, 1796 der bragte ham i polemik med den yderliggående republikaner Malthe Conrad Bruun. I kampen for Norges universitet leverede han 1793 et varmtfølt indlæg Et Par Ord om det Norske Akademie hvori han erklærer Norge sin kærlighed: «Du blev mig mere end Fødeland».»

Så kom da Anne seg til Købehavn, og der er hun nærmest usynlig de neste årene, i det minste i de kildene som er tilgjengelig. Hun kommer til syne igjen i 1800, for det året fikk hun datteren Henriette Elisa. Hun ble døpt[xxi] i Nikolaj Kirke i København 15 april. Som fadre valgte foreldrene Fru Monrad; Jomf: Wilhelmine Krøll Levatjen [?]; Kammerjunker Collet; Assessor Klingborg; og Advocat Schouboe [NN]. Hvorfor denne kirken, som hadde brent ned fem år tidligere, og som aldri mer skulle være Gudshus, er ikke kjent.

Uansett: året efter var det folketelling[xxii] i Danmark, som i Norge, og Anna ble talt, hun også. Hun opptrer under navnet Ane Mathiesen og bor sammen med mannen, Assessor Envold Falsen, i Købmager Kvarter i København. Hun har vært dyktig, og heldig: alle barna hennes har levet opp. Christian Magnus er nå 19 og studerer jus; de ander barna er for unge til å ha noen «rolle». De har to tjenestepiker: den 34 år gamle stuepiken Mette Nilsdatter og ti år yngre kokkepiken Cathrine Axelsdatter. På samme adresse finner man en major og hans familie- alle ugifte.

Året efter ble det å flytte fra København til Christiania: for Anna må det ha vært en opplevelse å kunne komme hjem efter 10 ås fravær fra byen hun vokste opp i. Ikke at alt ble godt, som det går frem av Dansk Biografisk Leksikon[xxiii]:

 

«F. længtes tilbage til Norge skønt han havde en stor vennekreds i Kbh.; desuden ønskede han en mindre anstrengende virksomhed. Hans nervesystem havde under opholdet i Nordland fået et knæk, og siden led han ofte af neurasteni og melankoli; det var derfor en lettelse for ham da han 1802 kunne vende tilbage til Kristiania som justitiarius i Akershus stiftsoverret. Men det var ikke mange år byrden blev lettet; da krigen 1807 afbrød den regelmæssige forbindelse med Kbh. udnævntes F. til medlem af den interimistiske regeringskommission hvis egentlige leder han blev. Som landets styrer i denne uhyre vanskelige tid har han vundet uvisnelig hæder i Norges historie. Han redigerede det officielle blad Budstikken (april-nov. 1808) som bidrog overordentlig til styrkelse af den norske nationalfølelse, og hvori hans personlighed og stilistiske talent viser sig fra den bedste side. Hans popularitet var enestående, men hele det anspændende arbejde havde slidt for stærkt på ham. Overanstrengt og knuget af ansvaret brød hans nervesystem sammen, og en aften da han kom fra teatret sprang han i fjorden; liget fandtes næste morgen i Bjørvigen».

Etatsraad og Justitiarius i Stiftsoverretten Enevold de Falsen ble begravet[xxiv] fra Garnisonskirken på Akershus 22 november 1808, og stedt til hvile på Akers Kirkegård.

Det ble skrevet langt om ham i Budstikken[xxv], og kortere andre steder[xxvi]:

Den ædle,
den talentfulde,
den virksomme og nidkiere Patriot
Etatsraad Enevold de Falsen,
forlod
den 16de November 1808
en Verden,
der nu var var ham for byrdefuld.
Fra Tronen til Hytten
vil hans Tab føles og beklages.
Enhver som kiendte ham
sørger ved hans Grav
og siger –
hva han selv sagde ved en af sine Venners –
«Han er ikke mere;
men hans Minde Lever.
Fred med Dit Støv, Du Sieldne!!»

