Inger Helvig ble født, antagelig, tidlig i desember 1752, og ble døpt[i] 16 desember det året i St Laurentii Kirke i Tønsberg – den lå omtrent der domkirken ligger nå, og var blitt revet henimot 1814. Fadrene hennes var Albert Seeberg; Henrik Næss; Christoffer Seeberg; Johanne Christine Knaps; og Inger Marie Seeberg.
Foreldrene var Anders Seeberg og Boel Pedersdatter Heiding – de hadde giftet seg fire år tidligere. Vielsen[ii] fant sted «i huuset» 12 desember 1748. De hadde kongelig bevilling datert 12 november samme år.
Anders Seeberg var enkemann. Han hadde giftet seg med Inger Helvig Hartvigsdatter Hørbye: de hadde blitt viet[iii], også i huset, 9 mai 1746.
Dette ekteskapet ble kort: Inger Helvig ble begravet[iv], bare 20 år gammel, 12 april 1747.
Så giftet Anders Seeberg seg altså påny, halvannet år senere.
Første kjente barn i farens annet ekteskap var en pike, Inger Helene, som må ha blitt født våren 1750: hun blir oppgitt å være ett år gammel da hun døde og ble begravet[v] 17 april 1751.
Inger Helvig var altså annet barn av Anders Seebergs annet ekteskap, selv om det er et langt opphold mellom storesøsterens begravelse og hennes egen ankomst. Neste barn var en gutt, Hans, som ble døpt[vi] i St Laurentii 18 juli 1754. Guttens fadre var Mad: Strand; Else Føen; Ditlef Bull; Samuel Føen; og Christoffer Føen.
Lillesøsteren Margrete så dagens lys utpå høsten 1755 og ble døpt[vii] 22 november det året, men denne gang i Vor Frue Kirke – Mariakirken – den lå der torvet i Tønsberg ligger i dag, og ble revet i 1860-årene. Margretes fadre var Mad: Lintz; Mad: Sam: Føens; Hans Seeberg; Mathis Føen; og Samuel Føen.
Året efter mistet fireåringen Inger Helvig sin mor, bare tredve år gammel. Bodil Heiding ble begravet[viii] fra Vor Frues kirke 15 juli 1756.
Det ser ikke ut til at Inger Helvigs far giftet seg igjen – det er ikke funnet noen passende vielse, og ikke heller noen barn av et eventuelt tredje ekteskap.
Protokoller over konfirmasjoner ser ikke ut til å være bevart for de årene det kunne vært aktuelt for Inger Helvig – rundt 1766-68 eller så: men siden hun senere giftet seg er det vel rimelig å anta at hun gikk gjennom opplæring og seremoni.
Tidlig i tyve-årene giftet Inger Helvig seg. Hennes tilkommende var Jacob Wulfsberg – en mann med et livlig sinn som senere i livet ble jurist, byfogd, politimester og gjorde detektivarbeid i Christiania samt bidro til debatter om rikets konstitusjon – bortsett fra hans ivrige kamp for å få opprettet et universitet i Norge, og å legge det til Tønsberg[ix].
Da de to kom sammen var han imidlertid først og fremst kjøpmann. De inngikk ekteskap uten å være forlovet på forhånd, og ble viet[x] i Vor Frue Kirke 8 november 1774.
I Tønsbergs Historie[xi] finner man et avsnitt om ham:
«Byfogden Jacob Wulfsberg (1790-99), f. i Tønsberg den 14. jan. 1751, var sønn av skoleholder sammesteds Niels W. og Abigail Acton (side 376-77). Han var en tid kjøbmann i Tønsberg men tok i 1777 dansk juridisk eksamen og blev derefter ansatt som branninspektør og borgerkaptein m. m. i sin fødeby.
Ved O. G. Meyers[xii] fratreden i 1790 blev han utnevnt til byfoged, og derefter i 1798 forflyttet til Stømsø, men vedblev å forestå sitt embede i Tønsberg inntil den 4. mars 1799.
