Anne Kirstine, hun kom til verden tidlig i 1792 og ble døpt[i] 22 januar det året. Fadrene hennes var Anne Børgersdatter; Else Børgersdatter Lund; Simon Hansen Aas; Niels Olsen Bryn; og Svend Tønnes [?].
Foreldrene var Anne Tronsdatter Stensæth og Christopher Børgersen Hoen: de hadde giftet seg da hun var omkring 23 år gammel. Vielsen[ii] fant sted 11 søndag efter trefoldighet – 15 august[iii] – 1790 og Anne Kirstine var første barn.
Neste barn, Ingeborg Maria, var også en pike. Hun kom til verden 13 august 1793 og ble døpt[iv] 13 søndag efter trefoldighet – 25 august[v] – samme år. Fadrene hennes var Madame Fougner; Else Börgersdatter Wolstad; Hans lsen Wolstad; Haagen Hald; og Christopher Tronsen Stensæth.
Så fulgte Børgina, som kom til verden 22 januar 1796 og ble døpt[vi] Sexagesima – 31 januar[vii] dette året. Børgina fikk fadrene Else Børgersdatter Horne; Guro Andersdatter; Tron Erich Børgesen; Simon Bøgersen Wolstad; og Christoper Tronsen Stensæth.
Fjerde barn ble også en pike. Trine ble født 30 september 1797 og ble døpt[viii] 8 oktober det året. Fadrene hennes var Ingeborg Johnsdatter Steenseth; Karie Tronsdatter Stenseth; Saug-Foged Sr. Berthelsen [?]; Niels Tronsen Steenseth; og Simon Børgersen Wolstad.
Året efter kom familien inn i Haugianer-bevegelsen, Hauge kom til Drammen og Eiker, og en berømt episode[ix] fant sted, med to senere Eidsvoldsmenn involvert – og kanskje hustruene, og, det ble nok en del snakk i bygden:
«I Drammen knyttet han forbindelse med endel av en friere religiøs retning som hadde sluttet seg til Herrnhutene, som også hadde endel tilslutning på Eiker. Professor og doktor i teologi Hans Strøms virksomhet (han var sokneprest på Eiker 1778-97)[x] hadde vel ikke vært uten frukt, men tjente til å forberede jordbunnen for en kristelig vekkelse. Han var jo ikke bare en stor vitenskapsmann med europeisk ry, men en ualmindelig nidkjær og varmhjertet prest og sjelesørger, som sto pietistene nær.
I Drammen holdt Hauge sin første oppbyggelse hos kjøpmann Mads Møller på Bragernes, som var en begavet mann og en varm kristen.
Senere på året 1798 besøkte han Kongsberg, og både på opp- og nedturen har han sikkert stanset på Eiker og knyttet forbindelser der. Vi vet at det etter Hauges besøk var blitt endel åndelig bevegelse på Eiker, som siden ble en av arnestedene for den haugianske vekkelse, så da Hauge kom hit i slutten av året 1798, kom han til venner. Nyttårsaften 1798 var det bestemt oppbyggelse hos den rike og mektige bonden Kristoffer Hoen, den seinere Eidsvollsmann. Dr. theol. Fredrik Schmidt, som også ble Eidsvollsmann, var da sokneprest på Eiker. Dette møte fikk et meget dramatisk forløp. Noen av de ”sindigste og fornuftigste almuesmænd” hadde bedt sokneprest Schmidt om å være tilstede ved oppbygelsen. Han innfandt seg også sammen med lensmann Gram, og ”i det håb at kunne ved fornuftige forestillinger bringe dem tilbage fra deres vildfarelse” hadde presten tatt med seg forordningen av 13.jan. 1741 (Konventikelplakaten) som satte streng kontroll med lekmenns forkynnelse.
[s.8]
Han leste den opp, idet han «formodede at de hidtil af uvidenhed havde forseet sig mod lov og god orden». Hauge svarte at han vel kjente denne forordning, men han ville gjøre presten oppmerksom på en annen forordning som bød å adlyde Gud mere enn mennesker. Schmidt ble nå sint og krevde i lovens navn lydighet mot øvrigheten. Men da ble almuen forbitret og «fordrede med enstemmig skrig at jeg vilde høre Hauge tale»
Schmidt våget da ikke å sette seg imot det. Hauge talte over noen vers av Johannes’ åpenbaring. Etter talen reiste presten seg og sa at Hauges forhold var lovstridig, og at hans tale var usammenhengende og upassende anvendt. Særlig var han forarget over at Hauge hadde innlatt seg å tale over Åpenbaringen. Hans far som var en lærd mann, hadde aldri dristet seg til det, for Åpenbaringen var en lukket bok. Men Hauge klappet rolig presten på skulderen og sa: «Nei, det er ingen lukket bok, for i så fall hadde den ikke fått navn av Åpenbaringen». Det ble til det at Hauge skulle arresteres og transporteres ut av soknet. Forsamlingen begynte nå å bli temmelig tumultuarisk, forteller Schmidt, men Hauge fant seg rolig i det. Det var nå at Kristoffer Hoen ba om å få skysse Hauge til arresten. Han tok sin raskeste traver og kjørte forbi lensmannen og stanset ikke før han var utenfor prestegjeldets grenser, hvor lensmannens myndighet opphørte. Dette var nok ikke etter Hauges sinn, for han pleiet ikke å flykte, men ingen våget å mukke mot Kristoffer Hoen.
Hauge fortsatte sin virksomhet i Drammens omegn. Våren 1799 var han atter her. Han fikk pass hos borgermester Strøm på Bragernes (en bror av sokneprest Hans Strøm) og fortsatte til Eiker. Men han kom atter ut for den utrettelige lensmann Gram som arresterte ham og førte ham ”under streng bevoktning” til Kongsberg. Futen Collett slapp ham imidlertid fri, da han hadde lovlig pass. Hauge fortsatte nå videre til Numedal».
To år senere ble det en gutt, og han fikk navnet Børger da han ble døpt[xi] 9 juni 1799. Denne gangen var fadrene Else Olsdatter Rørren; Pige Marie Tronsdatter Steenseth; Lars Steenseth; Christopher Steenseth; og Ole Børgersen Wolstad.
I 1801[xii] finner man Anne Kirstine, foreldrene, og søsknene på Nedre Hoen i Eiker i Buskerud. Foreldrene er 34 år gamle, og de har barna, utenom Anne Kirstine, Ingeborg Maria (8); Borgine (6); Trine (4); og Børger (2) hos seg. Sammen med dem bodde Annes yngre søster, Mari – hun var nå 18 år gammel. Og flerfoldige tjenestefolk: den 52 år gamle enkemannen Cornelius Pedersen; 26 år gamle Ingeborg Hansdatter; Mari Christophersdatter (16); Kirsti Olsdatter (15); og Anne Hennigsdatter (55).
Det skulle bli tre søsken til, efter folketellingen. Først var det Simon, som ble født 28 januar 1802. Han ble døpt[xiii] 7 februar og ved den anledning var fadrene Else Olsdatter Røren; Kirsti Olsdatter Hoen; Xstopher Thronsen Steenseth; Simon Børgersen Wolstad; og Ole Børgersen Wolseth.
Anne Kirstine Christoffersdatter ble konfirmert[xiv] 3 mai 1807, og er ført opp som den fjerde av 32 piker som sammen med 35 gutter utgjorde kullet på 67 ungdommer for presten denne vårdagen.
Dette var to dager efter at hun hadde fått enda en lillebror, Ole, som ble født 1 mai 1807. Han ble døpt[xv] 7 juni i nærvær av fadrene Mari Tronsdatter [NN]; Anne Sophie Larsdatter Steenseth; Saugfoged Erik Bertehoug [?]; Simon Borgersen Wolstad; og Borger Hansen Ulveland.
Og, til slutt: Nils. Han så dagens lys 9 mars 1809 og hjemmedøpt av klokkeren. Dåpen[xvi] ble stadfestet i kirken 16 april og da var fadrene Anne Arnesdatter Ø Hoen; Maria Hansdatter N Hoen; Soug Foged Erik Brethoug; Christoffer Tronsen Hansfald [?]; og Simon Borgersen Wolstad.
Omkring denne tiden ble noe av stridighetene rundt Haugianerne bilagt, sier noen[xvii], og mindre offentlig kiv var vel en lettelse for de stridendes hustruer:
«En ting som kanskje bidro til å dempe motsetningene var opprettelsen av «Selskabet for Egers Vel» i 1809. Det var Frederrik Schmidt som sto bak dette, men også mange bønder (og ledende hauigianere) var aktrivt med, side om side med embetsmenn. På mange måter var vel dette Eikers første «frivillige organisasjon» – den sto bak en lang rekke tiltak, som spente fra premiering av landbruksprodukter og påskjønnelser til bonde- og husmannssønner som lærte seg tømmermannsyrket til opprettelse av boksamling og foredrag om teknologiske nyvinninger. Dessverre er det forsket og skrevet lite på dette selskapet, men en kan vel regne med at det var en arena der embetsmenn og bønder lærte hverandre å kjenne og fikk gjensidig respekt for hverandre.»
Uansett, årene gikk, og Anne syslet vel med sitt på gården og i nabolaget. Året 1814 opprant, og folket ble bedt om å nominere valgmenn som skulle velge representanter til Eidsvolds-forsamlingen. I Annes sogn samlet de stemmeberettigede seg i Hougs Hovedkirke 4 mars 1814 og utpekte[xviii], som valgmenn, Sognepræsten Provst og Ridder Frederik Schmidt og Gaardmanden Christopher Borgersen-Houen, hennes mann.
Valgmennene fra alle sognene i amtet møttes i Hougsund i Eger Præstegjeld 30 mars, og der valgte de representanter til selve riksforsamlingen. Buskerud Amt bestemte[xix] seg til å sende Provst Schmidt, Ridder; Foged Collett; og Christopher Houen.
Forsamlingen møttes 10 april, og avstanden fra Eiker til Eidsvold var i lenger den gang enn den er nå, så Frederik ble antagelig ikke å reise før et par dager på forhånd, med mindre han hadde noen ærend underveis.
Under selve forsamlingen var Hoen, som mange andre bønder, tilbakeholdende og efterlot ikke noe sterkt inntrykk, men stilte seg på selvstendighetspartiet sammen med Schmidt.
På den annen side, mens han var på Eidsvold tok han seg til å skrive[xx] til sin kone, minst en gang, og som det ser ut, til barna også:
«Til kiære Kone og Børn — i Hast
naar di skriver mig til da skriv udskriften saaledes.
Til Bondeman Christopher Hoen af De Deputerede ved Rigsforsamlingen ved Edsvold.
send indlagde til Gram[xxi]»
Så kom vel Christopher Hoen hjem i slutten av mai eller begynnelsen av juni 1814, og livet vendte tilbake til det vante. Han drev jorden, investerte i eiendom, og flyttet tilslutt tilbake til farsgården Wolstad.
Hvordan disse årene og de som fulgte, artet seg for Anne Kirstine kan man ikke vite. Derimot kan man vite at hun giftet seg da hun var i slutten av tyve-årene.
Anne Kristine Christophersdatter Hoen stod brud 27 år gammel. Brudgommen var Erik Thoresen Horne, han var 32 år gammel. De ble viet[xxii] 4 februar 1819.
Det ser ikke ut til at Anne Kirstine og Erik fikk flere enn ett barn. Det var en gutt som kom til verden 9 august 1819 – foreldrene hadde vel, på tross av Haugianismen, foregrepet ekteskapsinngåelsen en anelse – 9 august 1819, og ble hjemmedøpt. Da dåpen[xxiii] ble stadfestet i kirken 5 september samme år var fadrene Ingeborg M: [NN] Gran; Trine Xtophersdatter Hoen; Hans Thoresen [NN]; Hans Horne; samt Berger og Linum [?] Xtophersen.
Livet på Horne var vel den jevne, daglige vakslingen mellom hård slit og små feiringer, og for Anne Kirstine som bondekone, fylt av dyrene, huset, sønnen, have og alt det nære – og kanskje noe i menighet og samvær med venninner og slektninger. Men ingen ting er direkte kjent om noe av dette, og man ser ikke mer til henne før hun tar avskjed med livet.
Anne Kirstine Christophersdatter Horne døde, sies det 9 april 1848, men begravelsen[xxiv] er ikke funnet.