Mange skrev i avisen om Falsen, om hans virke, hans liv og hans venner: det ser ikke ut til at noen nevnte Anna eller barna – det var vel naturlig i den tiden.

Med det forsvinner Anna av syne. Sønnen Jørgen Conrad hadde valgt en løpebane i marine, og var blitt igjen i København, Carl Valentin gikk på skole der og ble senere cand. jur der før han kom til Christiania i 1808[xxvii]. Marthe Hachinas bodde nok fremdeles hjemme hos moren, for hun giftet[xxviii] seg først året efter med løytnant i kavaleriet, Johan Carl von Møller, i Garnisonskirken 11 februar 1809. Hagbarth var bare ungdom, og Elise Henriette et barn, så de bodde nok begge hos moren.

Anna levet videre i stillhet, ser det ut til, i 17 år til, og gikk bort 18 mars 1825.

Men i mellomtiden gikk barna videre, og spesielt Christian Magnus er av interesse, noen utdrag fra Norsk Biografisk Leksikon gir noen trekk ved sønnen som personen:

 

«Christian Magnus Falsen var norsk og ville være norsk. Faren hadde gjort seg til nordmann, og moren var virkelig norsk. Sine barndomsinntrykk fikk Christian Magnus fra Christiania og fra Nordland. Men sine ungdomsår levde han i København, dit han som 9-åring flyttet med faren. Her gikk han først på Borgerdydskolen og fra 1795 på Schouboes Institut, og ble student med utmerkelse 1798. Deretter studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1802.
De årene Falsen levde i København, følte han seg mer og mer knyttet til Norge. Hans interesser gikk i retning av historie; det eldste bevarte manuskript fra hans hånd har som emne Atheniensernes Historie og er på nesten 500 sider. Det var atenernes demokratiske forfatning som tiltrakk ham, og gjennom lesning av den danske historiker og filosof Tyge Rothes Nordens Statsforfatning før Lehnstiden lærte han at demokratiet hadde preget også det gamle Norge. Fra sin far hadde han arvet troen på bondefrihet og særlig på den norske bonde.
Under sitt korte opphold i København sommeren og høsten 1807 opplevde Falsen det britiske overfallet på byen, og han gjorde seg bemerket som kaptein ved studentkorpset. Men han skyndte seg snart tilbake til Norge, og da grev Herman Wedel Jarlsberg etter utbruddet av krigen med Sverige våren 1808 organiserte Bærums frivillige Jægerkorps, fikk Falsen kommandoen over korpset og rykket i felten. Men tjenesten varte ikke mer enn fjorten dager, idet han ble utnevnt til sorenskriver i Follo».

 

Follo Historielag har en del å fortelle om både Elisabeth, Brede Plade, og Christian Magnus:

«En nær venn av familien fortalte at hennes død førte til så sterk
sorgreaksjon at Falsen en tid ikke kunne bestyre embetet eller treffe andre mennesker.
Falsen administrerte boet og skiftet etter Brede Plade Stoltenberg (1763–1808) i Drøbak høsten 1808. Han bygde opp en stor kjøpmanns- og trelastforretning løpet av 20 år, men ble slått konkurs da boet var oppgjort. Falsen fikk et godt inntrykk av den unge enken under skiftet. Brede Plade Stoltenberg var enkemann med 4 barn i alderen 4–12 år da han giftet seg for annen gang i 1804 med Elisabeth Severine Bøckmann (1782–1848). De fikk to barn sammen og hun ble trolig stemor 21 år gammel for Stoltenbergs barn fra hans første ekteskap. Stoltenberg eide et av de to store patrisierhusene ved torget i Drøbak.  … Under skiftet i 1808 ble Falsen kjent med Gregers Stoltenberg som var verge for brorens barn av første ekteskap. Nevøen Brede Plade Stoltenberg d.y. ble en velstående forretningsmann i Son. Elisabeth Stoltenberg flyttet trolig med sine barn og søster til en mindre bolig i Drøbak eller til sin eiendom Dyrløkke[xxix]».

