Elisabeth Christiane ble født 27 mai 1820 og døpt[i] i Nykirken tre måneder senere, 27 august. Faderne hennes var Mdme Henninge Krohn; Aagothe Scholtz; Biskop Pavels; Stadshauptmand Albert Krohn; og Assessor Edvard Hagerup.
Foreldrene var Elisabeth Severine Bøckman og Christian Magnus Falsen. De hadde giftet seg i Drøbak Kirke året i forveien. Vielsen[ii] fant sted i Drøbak 6 april 1811. De var jevngamle.
Begge to hadde vært gift tidligere. Elisabeth Severine med Brede Plade Stoltenberg, en kjøpmann og enkemann fra Drøbak, der de ble viet[iii] i huset 25 februar 1804. Brede selv var da enkemann med flere barn: Henrich, som ble døpt[iv] – kanskje i Drøbak Kirke – 3 mai 1787. Johan Christian ble døpt[v] 11 april 1788. Enda en gutt som fikk navnet Henrich ble døpt[vi] 22 januar 1791. Alminneligvis ville dette bety at den første Henrich i familien var død, men noen begravelse er ikke funnet. Sara Maria Theodora ble døpt[vii] 6 september 1792 og Friderics dåp[viii] et år senere, 11 oktober 1793. Så fulgte en gutt som fikk navn efter sin far, Brede Plade, da han ble døpt[ix] 28 juli 1795. Så fulgte Fridericha Antonethe, hennes dåp[x] fant sted 12 september 1797. Enda en gutt, Ulrich Anton, ble døpt[xi] 25 januar 1799. Sistemann, Jacob’s, dåp[xii] fant sted 30 september 1800.
Elisabeth og Brede skulle få to barn sammen.
Laurentius – efter hennes far, som var bedre kjent som Lars – ble døpt[xiii] i Drøbak 24 januar 1805. Fadrene hans var Johan Christian Rode; Hr Lieuttenant Kremmik; Hr Insepcteur Thode Nicolaus Heis; Johan Christian Stoltenberg; Mad: Sallie Samuelsen; Jfr: Anne Clarine Bøchman; Jfr Inger Bøchman; og Jomfr. Maren Samuelsen.
Annet barn var en pike. Ulrica Mathea ble døpt[xiv] to år senere, 23 januar 1807. Denne gangen var fadrene Capt. Thodberg; Jørgen Carlsen; Samuel Samuelsen; Harri Par; Johan Larsen Bøchman; Mad: Petra Carlsen; Mad: Salig Angel; Jfr. Marthe Samuelsen; og Jfr Marthe Gierdrum.
Elisabeth Severine ble enke da hun var 26 år gammel, for mannen, Brede Plade, døde da han bare var 45 og noen måneder. Han ble begravet[xv] i Drøbak 12 mars 1808.
Christian Magnus hadde også vært gift tidligere. Han giftet seg med sin første kone, Anna Birgitte Munch, 30 januar 1804. Vielsen[xvi] fant sted i Slottskirken på Akershus.
Første barn i dette ekteskapet var Henriette Edevolla. Hun levet bare tre dager og ble begravet[xvii] i Ås 27 juli 1809.
Neste barn var Enevold Munch. Han kom til verden på Wollebech i Ås 6 oktober 1810, og ble døpt[xviii] i Ås Kirke – den som var viet til Sta Maria og som ble revet i 1866[xix] – 29 november. Fadrene hans var Reigmentsqvatermæster Falsen; Lieuttenant v: Möller; Hagbart Falsen; Andreas Lundholtz; Lieuttenant v: Aars; Frue Etatsraadinde Falsen; Frue Möller; og Jomfrue Marthe Samuelsen.
Dermed begynte Anne Birgithes mor sitt annet ekteskap med å ha ansvar for tre av sin første manns barn, sine egne to, og ett av sin nye ektemanns: det var kanskje like godt at familien Falsen var velstående.