Jacob Wulfsberg raget som embedsmann og menneske op over det almindelige, var navnlig varmt sosialt interessert og en stor venn av folkeopplysningen; er den egentlig grunnlegger av Tønsberg seminar. Han skriver et for sin tid ualmindelig rent, klart og flytende sprog, temmelig upåvirket av kansellistilen …»
Inger Helvig og Jacob fikk sitt første barn året efter at de giftet seg; Niels – grunnleggeren av Morgenbladet – kom til verden sensommeren 1775 og ble døpt[xiii] 29 august i Vor Frue. Fadrene hans var Abigail Wulfsberg; Margareta Andersdatter Seeberg; Hans Thilligner; Andreas Nielsen Wulfsberg; og Hans Seeberg.
Året efter fikk de en datter, Abigael Achton. Hun ble «født til verden» 15 og døpt[xiv] 22 november 1776. Da fikk hun fadrene Capellan Niels Wulfsberg; Kiøbmand Andreas Wulfsberg; Skipper Johan Christian Kock; Enken Annichen, Albrecht Seebergs; og Jomfrue Maren Magdalena Wulfsberg.
Følgende år – når er ikke kjent – var antagelig Inger Helvig alene en tid, for det var det året Jacob sikkert måtte til København for å få sin juridicum. Det kan virke overraskende å finne en voksen, gift, kjøpmann ta et slikt skritt, men fortalte om bakgrunnen mange år senere, i inn ledningsordene i talen om et norsk universitet, holdt i Christiania 1791[xv]:
«Mine Høie og Gunstige Herrer!
Dersom Norge for noget over 30 Aar side havde eiet et eget Universitet, da skulde jeg paa nærværende Tid ikke manglet de Kundskaber og Indsigter, som kunde sætte mig i Stand til med Fynd at tale for den Sag – den for Norge saa viktige Sag! – hvis Afhandling er Formaalet for vores Samling paa dett Sted; men da mit Fødeland paa den Tid ikke havde, og (uagtet alt hvad derom er talet og skrevet) i dette Øieblik endnu ikke har noget Universitet – og mine Forældre fandt deres Formue utilstrækkelig til at udrede hvad der udfordredes for at holde tvende Sønner ved Universitetet i København: saa har jeg maattet savde det Lærdoms Stempel, der kundegiøre mine Ord gieldende, og give dem en Vægt, som jeg saa inderlig ønskede at kunne tillægge dem ved en Anledning som denne»
Om det var et fravær som var årsaken eller det hele var mer tilfeldig, så kom neste barn først året efter. Anders Seeberg ble født 17 august 1778 og døpt[xvi] en uke senere, 24 august. Denne gangen var fadrene Madame Thittigner; Jomfrue Margaretha Albrechtsdatter Seeberg; Hr Apotheker Henne; Sr Hans Neuman; og Sr Hans Seeberg.
Enda to år senere ble det igjen en gutt: Gregers Winther – den senere Eidsvoldsmannen. Han ble født 26 oktober 1780 og døpt[xvii] 6 november. Som fadre valgte foreldrene Madme Barbara Johanna, Hans Seebergs; Jomfrue Maren Holst; Hr Kammerraad v. Koss; Sr Samuel Føyn; og Sr Jacob Henrichsen Berg.
Efter Gregers ble det kun piker bland dem som overlevet – fem stykker på rad og rekke. Først ute var Bodel Margrethe. Hun ble født 12 januar 1782 og ble døpt[xviii] 18 samme måned. Fadrene hennes ble Enken Madame Martha Helena Stoltenberg; Jomfrue Petronelle Pedersdatter Winge; Hr Byfoget Ove Gierløv Meyer; Hr Amtsforvalter Frans Christian Flor; og Hr Johannes Crøger, Personel Capellan i Anneboe Præstegield.
Martha Maria meldte sin ankomst 20 januar 1783 og ble hjemmedøpt to dager senere. Dåpen[xix] ble bekreftet i kirken 24 januar og da var fadrene Madame Helena Maria Koch; Jomfru Maren Magdalena Wulfsberg; Sr hans Seeberg; Sr Johannes Steenberg; og Sr Jens Jørgen Schavenius.
Bredine Dorothea så dagens lys to år senere, 27 januar 1784 og ble døpt[xx] 3 februar samme år. Hennes fadre var Madame Abigail Wulfsberg; Jomfrue Maren Angel; Sr Christian Kock; Sr Jacob Wulfsberg |: nemlig i Mangel av at uteblivent fadder 😐 Jørgen Hansen Føjen.
