Maren, eller Mari, skal[i] være født i 1719, men rekken av kirkebøker for Sigdal, der hun kom til verden, begynner først i 1722.
Bygdeboken[ii] forteller at foreldrene var Rasmus Jonsen Vad og hans første kone, Marte Hansdatter – når de hadde giftet seg er ikke kjent, men det kan ikke ha vært så lenge i forveien, for Maren var førte barn, og da Marte døde i 1733 var hun bare 37 år gammel, og må være født rundt 1696.
De neste barna var Hans, født 1720, og Anne. Anne ble døpt[iii] i Holmen Kirke – stavkirken som ble revet i 1855 – Trefoldhetssøndagen i 1722: dette året falt den 31 mai[iv].
Lillebroren Mikkel meldte sin ankomst et par år senere, og ble døpt[v] 19 søndag efter Trefoldighet, 22 oktober[vi], 1724.
Så fulgte Jon som ble døpt[vii] 19 søndag efter Trefoldighet, han også, i 1727 – denne gangen var datoen[viii] 19 oktober.
Marens lillesøster Doretea kom til verden 1731 og ble døpt[ix] 2 søndag efter påske, 8 april.
Doretea skulle ikke få leve opp. Hun døde allerede 29 uker gammel, og ble begravet[x] 22 søndag efter Trefoldighet, 21 oktober 1731.
Uten at det er noen direkte tilknytning til Maren selv, kan det følgende, fra bygdehistorien[xi] kanskje være et tidsbilde. Det er fra et kapitel som handler om forbrytelse og straff:
«Vi skulle vente å finne at det var nød og trang som dreiv folk til å ta fra andre. Det er så ofte holdt fram at det var armod og usseldom som var årsaken. I mange tilfeller var det det. Men ikke alltid. I 1732 var det registrering hos tre tjuver i Sigdal, for kongen skulle ha halvdelen av de åtte når de hadde forbrutt «sin boeslodd».
Den ene tjuven var gift og åtte 7 kyr, 1 okse, 12 sauer og 6 lam, så der var det ikke lite å ta av, hos den andre – en ungkar – bare for 5 rd., hos den tredje, som var en gift mann, 3 kyr, 1 kalv, 1 sau og 2 geiter. Ingen av dem satt på bar bakke. I alt åtte disse tre for 74 rd., kongen skulle ha det halve av det. Men så kom lensmannen Rasmus Vad med regning. Han hadde hatt dem i arresten med stadig vakt i nær 9 måneder i alt, det gikk opp i 107 rd. Bl. a. hadde han leid en husmann fra Krødsherad, en Rasmus Olsen, til å piske fangene i arresten – en del av straffa – og det hadde han betalt mannen 3 rd 12 killing for med fri reise og kost.
På den måten ble det ikke noe att til kongen, og lensmannen fikk å søke seg skadeslaus hos dem som hadde meldt karene».
Året efter, da Maren var omkring 14, mistet hun moren. Marthe Hansdatter Wadh døde, 37 år gammel, og ble begravet[xii] fra Holmen Kirke 4 juni 1733.
Bygdeboken[xiii] gir inntrykk av velstand på denne tiden:
«Ved skiftet etter henne var det 224 rd. å dele[xiv]. De hadde da 3 hester, 13 kyr, 2 ungdyr og 20 sauer»
Likevel, annetsteds[xv] antydes det en trang økonomi:
«Samme året var det skifte etter Marte Hansd. Vad, hun var gift med lensmannen Rasmus Jonsen og døde forholdsvis ung. Hun var, som vi veit, datter til Hans Hovland, men det var ikke så utsøkte klær hun hadde, det kom vel helst av de satt trangt i det på vad. (77) Klørne var: Tre skjørt, av dem et rødt sarses, et brunt av stoff og et gult av stoff, ei blomstret damaskes trøye, ei svart kalemankes, ei kvit demetes, ei kvit av silkestoff, og ei kvit av stoff, et rau nattrøye, et grønt snøreliv av silkemoer og ei bastes kåpe».
