Elisabet Laurentia kom til verden 26 juli 1809. Da hun ble døpt[i] i Nykirken 19 august var fadrene Madme Anne M. Holtermann; Jomfr Cathrine Gran; V. f. Hr. Amtmand Wibe; Hr Capt. Wetlesen; og Hr Capt. [NN].
Foreldrene var Anna Fridericha Bergersdatter og Jonas Rein. De hadde giftet seg da hun var svært ung, knappe 17 år gammel. Vielsen[ii] fant sted i Berg Kirke 23 februar 1796. Hennes tilkommende var Jonas Rein, på denne tiden en residerende kapellan i Skedsmo, der han nylig var blitt enkemann. «Copuleret i Huuset residerende Capellan til Schedberg Præstegield Enkemand Hr Jonas Rein, Jomfrue Anne Fridericha Bergersen, Cautionist: Hr Regimentsquarteermester Lyche, Nicolay Nordbye».
Jonas’ første kone var Anna Cathrine Arbo[iii], en datter av en sogneprest i Lardal i Lågendalen, oppover mot Hvittingfoss, de hadde ikke noen barn. «Anna Cathrina Rein fød Arboe» døde i romjulen 1794 og ble begravet[iv] fra Skjeberg Kirke 2 januar 1795. De hadde ikke noen barn sammen.
Anne Fridrichas og Jonas’ første barn var dødfødt. «Hr Reins dødfødte Søn» ble begravet[v] en gang mellom 4 og 17 juni 1797.
Det ble visst ikke noen flere barn mens de bodde i Skjeberg, og i 1799 var Jonas borte for å søke et bedre kall[vi], noe han fikk i Eidanger og Brevik fra 28 februar 1800 der han overtok sognepresten efter Jacob Nissen Mechlenborg.
Storesøsteren Anne Cathrine ble født, anslagsvis, ved nyttårsstider 1800/1801Anne Cathrines dåp[vii] ble bekreftet i Eidanger Kirke 10 februar 1801. Fadrene var Madme Sal. Nissen; Jomfr. Maren Hichman; Hr. Aud. Og Sorenskriver Tambs; Hr. Postmæster Chryste; Gr. Ole Grubbe; Hr. Carl Garbo; og Hr Lars Erichsen, Brevig.
I 1801[viii] finner man familien på Ejdanger Prestegård, alle tre. Dessuten Jonas’ seks år gamle søsterdatter, Maren Cathrine Lerche. Tjenerskapet bestod av den 20 år gamle Husholdersken Maren Cathr. Haslund; tjenestepikene Ellen Erichsdatter (28); Marthe (21); og Anne Rasmusdatter (17). dessuten var der tre drenger – Peder Jørgensen (32); Aslach Ingebrethsen (21); og Niels Engebrethsen (18). Litt mindre vanlig var det at de også hadde en amme, den 28 år gamle og ugifte Berthe Marie Pedersdatter. Om det var av kristent sinnelag, eller for å foregå med et godt eksempel, eller en ordning arvet efter forgjengeren, så bodde i huset også legdslemmet Anne Rasmusdatter, en 76 gammel enke.
Året efter fikk Anna Fridricha en gutt. Han kom til verden tidlig i juni, beregnet ut fra at hun ble introduseret 22 juli – samme dag som den hjemmedøpte gutten fikk dåpen[ix] stadfestet i kirken. Oles fadre var madame Sal. Nors:; Madme . Wille; Jomfru Schultz; Hr. Lieut. v. Poulow; Hr. Pastor Schanche; Controlleur Hialkelin ; og Captne Wistendahl.
Omkring denne tiden skaffet Jonas seg en kapellan[x], Christian Richard Skanke tiltrådte 18 juni 1802 eller 1803.
Så gikk det to år til Inger Margrethe så dagens lys. Det skjedde gjerne omkring begynnelsen av april, vil man tro, for moren ble introdusert samme dag som piken fikk dåpen[xi] stadfestet i kirken, 17 mai 1804. Fadrene hennes var Fru Bûlov; Madme Laurine Blehr; Jfr Juliane Hichman; Auditeur Wessel; Inspecteur Brun; Jacob Larsen; og Student Hans Norss.
Lucie meldte sin ankomst året efter og ble hjemmedøpt. Moren ble introdusert 3 juni, så hun kan vel være født i midten av april. Dåpen[xii] ble bekreftet i kirken 15 mai 1805. Denne gangen var fadrene Mad. Hichmann; Mad. P. Blehr; Jfru Borse; [NN] Hammond; Ltnant Stenersen; Skipper A: Wille; og Erich Blehr.
Johanne Fredrikke ble, efter morens introduksjon 3 juli å dømme, født omkring midten av mai 1807 og døpt[xiii] samme dag. Fadrene var Mad. Chrystie; Mad B: Blehr; Jfr. Hichmann; [NN] Barchley; Thom. Blehr; Anders jensen; og Stud. Dichmann i Eidanger.
Året efter ble Jonas utnevnt til sogneprest til Nykirken[xiv] i Bergen, og hele familien flyttet dit.
Så meldte altså Elisabet Laurentia seg, og helt til slutt, Mette Dorthea som ble født 13 oktober 1812. hun ble døpt 19 november samme år og da var fadrene [NN] Madme Rein [?]; Jomfr Sophie Heierdahl; Capellan Hr Balchen; Organist Hr Marcus Ohl; og Klokker Joachim Heiberg.
I 1814 ble det, i Bergen som i andre deler av landet, holdt valg til Riksforsamlingen som skulle holdes på Eidsvold, og Jonas ble fjerde representant for Bergen – byen hadde fire, mer enn noen annen by i landet.
Han gjorde visst en god figur der, som en sterk og klar tilhenger av selvstendighets-partiet. På Eidsvold traff for øvrig Jonas Rein folk han kanskje kjent fra tid en i Østfold: På kirkegården ved Berg kirke står en bauta over Eidsvoldsmennene John Hansen Sørbrøden og Peter Ulrik Magnus Hount.
Året efter, i 1815[xv], finner man Elisabet Laurentia og familien i Bergen. Sammen med henne og foreldrene bor barna Anna Catharina; Ole; Inger Margarth.; Lucia; Johanna Fridricha; og Elizabeth Laurentzia. I motsetning til i Eidanger hadde bare en enkel tjenestepike – et var 16 år gamle Synneve Larsdatter, «Tjener Eller Dagleier».
Året efter døde biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun – ikke bare en bror i geistligheten, og en overordnet, men også en venn av Jonas Rein fra tiden i Kjøbenhavn og det Norske Selskab, og Jonas var en av talerne[xvi] ved minnestunden. Men hans sterke forsvar for selvstendighet kostet ham nok muligheten til å ta over efter vennen.
Hvordan det var eller ikke, så var det ikke et enkelt liv for Anna Fridricha; for å sitere det som står i Norsk Biografisk Leksikon[xvii]: «Allerede fra ungdommen av var Jonas Rein plaget av nervøsitet og hypokondri. Han hadde et vanskelig sinn, og mange av hans samtidige fryktet ham for hans kvasse tunge. … Reins siste år var triste. Welhaven forteller at han henfalt til “den sorteste Melancholi”, han var bestandig sykelig og viste seg ofte “bitter og menneskefiendsk”. Han døde 1821 og etterlot seg kone og seks mindreårige døtre».
Anna Fridrichas mann, Sognepresten Jonas Rein til Nykirken i Bergen, bosatt i 4 rode, nummer 59, døde 21 november 1821 og ble begravet[xviii] 5 desember.
Dødsfallet ble omtalt i Den Norske Rigstidende[xix] 17 desember samme år:
«Bergen, den 5te December. – den 21de f. M. døde her i staden den af sine Digterværker og som geistlig Taler bekjendte Jonas Rein, Sognepræst til Nykirkens Menighed. Han var født paa Nordmøer den 18de Februar 1760, hvor hans Fader, der siden døde som Sognepræst til Jevnakers Menighed i Aggershuus Stift, den gang var Præst. I Aaret 1791 blev han beskikket til Sognepræst il Kautokeino i Finmarken, hvor han dog ei kom hen, da General-Auditeur Wessel, Herre til Hafslund, kaldte ham til residerende Capellan til Skjieberg. Herfra forflyttedes han i Aaret 1800 til Sognepræst i Eidangers Præstegjeld, og dernæst i Aaret 1808 til Sognepræst til Nykirkens Menighed i Bergen. Han var først gift med Anna Cathrine Arboe, og siden med Anna Fredrike Bergersen, med hvem han avlede 12 Børn, og som med 6 deraf gjenlevende begræde hans Tab».
På ett eller annet tidspunkt efter at hun ble enke flyttet Anna Fridericha – det var vel vanskelig å bli boende i en embedsbolig – men hun reiste ikke så langt: hun ble værende i rode 19, men kom til gård nummer 40[xx].
Elisabet Laurentia burde vært konfirmert i midten av 1820-årene, men konfirmasjonen er ikke funnet i kirkebøkene – slik tilfellet også har vært med de eldre søstrene.
Men hun er blitt konfirmert for hun blir en gift kvinne. Det skjedde først da hun var omkring 36 år gammel. Hennes tilkommende var en prest, Johan Daniel Stub Landmark, fra Fjaler i Sogn og Fjordane og 11 år yngre enn henne og sønn av Sorenskriver i Søndfjord, Niels Landmark. Han hadde nettopp avlagt teologisk embedseksamen da han giftet seg med Elisabeth Laurentia. På denne tiden bodde hun på Laksevåg, og det var kanskje der for vielsen[xxi], 20 oktober 1845, fant sted i Strusshamn Kirke på Askøy.
På denne tiden tjente Johan til livets opphold som lærer, mens han også studerte videre[xxii].
De må ha bosatt seg i byen, for første barn – en pike – ble født året efter og døpt[xxiii] i Korskirken 20 september 1846. Da fikk hun navnet Barbara Henriette og fadrene Enke-Fru Anna Fredrikke Rein; Frøken Johanne Fredrikke Rein; Bogbinder Frans G. Beyer; Skibscapt. Andreas Thomsen; og Seilmager Simon Simonesen i Laxevaag.
I forbindelse med dåpen får man vite hvor det unge paret, på denne tiden, bodde. Det var midt kvartalet som omsluttes av Vetrlidsalmenningen, Lille Øvregade, Øvre Korskirkealmenning; og Lille Øvregate[xxiv] – kanskje omkring midten av Korskirkesmauet eller så.
I disse årene fikk Johan også til å utgi – på eget forlag ser det ut til – «ABC med billeder[xxv]», Norges første i sitt slag.
Neste barn var en gutt, men da var Elisabeth og Johan flyttet til hus 24 i 12 rode[xxvi]. Området er såpass forandret at det er vanskelig å slå fast hvor det var. Uansett: Jonas Rein ble døpt[xxvii] i Domkirken 5 april 1849. Fadrene hans var Madme Anna Cathrine Thomsen; Frøken Inger Margrethe Rein; Konas Rein Falsen; Student Carl Bang; og Kand. Theol. Wollert Meyer.
Samme år avsluttet Johan sine studier og avla eksamen i samisk og kvensk sprog[xxviii].
Noen uker senere fikk Johan Landmark en stilling, det ble annonsert i Den norske Rigstidende[xxix]:
«… Johan Daniel Stub Landmark junior til Sognepræst i Vadsø Præstegjeld under Østfinmarkens Provsti, Tromsø Stift».
Så ble da altså Elisabet Laurentia og familien å flytte den lange veien fra Bergen til Vadsø: det er omkring 1’500 kilometer i luftlinje mellom de to. Sannsynligvis reiste de det meste av veien på sjøen – men det er ikke kjent om de gjorde det. Det er heller ikke klart om de reiste samme høst, eller ventet til våren kom.
Hvorom allting var, Elisabets tredje og siste barn kom til verden i Vardø 8 desember 1850. Nicoline Frederiche Dorthea ble hjemmedøpt av faren – sogneprester kan jo gjøre dette nokså ubesværet – og dåpen[xxx] ble bekreftet i Vardø Kirke 6 august året efter. Antagelig ventet Johan Daniel på en visitas fra biskopen, for gutten fikk ham som fadder: Biskop Juell er ført opp først blant dem. De andre var Commandant Conradi; Kjøbmand A. Brodtkorb; Fru Grethe Conradi; Jomfru Sophie Conradi; og Madame Cathrine Conradi.
Året efter ble Johan Daniel ordfører i byen – han tok over fra Søren Engelhardt Schultze som var garnisonslege på Vardøhus: han hadde studert medisin, men aldri avlagt eksamen. Og de to første var fra familien Brodtkorb og Conradi, vevet sammen gjennom ekteskap[xxxi]. Den sosiale kretsen var forholdsvis begrenset.
De følgende årene er det lite å si om Elisabet Laurentia og familien. En byhistorie nevner at «Sogneprest Landmark dyrket neper og fikk i gode år avlinger i den sandholdige jorda, og han brukte tang som gjødsel[xxxii]». Man kan vel bare tenke seg hvordan Elisabeth balanserte vennlighet overfor mannens entusiasme og oppfinnsomhet med hensyn til bruken av neper i hverdagslivet.
I 1859 hadde vel både Johan Daniel og Elisabeth fått nok: de hadde nok gjort sin verneplikt i Finnmark. Og Johan Daniel søkte seg vekk. Det er kanskje et mål på hvor gjerne han ville bort, at han aksepterte en stilling som residerende kapellan in Førde: kanskje han vant noe økonomisk, men han gikk et steg ned i kirkens hierarki: han ble utnevnt[xxxiii] 8 juni 1859.
I Førde er både Elisabet og Johan nærmest usynlige i kildene. Men hun dukker opp igjen i folketellingen for 1865[xxxiv]. Der finner man henne – og familien – på Nøstdal. Mannen er residerende kapellan – som notert – og sammen med dem bor alle tre barna: Barabra Henriette (19); Jonas Rein (17) og Nicoline Fredrikke Dorthea (15). De har én tjenestepike: 23 år gamle Ann Marie Andersdatter.
Men: det var folketelling for 1865.
Johan Daniel var fremdeles i sin beste alder – midt i firtiårene – og søkte nye embeder, og i 1867 åpnet en ny mulighet seg.
Leser man i Den Norske Rigstidende[xxxv] av 5 desember 1867, under «Befordringer», finer man at Johan Daniel er utnevnt til en ny stilling: «residerende Kapellan i Førde Præstegjeld under Søndfjords Prosti i Bergens Stift til Sognepræst i Beitstadens Sognekald under Nordre Indherreds Provsti i Throndhjems Stift».
I februar følgende år fikk man en litt klarere beskjed:
«- Under f. D. er naadigst tilladt den under 30 November sidstleden udnævnte Sognepræst til Beitstadens Præstegjeld under Nordre Indherreds Provsti i Throndhjems Stift Johan Daniel Stub Landmark at vedblive Bestyrelsen af sit hidtil havte Embede, Førde residerende Kapellani under Søndfjords Provsti i Bergens Stift, indtil 15de April førstkommende[xxxvi]».
Så slapp altså familien å flytte om vinteren – og det var kanskje litt vanskelig, juridisk, å gjøre det utenom de etablerte flyttedager – og kunne ta seg til Beitstaden om våren 1868.
Fra Førde til Beitstad, landeveien, er det omkring 700 kilometer, og det er vel ikke usannsynlig at familien to sjøveien til et eller annet sted i nærheten, men ingen ting er kjent om denne reisen.
Me flytte gjorde de visst – og om han var aldri så mye sogneprest engasjerte Elisabets mann seg også i svært verdslige saker:
«Det første tegnet til interesse for meieridrift i Beitstaden var e artikkel av sogneprest Landmark i Innherreds-Posten i 1870 (nr. 25). Han rådde til «at en dygtig mand kjøbte mælken», men da måtte ha mist 2-300 potter om dag. Da tanken ble realisert i 1879 ble det gjort av et interresentskap som bygde Solberg meieri i Utulvika. Det var et kombinert anlegg, og var et av de første i Inherred som fikk dampkjel og dampmaskin. Meieribygninga var bygd i to høgder og med møterom og festlokale. Som så mange andre fikk dette meieriet store vanskeligheter å stri med, og det gikk noen år før det ble flere meieri i bygda[xxxvii]».
Likevel: Elisabet Laurentia og familien ble ikke værende. I 1875 fikk Johan Daniel et nytt kall, denne gangen Selje i Sogn og Fjordane.
Og så flyttet de den lange veien til Selje, der de skulle bo. Sognepresten engasjerte seg sikkert i sognebarnas åndelige forhold, men også i de praktiske sidene ved livet – for eksempel treplanting:
«Fyrste freistnaden med skogplanting vart gjord av sokneprest Landmark i 1876. Ute på Eirsholmen planta han 500 buskfurer, 500 vanlege furutre, 200 kvitgran, 100 vanlig gran, 400 lerketre, 24 ask, 24 svartor, 12 eik, sådde frø av svartor, bjørk, løn, rogn og asal. Dette vart ei god prøve på vilkåre for skogplanting i eit hard havklima».
Ikke så lenge efter at familien var flyttet til Selje, var det folketelling for 1875[xxxviii]. I den anledningen finner man henne i «Sælø Prestegaard Hovedbygningen» sammen med mannen en datter – Nikoline Fredrikke Dortea (26). I tillegg finner man hennes søster, Johanne Fredrikke Rein hos dem. Og de har en tjenestepike – enepike – 20 år gamle Johanne Marie Josefsdatter.
Syv år senere – og til tross for at han var ganske mye yngre enn Elisabet – døde Johan Daniel Stub Landmark. Han gikk bort 29 juli 1882 og ble begravet[xxxix] 3 august og jordfestet samme dag. Dødsårsaken var en nyresykdom, og døden inntraff plutselig natt til 29 juli, selv om han hadde tilsyn av lege.
Hvor Elisabet så gjorde av seg er ikke kjent – hun kunne jo ikke bli boende i prestegården – men i 1885[xl] finner man henne – pensjonist og presteenke – boende hos byfogd og sorenskriver i Hamar, Carl Chr. Nic. Voss og dennes familie. Sammen med Elisabet finner man datteren Nikoline, og en tjenestepike som heter Ingeborg Andersen (39) fra Stange.
Seks år senere, i 1891[xli], finner man henne fremdeles i Hamar, men nå bor hun i leilighet i Heidemanns gate, gård nummer 20. Sammen med henne finner man begge døtrene, begge ugift. Og en 51 år gammel dame, Susanne Cathrine Fleischer, «Logerende hørende til Familien»; den 44 år gamle «Besøgende» Christiane Karine Vetlesen; samt den uunngåelige tjenestepiken, 22 år gamle Karen Johansen fra Furnes.
Tre år senere rammet sorgen Elisabet: datteren Nikoline, lærerinne på pikeskolen, døde av blindtarmbetennelse 26 april 1894. Hun ble begravet[xlii] 1 mai og jordfestet samme dag.
Enken Elisabet Laurentia Landmark, f. Rein, døde av alderdomssvakhet på Hamar 23 mars 1900. Hun ble begravet[xliii] 31 samme måned.
Datteren Henriette rykket inn annonsen i Morgenbladet[xliv]:
«At min kjære Moder, Elisabeth Laurentia Landmark, f. Rein, enke efter afdøde sogneprest Landmark, idag er afgaaet ved en stille død i en alder af 90 aar, meddeles herved selt og venner paa fraværende broders og egne vegne.
Hamar 23 mars 1900
Henriette Landmark»