Jacobine Ida Sophie så dagens lys 9 juni 1812. Hun ble døpt[i] 10 juli og fikk da som fadre Mad. Rein – gjetningsvis, sognepresten Jonas Reins[ii] kone Anna – Frøken M. Bjørn; Biskop Brun; Cancelli Raad Sæby; og Ingenieur Capt. V. Wetlesen.
Foreldrene var Ernesta Birgitta Margaretha Stenersen og Peter Motzfelt. De hadde giftet seg omkring 1804, da hun var den 15 år gamle datteren av byfogden og han en norsk offiser nokså nylig ankommet, og 27 år gammel.
Peter Motzfeldt er nokså knapt omtalt av Ovenstad:
« Motzfeldt, Peter. – 2. sek.lnt. ved artilleriet fra 1/1 1796. (K.r. 30/12 1795). – 1. sek.lnt. 29/4 s.å., beordret til Fr.stad. – Sek.lnt ved 13.artill.komp i Fr.stad 1797. Fortsatt til Vestindien som artill.pr.lnt. 28/5 1802. – Det er antagelig den samme som efter hele året 1808 å ha vært i engelsk fangenskap ble kpt. A la suite ved det norske artilleri i 1809. – Han førest ved 12. artill.komp.s detasjement i Bergen og gasjeres som komp.chef. Stod der ennu i 1814».
Deres første barn – Berntine Christiane – kom til verden på St Thomas, en av de danske besittelsene i Karibien, utpå året 1805 og ble døpt[iii] der en gang på sommeren: noen indexer og slike kilder sier 23 august, men kirkebokinnførselen er utydelig.
Efter at britene besatte St Thomas kom Peter Motzfeldt i fangeneskap[iv]: Kapteinen i den danske armes artilleri, «Peter Moterfeldt», ble tatt inn 21 desember 1807, og ser ut til å være kommet til Portsmouth fra hvor han ble løslatt 20 juni – det tok vel en tid før han kom derifra. I en annen fortelling[v] var han fange i Portsmouth, og kom hjem til Norge i april 1809 efter en utveksling av fanger.
Før dette, imidlertid, hadde foreldrene fått sitt annet barn – sønnen Ulrik Anton. Han ble døpt[vi] før 13 april 1807, om plasseringen av kirkebokinnførselen hans like før en annen dåp som foregikk den dagen. Fadrene var Major Stabel; Capt. [NN]; Fru Frisch; Kapt. Kæring [?]; [NN] Krogh; Jomfru [NN]; og [NN] Aarøe. Kirkeboken er meget utydelig.
Det er ikke kjent når moren tok seg fra St Thomas til Norge – det kan ikke ha vært enkelt for henne hvis hun måtte reise på egen hånd med to barn å ta vare på. Men om mannen kom dit i 1809, så var hun på plass sommeren 1810. Akkurat det er nokså sikkert, for det året fikk hun barn der: Bergitte Andrea Margaretha ble født 30 juni og døpt[vii] i Korskirken 12 august 1810. Fadrene hennes var Fru Heiberg; Jfr. Kirsten Norman; [NN]amtmand Bull; og Kammerjunker Bjelke.
To år senere var det altså Jacobines tur.
Efter sin hjemkomst til Norge hadde Peter Motzfeldt gjenopptatt sin karriere som offiser, i rollen som sjef for en artilleriavdeling Bergen. Ifølge biografer[viii] levet han et godt liv i selskap med de toneangivende intellektuelle i Bergen, spesielt Sorenskriver Christie. Det var fra Bergen og Artillerikorpset han ble valgt til å delta i Riksforsamlingen i 1814, og dermed reiste fra byen engang tidlig i 1814 – slik at Ernesta alene måtte se efter familiens liv og levnet. Men økonomisk hadde de sikkert noenlunde trygt, og mannens venners hustruer utgjorde sikkert et nettverk hun kunne trekke på ved behov.
Hvordan det var eller ikke var meldte lillebroren Kjettel Johnson Melsted sin ankomst det året, 10 august 1814. Han ble døpt[ix] 9 september samme år, og da var fadrene Fru Else Magrete Krohn; Jfru Andrea Bull; Capit. i Søe Etaten Henrich Ernst Severin v Dorn; Krigsraad Arnoldus Kahrs; og Secreter og Soren Skriver Wilhelm Christie.
Tilbake til farens karriere: efter at Christian Fredrik hadde abdisert, bestemte statsrådet[x] at det skulle velges et Storting som skulle møte i Christiania 7 oktober 1814. Motzfeldt ble valgt som en av fire representanter for Bergen. Så, mindre enn fire uker efter at yngstesønnen ble døpt måtte Berntines mor klare seg alene igjen. En av handlingene det overordentlige Stortinget gjennomførte var å velge Konge, og i løpet av oktober ble Carl XIII konge av Norge, egentlig Carl II av det riket. Kronprinsen – Carl Johan – kom til Christiania, der han talte til forsamlingen 9 november; efter det avla representantene ed til Grunnloven og Kongen. Det overordentlige Stortinget ble oppløst 26 november. Berntine far ble medlem av statsrådet, reiste dermed til Stockholm og ble vel der til sommeren 1815, da han efter at det første ordentlige Storting trådte sammen gikk ut av regjeringen og kom seg hjem til Bergen.
I 1815[xi] finner man hele familien i Korskirkens Menighed. Moren kalles «Ernissa» – og det er kanskje slik de uttalte navnet. Faren har ikke noe fornavn i det hele tatt – han er N. n. Motzfeld. Barna Benthina; Ulrich; Andria; Jacobina; og Kittel er alle hjemmeboende – tross alt er de unge. Husstanden inneholder også tre tjenestepiker – Elisabeth Bøjedatter; Mettha Kier; og Synneve Peersdatter.
I mai 1816 overtok[xii] Motzfeldt Armédepartmentet, den første av flere regulære statsrådsposter som, blant annet, førte til at Bergitte og familien efterhvert flyttet til Christiania.
Det var der i byen – nøyaktig hvor er ikke kjent – at lillesøsteren Wilhelmine Sophie Cathrine kom til verden 24 juli 1818 og ble døpt[xiii] i Garnisonskirken 12 september samme år. Som fadre hadde hun Frue Dirik Schjødt; [NN] Motzfeldt; [NN] Gedde; [NN] Rasmussen; og [NN] Motzfeldt.
Så skulle det gå nesten fem år frem til neste barn så dagens lys, men så ble det til gjengjeld tvillinger. Peter og Ernst kom til verden 21 januar 1823 og ble hjemmedøpt.
Ernesta og Peter måtte ha forstått at barnet ikke kom til å leve opp, og fikk hjemmedåpen bekreftet av presten i Garnisonskirken. Innførselen[xiv] er datert 26 januar, men det nevnes samtidig at barnet døde 9 dager gammelt, altså noen dager senere, 30 januar. Han ble begravet[xv] 3 februar.
Peter synes ikke å være nevnt under dåpshandlingene, men han er med i listen over begravne måneden efter, for han døde visstnok 16 februar 1823 og ble begravet[xvi] 20 samme måned.
Hans Bull, siste barn i flokken, ble født skuddårsdagen 1824 og hjemmedøpt av stiftsprosten Sivardtz 14 mars samme år. Dåpen[xvii] ble bekreftet i Domkirken 6 august samme år. Denne gangen var fadrene Fru Oberstinde Bache; Madam Lange; Frøken Motzfeldt; Statsraad, Greve Wedel af Jarlsberg; Generalmajor Bull Birch; Amtmand Hagerup; og Student Motzfeldt.
Jacobine ble konfirmert[xviii] af stiftsprosten i Oslo Domkirke 18 søndag efter trefoldighet – 5 oktober[xix] – 1828. Hun fikk karakteren «Udmerket godt» og er ført opp som den første av 21 piker i kullet.
Hva hun så gjorde, de neste årene, er usikkert: det er ikke funnet noen spor efter henne, men man må vel anta at hun levet som andre piker i den øvre middelklasse – at hun hjalp til i huset, brukte tid på musikk, poesi, kunst og litteratur – og sikkert venner og venninner.
Så dukker hun opp igjen i 26-års alderen: hun gifter seg. Hennes utkårede er Christian Birch-Reichenwald – en fremadstormende ung jurist, embedsmann og politiker. I og med at hennes far også var politiker er det vel ikke umulig at Motzfeldt fikk øye på den unge mannen som kopist i Justisdepartementet.
Hvorom allting er: de to – Ungkar og Fuldmægtig i Justitsdepartementet Christian Birch Reichwenwald og Frøken Jacobine Ide Sophie Motzfeldt – ble viet[xx] i Domkirken 28 juni 1838.
Parets første barn var en pike, Anna Ernesta. Hun så dagens lys 21 desember 1839 og ble hjemmedøpt av sin far 25 januar 1840. Denne dåpen[xxi] ble stadfestet Oslo Domkirke 11 juli det året. Da var fadrene Enkefrue Ovidia Lange, født Mosfell; Frøken Wilhelmine Motzfeldt; Frøken Birch; Statsraad Motzfeldt; General Birch; og Forpagter Motzfeldt.
I 1843 ble Jacobines mann medlem av bystyret i Christiania, og samme år fikk de sønnen Peter. Han kom til verden 29 november 1843, men på tross av at han ikke fikk hjemmedåp, døpt[xxii] først 9 mai 1844. Denne gangen var fadrene Frue Statsraadinde Motzfeldt; Frøken Marie Kaltenborn; Oberstelieutenant Birch; Expeditionssecretair Thomle; Brigadelege Heiberg; og [NN] Fritzner.
Hvorfor de grep til ett av navnene de allerede hadde gitt sin eldste datter da yngstebarnet, Ernesta skulle døpes er ikke kjent – for Anna Ernesta levet i beste velgående. Uansett: Ernesta den annen ble født året efter Peter, men datoen er av en eler annen grunn ikke notert. Men hun ble døpt[xxiii] i Domkirken 26 mai 1845, og da var fadrene Fru Pauline Motzfeldt; Frøken Elise Birch; Professor Christen Heiberg; Bureauchef Christian Krebs; og Fuldmægtig Carl Motzfeldt.
Ernesta døde antagelig som barn, men noen bekreftelse av det er ikke funnet i kirkebøkene.
Efter dette hadde mannen hennes en aktiv og suksessrik karriere, men Jacobine blir svært lite synlig de neste tiårene.
I 1865[xxiv] finner man Jacobine i Hegdehougsveien i Trefoldigheds Menighed, gård nummer 55 a og 55 c. Der er, naturligvis, mannen Christian – beskrevet som forhenværende statsråd – og datteren Anna, som nå er 26 år. Sønnen Peter var på denne tiden sorenskriverfullmektig i Vågå[xxv]. Andre i huset er Jacobines søster Wilhelmine, hun er 47 år gammel og har aldri giftet seg.
Tjenestepiker har man selvfølgelig: Cathrine Johansen (30) fra Ide; og Mathea Husdatter (22) fra Biri.
Ti år senere, i 1875[xxvi], er familien flyttet til Wergelandsveien, og Christian blir nå benevnt sorenskriver. Søster Wihelmine bor fremdeles sammen med dem, men nå er det bare en tjenestepike – Caroline Larsen (25) fra Asker.
Det gikk fem år, og så døde Jacobine av tarmkreft hjemme i Wergelandsveien 27. Hun gikk bort 10 april 1880 og ble begravet[xxvii] 16 samme måned, i Trefoldighet menighet.
Dødsannonsen i Aftenposten[xxviii] stod på trykk 13 april:
«Bekjendtgjørelser
Dødsfald.
At min kjære, trofaste Hustru Jacobine Ida Sophie, født Motzfeldt, døde stille i Heren Lørdag Aften den 10de ds., meddeles hervedfraværende Slægt og Venner.
Christiania, 13de April 1880.
Chr. Birch-Reichenwald.
Begravelsen foregaar fra Byens Kirkegaards Kapel Fredag 16de April Kl. 1 ½».