Elisabeth sies[i] å være født i 1714, men noen dåp er ikke funnet i kirkebøkene for Korskirken og Nykirken, de to sognene i Bergen der slike er bevart for dette året.
Men verket der den opplysningen er hentet fra gir også en bredere oversikt over familien hennes. I den oversikten finner man at foreldrene var Hans Davidsen Faye og Maren Ellingsdatter Mæling, gift i Bergen omkring 1707. De hadde flere barn: Christen (f. 1709); to barn som døde små, i 1712 og 1716; David (f. 1716); Elisabeth selv; Anne (f .1715); og Elias (f. 1717).
Samme verk[ii] har noen ord om familie-opphavet:
«Slektsnavnet Faye, uttalt på samme måte som den norsk-danske famile, har vært kjent i Frankrike både som familienavn og stedsnavn i flere hundre ord og forekommer fremdeles. På moderne fransk uttales navnet «Fe» eller «Fay», på moderne engelsk «Fey». Ifølge gamle slektstradisjoner skal også den norsk-danske familiens stamfar ha vært av fransk slekt, men utvandret under Hugenotforfølgelsene til Skotland. Man kjenner til at det fra Skotland kom noen kjente slekter i det 17de århundre til Bergen i Norge».
Det neste man ser til Elisabeth – eller, egentlig ikke ser – er at hun giftet seg med en som het Hans Claudius Cloumann. Det fortelles på enkelte indekser[iii], men det er ikke funnet noe spor efter denne mannen utover det. men efternavnet tatt i betraktning kan man vel tenke seg det har vært en forholdsvis nær slektning av Claus Pedersen Cloumann, og om han har eksistert er han helt sikkert døde for 1744.
Det var nemlig det året Elisabeth giftet seg på nytt, nettop med med Claus Pedersen Cloumann. «Hr Claus Clouman og Lisbet Faie» trolovet seg 17 november og ble viet[iv] i Strandebarm kirke 9 desember 1744. Elisabeth er, for øvrig, ikke nevnt som «enke» i denne sammenhengen, noe som svekker ideen om at hun nå giftet for annen gang.
Claus Cloumann var på denne tiden kapellan, og familien bodde på gården Håbrekke, som Cloumann brukte[v] i sin tid i Strandebarm:
«1744-47: Claus Pederson Cloumann (1717-1783), g. 1. 1744 m. Elisabet Faye Elisabet Faye (1713-1784). Budde her i kapellantidi si. Seinare prost i Heddal i Telemark. Millom borni, som vart fødde her, var Peter Jørgen (1747-1817), fut i Øvre Telemark og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814».
I en liste over Personell-Kapellaner i bygdeboken[vi] for Strandebarm og Varaldsøy, finner man dette avsnittet:
«5. Claus Pedersen Cloumann, 1744-50.
Presteson frå Holmedal, f. 1717. Student 1739 og vart 174 kapellan hjå Gjerdrum d.y. Som før fortalt tok den nye soknepresten, Marcher, levebrødet frå ahn. I 1752 vart han sogneprest i Heddal i Telemark og døyde som prost i 1783. Millom borni hans i 1. ekteskapet, med Elisabet Faye (1713-48), er eidsvollsmannen Peter Jørgen Cloumann, f. i Strandebarm i 1747 og død som fut i Øvre Telemark 1817».
Parets første barn så dagens lys dagens lys 9 mars 1746. Sønnen Ole Gierdrum fikk ved dåpen[vii] fadrene Karen Treubler; Dorthe Berge; Hr Ole Gierdrum – sognepresten – Roal Øme; og Rasmus Linge.
Nestemann var også en gutt, Peder Jørgen – den senere Eidsvoldsmann. Han kom til verden 14 april 1747. Ved dåpen[viii] var fadrene hans Giertrud Orning; Jomfru Haltermann; Peder Lillefoss; Ole Pedersen; og Jon Brun.
Siste barn skulle bli en pike. Karen Trøbler meldte sin ankomst 17 juli 1748. Fadrene hennes, da hun ble døpt[ix], var Hans Torgersens Kone, Anne Berge; Kristi Berge; Ingeborg Haabrede; og Brite Haabrede.
De fleste indekser forteller at Elisabeth Faye døde 1748, men det er ikke funnet noen innførsel i kirkeboken fra Strandebarm som bekrefter dette.
Rekkefølgen av begivenheter er altså meget usikker, men samme år som Elisabeth Faye visstnok døde, ankom en ny sogneprest, og han drev Claus Cloumann bort[x]:
«Marcher byrjar straks krangel med kapellanen Claus Cloumann, so Cloumann lyt sende klage til bispen. Han fortel at Marcher var ikkje før komen på land, før han vilde gjør han brødlaus, endå Cloumann hadde rett på sitt «nådens år» til 15. mai 1749. Og det er ikkje berre dei faste inntektene presten vil ha kloi i. Han krev også at folk gir han i friviljug offer. Bispen Pontoppidan sender difor 18. desember 1748 eit kvast julebrev til Marcher. Han hadde ikkje veta seg slik åtferd av ein som Gud nyleg hadde «vist barmhjertighed i at hjælpe så vidt ud af kummerlige omstændigheder». Han bør unna ei medtenar det brød som «Guds forsyn ved andres gavmildhed vil beskjære ham». Og so får han ei ålvorleg påminning om ikkje å forarga den kyrkjelyden han er sett til å tena ved å rana frå Cloumann det folk gjev han av godt hjarte utan nokon skade for soknepresten».
Noe av bakgrunnen for krangelen mellom Marcher og Cloumann må være basert på at Marchers forgjenger hadde kranglet med klokkeren, og avsatt denne efter en rettssak som klokkeren tapte. Bygdeboken[xi] forteller:
«I dei komande 38 år var bygdi utan klokkar. Soknpresten heldt kapellan for klokkarløni, og det var ein skipnad folk var nøgde med. Men då Marcher kom i 1748, vart det slutt på dette, endå bispen helst ynskte det på den gamle måten. Klokkeriet har mest 50 år «fulgt kapellanane der på stedet til deres fornødne indkomst» og kapellan Cloumann vil missa største parten av sitt snaude levebrød ved «dene tjenestes separasjon», segjer bispen. Men stiftsprosten har ein mann som han gjerne vil ha plassert, han har stade i teneste hjå oberst Segelcke og har tidlegare vore skulehaldar».
Og så er det ikke mer å fortelle i tilknytning til Elisabeth Faye.