Den første tiden efter at de giftet seg var antagelig ikke så lett for Elisabeth:
«Elisabeth Stoltenberg ble ikke godt mottatt av familien Falsen som mente at han burde valgt en yngre og mer velstående kvinne. Falsens søster Haagine innrømmet seinere at hun hadde tatt feil og at «Lise var den rette for Kristian». Et tidlig portrett av henne viser en nett, feminin og vakker kvinne av middels høyde. Hun levde et liv i omsorg for andre og hadde sterk fysisk og psykisk helse. Hun var rolig og beskjeden med et meglende vesen og ble kalt for «familiens gode engel»».
Elisabeth Christiane var den yngste i barneflokken: hun hadde seks eldre helsøsken. Foreldrenes første barn var Anne Birgithe; hun ble født på Ås 23 januar 1812 og hjemmedøpt 2 februar. Da dåpen[xx] ble stadfestet i kirken 29 mars var fadrene Hr Obristel: Jugier; Hr Lieutte: Möller; Hr Regimentsqvartermæster Roll; Hr Capt: Burchard; Frue Etatsraadinde Falsen; Frue Haugbarth Falsen; og Jomfru Inger Bøchman.
Neste gang ble det tvillinger. tvillinger. Conrad og Hendrik Anthon kom til verden 28 februar 1813, og ble hjemmedøpt 20 mars. Dåpen[xxi] ble stadfestet i kirken 11 juli samme år.
Conrads fadre[xxii] var Hr Professor Platon Hagbarthe Falsen; Poul Eger; Casper Samuelsen; Mad: Böchman; Mad: Samuelsens; og Jomfru Böchman.
Hendrik Anthons[xxiii] ble fikk Ritmæster Meyer; Peder Schöyen; Poul Gade; Morten Poulsen; Mad: Angel; Mad: Schöyen; og Jomfru Böchman.
Georg Benjamin så dagens lys 18 mai 1814 og ble hjemmedøpt dagen efter. Bekreftelsen av dåpen i kirken måtte vente til 11 september, sikkert somfølge av farens politiske aktiviteter: han var ikke sentral i disse, for han bodde for langt fra Christiania, med deltok i rådslagning om Mossekonvensjonen 13 august samme år[xxiv].
Fjorten dager senere lot Elisabeth Christianes far seg utnevnte til amtmann i Nordre Bergenhus – sier Norsk Biografisk Leksikon. Antagelig var beslutningen tatt tidligere, om enn det ikke er funnet utvilsomt belegg for det.
Så reiste hele familien til Bergen – om de tok landeveien eller rundt kysten er ikke kjent.
I slutten av april 1815 ble det holdt folketelling[xxv] i Norge: for det meste bare rene antall, men noen steder, Bergen medregnet, også med navn og stilling og andre personlig detaljer.
Derfor er det mulig å slå fast at Elisabeth Christianes foreldre da bodde i Rode 16, hus nummer 13, i Domkirkens menighet i Bergen[xxvi]. Det ser ut som de er leieboere, hvilket ikke er overraskende siden de – i teorien – ventet på at embedsboligen skulle bli satt i stad.
Utenom Anne og foreldrene finner man flere andre i husstanden. Halvbrødrene Lauritz og Uldrick var der, likesom Ennevold og lillebrødrene Conrad og Henrich, samt Georg.
Og flere andre hvis rolle er uklar, og noen tjenere.
Marthe Johanne ble døpt[xxvii] Domkirken i Bergen 29 mars 1816. Fadrene hennes var Mad Fogden Bogby [?]; Fru Karen Biørn; Assessor og Byfoged Georg Jacob Bull; Dr Lars [NN] Groot; og Kiøbmand Jens Rolfsen.
Så var det altså Elisabeth Christianes tur.
I 1821 var Elisabeth Christianes far Stortingsmann – det hadde han vært tidligere også, med lange fravær hjemmefra som resultat – og i den forbindelse møtte han Carl Johan, som tilbød ham en ny stilling og utnevnelse[xxviii] til Commandeur af Nordstjerne-Ordenen. Falsen tok imot begge dele, men stillingen bare efter betenkningstid.
