Christiane Louise sies[i] å være født i Larvik i 1778, men kirkebøkene for byen og sognet mangler for denne perioden, men ved slutten av livet hennes får man vite at det var 28 april.
Foreldrene skal ha vært Foged Hans Paludan Smith og Fredrikke Christophersdatter Perbøl. Disse to ble omtalt[ii] i Digitalarkivets brukerforum høsten 2012:
I Larvik hadde man, i årene før Christiane kom til verden, en amtsforvalter Hans Paludan Smith som var gift med Fridericha Perbøl, og som «ble foged i løpet av skiftebehandlingen» efter svigerfaren Christopher Perbøl[iii], bosatt i Storgaten i Larvik.
I 1762[iv] var Christianes far, Hans Paludan Smith, ennå ikke gift og bodde i gården til byfogd Børre Strøm og dennes kone, Anna Suhm.De hadde flere barn og en rekke tjenere og ansatte ved embedet, Paludan Smith var byfogdens fuldmægtige.
Det kan ikke være så svært lenge efter dette at hans Paludan Smith giftet seg med Frederikke Perbøl, for det er nevnt en datter, Anna Severine Smith[v], som skal være født[vi] 22 oktober 1767. Henrik sies[vii] å ha kommet til verden 6 mars 1770 og Maren Pernille Eide[viii] 25 juli 1776.
Ved siden av sitt embede, drev[ix] Christianes far med kommersiell virksomhet, også:
Så var det altså Christiane Louises tur, og efter henne ble det en lillebror, Søren Lyche Smith, som antagelig[xi] så dagens lys i 1780.
To år senere, 2 januar 1782, visstnok[xii], døde Christianes far, fogden, men noen ytterligere dokumentasjon for den opplysningen er ikke funnet.
Til å begynne med bodde familien i den daværende Storgaten, nummer 14, som i 2018 heter Kirkestredet 4, i Larvik. Dette lå i «storgaderoden», som i 1767 – dette året ble det gjennomført en taksering av alle gårdene i byen, for å skaffe grunnlag fro en nyopprettet brannkasse – inneholdt kirken og hospitalet, Kirkegaten, Toldbodgaten og Storgaten – med til sammen 42 gårder[xiii]. Gård nummer 16 tilhørte Hr. amtsforvalter Paludan Smith og er beskrevet[xiv] slik:
Da Christiane Louise kom til verden var foreldrene flyttet et stykke bort i Storgaten, der de hadde overtatt hus fra Christianes morfar, Christopher Perbøl. Dette var gård nummer 39 i Storgaten, og det ble også taksert[xv] i 1771:
Med andre ord: Christiane Louise ble født inn i en forholdsvis holden familie, med god plass til alle – men hvor lenge det varte efter at faren døde er ikke kjent. I 1801[xvii] bodde antagelig moren annetsteds, mulivis som leieboer i gård nummer 28 Torvet – der hun var leieboer og pensjonist, og ikke hadde noen av barna hos seg, og ei heller noen tjenestepike.
Før man kom dit, var Christiane Smith blitt konfirmert[xviii] i Larvik kirke 30 mars 1794. Hun er ført opp som nummer to av 32 piker – den første var søsteren Maren Pernille.
Hva som så skjedde er ikke kjent, men hun har vel kanskje blitt plassert hos slekt eller venner av familien i ulike perioder, og det er i en slik situasjon hun kommer til syne igjen.
I 1801[xix] finner man 22 år gamle Christiana Schmidt som losjerende hos «Cancellie raad og sorenskriver over nordre hedemarchen og gaardbruger» Christian Stangebye og hans kone Lovise Svergius, de er henholdsvis 52 og 69 år gamle, og bor på Ringsager Lille.
En annen losjerende er den 61 år gamle enken Margrethe Bircholm, og de alle er hjulpet av «Huus jomfrue» Juliana Petersen – en 33 år gammel ugift dame. Husbonden har, til sin egen bruk, en «Skriverkarl», den 21 år gamle Ole Frederich Falch, og en «Skriver dreng», den 18 år gamle Niels Pleyen Falch. Og femten andre assorterte tjenestefolk, husmenner, og andre.