Samme sted gjengis Christian Magnus frierbrev til Elisabeth Severine, hans annen kone som gir et inntrykk av hvordan slike forhold ble ordnet på Annas tid:

 

«Idet jeg vover aa tilskrive Dem kjæreste Madame Stoltenberg disse linjer, har jeg den sikre overbevisning at De, under enhver omstendighed, blot anser det samme som udbrudet af mit hjertens inderste følelser. Hva jeg ved min kones død i fjor har tabt, er dem så bekjendt, at jeg ikke behøver at give Dem nogen fortælling om min stilling siden dette tidspunkt. Som embedsmand, som fader, især som den som har faaet smag på huslig lykke, kan jeg ikke leve uden at være forened med en kone, og ikke være lykkelig med en kone som jeg elsker.
Uden at ville fornærme nogen anden, saa er der, blant de fruentimmer som jeg kjender, ingen som jeg kunde ønske å forene min skjebne med, ingen som jeg tror kunde erstatte mit tab, uden Dem. Den høiest mulige agtelse, som jeg alltid har baaret, og alltid vil bære for Dem, maa være dem borgen for at alle mine følelser stedse skulle være Dem opoffrede, og dersom det står i det ene menneskets makt at gøre det andet lykkelig, så skal De blive det. Af min vens, capitaine Parr’s yttringer har jeg grund til at haabe at jeg ikke er Dem aldeles likegyldig. Jeg vover derfor som redelig mand, at tilbyde Dem min haand og mit hjerte, og tør derhos forsikre Dem, at ligesom jeg, hvis jeg er lykkelig nok til at erholde deres samtykke, i Dem haaber jeg at finde en venninde for meg selv, og en kjærlig moder for min søn, saaledes skal De ogsaa i meg finde en tro og hengiven ven, og Deres børn en omhyggelig fader. Jeg forbliver under alle omstændigheder Deres aldeles hengivne og opofrende ven.
M. Falsen[xxx]».

 

Den første tiden efter at de giftet seg var antagelig ikke så lett for Elisabeth:

«Elisabeth Stoltenberg ble ikke godt mottatt av familien Falsen som mente at han burde valgt en yngre og mer velstående kvinne. Falsens søster Haagine innrømmet seinere at hun hadde tatt feil og at «Lise var den rette for Kristian». Et tidlig portrett av henne viser en nett, feminin og vakker kvinne av middels høyde. Hun levde et liv i omsorg for andre og hadde sterk fysisk og psykisk helse. Hun var rolig og beskjeden med et meglende vesen og ble kalt for «familiens gode engel»».

Så opprant 1814, med alt det dramatiske det skulle by på. «Embedsmænd, Jorddrotter og Brugseiere» i Ås prestegjeld samlet seg 25 februar, som forordnet av Christian Frederik efter Notabelmøtet i midten av februar 1814, i Ås Hovedkirke og utpekte sine valgmenn til å delta i valget av representanter til Riksforsamlingen som skulle samles på Eidsvold 10 april samme år. De to som ble utsett var Sorenskriver Falsen og Bonden Baltsar Hoelstad[xxxi].

Hva Anna tenkte om sønnens innsats på Eidsvold er ikke kjent, men man kan vel tenke seg hun var stolt av ham – mødre er gjerne det, uansett. Desto større kan vel skuffelsen ha vært da han, straks efterpå, lot seg utnevne til amtmann i Nordre Bergenhus, og dermed flyttet lengre vekk[xxxii].

Fra nå av gikk det egentlig nedover med Christian Magnus – og, dermed, Elisabeth – om enn på ulikt vis:

 

«… utviklet han et stadig mer ustabilt temperament og pinlige krangler og politiske konflikter satte ham i miskreditt hos bonde- og embetsmannsrepresentantene på Stortinget. Han var derfor «politisk en død mann» fra begynnelsen av 1820-årene.
Han fikk et hardt slag i retten i 1828 og ble arbeidsufør for resten av livet. Chr. M. Falsen hadde dårlig økonomi og døde miskjent og bitter i sitt hjem i Lakkegata i Christiania i 13. januar 1830. Han ble gravlagt på Oslo kirkegård i Gamlebyen».