Men det gjorde han:
«Befordring
Under 4de Mai er Amtmand over Nordre-Bergenhuus Amt, C. M. Falsen, Commandeur af Nordstjerne-Ordenen, udnævnt til General-Procureur[xxix]».
Når, eller hvorvidt, Elisabeth Christiane og familien flyttet til Christiania er ikke kjent, men i september 1822, altså året efter, møtte Christian Magnus – med tittel av General-Procureur – som representant i det annet overordentlige Storting[xxx], det som behandlet spørsmål om betaling av gjelden til Danmark.
På denne tiden bodde familien i Prinsens Gate 65[xxxi], i en gård de leiet av Johan C. Conradi.
Det ble ikke så svært langt opphold i Christiania. Faren ble, i 1825, utnevnt til stiftsamtmann i Bergen Stift, og familien, begynte forberedelsene til å flytte:
«Mandagen den 25de April førstkommende og følgende Dage, Kl. 2 ½ eftermiddag, bliver, ifølge Reqvisition fra General-Procureur Falsen, offentil Auction afholdt udi hans iboende Gaard her i Byen over endeel Løsøre-Effecter, saasom Meubler, Træboskab, Blik-, Messing-, og Jern-Tøi; endeel Linned, Sengeklæder, Dækketøi, m.v., samt circa 600 Bind vel conditionerede øger i forskjellige Sprog og Videnskaber tilligemed endeel Korker, over hvilket Alt trykte Cataloger i næste Uge ville blive at erholde hos Bogtrykker Lehmann. Condtionerne blive at erfare paa Auctionsstedet.
Christiania, den 6te April 1825 Langberg[xxxii]».
Også i Bergen førte Marthe Johannes far at han ikke ble tilstrekkelig satt pris på – i Christiania. allerede 1827 søkte han stillingen som høyesterettsjustitiarius, og fikk den: dermed flyttet Elisabeth på ny. Et av motivene for å søke seg bort var visstnok at Stortinget nektet ham den kontorgodtgjørelse Kongen hadde lovet ham, men det ser ut til at det han så vedtaket som en fornærmelse heller enn substansielt galt: Stortinget nekte å bevilge de 414 speciedaler som personlig tillegg til gagen, men gjorde tilgjengelig de 400 som var foreslått som et personlig tillegg for en fullmektig[xxxiii]: det var kanskje ikke pengene det stod på.
Og familien måtte si farvel til innbo og løsøre, igjen[xxxiv]:
«Løverdagen den 1ste Marts førstkommende, Eftermiddag Kl, 1, bliver i S. T. Hr. Høiesterets Justitiarius Falsens Gaard her i Bye ved offentlig Auction bortsolgt endeel Løsøre-Effecter bestaaende af: Meuler, Træboeskab, Porcellain, Steentøi, Kjøkkentøi, gode Sengklæder, en Arbeidsvogn og endeel gode og velconditionerede Bøger i forskjellige Videnskaber m. v. Hvilket herved bekjendtgjøres.
Bergen den 21 Februar 1828 P. Christensen Consituteret Auctionsdirecteur».
Elisabeth Christiane og resten av familien var i Christiania godt før 16 juli 1828, for den dagen passerte de grensen ved Magnord på vei til Stockholm[xxxv].
Senere på året, 22 november 1828, utnevnte Kongen Elisabeth Christianes far til medlem av en kommisjon som skulle utarbeide en straffelov, men da var han allerede gjennom et vedtak[xxxvi] av 20 september blitt fritatt fra år utøve sine embedsplikter i ett år, sannsynligvis som konsekvens av det slagtilfellet han hadde blitt rammet av i retten den sommeren.
Faren døde litt over et år senere, og dødsfallet ble annonsert[xxxvii] av Elisabeth Christianes mor:
«At min uforglemmelige Mand, Høiesterets-Justitiarius Falsen, efter flere Aars Svaghed, i dag ved en rolig Død forlod det jordiske i en Alder af 47 Aar 4 Maaneder, bekjendtgjøres herved af hans dybt sørgende Enke for fraværende Familie og Venner.