Faren, lensmannen Rasmus Jonsen, fant seg snart en ny kone. Han trolovet[xvi] seg med Berte Povelsdatter 3 søndag efter påske, 16 mai[xvii], 1734[xviii]. Vielsen fant sted efter sommeren, 9 september, i Holmen Kirke.
I senere år ville Maren blitt konfirmert omtrent i disse årene, men dette ble ikke gjort obligatorisk før i 1737.
Året efter at faren hadde giftet seg på nytt, fikk Maren en halv-lillebror. Jon ble født på senvinteren og døpt[xix] 2 søndag i faste, 6 mars[xx], 1735.
Marens far døde visstnok i 1737, men det er ikke lykkes å få dette bekreftet i kirkeboken. Bygdeboken[xxi] nevner det, og fortsetter:
«Ved skiftet ble det ikke noe att til de uprioriterte kreditorene, for ei gjeld på 736 skulle dekkes med 223 rd. i verdier. 7 år før hadde Rasmus krevd seg utløyst fra Vad, han måtte ha pengene, men Ola Kristoffersen kunne ikke, da han var for gammal til å bruke gard. Derfor ble det Iver Olssøn Kolsrud som løyste garden med 59 rd. 3 ort, det var 10 lispund gods samt 4 skinn til Holmen kirken».
Det kan vel hende at kostnadene ved å være lensmann var større enn fordelen. Om Maren fikk noe efter sin far er ukjent.
Like ukjent er det hvor hun gjorde av seg efter at faren gikk bort. Hun var atten år gammel, ubemidlet men av god familie, og det er vel ikke utenkelig at hun kom i tjeneste noe sted, kan hende i bygden, kan hende i Strømsø eller Bragernes, bare 6-7 mil fra Sigdal.
Uansett: hun dukker opp igjen i Christiania i 1748: anledningen er at hun gifter seg. Den utvalgte var Leonhard Schejtli, som opprinnelig var fra Bragernes men på denne tiden praktiserte som prokurator i Christiania.
Leonhard Scheitlj og Maren Wad hadde kongebrev, og ble viet i[xxii] Domkirken i Christiania 17 mai 1748. Presten ser ut til å ha vært Sr. Bendeke.
Han er beskrevet, kort, i en bok om «Norges Proukratorer, Sagførere og Advokater 1660-1905», som dessverre ikke er tilgjengelig gjennom Nasjonalbiblioteket[xxiii]:
«Født 1717, døpt 29. mai paa Bragernes, søn av den fra St. Gallen nedkomne sadelmaker Johan Scheitli og Maren Svendsdatter.
Hadde fra sin tidlige ungdom av «øvet sig i landets rettergangsmaate» hos prokuratorer i Drammen og hadde nogen tid været i tjeneste hos landfiskal Nicolai Helm, da han i 1740 fik amtsbevilling som prokurator i Buskerud: «han hadde excoleret lands lov og ret, og i samme gjort sig temmelig beløben til forsigteligen i den vei og begivenhet at raadføre sig selv og andre».
Han blev examinatus juris med bekvem i 1748. Stiftsamtmand Rappe hadde fundet ham saa dugtig at han nogen ganger hadde benyttet ham baade i justis- og andre saker og anbefalte ham som «bekvem til at betroes alvorlige ting». Under 12. aug. 1748 fik han kgl. bevilling som prokurator for alle Retter i Norge og nedsatte sig i Christiania, hvor han erhvervet megen anseelse som dugtig overhofretsprokurator.
Med utmerkede anbefalinger utnævntes han 30. mars 1770 til Sorenskiver i Øvre Romerike, hvor Helle Juel Wisløff avstod ham embedet mot 4800 rdl., og hvor Scheitli 9. septbr. 1769 hadde kjøpt Wisløffs gaard i Nordre Hovin i Ullensaker for 2000 rdl. Som embedsmann blev han anset og skattet for retsind og dyktighet, tok avsked 17. mar 1797 og døde 28. april 1800 i Ullensaker».
