Ingeleiv var fra gården Øvre Eri i Lærdal i Sogn og Fjordane; slekten hadde vært på gården rundt hundre år da hun kom til verden. Dåpen er ikke funnet – men om alderen som blir oppgitt ved begavelsen hennes er riktig, må hun ha kommet til verden i midten av februar 1716.
Foreldrene var Lasse Josefsen Eri og hans første kone, Ragnhild Hallvardsdatter.
Om faren forteller en bygdebok[i]:
«Lasse Josefson som fekk farsgarden var f. ikr. 1675 og var g.m. Ragnhild Hallvardsdtr., som kan hende var frå N. Voll. Josef Æri hadde vorte eigar av ein part i garden, og Lasse vart sistpå eigar av mest heile Ø. Æri.
Det kann her vera høve til å fortelja kva kår han skuld yta til mori som var enkja andre gongen. Ho skulde ha «Eldhusageren som Lasse for hende møger og dørcher samt pløier og sår, men moderen skaffer såkornet. Skal derhos føde 3 kjør og 12 smaler av gjeder og får. Dessuden nyder hun en engeteig, Gjerdesgaarden, som hun nytter som hun selv vil. Nyder hun og en liden humlegaard sammen med sønnen, og lover Lasse at give moderen, et aar et skjørt, et andet aar en trøie.Av husene nyder hun en glasstue, en bod, en madstue og et lidet braat som han holder vedlige. Og saa skal han bygge hende et lidet hus for et par nød og nogen smaler, ved og tilovers blevet græs i fjeldet eller andetsteds. Av fiskeri i elven faar hun en fjerdepart, og saa sakl hun have skyds til og fra kirken, saa og tørke og male for hende».
Som sjølveigar kom Lasse ut for det samme som Tynja-mennene. I 1722 måtte han lata garden til lagmann Knag, som selde til presten Jonas Leyrdal. So kjøpte Lasse gården att hjå presten. Han kjøpte også krongodset i garden. Elles er det å seia om Lasse som faren: han må i alle måter ha vore ein gjæv mann.
Lasse døydde i 1733, same året som kona. Det ser ut som dei var gravlagde same dagen. Dei hadde 5 born etter seg: Hallvard som vart på Æri, Marita g.m. Mons And. N. Voll, Ingeleiv med Peder Hjermann, Ingeborg med Knut Mo, og Anna med Ingebrigt Mo».
Om familien kan man lese – i en annen bygdebok[ii] – at
«I 1723 hadde Lasse og kona 15 storfe, 2 hestar og 18 sauer. Åkerviddi var 9 tønnesæd med ei avling på 36 tønner bygg. Garden hadde då ein husmannsplass, skog til eige bruk, fjellstøl og eigi kvern, men «intet fiskeri»[?]».
og at broren
«Hallvard var rekna for å vera litt av ein villstyring i yngre år, men gav seg litt om senn. Han måtte vera ein dugande laksefiskar, for det vart ført prov på at han hadde fiska 30 tønner laks på elveretten under garden»
I denne sammenhengen oppgis det at Ingeleivs far døde i 1739, ikke 1733. 1741 er også nevnt av noen.
Det er ikke lykkes å dokumentere flere detaljer om Ingeleivs barndom og ungdom. Men hun dukker opp igjen i forbindelse med at hun gifter seg: hennes utkårede var Peder Pedersen Hiermand. De ble viet[iii] i Lærdal – i hvilken kirke er ikke kjent – 29 oktober 1737.
Man kan lese om slekten i en bygdebok[iv] om Lærdal og Borgund. Peder var fra gården Stødnum, som slekten hadde vært knyttet til i en lang generasjon, avbrutt av en periode der den ble eiet av presten. Den første Hjermann’en hadde vært fullmektig for fogden, og derefter gjestgiver og handelsmann på Lærdalsøyri i 1670-årene da han begynt å kjøpe parter i gården. Familien var ganske spredd: Peders far hadde vært gift tre ganger da han døde i 1713. En av Peders brødre ble på Lærdal, av de andre
«… budde Rasmus i Kragerø, Christoffer var «udi Braband», per var heime, Knut «seiler fra Kristiania» Vilken kom seinare til garden Øksenberg i Sunnfjord, der han døydde barnlaus i 1756. Systeri Berte var gift på Stamnes i Norhordland, Gauche med Lars Monsson N. Ljøsne, Mette med Henrik Krogh i Bergen, Anna Sofie, fyrst medHans Pettersom ordanger, og seinare med Adam Nitter på Rønnei. Om sonen Knut vert det sagt i 1756 at han «bor øster i Norge, om han er i live»».
Peder selv overtok som lensmann efter sin far, og var visstnok en stridbar og vanskelig herre, og muligvis en heller vanskelig ektemann. I samme bok[v] som ovenfor refereres en episode:
«Ein skal helst ikkje høyra kva sint konor seier, men stundom kann slike gje vink om kva folk tenker og talar om i bygdi. Det var Ingeborg Stebole som hadde vore ute med «ærerørige og lidderlig tale» om lensmannen. Ho hadde ein dag møtt Ola Jørgenson Hundæri om var på veg til Hjermann for – «efter sedvane» å låna nokre fiskeambod. Då seier Ingeorg: «Gå heller til Thomas Øye». «Ja, men m epla få låna hjå Hjermann og» seier han Ola. Då tok Ingeborg sterkare til ords: «Gje f- gå til han. Han er ein ærestyrk. Presten me hadde før (Atche) gjorde han æreslaus. Han kann passa på skjøga og taska si». (Det si eigi stykdokker ho no talar om). Når andre gjenter får 8 skilling, får ho Guri 24 skilling, so du skjøner ho må ha «yndest» hjå husbonden sin. Og kor får ho både det eine og det andre plagget ifrå, om ikkje det er frå han?».
Og Ingeborg har ikkje noko å takka han for. Ho hadde ein gong sendt bod til han for å få låna noko tobak, men fekk nei, «Det får han so mori: Han vert halvgalen på sisten. Han ligg i høgsete, og kona sit på ein krakk, so rdd som ei mus bbåde for han og for tenestegjenta». Soleis tala ho Ingeborg.
Dei kom for rette som seier: det er mest to år sidan dette skulde vera sagt, og vitni er so usams og usikre at Ingeborg må værta frikjend. Men skuldingane skulde mortifiserast».
Det er ikke funnet noen barn av dette Ingeleivs og Peders ekteskap før i 1752, men en mulig forklaring på kan man finne i gårdshistorien[vi]:
Ingeleiv og Peder «… hadde ein stor barneflokk, minst 8 seier Laberg. Men berre 4 vart vaksne. Tre av desse døydde barnelause. Det var berre ein, Per Persen, som fekk etterkomarar. Og han vart på Stødnum».
Første, kjente, barn av Ingeleiv er datter Kirsti. Hun kom til verden på forsommeren i 1752 og ble døpt[vii] 2 juni i Houge kirke. Hun ble tatt imot, eller ønsket velkommen, av Madame Thestrup Øye: ordet som brukes er latin Suscept eller Suscepti. Fadrene var Ove Øye; Anders Ørjensen Mielde; Elen Nes; og Barbara Halvorsdatter Øye.
Nestemann var også en pike, Ragnilde. Hun ble født tidlig 2 og døpt[viii] 9 september 1753. Hun ble ønske velkommen av Kari Houge, mens fadrene var Christopher Venes og Hans Bugge fra Bergen; Ingeleif Houge; og Thyri Houge.
Sønnen Peder – den senere Eidsvoldsmannen – så dagens lys 1 desember 1754 og ble døpt[ix] i Houge Kirke – den som ble erstattet i 1869 – 3 samme måned. Barnet ble mottatt av Øllegaard Øye. Fadrene hans var Søfren Nes; Ole Mielde; Anders Øye; og Guri Jacobsdatter.
Sist blant de kjente barna er Mons. Han var også et høstbarn, og ble døpt[x] i Tønjum kirke – en stavkirke som blåste ned i 1824 – 26 september 1761. Han ble ønsket velkommen av Ingeborg Lassesdatter. Fadrene var Knud Josephsen; Anders Monsen; Ole Thomesen; og Anna Findsdatter.
Hvordan Ingeleiv levet de neste årene er ikke kjent: man må anta at der var som for bondekoner flest – de med lensmenn til ektemmen medregnet – og dreiet seg om hus og hjem, barn og dyr – og i hennes tilfelle, sikkert om bekymringer omkring tjenestepiker og hva mannen drev med.
Ingelev Lassisdatter døde, 52 år og tre uker gammel, 7 mars 1768. Hun ble begravet[xi] 14 samme måned, fra Houg Kirke. Presten talte over teksten i Salmenes Bok, Vers 37:
«Vogt paa Uskyld, læg Vind paa Oprigtighed, thi Fredens Mand har en Fremtid»
Det var kanskje en antydning i det.