Da denne folketellingen ble tatt opp var Christiane på vei inn i ekteskapet. Hennes tilkommende – hvordan de enn var kommet i kontakt med hverandre – var Lars Johannes Irgens, som på denne tiden, 1801[xx], var en 26 år gammel Second-Lieutenant som bodde hos sin mor på en plass under Ringsaker Prestegård. Hun var enke, og sammen med henne bodde også en yngre bror av Lars -Aage, som var student – og en kusine, Marthe Magrethe Schjermann.
Fordi han var offiser, er han nevnt av Ovenstad[xxi]:
Prestegården og Ringsaker Lille er nærmest naboer, og begge i nærheten av Ringsaker Kirke, der Hr Lieutenant Lars Johannes von Irgens og Jomfrue Christiana Schmidt ble viet[xxii] 26 juli 1801. Som kausjonister hadde de Cancellie Raad og Sorenskriver Christen Stangebye og Bernt Ancher Steen.
Lars Johannes var allerede bestemt på å bli jurist, og skulle visstnok komme til å avlegge juridisk embedseksamen i 1803, og på noe tidspunkt må han og Christiane Louise lagt ut på en reise til København – uten at man kan si når.
Men de må ha reist – i det minste dersom opplysningen[xxiii] er riktig at Christiane nedkom med en datter 25 august 1802 – nettopp i København. Piken fikk Christiane Luise Marie – men uten å vite hvilken kirke de brukte er det vanskelig å finne dåpen i de mange mulige menighetene.
Uansett, Lars Johannes fikk sin juridikum – med laud – året efter, og så en beskikkelse: han ble utnevnt til sorenskriver i Indre Sogn fra 27 mai 1803[xxiv]. Der bosatte Christiane og manne seg først på Ambla, dernest på Loftesnes, for så å flytte til Solvorn[xxv].
Om Loftesnes forteller Allkunne – Fylkesleksikon for Sogn og Fjordane – at paret «busette seg i det store huset på Loftesnes, men leigde det av Fleischer som framleis åtte garden og huset[xxvi]». Samme sted beskrives eiendommen:
Når Christiane, mannen og datteren forlot København er ikke kjent, men man kan merke seg at en «Sorenskriver Irgens» er med i en liste over adressater for uavhentede brev ved postkontoret i Trondhjem[xxvii] i oktober samme år, og dette brevet var også sendt fra København.
Uansett: sønnen Hans Hartvig kom til verden senvinteren 1804 og ble døpt[xxviii] – gjetningsvis i Stedje stavkirke, den som ble revet i 1867 – i Sogndal 22 mars det året. Fadrene ble Hr Niels de Knagenhielm; Hartvig Irgens; Christopher Bjørnsgaard; Frue Charlotta Amalia Knagenhielm; og Jomfr: Mette Marie Falch.
Halvannet år senere fikk hun enda en gutt. Henrich Ancher så dagens lys utpå høsten og ble døpt[xxix] 30 oktober 1805. Denne gangen var fadrene Hr Foged R: Carl Holck; Hr Harvig Irgens; saa Hr Candidatus Theol: Ove Christian Irgens’s Svoger; Frue Irgens; og Frøken Ane Elisabeth Irgens.
En tredje gutt meldte sin ankomst senvinteren 1807 og ble døpt[xxx] i Stedje kirke 29 mars 1807. Da fikk han navnet Lauritz Johannes og fadrene Sorenskriver Irgens; Hr Hartvig Irgens; Hr Glad; Frue Charlotta Amalia Knagenhielm; og Frøken Martha Gidsken Brun.
Efter denne maskuline trioen fulgte en pike, Marthe Margarethe Friderica, som som ble født 12 september og døpt[xxxi] i «Copang Anex» – en stavkirke som fremdeles i 2018 står – 20 oktober 1808. Fadrene, denne gangen, var Hr Hans Christian Falch; Hr Friderich Bøhme; Jomfrue Karen Schmidt; og Jomfru Marthe Margrethe Schermann.
Av de følgende fire barna var tre piker og en gutt: først en pike. Maren Catharina kom til verden 15 februar 1810. Da hun ble døpt[xxxii] i Stedje 5 mars valgte foreldrene som fadre Sorenskriver Irgens; Hr Søren Løche Smith; Hr Ludolph Johan Eide; Provstinde Sophie Dorthe Fleischer; og Jomfrue Mette Marie Falch.
Allerede året efter, 11 oktober 1811, nedkom Christiane med sin yngste sønn, Niels Christian. Da han ble døpt[xxxiii] i Kaupanger kirke 3 november samme år, fikk han fadrene Hr Sorenskr. Irgens; Hr Schreuder; Hr Frederich Bøhme; Madame Fredericha Smith; og Jomfru Anne Catharine Smith.