Paret slo seg ned i Christiania, der de fikk sitt første barn, en gutt, samme år som bryllupet. Om Johan ikke var født før foreldrene giftet seg, må Maren ha vært svært gravid: de var tilbake i Domkirken 18 juni 1748 for å døpe[xxiv] barnet. Fadrene hans var Mad: Thyrholm; Jomfru Traalo [?]; Fru Colleberg; M. Ripper [?]; Jacob Kaae; og [NN] [NN].
Nestemann var Hans, som ble født litt over to år senere og døpt[xxv] 26 oktober 1750. Denne gangen var fadrene Fru Ancher; Mad: Karre; Jmf. [NN] [NN]; M. Hvedt; og Sr. Thyrholm.
Nicolaj, «den første» meldte sin ankomst sommeren 1752; dåpen[xxvi] er ikke datert, men er den tredje i juni måned i Domkirken i Christiania dette året. Fadrene hans var Fru Resen; Fru Bjørn; Gen. Aud. Aagaar; Cammer Raad Blid; og Raadmand Gram.
Denne gutten fikk ikke leve – han døde som svært liten og ble begravet[xxvii] 6 desember 1752.
Den andre Nicolay, den fremtidige Eidsvoldsmannen, så dagens lys følgende sommer og ble døpt[xxviii] 30 juni 1753. Denne gangen var fadrene Mad: Ole Nielsens; Mad: [NN] Danys [?]; Jomfru Gamborg; Assessor Bøen; og [NN] Strømbøe. Presten som forrettet i dåpen het Wegner.
Så fulgte enda en gutt. Han ble døpt[xxix] 25 oktober 1754 og fikk navn efter sin far, Leonhard. Fadrene hans ble Mad. Kiersten, Haag. Niels.; Mad. Anna Cath. Haslev; Jfru Witta Soph. Schmidt [?]; Ane: Kasse; og [NN] [NN] [NN] Friderichsen.
Leonhard døde liten, han også. Han ble begravet[xxx] 13 mars 1755.
Neste barn kom til verden senhøstes 1755, og ble døpt[xxxi] 4 desember det året. Da fikk han navn efter den avdøde broren, og ble hetende Leonhardt. Fadrene hans var Mad: Michelsen; Mad: Barth; Kiersten Torstensen; Henr: [NN]; og Frid. Krøger.
Heller ikke denne Leonhard skulle få leve. Han døde omkring et halvt år gammel og ble begravet[xxxii] 5 mai 1756.
Et par år senere var det en pike som så dagens lys. Martha ble døpt[xxxiii] 9 mai 1758. For henne var fadrene Fru Tvedt; Madm. Barkley; Jacob [NN] Andersen; Assessor Matthiesen; og Procurator Gram.
Da neste barn, også en gutt, ble født i 1761 valgte Maren og mannen, for tredje gang, å kalle ham opp efter sin far. Denne tredje Leonhard ble døpt 5 februar. Fadrene var Mad: Karen [NN]; Mad: Leuch; Mogens Larsen; James Mott; og Anul: Stranger.
Leonhard – III – var Maren Wads siste barn.
Men hun skulle oppleve mere sorg, for i 1763 døde hennes nest eldste, sønnen Hans, bare 13 år gammel. Han ble begravet 24[xxxiv] august dette året.
Året efter døde Leonhard Scheitlies mor, Marens svigermor som også het Maren, og som tydeligvis bodde sammen med dem i Christiania. Hun var 70 år gammel. Begravelsen[xxxv] fant sted 24 mars 1764.
Maren Rasmusdatter Wad selv døde noen uker senere, og ble begravet 14 april 1764. De to siste barna hennes levet heller ikke opp. Marthe døde et par måneder efter sin mor, og ble begravet[xxxvi] 5 juni. Og Leonhard ble begravet[xxxvii] 3 april 1765.