Gjertrud kom til verden utpå senhøsten 1745 og ble døpt 28 november det året: så sies[i] det. Dåpen er ikke blitt bekreftet i kirkebøkene, og enkelte steder antydes det andre dåpsdatoer omkring midten av 1740-årene.
I bind to av bygdeboken[ii] for Stor-Elvdal blir fødselsåret angitt til 1746. Her får man vite at foreldrene var Helge Olsen og Siri Tollefsdatter, og at Gjertrud var tredje barn i en flokk av åtte som levet opp. Faren, Helge, hadde på denne tiden, som tredje generasjons bruker, gården Søstu Stai i Storelvdal. Når foreldrene hadde giftet seg er ikke slått fast.
Bryllupet stod nok før 1737, for det året kom eldstegutten Ole til verden. Nestemann lot vente på seg, Halvor så dagens lys 1743. Så var det altså Gjetrud og efter henne, Helge som meldte sin ankomst 1751. Det skulle bli fore barn til – to gutter og to piker.
Guttene var Arne, f. 1756; og Sevald, f. 1760; pikene var Kari (1753) og Ragnhild (1759).
I samme bygdebok[iii] fortelles det litt om foreldrene, mye visstnok hentet fra et skifte efter Ole Helgesen i 1737:
«Den eldste sønn, lensmann Helge Olsen, var gift med Siri Tollefsdatter, datter av lensmann Hornset i Rendal. Til stede som lagrettesmenn ved skiftet var Tarald Olsen Trønnæs og Gjermund Engebretsen Møklebye. Besteningen var 38 storfe, 3 hester, 5 griser og 50 sauer. Nettoarven 836 + føderåd».
Med andre ord: Gjertrud kom av god slekt og romslige kår.
Efter sigende[iv] giftet Gjertrud seg med Ole Olsen Evenstad da hun var omkring 20 år, 8 juni 1765. Denne vielsen[v] er ikke funnet i kirkeboken, i det minste ikke med noen sikkerhet: dette er en nokså uleselig en, og kan ha funnet sted 28 juni heller en 8 samme måned.
Det skulle bli minst fem barn i dette ekteskapet.
Førstemann var en gutt som kom til verden tidlig på høsten 1766 og ble døpt[vi] i september det året – den nøyaktige datoen synes usikker. Navnet ble Ole, og om fadre hadde han Ragnil Olsdatter; Kari Olsdatter; Ole Helgesen; Ole Olsen; og Haagen Olsen [NN]. Det var han som skulle bli Eidsvoldsmann.
Neste, kjente, barn så dagens lys først seks år senere. Tollef ble døpt[vii] 4 søndag efter trefoldighet – 12 juli[viii] – 1772 og fikk fadrene Kari Svennungsdatter; Ingebor Pedersdatter; Simon [NN] Aagaard; Procurator Olsen; og Procurator Evensen.
Tredjemann, Helge, ble født sent på året 1777 og døpt[ix] 28 desember. Fadrene var Ragnil [NN]; Fru Ragnil [NN]; Ole [NN]; [NN]; og Ole Helgesen [NN].
Datteren Kari kom til verden midtvinters, og ble døpt[x] 13 februar 1780. Fadrene var Ingeborg Olsdatter; Ragnil [NN]; [NN] Nielsdatter; [NN] [NN]; og [NN] Olsen.
Sist blant de kjente barna var Ole, nummer to ved det navnet. Han ble døpt[xi] allerede 1 januar 1782 og fikk da fadrene Ragnil Olsdatter; Gunnild [NN]; Ole [NN]; og Knud [NN].
I og med at det ikke ble flere barn svinner Gjertrud fra kildene, man alt tyder på at hun fortsatte å leve et rimelig trygt liv, i det minste materielt. Det dreier seg nok i hovedsak om barn, dyr, gård, slekt, mann, og menighet – slik det var for de fleste kvinner på denne tiden.
I 1801[xii] finner man Gjertrud og familien på Evenstad, som før. Mannen er efterhvert «tømmermerker» og har overlatt lensmannsvervet til sønnen Ole. Ole er selv gift, med Kari Olsdatter, og sammen har de sønnen Ole.
Gjertrud og mannens sønn Tollef er blitt 29 år gammel og virker som kobbersmed; sønnen Helge er 23. Datteren Kari er det også – hun er nå 21, mens yngstemann, Ole, er 19 og i lære hos sin storebror kobbersmeden.
På gården har de fem tjenestefolk, utenom husmennene: Even Engebretsen (26); Peder Engebretsen (23); Siri Halvorsdatter (27); Anne Bergersdatter (30); og Goro Mortensdatter (24).
Man kan få et inntrykk av velstand i et komplisert skifte, omtalt i bygdeboken[xiii], som ble foretatt noen år senere, mens Ole og Gjertrud begge levet. Bortsett fra det økonomiske, er det verdt å legge merke til at Ole og Gjertrud gjorde spesielle foranstaltninger for datteren: «Efter foreldrenes ansøkning blev ved tvende kongelige bevilgninger datteren Kari Olsdatter til stått å arve likt med sin brødre, samt selv å råde over sine arvemidler med kurator».
Om de materielle sidene ved livet på Evenstad kan dette være en illustrasjon[xiv]:
«I 1804 hadde Evenstad bl. a.: 40 naut, 64 sauer, 6 hester, 1 galte og 1 purke, som alt til sammen var taksert for 644 rdl. 1 pram i Glåma, 4 båter (i Glåma, Neta og Himmelsjøen), 35 fiskenett, hvorav et var så langt at det spente neste over hele Glåma, alt sammen verdsatt til 40 rdl. Alt jerntøi vurdert for 205 rdl. Av dette er bl. a. nevnt 8 kakkelovner med priser fra 4 til 32 rdl. Disse ovner var plassert en i hver av følgende rum; vinterstua, sommerstua, nystua, vestre kammerset, østre kammerset, futkammerset og veslkamerset.
Kornvarer – ca. 70 tønner – verdsatt til 126 rdl. Sengklær til 270 rdl., deriblandt 43 over- og underdyner av fjær og dun, samt 38 sau- og kalvskinnsfelder a 2 ½ og 2 ¼ rdl. og 9 vuggefelder. Der fantes kjøreredskaper for til sammen 108 rdl. Derav var bl.a. 10 sleder, 10 seler, 10 ploger, de siste benevnt som brottploger, åkerploger, jernploger, jordeploger, grøfteplog og svenskplog. 14 orrep, 7 store slipestener med jernåser, 21 rdl. Kobbertøi (hvorav bl. a. 8 bukjeler) til 94 rdl.
Tinn, glass og lærtøi for 48 rdl.
Trekopper for 125, hvorav bl. a. over hundre svarvede matfat, 20 ølskåler, 184 mjølketrau, 117 retallerkener med tilsvarende mengder av alle mulige slagst andre trekopper. I stabburene fantes nye g gamle svineskinn, 50 ljåer med orv, ridesaler for menn og kvinner i stort utvalg, osv., osv.
Bokhyllen var ikke særlig stor, men vektig:
1 stor bibel med kobberspenner, 5 rdl.
1 Lovens Forordninger, 1 rdl. og 1 ort.
8 tom: (bind) av Bomares, Naturhistorie, 8 rdl.
Shcou Chronologisk Register, 12 rdl.
…
Ved dette skifte hørte to setrer til Evenstad: Gammelsetra og Nysetra, likeså kvern, smie og vannsag – alt sammen med fullt tilbehør. Likeså all slags snekkerverktøi, for ikke å tale om rokker og vevstoler med mangedobbelt tilbehør, og tre baksteganger. De hadde selvfølgelig en mengde ting og redskaper some nå for lengst er gått av bruk eller er på vei dertil, f. eks, settinger, humlekister, 5 store bråker, frølauper, barkesåld, flere par meisekorger, 6 par kløvgreier med tilbehør, hestefotttuler med og uten lås, flere hestecafsioner, urmaskine, lysstokk, tælgetrau, syrholker, fargedyller, meiseflasker i hopetall, 30 sørpe-ambarer, nautkrakker, lyskjerne med krakk, 2 steksepsidt med buker og nåler, havespader, jernlysebrett, 8 maltsekker, utallige barkede og ubarkede mjølhiter og skinnsekker, kornharper, håndkverner, jernskospader, huemæl med messingstenger, kuhengsler, 5 utsydde grønne og rutede slahøiender, osv. osv.».
