Amborg kom til verden i Skien og døpt[i] i Skien Kirke, den som ble ødelagt i brann 1777, 13 september 1741. Som fadre fikk hun F. Cottes Enche; Madmselle Anne Nielsdatter Bugge; Frans Caspersen Cudrio; Friderich Wesseltoft; og Jochum Jansen Coldevin.
Foreldrene var Jørgen Simonsen Wesseltoft – fra en veletablert kjøpmannsfamilie innvandret fra Skåne – og Inger Coldevin fra Larvik og selv av meget god familie. Det er rimelig å tenke seg at disse to hadde giftet seg i hennes hjemby omkring midte av 1720-årene, men det kan vanskelig sjekkes for kirkebøker fra Larvik mangler for denne perioden.
Hvordan det var eller ikke var slo de seg ned i Skien, der de skulle få en rekke barn sammen. Først ute var Marta. Hun ble døpt[ii] 21 november 1727. Som fadre hadde hun Simon Jørgensens Kieriste, Anne Simensdatter; Madmselle Bugge fra Laurvig; Simon Jørgensen; Frans Pettersen; og Zacharias Simonsen.
Nestemann var en gutt; han fikk navnet Simon da han ble døpt[iii] 2 august 1730. Som fadre hadde han Nils Magnussen Bugges Kieriste fra Laurvigen; Børge Pettersens Kieriste Kari [NN]; Zacharias Simonsen; og Hans [NN] Holst, Studiosus.
Neste fire år gikk det frem til neste barn, en pike som fikk navnet Inger da hun ble døpt[iv] 11 april 1734. Hun fikk fadrene Zacharias Jørgensens Kone; Kirsten Børgesdatter; Ole Pettersen Cudrio; frans Pettersen Cudrio; og Elias Hansen Winther.
Året efter ble det nok en datter da Ragne Johanne så dagens lys om våren og ble døpt[v] 29 april 1735. Denne gangen var fadrene Madme Margrete, Mads Madsen fra Risøer; de 2de Madmselle Heelene og og Else Falch fra Risøer; [NN] Rector Poul Falch; mads Madsen fra Risøer; og Rasmus Simonsen.
Anne Clarine ble døpt[vi] 28 august 1737 og da var fadrene Sal. Peder Jørgensens Enche; Peder Holst; [NN] [NN]s Kone og Ingeborg [NN]; Hr Ivar Hesselberg; Hr Christen Bøcher; og Hr Raadm Wendelboe.
Efter en pause på ni år ble det, påny, en gutt da Jochum ble født forholdsvis tidlig på sommeren 1739 og døpt[vii] 25 juni det året. Jochums fadre var Sigr: Jan V: Cappels Kone; Elias Hansen Winthers Kone; Madmselle Ragne Jansdatter; Petter Asløv [?]; Zacharias Simonsen; Skipper Magnus Bugge; og Jochom Nielsen.
En gutt til fulgte utpå sommeren 1740. Zacharias ble døpt[viii] 10 august det året og fikk fadrene Madme Inger, Zacharias Simonsen; Madme Anne, Jørgen Holstes; Hr Jørgen Friderich Rose [?]; Mr Zacharias Simonsen; og Mr Kield Jensen. Zacharias fikk antageligvis ikke vokse opp, for navnet ble brukt igjen fem år senere – men begravelsen er ikke funnet.
De to siste barn var en av hver: først datteren Amborg. Da hun ble døpt[ix] 13 september 1741 ble fadrene Sal Peder Fr. Cottes Enche; Madmselle Anne Nielsdatter Bugge; Frans Caspersen Cudrio; Friderich Wesseltoft; og Jochum Jansen Coldevin.
Til slutt ble det en gutt igjen. Zacharias Jørgen fikk, som skikken ofte var, navn efter den avdøde storebroren da han ble døpt[x] 10 februar 1745. Fadrene var Marte Jørgensdatter; Susanna J: Cappel; Diderik Cappel; Hans [NN]sen;og Simon Jørgensen [?].
Med såpass mange barn er det nokså sannsynlig at flere enn den første Zacharias døde små, men dette er ikke verifisert i kirkeboken.
Amborg bør være konfirmert i midten av 1750-årene, men det er ikke funnet noen spor efter dette.
Faren, Jørgen Simensen, død 65 år gammel ved juletider 1760. Han ble begravet[xi] 3 januar 1761.
Da hun var i annen halvdel av tyve-årene giftet Amborg seg. Den utvalgte var Nicolai Benjamin Aall fra Porsgrunn, en velutdannet og velstående forretningsmann med mange interesser, som hadde studert teologi i København og snakket flere sprog. Han var to år eldre enn Amborg så de var, mer eller mindre, jevngamle. Bryllupet ble holdt uten forutgående trolovelse – de hadde kongelig bevilling – og vielsen[xii] fant sted klokken 3 om eftermiddagen 17 februar 1769.
Når Nicolai var forretningsmann[xiii] var det fordi hans kirkelige karriere ble avbrutt av den eldre broren, Niels, døde meget ung – og så ville faren at Nicolai skulle gå inn i familiebedriften. Som en del av å kvalifisere ham for denne rollen ble han sendt på en lengre utenlandsreise, med lange opphold i London og Paris, for å lære sprog. Og kom hjem til en læretid under farens oppsyn inntil han selv tok borgerskap og begynte å drive forretninger på egen regning. Og i den sammenheng var det sikkert ikke uvelkomment at Amborg brakte med seg en betydelig formue inn i ekteskapet!
Paret flyttet inn i «Aallgarden» i Porsgrunn: «Det var en stor og rummelig gaard med ikke mindre end 21 værelser foruden ydre rum og udhuse, som indeholdt madbod, drengestue, stald, fjøs, vognskjul, grisehus, hønse- og kalkunhus, alt bygget omkring et indelukket gaardsrum».
Det var godt utstyrt – Nicolais far foranstaltet en katalogisering av inventaret i en liste[xiv] – her følger første side av tre:
Der skulle de begge bli boende resten av livet – han til 1798, hun til 1815, og der ble barna født.
Det første av disse var Niels, som ble født samme år som de giftet seg og døpt[xv] i Østre Porsgrunn Kirke 8 desember 1769. Da var fadrene Madame Inger, Christies; Jomfr: Fransischa Margrethe Aal; Jomfru Constance Aall; Niels Aall; Simon Jørgensen; Jørgen Jørgensen; og Studiosus Jacob Aall.
Neste barn fulgte halvannet år senere, og var også en gutt. Jørgen, som skulle bli Eidsvoldsmann, ble døpt[xvi] 1 mars 1771 og fikk fadrene Tolder Rasch; Lars Gartner; Simon Jørgensen; Jocum Jørgensen; Inger Jørgensdatter Wright; Anne Clarine Jørgensdatter; og Inger Zachariasdatter.
Den første piken, Benedicte Henrikke, ble døpt[xvii] 1 april 1772 og hadde da fadrene Monsr Lars Wright; Ms Jørgen Christie; M: Ditlef Rasch; M: Heand; Madame Simen Jørgensen; Catharine Cudrio [?]; Madeselle Clara Zachariasdatter; Madselle Benedicta Henricha Ska [?].
Så ble det en gutt igjen da Jacob – den senere Eidsvoldsmannen, som sin bror – kom til verden sommeren 1773 og ble døpt[xviii] august det året. Denne gangen var fadrene Cancellieraad Carl Decihmand; Hermand de Løvenskiold; Sr Niels Aall; Jochum Jørgensen; Mademoiselle Fransicha Margretha Aall; Madselle Else Wright; og Maselle Constance [NN].
Så fulgte en pike, Inger, som så dagens lys senhøstes 1774 og ble døpt[xix] 2 desember det året. Ingers fadre var Madselle Anne Clarine Jørgensdatter; Madselle Anne Dorthea Rasch; Kammerjunker Søren v. Løvenskiold; [NN] Lukas Nors; Sr Jochum Jørgensen; Jørgen Christie junior; og mig Jeremias Hagerup.
Det skulle bli to barn til, en gutt og en pike. Gutten var Nicolai Benjamin. Han ble døpt[xx] 28 juni 1776. Da var fadrene Madame [NN] Constance Rasch; Frøken Margrethe v: Løvenskiold; Kammerjunker Søren v: Løvenskiold; Doctor Møller; Sorenskriver [NN] Nors; Jochum Jørgensen; og Jacob Aall.
Og, helt til slutt, Constance. Da hun ble døpt[xxi] 3 desember 1778 var fadrene Kammerjunckerinde Løvenskiold; Benedicata Henricha Aall; Jomfr Ambor Fransischa Jørgensen; Jomfr: Constance Rasch; Kammerherre Friderich G. Adeler; Justicie Raad Christian Rasch; Hoffmester Jacob v: Løvenskiold; og Jørgen Wright.
Et verk om Slægten Aall gir en stemningsrapport[xxii] – sikkert overdrevent positiv, og sett fra Jacobs side, ikke Amborgs – fra det Aalske hjemmeliv:
«I sit huslige liv var Nicolai Benjamin Aall meget lykkelig.
Han havde ved sin side en trofast og opofrende Hustru, der kun leede for sit Hjem, sine Børn og sin Mand, og saa sig omgivet af en Række lydige, flinke og elopdragne Børn, hvem han bestræbede sig for at give en god og standsmessig Opdragelse.
Til sine Sønner holdt han stadig Huslærere; riktignok var han ikke altid heldig i Valge af dem, men Sønnerne fik dog under deres Veiledning en solid og sikker Grundvold or sin senere Udvikling.
De to ældste bestemtes til handelen og fik sin Uddannelse i England og Frankrige, de to yngste gik den studerende Vei og tilbragte effter at have fuldendt ine Universistetsstudier længere Tid ved tyske Unversiteter.
…
Døtrene sendtes til København for at lære Sprog og Musik.
Musikken dyrkedes i det hele tatt med Iver og Glæde i Nicolai Benjamin Aalls Hus; selv var han meget musikalsk, og alle hans Børn havde arvet hans musikalske Anlæg.
Dilletantforestillinger på den Tid meget paa Moden, og ved de hyppige Dilletantconserter, der den gav gaves i Skien og Porsgrunn, leverede Slægten Aall en anseelig Kontingent».
Samme bok inneholder en lang beskrivelse av selve Aall-gården som bygning – men det er vel så interessant å få med seg et avsnitt som viser noe om Amborgs daglig-liv. Det bemerkes at huset, i sitt interiør, langt fra var så praktfullt som Jacob Aalls sosial og økonomiske stilling kunne lede en til å forestille seg, og går videre[xxiii]:
«Traktementet derimod var, takket være den dygtige og for sit Hunsvæsen stærkt intersserede Husmoder, altid udsøgt, for ikke at sige overdaadigt, og som bevis paa, hvad der kunde konsumeres af Vin i det gjæstfire Hus, fortæller en af Sønnerne, at det aarlige Forbrug pleide udjøre 5 a 6 Oxehoveder[xxiv].
Nicolai Benjamin Aalls rummelige Kjældere var derfor ogsaa stadig vel forsynede med Drikkevarer, som han med sine talrige Skibe fik hjemført lige fra Productionsstedet.
En Optælling, der blev holdt 23 December 1797, viser at der da iallefald intet manglede i hans Kjælder:
Den lyder saaledes:
Listen fortsetter med mange forskjellige sorters øl, champagne, rhinskvin, sherry, madeira, samt en flaske sitronsaft, 15 flasker snus, 2 kasser piper, arak og «annet». Det var rikelig for et privat hjem!
I denne tiden korresponderte man ganske flittig, og det finnes flere eksempler på utvekslinger mellom Amborg og barna. og noen av brevene fra sønnene til henne kan man finne i Breve fra slekten Aalls arkiver 1738-1905, som dette[xxv] fra sønnene Nicolai Benjamin, Jacob og Niels efter at de hadde overtatt Nes Jerverk:
«Ness Jernværk d. 7 Jan. 1800.
Det vilde være utilgiveligt af mig, hvis det ikke ved min Ankomst til Ness var en af mine første Beskjæftigelser at skrive Dem til bedste Moder.
Jeg har at takk Dem for de Velgjerninger, De har viist mig i en Række af Aar og jeg indseer med Undseelse, at min Fortjeneste af Dem er ringe. Jeg har intet uden Tak men aldri skal jeg glemme det.
Vi fandt Alt ved Værket i den ønskeligste Forfatning, Masovnen har i lang Tid ikke givet saa meget af sig, og Ødelæggelsen er allerede istandsat, kuns beklager vi at den nødlidende Kiær var halvgal, da vi lod ham hente.
Min Broder har fotalt mig, at hans Kone forlader sin Fødebye den 3 eller 4 Februari, han vil da møde hende hos Dem og jeg misunder ham meget de glade Dage, han i den Tid skal tilbringe i sin Vennekreds.