Lakkegaden den 13 januar 1830. Elisabeth Falsen
født Bøckman».
En kort nekrolog ble publisert[xxxviii] samme dag:
«Dødsfald.
Den 13de Januar afgik ved Døden Justitiarius i Høiesteret, Christian Magnus Falsen. Han var født her i Staden 1782, og begyndte sin Embedsbane som Stifts-overretsprocurator. 1807 udnævntes han til Høiesterets-Advocat, 1808 til Sorenskriver i Folloug, 1814 til Amtmand over Nordre-Bergenhuus Amt, 1822 til General-Procureur, 1825 til Stiftmatmand i Bergen og 1827 til Justitiarius i Høiesteret. I Aaret 1819 blev han Ridder, og i Aaret 1821 Commandeur af Nordstjerneordenen. Han var Medlem af den Eidsvoldske Rigsforsamling 1814, af Storthinenge 1815 og 1821 samt af det overordentlige Storthing 1822. Foruden denne udbredte Virksomhed som Embedsmand, har han tillige udgive forskjellige Skrifter, hvoribland, som de vikgtigste, nævnes hans i Forening med J. G. Adler udgivne Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge, og Norges Historie i 4 Dele. Kun kort Tid kunde han fungere som Justitiarius i Høiesteret, da hans Helbredsforfatning nødte ham til at søge Permisjon. Senere var hahn Medlem af den til e Criminal-Lovs Udarbeidelse m.m. beskikkede Commission, indtil har i den allersidste Tid ogsaa hindredes derfra ved de voldsomme Sygdoms-Tilfælde, der nu have gjort Ende paa hans Liv».
Justitiarius i Høiesteret Christian Magnus Falsen, Kommandeur av Nordst.-Ord. Ble begravet[xxxix] fra Aker Kirke 19 januar 1830. Dødsårsaken var lunge-vattersott.
Med farens bortgang ble den økonomiske situasjonen for Elisabeth Christiane og resten av familien meget vanskeligere.
Et siste sitat fra Follo Historielag illustrerer:
«Elisabeth Falsen satt i meget vanskelige kår, eiendomsløs og med en liten pensjon og 7–8 uforsørgede barn og ungdommer. Huset i Lakkegata måtte selges sammen med de beste møblene og sølvtøyet. De tre eldste sønnene fikk ved hjelp av Falsens brødre friplasser av staten til utdannelse og gjorde karriere i forsvaret og som embetsmenn.
Elisabeth Falsen skapte et felles hjem i en leid leilighet i Pilestredet 16 for resten av familien som besto av den yngste sønnen, fire døtre og hennes søster kjøpmannsenken Inger. Kvinnene skaffet seg beskjedne inntekter ved utleie av husrom og søm av finere herreskjorter[xl]».
Og så forsvinner Elisabeth Christiane fra kildene i mange år.
I 1848 mistet Elisabeth Christiane sin mor. Hennes bortgang ble annonsert[xli] i avisen:
«Dødsfald
At vor kjære Moder, Fru Elisabeth Severine Falsen, født Bøckmann, Enke efter Høiesteretsjustitiarius Falsen, afgik ved Døden den 1ste dennes, bekjendtgjøres herved for fraværende Bekjendte og Venner
Christiania den 7de December 1848. Den Afdødes Børn».
Med morens bortgang mistet Marthe Johanne og Elisabeth Christiane, igjen, inntektsgrunnlaget idet morens pension naturligvis stanset. De – eller noen på deres vegne – søkte Stortinget[xlii] om hjelp, og dette ble diskutert i forbindelse med en mer almen diskusjon om «Pensionsvæsenet» i mars 1851, og med en forholdsvis lykkelig utgang:
«Under 15de Post havde Komiteen indstillet: «Den for Marthe Johanne og Elizabeth Christiane Falsen opførte Pension, 50 Spd. for hver, bevilges ikke». Det bemærkedes i Indstillingen, at de her nævnte Frøkener Falsen var Døttre af afdøde Høiesteretsjustitiarius Falsen, at de var af svagelig helbred og savnede saagodtsom ethvert Middel til Underhold, da de nu også havde mistet deres Moder, der af Storthinget i 1845, paa Grund af Justitiarius Falsens Fortjenesteer især ved Konstitutionens Grundlæggelse, var bevilget en extraordinær af Statscassen, stor 180 Spd., efterat hun forhen ved kgl. Res. af 11te Marts 1831 og Storthingets beslutning i 1833 havde erholdt en aarlig Pension af Spd., indtil det yngste Barns fyldte 18de Aar; denne Pension ophørte i 1838.