Med ander ord: det er mange tegn til at melankolien som hadde ført faren døden, var blitt arvet av sønnen.

Men da var Anna allerede borte. «Enkefrue Etatsraadinde, Anne Hendrikka Petronelle Falsen, født Mathiesen, døde i Christiania, men efter vedkommendes Ønske, og med S: S: Hr Stiftsprovst Segwadts skriftlige Samtykke begraven ved Aggers Kirkegaard». Begravelsen[xxxiii] fant sted 24 mars 1825.  

Barna annonserte dødsfallet i avisene[xxxiv]:

«Dødsfald.

        Vi opfylde en tung Pligt, ved herved sørgeligst at tilmelde fraværende Familie og Venner, at vor ømme og elskede Moder, Fru Etatsraadinde Anne Hendrikke Petronelle Falsen, født Mathiesen, efter flere Aars Brystsvaghed og 3 Ugers Sygeleie, overgik til et bedre Liv den 18de d. M. i sit 63de Aar.
        Christiania, den 19de Marts 1825.
                                Den Sal. Afdødes herværende Børn».

[i] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1757-1776, s. 22
[iii] Weidling, Tor, Eneveldets menn i Norge : sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814; Oslo: Riksarkivaren, 2000, p 245, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008111900017
[iv] Weidling, Tor, Eneveldets menn i Norge : sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814; Oslo: Riksarkivaren, 2000, p 245, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008111900017
[v] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1757-1776, s. 12
[vi] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1757-1776, s. 160
[vii] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1757-1776, s. 163
[x] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1777-1809, s. 181
[xiii] SAO, Gamlebyen prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1734-1818, s. 68
[xiv] SAO, Gamlebyen prestekontor Kirkebøker, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1734-1818, s. 70
[xviii] SAT, Ministerialprotokoller, klokkerbøker og fødselsregistre – Nordland, 855/L0796: Ministerialbok nr. 855A04, 1776-1813, s. 96-97
[xix] SAT, Ministerialprotokoller, klokkerbøker og fødselsregistre – Nordland, 855/L0796: Ministerialbok nr. 855A04, 1776-1813, s. 108-109
[xxi] København Sankt Nikolaj Sogn, Enesteministerialbog, p 102/273, https://www.sa.dk/ao-soegesider/da/billedviser?epid=17118439#156084,26130256
[xxii] København, København (Staden), Købmager Kvarter, Købmager Kvarter, Matr. 94, 370, FT-1801, A5032, http://www.ddd.dda.dk/asp/alle_opl.asp
[xxiv] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1777-1809, s. 174
[xxvi] Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger, 02.12.1808, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_trondhjemsborgerligerealskole_null_null_18081202_0_97_1
[xxviii] SAO, Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0003: Ministerialbok nr. 3, 1777-1809, s. 207
[xxix] Follominne, Årbok 2013, Nr 51, Follo Historielag, Redaktør: Øystein Retvedt,  P 28/162, http://follo-historielag.org/follominne/aarbokene/_sidefiler/dokumenter/Follominne%202013%20til%20nett.pdf
[xxx] Follominne, Årbok 2013, Nr 51, Follo Historielag, Redaktør: Øystein Retvedt,  P 28/162, http://follo-historielag.org/follominne/aarbokene/_sidefiler/dokumenter/Follominne%202013%20til%20nett.pdf
[xxxi] Fuldmagter og Adresser, overantvordede Norges Regent, Hans Kongelige Høihed Prinds Christian Frederik, fra det Norske Folks Deputerede ved Rigsforsamlingen i Eidsvold, den 10. april 1814. H. 1, Christiania:Trykt hos C. Grøndahl, 1814, p 8, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009062613002
[xxxiii] SAO, Aker prestekontor kirkebøker, F/L0012: Ministerialbok nr. 12, 1819-1828, s. 642-643