Det var kanskje like godt at de gjorde opp boet i 1804, for Gjertruds mann, Ole kom ikke til å leve så mye lenger[xv].
«Ole Olsen Evenstad nr. 1 led meget av stensmerter i sine siste år. Han søkte mange av den tids beste læger i landet, men alt forgjeves. Sykdommen tiltok stadig og voldte ham voldsomme smerter. Det føltes der for sikkerlig som en lettelse både for ham selv og familien, da de jordikse lidelser ophørte for ham den 22de november 1806. Men bygdefolket stod tagalle! De hadde mistet en av sine beste og edleste menn. Han blev 67 år gammel».
Ole Olsen Evenstad ble begravet[xvi] fra Elvdalen Kirke 22 november 1806.
For Giertrud betød dette først og fremst at sønnen og svigerdatteren, Kari Søstu Stai, overtok driften av gården. I praksis fortsatte vel livet som før, men stillere, nå som hun var alene.
På denne tiden begynte 1814 å nærme seg, året som bragte Kieler-traktat, adskillelsen fra Danmark, Christian Frederiks ambisjoner om den norske tronen, notabelmøtet som overtalte ham til å søke en politisk vei heller enn arveretten – som hans far hadde sagt fra seg, også for sine efterkommere. Det gikk ut brev til folket, der det ble bedt om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april 1810.
Valgene ut over landet foregikk i to omganger: i hvert sogn utså man valgmenn, og valgmennene møttes på amtsnivå der de valgte dem som faktisk skulle delta i forhandlingene.
I Stor-Elvdal eller, rettere sagt, Åmot, møttes man i kirken 4 mars, og efter at beslutningen var fattet satte man sammen en av de korteste adressene[xvii] av alle, stilet til Christian Frederik og med følgende tekst:
Disse to møttes, sammen med sine kolleger fra de andre prestegjeldene på Hedemarken, på Gaarder i Elverum 15 mars. Sammen kom til frem til, igjen ved flertallsvalg[xviii], de tre de ønsket å sende til Eidsvold: Amtmand Bendeke; Secretair og Sorenskriver Kiønig; og Lensmand Ole Evenstad.
Fra Evenstad til Eidsvoll er det vel en 16-17 mil, så reisen dit tok nok Karis mann opptil tre dager, så for å være på den sikre siden har han sikkert ikke reist hjemmefra senere en omkring 6-7 april, omkring skjærtorsdag[xix] det året.
På Eidsvold sluttet Ole Evenstad seg til selvstendighetspartiet, men var ellers – som de fleste av bøndene – tilbakholdende i debatten. Men han ble nok lagt merke til – Wergeland[xx] karakteriserer ham slik: «En Kjæmpefigur af en Østerdøl, med større Forstand end Kjæmper pleje at have».
Riksforsamlingen holdt sitt siste møte 20 mai, og dermed var Ole Evenstad – som de andre – fri til å reise hjem igjen, og selv om han kanskje gjorde seg noen ærend underveis fikk nok Kari ham til gårds før måneden var omme.
For Gjertrud gjorde det kanskje liten forskjell om Norge var styrt fra København eller Stockholm eller Christiania: det var Åmot som var hennes verden, og om det var oppgang eller motgang var vel det som det alltid hadde vært.
Gjertrud levet videre til 1820. Giertrud Helgesdatter, «Føderaadsenke paa Evenstad» døde 7 august 1820, knappe 74 år gammel. Hun ble begravet[xxi] 14 samme måned.