Maa jeg bebyrde Dem bedste Moder med at bede Hans Møller opsøge mit Signet, jeg har glemt det hjemme, formodentlig maa det findes in den stribede Casimirs Vest, som jeg fik med Hals eller i en eller anden Skuffe paa Skolen.
Hav den Godhet ømmeste Moder at hilse mine Venner fra
Deres hengivne lydige Søn
Nic: Benj: Aall».
Broren Jacob la til for egen regning:
«Jeg har, kjæreste Moder, saa mange økonomiske Spørgsmaal at forelægge Dem, saa megen Veiledning at hente og tillige adskillige Breve at skrive paa Embeds Vegne, saa jeg maa bede Dem undskylde, at jeg i dag – mod min Skyldighed – lader the blive med disse faa Linier og udsætter til næste Post at skrive et fuldstændigere Brev.
Deres lydige
Jacob Aall».
Og, til slutt, Niels:
«Ogsaa jeg sender Dem, bedst Moder, en taknemlig og kjærlig Hilsen
Vort Ophold her er ret behagelig, Værkets Forfatning svarer til vor Forventing og lover dets nye Eiere en behagelig Stilling og i Fremtiden et sorgfrit Udkomme.
Paa Torsdag reiser Wright og jeg til Arendal og derfra reiser vi Søndag Morgen hjem efter og haaber Søndag Aften at være i Porsgrund. Gid jeg da, bedste Moder, maatte forefinde Dem i den Helbredstilstand, der er Gjenstanden for mine ivrigste Ønsker.
Imidlertid hilse De mine Venner og Veninder i Porsgrund og selv være de overbeviis om min sønlige Hegivenhed.
Niels Aall».
Livet var nok rimelig godt for Amborg, om enn strevsomt og preget av mange plikter. Men om sommeren unnslapp hun kanskje noe – da flyttet familien ut på sommerstedet «Roligheden» utenfor byen. Sikkert var det også der selskapelighet – men man har alltid hatt mer beskjedne ambisjoner under opphold på landet.
Det vil si – det er ikke sikkert at Amborg hadde fullt så stor glede av dette som resten av familien[xxvi]:
«Mens jeg var Barn kjøbte min Fader den lidt nedenfor Porsgrund beliggene Ø «Gaasegrund», som han omdøbte til «Roligheden».
Der lod han opføre en Bygning under en Mesters Opsyn, formedelst sine stærke Mur og italienske Tag ansaaes det for Tidens Mesterstykke og Egnes Underværk. En klodset Murmesters ufuldkomne Stukkaturareide paa Brandmurne beundredes meget, ligesom alle Europas Storheder i Kobberstik figurererede i Gangen.
Hvilken Glæde var ikke dette! Min Fader var da altid i godt lune og havde ligesom afrystet Forretningens Byrder. Der tilbragte jeg mine gladeste Barndomsdage, tumlede mig med mine Sødskende frit omkring paa Øen uden Skolemesterens Tvang, forlystede mig med de mange nye Gjensstande, og sværmede om blant Paafulge og Perlehøns og andre sjeldne Dyr, hvorved min Fader smykkede sit Yndlingssted.
Min Moder var ikke altid med. Huset hjemme krævede hendes Nærværelse, men hun trøstedes daglig med Biletter fra sin Mand, der aandede den ømmeste Kjærlighed og Paaskjønnelse. Hun har selv med en vis Stolthed vist mig disse Kjærlighedsbeviser.
Hun var en fortræffelig Husmoder gudfrygtig og from og den ømmese Kone og Moder. Jeg har aldrig kjendt et ømmere Forhold mellem Ægtefolk, især fra min Moders Side, end mellem mine Forældre. Min Moder gav sig mere af med sine Børn end mind Fader, hun rfsede dem oftere, men desværre med mindre Effect. Børnene havde mere Kjærlighed for Moderene, mere Respect for den alvorlige Fader.
Hendes Helbred havde i hendes yngre Aar være mislig, hun vaar brystsvag og man spaaede min Fader, da han giftede hende, at han snart skulde blive Enkemand. Hun drak derfor om morgenene, saalænge jeg kan erindre, Rugmelssuppe iblandet med nogen slags Ingredientser.
Men hun tok sig ikke destomindre med stor Iver af sit Husvæsen og havde i mange Aar ingen Husjomfru.