Helt i slutten av samme år, julaften 1784, kom Juliana til verden. Hun ble hjemmedøpt dagen efter. Denne dåpen[xxi] ble bekreftet i kirken 24 januar 1785 med fadrene Madame Else Drejer; Jomfrue Maren Magdalena Wulfsberg; Sr Maurits Svab [?]; Sr Iver Lindegaard; og Sr Gregers Andersen Samsing.
Samme år, døde Martha Maria, to år og knappe ti måneder gammel. Hun ble begravet[xxii] 11 november 1785.
Det ble en vanskelig tid oppunder jul, for bare en måned senere ble Juliana også begravet[xxiii] – det skjedde 10 desember 1785.
Et par år senere fikk Inger Helvig og Jacob en dødfødt sønn, han ble begravet[xxiv] 7 juli 1787.
Året efter gikk det like galt, et dødfødt barn – kjønnet er ikke oppgitt – ble begravet[xxv] 10 november 1788.
Rundt juletider eller så nedkom Inger Helvig med datteren Martha Maria – barnet var antagelig svakelig for hun ble hjemmedøpt. Så døde hun også nokså snart, og ble begravet[xxvi] 9 januar 1790.
Dorthe Catherine Johanne Elisabeth – det var sikkert adskillige som skulle kalles opp! Hun ble født 25 oktober 1791 og hjemmedøpt. Dåpen[xxvii] ble stadfestet i kirken 30 november samme år. Dorthes fadre var Madame Helena Bull; Jomfrue Catharina Elisabeth Føyn; Hr Kammer-Junker Kaalund; Hr Andreas Føyn; Hr Christopher Seeberg; og Monsieur Niels Wulfsberg, Broder til Barnet.
Helt til slutt fikk de en datter til. Hun ble bare 4 ½ måned gammel, og ble begravet[xxviii] 17 mars 1792.
Livet med Jacob var kanskje ikke helt lett for Inger Helvig: 15 svangerskap på 22 år betyr at hun var gravid mer enn halvparten av tiden, og hadde et spedbarn å se efter den andre halvparten. Selv med økonomisk evne til ha både ammer og annet tjenerskap må det ha vært hårdt.
Likevel, det kan ha hatt sine lyse sider – Jacob er kjent for sine lystige viser, en av dem er gjengitt i Tønsbergs Historie[xxix]:
«Vi får et lite glimt av Tønsberg og selskapslivet der i et par brev som den engelske forfatterinne, Mrs Mary Wolstonecraft, skrev herfra sommeren 1795. Hun kom hit til byen fra Sverige sent på kvelden den 16. juli nevnte år og tok inn på en kro efter anvisning av byfoged Wulfsberg». Der på Kroen hadde hun utsikt over fjorden og Kaldnes, og fordi de fleste som kunne engelsk var på sjøen, var det få å snakke med – men Wulfsberg fant en ung pike som kom innom et par ganger om dagen for å hjelpe henne. Hun var der i forretninger på vegne av sin samboer, som hun hadde et barn med, utenfor ekteskap – men hun nektet å gifte seg med ham: hun skulle ikke overføre ansvaret for sin familie til noen andre. Bortsett fra de forhandlingene hun drev, tilbragte hun mye tid med å streife omkring i byen og i utkanten av dem, brukte mye tid på Slottfjellet, og fordi det var en fin sommer tok hun seg ofte en lur der oppe, i mosen».
Hun skrev brev fra Tønsberg, Norge, Sverige og Danmark under sin reise – litterære brev, som sikkert er blitt ganske kraftig redigert underveis, og utga disse i bokform med tittelen Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark i London i 1796.
Tønsbergs Historie inneholder et kort utdrag i oversettelse til norsk, avsnittet blir innledet med å nevne at hun, sammen med byfogden og hans kone – Inger Helvig, med andre ord – ble bedt til en av de rikeste kjøpmennene i byen efter lunsj en dag:
«Om jeg ikke kunde tale dansk, så kunde jeg til gjengjeld bruke mine øine og lære meget derav. Ja, jeg er overbevist om, at jeg har dannet mig en riktig mening om nordmennenes karakter uten å være i stand til å konversere dem. Jeg var forberedt på å treffe gjester. Allikevel blev jeg litt forlegen ved å bli ført inn i et værelse fullt av velklædde mennesker. Og ved å se mig om opdaget jeg mange meget smukke anskikrer, rosenrøde kinn, strålende øine og lysebrune eller gylne lokker. Jeg hadde aldri sett så meget gult hår, som eler stod godt til deres skjære ansiktsfarve.
Disse kvinner synes å være en blanding av treghet og livlighet; de går næsten aldri ut, og de var forbauset over at jeg kunde finne fornøielse ved det.
Derimot er de umåtelig glade i å danse. De er ukunstlede i sin optreden, og skjønt de ikke har pretensjoner i retning av eleganse, er der noget yndig ved deres naturlige og utvungne vesen, når de føler trang til å være elskverdige, som tilfellet her var.
Min ensomme stilling, som de synts måtte være forferdelig, vakte i høi grad deres interesse for mig. De samlet sig omkring mig, sang til mig, og en av de vakreste, til hvem jeg i all hjertelighet rakte min hånd for å gjengjelde hennes strålende blikk, tok den og kysset den varmt.
Ved middagen gikk det meget gjestfritt til, enda vi blev sittende til bords altfor lenge. De sang mange sanger, deriblandt også nogen franske nasjonalsanger i oversettelse. Ut på kvelden blev gjestene meget livlige, og vi førte en slags samtale med geberder. Da deres ånd var lite utviklet, tapte jeg visstnok ikke meget, men vant kanskje ved at ikke vær i stand til at forstå dem; ti mangelen blev, sannsynligvis mest til deres fordel, utfylt av fantasien
La dette være, som det vil; de vant min sympati, og jeg følte mig meget smigret, da man siden efter fortalte mig, at de hadde sagt det var en fornøielse å se på mig, fordi jeg så snild og godhjertet ut.
Mennene var for det mest skibskapteiner og talte tålelig godt engelsk; men de var rene hverdagsmennesker med en temmelig snever synskrets. Jeg fant det meget vanskelig å få nogen oplysninger om deres eget land, når tobaksrøken ikke holdt mig på avstand fra dem.
Jeg blev innbudt til å delta også i nogen andre fester og fant alltid grunn til å klage over mengden mat og den lange tid det tok å spise den; det vilde være urktig å si fortære den; ti alt gikk pent og stille for sig. Tjenerne serverer likeså langsomt som deres husmødre skjærer for.
De unge damer har her som i Sverige i almindelighet dårlige tenner. De er glade i pynt, men er ikke opmerksomme nok på sin person til at skjønnheten kan bli noget mindre flyktig enn en blomst. Og den uttrykksfullhet som gemytt og talent kan gi, utfyller sjelden dens plass».
Som kvinner flest forsvinner Inger Helvig fra kildene i og med at hun er ferdig med å avle barn: de virket fortsatt i hjemmet, familien, menigheten og på andre måter – men det satte ikke dokumentariske spor.
I romjulen 1796 ble Inger Helvig syk: Mad: Ingier Helvig Wulfsberg, født Seeberg, døde 17 februar 1797 og ble begravet[xxx] 27 samme måned fra St Laurentii Kirke.
Jacob Seeberg annonserte dette i Norsk Intelligenssedler[xxxi] 22 februar:
«Nedtrykt af Kummer, maae jeg herved bekiendtgiøre for Beslægtede – og hvem der ellers kunde tage nogen Deel i min Skiæbne – , at det behagede Gud, i Gaar After Klokken 10 Slæt, at borttage fra mig min elskede Kone, Inger Helvig Seeberg, som, efter at have været min i noget over 22 Aar, maatte forlade mig, i en Alder af 44 Aar 2 Maaneder og 9 Dage, hvoraf de sidste 44 Dage vare sande Lidelses Dage for os begge. Hvem der kiendt hendes Virksomhed i at opfyld sit Kalds Pligter, vil uden Tvivl beklage mig, og de 6 gjenlevende af hendes 15 Børn, der nu maae savne en troefast Egtefælle og en kierlig Moder.
Tønsberg den 19de Februarii 1797.
Wulfsberg».