Komiteen, der fandt at afdøde Justitiarius Falsens Fortjenester saaledes havde nydt sin Paaskjønnelse, saavel af Regjeringen som af Storthinget, troede, at det ogsaa derved burde forblive, og, og at det ikke var fuld Grund til at udstrække Anerkjendelsen af Falsens Fortjenester videre end allerede skeet.
Ved at paa denne Maade at bevilge Pensioner, forandrede man Statskassen til en Forsørgelsesanstalt, og det var vanskeligt at indse, hvor man skulde opstille den egentlige Grændse.
Hervig foreslog, at Marthe Falsen og Elizbeth Falsen skulde bevilges hver 50 Spd. aarlig i Pension, indtil videre, hvilket Forslag understøttedes af Rasch, Stabell, Schydz og Lange, dog med den Bemærkning fra Sidstnævntes Side, at han forøvrigt maatte være enig med Komiteen, forsaavidt dens Ræsonnement i Almindelghed angaaende Pension til afdøde Embedsmænds Enker og Børn angik. Jaabæk, Holtan og Bergh vilde holde sig til Indstillingen.
Ved alternativ Votering mellem Komiteens Indstillings 15de Post og Hervigs Forslag blev det sidste bifaldt med 69 Stemmer, saaledes formet: «Den for Marthe Johanne og Elizabeth Falsen opførte Pension, 50 Spd. for hver, bevilges indtil videre» (de to sidste Ord besl. tilføiet mod 38 St).»
Efter dette ser man ikke stort til Elizabeth Christiane i mange år. En samling opplysninger om Eidsvoldsmennenes efterfølgere[xliii], utgitt til jubileet i 1914, har dette er fortelle om henne:
«Elisabeth Christiane Falsen, f. 1820 27-5, død 1876 14-11, ugift, 1866 Bestyrerinde av egen Pikeskole i Kristiania (fra 1873 Medbestyrer Nordahl Rolfsen), senere overtat først av Frk. Frederikke Maurer, derefter av Olaf Berg».
I 1865[xliv], da hun var rundt 45 år gammel – selv ikke i de dage noen høy alder – finner man henne sammen med søsteren Marthe Johanne i Pibervikens Bakkegade i Christiania, gård nummer 16. Elizabeth er opgitt å være lærerinne av yrke, søsteren er «Husbestyrerinne». I tillegg er der Maria Elisabeth Lange, en 22 år gammel telegrafistinne og sannsynligvis datter av Elizabeths og Marthes eldste søster, Anne Birgithe, som var gift Lange. Siden de alle tre var yrkeskvinner holdt de seg med en tjenestepike, 23 år gamle Bolette Marie Andersen fra Rygge.
Ti år senere, i 1875[xlv], bor Elizabeth Christiane (for anledningen skrevet med «K») i St. Olafsgade 7. Også denne gangen bor hun sammen med storesøsteren Marthe Johanne, og som tidligere er de, henholdsvis, husbestyrerinne og lærerinne. Og, som før, har de en tjenestepike: Anne Eriksen, en 25 år gammel kvinne fra Gudbrandsdalen.
Året efter døde Elizabeth Christiane, begravelsen er ikke funnet. Men familien annonserte hennes bortgang i Morgenbladet[xlvi]:
«At vor elskede Søster Elizabeth Christiane Falsen ved en plutselig Død blev os berøvet den 14de dennes bekjendtgjøres herved.
Christiania den 18de November 1876
Marthe Falsen G. B. Falsen
Oberstløitnant».