Så ble det en pike igjen, da Henriche meldte sin ankomst om våren og ble døpt[xxxiv] i Kaupanger kirke 15 april 1813. Henriches fadre var Hr Cancellieraad Irgens; Hr Lieutenant Melchjor von Falch. Hr Hansen; Madamee Karen Pernille Eide; og Jomfrue Catharine G: Fleischer.
I midten av juli samme år var det en tildragelse i Sogndal, som ikke angikk Christiane direkte, men som hun sikkert hørte om og snakket med mannen om: Anders Simonsen, en omkring 56 år gammel bonde på Biørk, ble funnet død. I 1801[xxxv] var han gift med Synneve Nielsdatter, som var seks år yngre, og sammen hadde de fem barn i alderen tre til fjorten år, med samt en tjenestepike, Randei Olsdatter. Han «skal have hængt sig selv – og i følge et af Hr. Cancellieraad og Sorenskriver Irgens optaget forhør i anledning af dette sørgerlige Dødsfald blev nedsat i Stilhed uden Jordpaakastelse», 17 juli 1813[xxxvi]».
Følgende vinter var det året 1814 – med Kielertraktat, notabelmøte, Christian Frederiks beslutning om å søke Norges trone gjennom politiske skritt, heller enn å påkalle arveretten, og av det fulgte et åpent brev til hele befolkningen om å utse representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
Valgene foregikk i litt ulike former i kjøpstedene, i de militære enhetene, og på landet – i det siste tilfelle var systemet svært likt det man bruker i amerikanske presidentvalg: lokalt, i sognene, utså man valgmenn, og disse valgmennen møttes amt for amt for faktisk å velge dem som skulle delta på Eidsvold.
I Sogndal møttes de stemmeberettigede engang i Mars, og ble enige[xxxvii] om å sende Cancellie-Raad og Sorenskriver Irgens og Lensmand for Sogndals Præstegjeld Lars J. Westrem, til det møtet som var berammet Vigs-Øren 30 samme måned, og der det skulle velges representanter til Riksforsamlingen.
Valgmennene fra hele Nordre Bergenhus Amt møttes på Vange i Vig 30 mars 1814. Gjennom avstemning og flertallsvalg[xxxviii] kom de frem til tre menn: Cancellie-Raad og Sorenskriver Lars Johannes Irgens; Sognepræst til Ytre Holmedals Præstegjeld, Nicolai Nielsen; og Gaardbruger Peter Hjermand.
Fra Vikøyri til Eidsvoll er det rundt 40 mil eller så, så dersom disse tre skulle rekke frem i tide hadde de nok bare tiden av veien – det var tross alt fremdeles tidlig på våren, og de skulle krysse fjellet under veis. Med andre ord, Christiane var nok overlatt til seg selv på Sorenskrivergården fra slutten av mars en gang.
Irgens var sikkert en utmerket embedsmann, men han ble ikke noen ledende figur på Eidsvold, der han sluttet seg til selvstendighetspartiet i de store sakene. «Ved handsaminga av grunnlovsparagrafen om røysterett, tok han til orde for at næringsdrivande på landsbygda skulle ha røysterett sjøl om dei ikkje åtte jord[xxxix]». Selv ikke Wergeland synes å ha lagt merke til ham – han ga ikke noen karakteristikk av denne Sorenskriveren, men ser ut til å ha gruppert ham med de andre «nuller».
Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai, og så var medlemmene fri til å reise hjem, eller hvor de måtte ønske – og, med mindre Lars Johannes gjorde seg ærend underveis fikk vel Christiane ham hjem igjen rundt månedsskiftet mai juni 1814.
I det store og det hele betød vel det at livet gikk tilbake til sin vanlige rytme: han skjøttet sitt embede, dømte folk og behandlet skifter, administrerte sine folk – og drev eiendommen der de bodde, forretningsmessig. Hun – uten at man har direkte dokumentasjon for det – levet vel som kvinner flest – med barn, familie, hus, menighet, dyr og avling, håndverk og mat som de viktigste elementene.