Især var hun i stor Bevægelse, naar der skulde vær Selskab i Huset, med sin Kappe foret med Multum[xxvii] trippede hun da flittig omkring i Husets vidtløftige Gange og Børnene maatt da vogte sig for at forstyrre hende i hendes travel Gang og knapt vovede vi at tiltale hende.
Paa den anden Side virkede min Moders fromme og gudfrygtige Sind, som udtryktes i et sandt, christelig Sindelag mod alle sine Medmennesker og den srengete Iagttagelse af alle Religionens ydre Fromer gavnlig paa den unge Sjæl, og jeg har følt velgjørende Spor deraf paa hele min Livsbane».
Nicolai Benjamin Aall døde i januar 1798, 59 år gammel. Han ble begravet[xxviii] 26 januar 1798.
«Det fortælles, at han frisk og rask var kjørt opp til Bjørntvedt, hvor han netop holdt paa at opføre en tidsmæssig Herskabsbygning, hvoraf blot den ene Sidefløi var færdig, da Døde overraskede ham i Slæden, og man fandt Hesten standset udenfor Bjørntvedts Port[xxix]».
«Amborg Aall født Wesseltoft overlevede sin Mand i mange Aar og havde før sin Død den Glæde at se samtlige sine Sønner i hæderlige og anseede Stillinger og 3 af dem endog med Hæder og Udmerkelse deltage i det offentlige Liv i det for Fædrelandet saa bemerkelsværdige Aar 1814[xxx]».
Aall hadde sørget for at enken skulle kunne sitte i uskifte bo[xxxi], og med som bakgrunn ble det en avtale mellom henne og sønnene om den videre driften av forretningene.
Det var kanskje noe av bakgrunnen for at sønnen Jacob, året efter, giftet seg med Lovise Andrea Stephansen, en pike han hadde truffet mens han oppholdt seg i København som student. Vielsen[xxxii] fant sted, efter kongelig bevilling, hjemme i huset 6 desember 1799.
I 1801[xxxiii] finner man Amborg Aall, født Jørgensen, som enke i gård nummer 31 i Østre Porsgrunn: hun «lever av sine midler». Det eneste barnet som er sammen med henne er datteren Inger – de andre er fløyne. I tillegg finner man en seks år gammel pleiesønn, Nicolaj, visstnok sønn av hennes egen sønn Nicolaj Benjamin[xxxiv]. Hun har syv tjenestefolk hos seg – fem kvinner og to menn.
Samme år var det økende spenninger mellom England og Danmark/Norge, og et par uker efter folketellingen seilte en stor flåte fra Yarmouth med østlig kurs. Det skapte uro i Norge, og Amborg skrev[xxxv] 27 mars 1801 til datteren Constance Herlofsen i Arendal:
«Min kiære Constace, med megen følsom deeltagelse, seer jeg af din, mig altid meget kiære skreft, den skrekelige frøgt for disse krigiske bidragelser, det gyste aaver mig da jeg aa af dit brev, at den Engelske flaade var saa nær, og naar jeg skal sige det riktige Spraag de er de lige saa frøgtsomme her, og giør aldt saa vidt di hernær [?] foranstaaltninger kan bringes istan. Hungeren er stor, mange betler i mangel af arbejde da skibsfarten er stanset, som er di fleste lever af, og utalige af fatige bønder, og fra fremede Sogner kommer her ud, saa her er en gyselig Elendighed, da en vær har givet og solgt aldt det di kunde, en ønskelig tilsstand for dem, og en trøkende Sindslidelse for den følsome deltagende, da det er tungt at see sine medminisker at mangle og ike kunde ielpe dem, Gud ielpe os i denne besynderlige Tidsforfatning. Siste post fra København gav ike nogen merkelig underretning derom».
Amborg levet sikkert et stille liv som enke – hun fikk sikkert brev og besøk fra barna og andre slektninger; hun hadde en egen vennekrets som hun nå hadde tid til; og det var annet selskapsliv. Hun var fra tid til annen fadder for dåpsbarn i Porsgrunn og på Gjerpen. Men man ser ikke noe synderlig til henne i kildene.
Amborg Aall, født Jørgensen, døde 25 november 1815, 74 år gammel. Hun ble begravet ved sin manns side, og til deres minne reiste barna en støtte der, med innskriften[xxxvi]: