Cathrine ble født i Oslo utpå høstparten 1756 og døpt[i] der 12 november det året: i våre dager heter det Gamlebyen, efter at navnet Oslo ble antatt til erstatning for Kristiania.
Foreldrene var Major Caspar Herman von Storm og Ide Sophia Mangelsen, de hadde trolovet seg 19 mai 1754, og ble viet[ii] i Domkirken i Trondhjem 14 august det året.
På denne tiden hadde, for øvrig, Storm overtatt ledelsen ved Nøstetangens Glassverk – man må vel tenke seg at familien hadde Nøstetangen-glass på bordet hjemme, i det minste ved større anledninger, kanskje av denne modellen:
Om Cathrines far har Ovenstad[iii] dette å fortelle:
«Storm, Caspar Herman.
9/2 1718 i Trondhjem. – Eneste sønn av oberst Christian Ulrich Storm og Helene Margrethe Hausmann. – Sersj. ved Frølichs gev. inf.regt. – Fenr. ref. ved samme regt. 25/1 1735. – Sek.lnt. 5/12 s. å. – Kpt. og komp.chef der 7/3 170, under oberst Ulrichsdal. – Han hadde med orlov opholdt sig ved hjelpekorpset ved Rhinen i eng. sold og ansøkte i mai 1742 om 1 a 2 års orlov til Frankrike for å utdanne sig. – Resolusjon: «Orlov og sin Gage uden decourt i den tid han forbliver borte». – Reisepass til Frankrike 11/6 1742. – Tersmaj. ved sitt gamle regt. 24/5 1752. – Sek.maj. 21/5 1755. – Prem.maj. 15/9 1756. – Avskjed 29/6 1757. -Stiftamtmand i Kr.ania 1763. – Geheimeråd. – Død 12/3 1777 på Fyen. -Gift: 1) 14/8 1754 med Ide Sophie Mangelsen, f 14/8 1736, død 1/4 1766, datter av gen.maj. Joh. Mangelsen. 2) 1767 med Margrete von Heinen, f. 1736, død ½ 1805. Hun var enke efter stiftamtmann Chr. Stockflet».
Første barn i foreldrenes ekteskap var en pike, Helene Margrethe. Hun ble født i Oslo sent på høsten 1755 og døpt[iv] 6 desember det året. Fadrene var Hans Excllence Feldt-Marechal Arnholt; General-Lieut. Husmann; og General-Major Mangelsen. Obristinde Storm og Frøken Ide Sophie Mangelsen.
Så, året efter, fulgte altså Cathrine – og efter dette ser det ikke ut til å ha blitt flere barn.
Faren fortsatte sin karriere: 13 juni 1757 ble han utnevnt til amtmann i Akershus; han skulle overta efter baron Gersdorff, og to uker senere tok han avskjed fra det militære. En måned senere, 22 juli, fikk han tittel av kammerherre[v].
I 1763 ble faren befordret: «… tillike stiftsbefalingsmand over Akershus stift i geheimeraad og vicestatholder Jacob Benzons sted, som med allern. tilladelse avtræder denne charge til ham, 13 juni 1763. Konf. 22 juli 1766[vi]».
Da denne utnevnelsen ble bekreftet var nok Cathrine mer preget av en annen begivenhet, nemlig at more døde.
Ide Marie Mangelsen gikk bort i løpet av første halvdel av april 1766 og ble begravet[vii] fra Slottskirken på Akershus 21 den måneden. Hun var 30 år gammel – og Cathrine bare 10.
Noe annet som sikkert var en opplevelse for en ung pike var at familien, året før, var flyttet inn i et nyombygget hus, den senere krigsskolen i Tollbugaten 10 i Oslo:
Bygningen, slik den ble formet av Cathrines far, og altså var hennes hjem, va kanskje det staseligste i Christiania, og er beskrevet i noen detalj i en artikkel av Arno Berg[viii] i St. Hallvard i 1973.
Casper Storm, Cathrines far, giftet seg på nytt året efter at han ble enkemann. Den utvalgte var Margrethe von Heinen, enke efter «Stift Amtmann Christian de Stochfleth, Herre til Brahesholm, Søeholm og Kragerup»: han var adelsmann – de var blitt viet[ix] 18 april 1749 i Kølstrup kirke, sognekirken der hennes barndomshjem, Ulriksholm Slot, ligger på Fyn.
Brudgommen hadde tidligere vært gift med Adolphine Christine Rostgaard, hun døde visstnok[x] i barselseng 16 juli 1740.
Stockfleth var en periode stiftsamtmann i Trondhjem, før han kom til København og ble høyesterettsasessor[xi].
Disse to fikk visstnok en datter, Christiane, i 1751 men hvornår hun ble døpt er ikke kjent.
Christian de Stockfleth døde ung, bare 34 år gammel, 25 november 1750.
Hvordan det nå var med de respektive tidligere ekteskapene, så ble Storm og Madame von Heinen altså gift: akkurat når og hvor er ikke slått fast. Noen barn ble det visst ikke av denne foreningen.
Cathrines liv, og familiens, var sikkert utmerket de neste årene, men det tok en brå slutt, Dansk Biografisk Lexicon[xii] forteller om faren:
«S. var en velstuderet og kundskabsrig Mand med smukke Interesser. Han vesad et udvalgt og elegant Bibliothek paa 9000 Bind og interesserede sig for Oprettelsen af en højere Undervisningsanstalt i Christiania i realistisk Retning. Et satirisk brev fra ham (Høst, Struensee III, 262 f.) vidner om, at han var en god Stilist. I Christiania opførte han en meget elegant Gaard, der siden blev Krigsskolens Lokale, og i Oslo «Ladegaarden» paa den middelalderlige Bispegaards Tomt.
Under alt dette forværredes imidlertid hans økonomiske Stilling i den Grad, at han i Marts 1772 maatte gjøre Opbud, hvorpaa han nedlagde sit Embede og drog til Danmark. Opbudet var saa meget slemmere, som offentlige Midler vare inddragne i Boets Masse, hvorved ogsaa hans Kollega i Stiftsdirektionen, den gamle Biskop Nannestad, blev ruineret. Det er blevet sagt, at S. kort efter sin Ulykke skal have gjort et Besøg i Sverige og ikke have staaet ganske uden for de Stemplinger, som Gustav III netop ved den Tid begyndte for at gjøre sig til Herre over Norge. Sine sidste Leveaar tilbragte han paa Fyn, hvor han døde 12. Marts 1777. En Datter af hans første Ægteskab var gift med Fr. Ant. Greve Wedel-Jarlsberg og Moder til Norges Statholder Herm. W-J.»
Da faren gikk konkurs var Cathrine litt over 15 år gammel, og – kan man tro – faren brukte nå sine krefter på å få døtrene plassert så godt han kunne.
For Cathrine gjorde han et meget godt parti, rent sosialt og økonomisk: hun kom til å gifte seg med Fredrik Anton, Lensgreve Wedel Jarlsberg, han er blitt omtalt på dette viset[xiii]:
«Wedel (Jarlsberg), Frederik Anton (II) Greve, 1748-1811, Diplomat, Søn af nedennævnte Grev Fr. Chr. O. W. J., var født 26. Juni 1748 paa Jarlsberg. Som Yngling studerede han 3 Aar ved Universitetet i Leipzig og blev derefter ansat ved Livgarden til Fods, hvor han avancerede til Kapitajn. Paa Grund af svageligt Helbred afbrød han 1779 sin militære Løbebane og traadte over i Diplomatiet. Fra 1779 til 1784 var han Gesandt ved det neapolitanske Hof og forflyttedes sidstnævnte Aar til Haag, hvor han forblev til 1788. I det følgende Aar erholdt han Gesandtskabsposten i London, hvor han siden, alene med en Afbrydelse under en længere Permission 1802-1803, forblev indtil 1807. I 1809 gik han atter ud som Gesandt, denne Gang til Kejserhoffet i Wien. I denne Stad døde han 7. April 1811. Grev Wedel var næppe en Mand uden Duelighed. Men som den indgroede Aristokrat og som den yderliggaaende Reaktions Ven havde han i sine forskjellige Stillinger vanskelig for at komme til rette med sine Omgivelser. Hans sygelige Tilstand synes til sine Tider at have gjort ham næsten utilregnelig. Hans Økonomi udartede til Gjerrighed, og for sin Familie var han en Tyran, hvis Færd foranledigede de mest uhyggelige Optrin».
Verket Norske Mødre[xiv], fra 1945, bekrefter et nokså vanskelig liv:
«CATHRINE WEDEL JARLSBERG, f. STORM
Cathrine Storm, datter av den in tid bkjendte magnat, kammerherre og stiftamtmann i Akershus Caspar Herman Storm og Ida Sophie von Mangelsen, var bare femten og et halvt år gammel da hun sommeren 1772 ble gift med gardekaptein, senere dansk minister Fredrik Anton Wedel Jarlsberg. Ekteskapet ble ikke lykkelig.
Mens hun var norsk og kjente seg norsk, var hennes manns tilknytning til dette landet utelukkende av økonomisk art; mens hun var et moderne, fordomsfritt menneske, var han det stikk motsatte, og mens hun hadde ett bløtt og følsomt gemytt, var han en brutal og fullkommen hensynsløs natur, som snart ikke engang prøvde å skjule sitt sanne vesen.
Det endte med at hun forlot ham i England og reiste til Danmark, hvor hun skapte et nytt hjem for seg og sine eldste barn – og hvor hun døde våren 1802, vel femogførti år gammel.
Hun opplevde ikke å se sin sønn Johan Caspar Herman i de høyeste embeter i Norge, men ettertiden kan gjerne huske hva den skylder henne fordi hun oppdrog ham til nordmann og lærte ham å elske Norge, idet hun i lange, ensomme og triste kvelder i fremmed land tegnet det for ham i glansen av sine egne glade barndomsminner.
En «Ære for Norge» kalte den danske historiker professor Sneedorf henne. Med all rett».
Mesteparten av dette ekteskapet ble tilbragt i utlendighet, og det er vanskelig å følge familiebegivenhetene i noen slags førstehåndskilder, helt fra selve vielsen.
De fleste annen- og tredje-håndskilder, for hva det er verdt, er enige om at første barn var Frederik Christian Anton: han ble visstnok født i 1774 i Vestfold – men noe belegg for dette er ikke funnet. Ulike indekser og annet synes å samle seg om det følgende:
Året efter ble datteren Julie Marie født.
Den neste sønnen, Johan Caspar Herman, kom til verden i Montpellier 21 september 1779.
Neste barn var Ferdinand Carl Maria, som så dagens lys i Napoli 1 desember 1781.
Caroline Sophie Amalia Lovise så dagens lys omkring 1783.
Wilhelm Fredrik fulgte, i Nederland, 29 mars 1786.
Så var det Christian Fredrik – han kom til verden på Jarlsberg i 1788, men selv om dåpen er registrert av Familysearch[xv] er den ikke funnet i kirkeboken.
Yngstebarnet var en pike, Helene Margrethe, som ble født rundt 1791 – altså mens familien oppholdt seg i London.
Det er fra tiden i Haag at man har direkte vidnesbyrd, om enn ikke fra en vennligsinnet observatør, om familiens privatliv, gjengitt av Yngvar Nielsen[xvi]:
«Gjennem sine Breve til Slægtnine og Venner, hvilke han paa sine gamle Dage sammenarbeided til et Memoirværg, Biographie d’en diplomate de 50 ans, der fremdeles med sine otte Foliobind henligger i Manuskript, har Schubart aabnet et Indblik i Grev Wedels huslige Liv, der ikke viser dette fra en tiltalende Side. Tidligere mærkes intet til et mindre godt Forhold mellem Ægtefællerne, og nu faar man, saasnart de var komne tl Haag, gjennm Schubart høre, at Greven var en Hustyran, der mishandlede sine Tjenere, og som ikke engang undsaa sig ved at lade sit onde Lune gaa du over sin Hustru; hu paa sin Side bar denne haarde Skjæbne med stor Taalmodighed og søgte stadig at kaste Kjærlighedens Slør over Ægtefællens Feil. Det var da ogsaa hende alene, som gjorde Opholdet i deres Hus udholdeligt for Legationssekretæren, og hvis man kan tro denne, var han den første, til hvem hun betroede sine Følelser over sin ægteskaeblige Ulykke.
Schubart erindrede ikke, at i den Stilling, hvori han befandt sig, var taushed hans første Pligt; hva han saaledes fik at vide af Grevinden naar hun laa under for det smertelige Tryk af sin Ægtefælles haarde Sind, blev hurtig befordret videre til hans Slægt og Venner i Danmark.
Maaske har ogsaa Grevens libidinøse Tilbøieligheder allrede nu begyndt at give sig mere Luft, og dette kan yderlige have bidraget til at forværre Forholdet mellem de to Ægtefæller».
Cathrine la ansvaret for mannens dårlige oppførsel på hans svekkede helse, og 
bortsett fra den ene gangen hun betrodde seg, fortalte hun visst ikke noen andre:
«Verden maatte ikke ane de indre Kampe, dette kan have kostet henne; ikke engang den nærmeste Familie fik noget Indblik i disse Forhold. Børnene bidrog ogsaa overordentlig til at holde Ægtefællene sammen; Grevinden var den ømmeste Moder, og med al sin haardhed synes Greven at at have havt adskillig Følelse for sine Børn».
I tråd med tidens skikk, i det minste i de høyere lag av befolkningen på kontinentet, ble de to eldst barna sendt av gårde til «oppdragelsesinstitutt» – til Colmar i Alsace, helt øst i Frankrike og en 6-7 mil nord for Basel i Sveits. Dit reiste Greven med Julie og Christian, og efterlot dem der.
De trivdes visstnok der, men Hermann savnet storebroren sårt. Og det skulle gå riktig galt: Christian fikk skarlagensfeber, denne gikk over til «forraadnelsesfeber», og av dette døde han 21 april 1787, 13 år gammel. Og med det ble Hermann slektens arving.
Dette året fikk Cathrines mann permisjon av helsegrunner, og familien reiste til Jarlsberg – der Cathrine visstnok likte seg godt, og der hun fikk sønnen Christian Frederik i juli 1788. Tidlig neste år fikk mannen utnevnelse til London, og i August 1789 gikk de ombord et skip på Vallø.
Efter at de kom frem til sydlige Danmark, tilbrakte Cathrine og mannen en ganske lang periode fra hverandre, før de alle sammen kom til London[xvii]:
«I det ydre saa alt ud til at være meget godt; alligevel trak der efterhanden mørke Skyer op, som tilsidst fremkaldte et Brud, der blev skjæbnesvangert for Familiens Lykke. Under Opholdet i London udvikledes de Spirtet til en Misforstaaelse, der allerede tidlig ar udsaaede, og de endte med at gjøre Livet i Fadrenes og Mandens Hus uudholdeligt for flere av Familiens Medlemmer. Modsætninge mellem Greven og Grevinden voksede i disse Aar med rask fart, og den naaede tilsidst et Omfang, der gjorde umuligt at skjule den virkelige Sammenhæng. Grevinden har i de længstge kjæmpet for at hindre Udenverdenen fra at titte ind i disse sørgelige, forrevne Forhold; men omsider blev det ogsa hende utaaleligt, og i Fortvivlesen troede hun ikke at have anden Udvei end selv ar bryde de Baand, som fremdeles holdt hende fast til Mandens Hus».
Yngvar Nielsens fremstilling gir mer enn inntrykk av at Grev Wedel efter hvert var mental syk, og at selv om han klarte å utføre sine diplomatiske plikter så ble han stadig mer av en plage for familien.
Han forteller[xviii] videre:
« Grevinden skildres af alle, der kjendte hende i de Aar, da hun med Manden boede i London, som en sjelden elskværdig Kvinde. Hendes Breve giver et lignende Indtryk, og den Maade hvorpaa hun optrådte i det vanskelige Forhold til sin Mand, vidner om en høihjertet og ædel Karakter. Hun var tillige fra Forstandens Side høit begavet og nød almindelig Agtelse, hvor hun kom i Verden. Den enlige Stilling, hun indtog mellem alle sine fremmede Omgivelser, har kanske bidraget til at udvikle hos hende en stærkere Kjærlighed til Norge, hvilken hun ogsaa indprentede hos sine Børn».
Barna ble, av faren, oppdratt med strenghet som selv på den tiden ble betraktet som oppsiktsvekkende; med nøysomhet som gikk så langt at de måtte gå i farens avlagte klær, selv efter at sønnene var blitt høyere enn ham selv: de fikk selv sørge for å få dem sydd om. De fikk ha sosial omgang med jevnaldrende, fikk sjelden gå i selskap og ble nektet adgang til aviser og slikt, alt for at de ikke skulle bli smittet av tidsånden.
Cathrine kom seg altså til Danmark, der hun slo seg ned i Esrom, hvor hun likte seg, og nær slektninger.
Visstnok hadde de to eldste sønnene tatt opp et lån fra en tidligere tjener i huset, for å hjelpe moren og søster under flukten. Han som hadde lånt dem penger kom selv opp i finansielle vanskeligheter, og begikk muligens falskneri med veksler, og i forbindelse med rettsaken mot vedkommende – som ble dømt – ble guttene avhørt i retten: dette kom i avisene, og dermed Greven for øre. Dermed mistet Greven besinnelsen, og banket Herman med en tung mahogni-linjal og ga dem begge husarrest – men den kom ikke til å vare så lenge[xx]:
«Faderen blev nemlig straks efter kaldt bort i Anledning af et Besøg, og dette benyttede Grev Herman til at undslippe; det Værelse, hvori han var bleven indestængt, havde næmlig to Døre, og deraf var det i Farten blevet forglemt at laase den ene. Saasnart han var kommen ud, søgte han Borderen og befirede denne, hvorpaa de besluttede at tage Flugten. Nitsche, der forudsaa, at dette vilde gaa udover ham, besvor dem om ikke at udføre sit Forehavende; med de var ikke til at bevæge. Frygten for en Gjentagelse af den sidste Scene overvandt alle Betænkeligheder, og der forekom dem uudholdelig at blive længere i Faderens Nærhed».
Guttene flyktet fra landstedet der opptrinnet hadde skjedd, og inn til London der de fikk pengehjelp av en dansk major og hjelp til å skaffe seg pass av en annen bekjendt ved en diplomatisk stasjon. Så tok de inn på et enkelt vertshus i Charing Cross. Gjennom huslæreren fikk de et tilbud fra sin far om tilgivelse og hjelp til å reise på standsmessig vis, men kom snart til det at han ikke kom til å holde sin del av avtalen. Dermed reiste de videre, som «outside passengers» på en diligence om kvelden 27 juni.
De kom seg til Edinburgh, derfra til Leith, og søkte skipsleilighet: av alle, valgte de den danske konsulen som stedet å overnatte.
Fra Leith seilte de til Langesund, og kom seg til Grev Otto Moltke, som på denne tiden bodde på Meen mellom Skien og Porsgrunn. De seilte snart videre fra Langesund, og gikk i land i Helsingør, derfra tok de seg til Esrom, der moren bodde.
Farens forsøk på å få dem utlevert mislyktes, til hans skuffelse: det var kanskje moren og hennes forbindelser som utvirket dette. Hun må sikkert har vært svært urolig disse månedene.
I folketellingen for 1801[xxi] finner man Cathrine i Esrom, en landsby i Frederiksborg amt – nå hovedstadsregionen – hun beskrives som både Grevinde og «Huusmoder». Sammen med henne finner man døtrene Julie Marie; Caroline Sophie Amalie; og Helene Margrethe – alle sønnene er vel av gårde på skole eller i ulike stillinger.
Herman skal ha fått sin juridicum i 1801, men er ikke nevnt med efternavn i folketellingen[xxii] for København det året; det er derimot den yngre broren Ferdinand som da var 20 år gammel og sbodde i Rosenborg kvarter. og er, i samme hus, finner man Johan Casper Hermann, 23 år gammel og student, i motsetning til Ferdinand, som ganske enkelt betegnes som «baron». Husverten var Jørgen Kierulff, en 43 år gammel professor, og hans kone Charlotte Amalie Fischer.
Rent økonomisk hadde hun det vel ikke så galt – hun hadde syv tjenestefolk, fem kvinner og to menn: husholderske, tre kammerpiker, kokkepike, tjener og «gaardskarl».
Cathrine døde i Esrom, nord på Sjelland, 12 april: Frue Grevinde Catherine Wedel Jarlsberg, født Storm, ble begravet[xxiii] fra Holmens Kirke i København 20 samme måned. Hun var død av Brystsyge.