I 1816 foretok familien en planlagt og forberedet flytting til Solvorn[xl], der Lars Irgens kalte opp eiendommen efter konen, og kalte den Christiannelyst:
Ikke for det, det var slekten som overtok på Loftesnes – kanskje med blandet hell hvis man skal dømme efter hva som er blitt fortalt[xli]:
Hvordan det var eller ikke med svogeren, så fikk Christiane barn for siste gang i 1817, nettop på Christiannelyst. Yngstedatteren Christiane kom til verden 29 november 1817, da Christiane var 42 år gammel. Med flyttingen flyttet familien også til et annet sogn, og i kirken der ble Christiane døpt[xlii] 4 februar 1818. Fadrene[xliii] hennes ble Procurator Schreuder; Propretair Eyde; Hartvig Irgens; Joachim Matzau; Johan de Barchelai; Frue Irgens; og Jomfrue Irgens.
Og der gikk livet videre – sikkert i den rytmen naturen, jordbruket, embedet, familien og menigheten skapte som ramme.
Med avbrudd, innimellom, av små og store begivenheter, som da en nærmest fremmed kvinne dukket opp med et skip i 1821 og Christianes mann måtte ty til avisen[xliv] for ytterligere opplysning:
Teksten forteller videre at Skipper Iversen forsøkte å finne husvære for kvinnen og barna, der de kunne være mens han forsøkte lykken med en slupp langs kysten. Han hadde med både private gjenstander og varer til salg, og dette ble bragt til Amble gjestgiveri, der de hadde fått losji. Dermed dukket det opp en overtollbetjent og fire menn fra Bergen som ville ta paret med seg dit, under anklage for smugling, eller tollsvik. Paret klaget og sa at de allerede hadde gjort opp for seg. Kvinnen ble så meget syk, og tollerne gikk med på å utsette avreisen til fredagen samme uke. Kvinnen tok til sengen, Iversen våket over henne, denne torsdagen, helt til han ga ordre om at båten han hadde kommet med, skulle bringes til bryggen straks, at folkene kunne legge seg, og at han ville vekke dem fredag morgen. Og dermed var hele familien vekk.
Flukten var ikke helt vellykket, for båten ble funnet tom ved noen klipper – i sjøen ved siden av den lå Frederika og fløt. Et søk og en undersøkelse ble satt i verk – og konkluderte med at Iversen og kvinnen hadde druknet seg, og tatt livet av barna, for ikke å overlate dem til en uviss skjebne. Uansett: Irgens’ ærend i avisen var å eftersøke de som ikke var funnet, og i den anledning publiserte han en beskrivelse:
Dette var naturligvis ikke en del av Christianes biografi – annet enn dette: hun og Lars snakket sikkert om denne hendelsen hjemme i huset.
Hun og mannen snakket sikkert om andre ting også, slik som hans brors, Aages, bortgang i 1826:
Så gikk nok dagene og årstidene, med barn som sikkert forlot hjemmet, eller kom og besøkte, en mann som dømte i retten, hjalp til å skifte mellom arvinger, et liv med hus og slekt og naboer og hjem som viktige dimensjoner.
Til han ble syk, kanskje tidlig i 1830: i midten av april det året var han ikke i stand til å utføre sine embedsplikter[xlvi], som ble midlertidig overtatt av fullmektigen, Bøyesen.
Da den annonsen var i avisen, var Lars Johannes Irgens, Cancellieraad og Sorenskriver bosatt på Christianelyst, allerede død, 55 år gammel. Han gikk bort 22 april 1830 og ble begravet[xlvii] 28 samme måned.
Christiane annonserte dødsfallet i avisen[xlviii]:
Hva Christiane så gjorde er ikke direkte kjent. Sønnen Hans Hartvig, som hadde studert teologi, ble 20 utnevnt[xlix] til personel Capellan hos sognepresten til Hafsloe, altså der Christiane selv bodde.
Hvor Christiane så gjorde av seg – om hun ble boende, om hun hadde barna hos seg, om hun flyttet – eller hva hun gjorde – er ikke direkte kjent: hun endte opp hos Hans Hartvig da han var blitt Sogneprest i Lyngdal.
«Fru Christiane Irgens fød Smith den 28de April 1778 i Laurvig, Enke efter Sorenskriver Irgens» døde på Lyngdals Prestegård 18 juni 1858 og ble begravet[l] fra 22 samme måned. Hun ble 79 år gammel – sier kirkeboken. Matematikken sier 80.
En annonse[li] der dødsfallet blir offentliggjort er antagelig underskrevet av sønnen Hans Hartvig: