Augusta Antonette var fra Lindås, noen mil nord for Bergen, og kom antagelig til verden i 1758. Opptegnelsene for Manger for dette året – og de foregående – er gått tapt[i]:
«Ministerial-Bog for Mangers Præste-Gield, hvorudi Ved Dag og Datum er indført alle Embeds-Forrætninger fra 6te Martii 1759, da alle de forrige Ministerialia, ved den Præstegaarden overgagne ulykkelige Ildebrand blev lagt i Aske, forfatted og fortsat af Wilhelm Frimann».
Foreldrene var Jon Knudsen Nedrevold og Ingeborg Christensdatter. En artikkel[ii] om «Nikolai Wergelands ukjente mormor» argumenterer ganske overbevisende for at de var blitt viet i Manger, og at opptegnelsen dermed er tapt.
Faren var på denne tiden skoleholder: Familien bodde på Manger, men flyttet til Spjeldneset, i Lindås, mindre enn en kilometer i luftlinje fra kirken der, i 1765. Artikkelen om den ukjente mormoren nevner «en innførsel fra en bispevisitas i Lindås i 1769 med en beskrivelse av klokkeren: «en meget duelig, flittig og skikkelig klokker, som forhen har været skoleholder i Manger».[iii]»
Augusta Antonette var gjerne eldste barn, og neste barn ser ut til å ha vært Siri, som ble født på Pladsen utpå høsten og døpt[iv] i Manger Kirke, en stenkirke som ble erstattet i 1891, 2 oktober 1761. Fadrene hennes var Peder Nielsen Pladsen; Ole Johannesen Næsse; Ole Johannisen Øyen; Mette Catrine Frimanns; og Halvor Næsses Qv. Kari Rasmusdatter.
Så fulgte lillesøsteren Kari. Da var familien kommet frem til Lindås. Der kom hun til verden midt på sommeren og ble døpt i Lindås Kirke 20 juli 1765. Kari – datter av Klokker Joen Nedrevold – ble døpt[v] 20 juli og fikk fadrene Peder Ones [?]; Johannes Sattner; Hans og Mari Lindaas; og Kari Ones.
Den eneste kjente gutten i denne flokken var Knut. Han ble døpt[vi] 13 oktober 1768 og fikk fadrene Thomas Onæs; Ingebricht Syslach; Johannes Saltnæs; Madme Drude Catharina Daae; og Synneve Saltnæs.
At dette var alle barna ser ut til å bli bekreftet i artikkelen[vii] som tidligere er nevnt:
«Skiftet etter han [Augustas far] i 1777[viii] (et rikt bo med ikke minst mange åndelige bøker) nevner arvingene enka Ingeborg Kristensdotter og barna Knut 8 ½ år, eldste datter Antonetta gift med klokkeren til Hosanger, Halvor Lasseson, Siri 15 ½ år gammel og Karen (Kari) 12 år gammel. De to yngste barna ble født og døpt i Lindås, i 1765 og 1768.[ix]
Hvordan Augusta levet efter at Knut kom til verden er ikke kjent, men efterhvert kom dagen da Augusta skulle konfirmeres – men når det skjedde er ikke kjent, for disse opptegnelsene er ikke bevart.
Men konfirmert ble hun nok, for det var en forutsetning for å kunne gifte seg. Og gifte seg gjorde hun, med Halvor Lassesen fra Beraas. Vielsen[x] fant sted 14 januar 1777.
Om Halvor kan man lese i en ættebok[xi] for Hosanger:
«30. Klokkar Halvor Lassesn Beraas
Antonette Jensdtr. Nedrevold, Lindås
Halvor Lassesen var frå Berås i Lygra. Foreldra var Lasse Olsen frå Verkland, Brekke i Sogn, og kona Brita Halversdtr. Fjeldsende, Lindås. Han kom i krangel med presten Richard Berg og slutta i Hosanger 1784. Han reiste til Bergen, og seinare reiste han til sjøs. «Døydde på Spanien ca. 1793». Saman med Anders A. Øvsthus åtte Halvor Hosanger kyrkja og klokkarjordi på Mjøs. Den høyrde Hos. kyrkja til».
Senere samme år mistet Antonette sin far, og det ble altså holdt skifte.
De nygifte slo seg ned i Hosanger, der Halvor var klokker. Antonette og Halvor fikk sit første barn, en datter, tidlig året efter. Elisabeth Johanne ble døpt[xii] av Holtermann i Hosanger Kirke 16 februar 1778 og fikk fadrene [NN] og hans Hustrue Berg; Poulsen og hans kone Fielum [?] – alle fra Glendal [?].
Elisabeth Johanne skulle ikke få leve opp. «Lisabeth Halvorsdatter Dt. Klokkerens» døde bare tre uker gammel og ble begravet[xiii] Oculi, 3 søndag i Faste, 1778 – 22 mars dette året.
Året efter fikk de en gutt, Lars Johan. Han ble døpt[xiv] sexagesima-søndagen – 7 februar[xv] – 1779. Som fadre valgte man Anne Nielsdatter; Ingeborre Møen; Niels Kleveland; Rasmus Helden; og Anders Østerud.
Sønnen Niels Vergeland – den senere Eidsvoldsmannen – så dagens lys utpå høsten i 1780 og ble døpt[xvi] 11 november det året. Fadrene hans var Enken Heltberg; Madme Høegh; Madme Kröpplein; Hr Lieut. Heltberg; og P: berg.
Fjerde og siste barn var Ingeborre Bergithe. Hun ble døpt[xvii] 9 september 1783 og hadde da fadrene Giertrue Bro; Ingeborre Møes; Jens de Fine; Anders Holo; og Anders Synnes.
Da Antonette giftet seg med Halvor, lå Halvor allerede i strid med presten. Det hadde begynt allerede da Berg ankom Hosanger, og det viste seg at han var en sykelig mann med et uheldig temperament, som gjorde ham til en mindre vellykket samarbeidspartner. Dette kan man lese en god del om i en bok[xviii] om kirken i Hosanger. Uansett: det var beskyldninger i begge retninger, begge hadde sine tilhengere i menigheten, og personlighetene spilte sikkert en stor rolle. Men, som så ofte, var det en kjerne av interesser: da Halvor ble utnevnt til klokker, fikk han en lønn – men ikke klokkergården, for der ble forgjengeren, de Fine, boende til 1779. I mellomtiden hadde Halvor giftet seg og fått barn, så han trengte nok mer enn de 20 riksdalerne han hadde i betaling.
Uansett: utgangen på striden var at Halvor sa opp i 1784, og familien flyttet til Bergen. Der begynte han med handel, men det gikk gjerne ikke så godt, og så tok han hyre, og ble borte.
Dermed ble Antonette sittende alene med tre barn å forsørge: Antonetta og barna Lars Johan, Nils og Ingeborg Birgitta fikk fattigstøtte i Bergen fra oktober 1786 med 1 riksdaler pr måned, noe hun fikk frem til 1798.
I Norsk Biografisk Leksikon kan man lese:
«Moren satt tilbake med tre små barn, men den evnerike Niels fikk gå på skole takket være litt støtte fra grandonkelen Niels Wergeland, en pensjonert offiser, og lokale patroner i Bergen. På katedralskolen hadde han friplass, og 1799 ble han dimittert til universitetet i København»
I tillegg til friplassen, fikk Niels også hjelp av sin grandonkel og navnebror, kaptein Niels Wergeland, med 10 riksdaler i året. Det var denne onkelen som hadde fått endret navnet fra Verkland til Wergeland – ført og fremst fordi han var offiser, offiserene snakket tysk, og han likte ikke å blik kalt «Ferkland» – forteller en bok[xix] om slekter fra Sogn.
I 1801[xx], da det var folketelling, ser det ut til at Antonette er kommet seg, rent økonomisk, på fote. Man finner henne som leieboer i gård nummer 56 i Rode 9: det er i Knøsesmauet, litt nedenfor krysset med Klostergaten. Hun livnærer seg av «Haandarbeide», og det ser ut til at dette går såpass godt at hun holder seg med to tjenestefolk – piken Martha Larsdatter (22) og drengen Anders Jacobsen (46).
Ingen av barna bor hjemme, men de klarte seg godt alle sammen[xxi]: Lars Johan ble skomaker i Christiania, og ble lagt merke til av Biskop Pavels, som nevnte ham i sin egen dagbok som den «lærde skomakermester i Kristiania». Niels ble, selvfølgelig, presten, eidsvoldsmannen og faren til Henrik og Camilla, Nicolai Wergeland. Ingeborg ble i Bergen og giftet seg med styrmann Storm og fikk en sønn som under riksrettsstriden ble kjent som general Wergeland-Storm.
Om Antonette noen sinne fikk se sønnene igjen er ikke kjent. Hun levet videre i Bergen til hun godt og vel hadde passert 50 år.
Klokker Halvor Lassesens Enke Anthonette Augusta Jonsen, 52 år gammel, døde 27 mai 1810. og ble begravet[xxii] 2 juni samme år, klokken 12. Hun fikk nok vite at sønnesønnen Henrik var kommet til verden, men traff ham antagelig ikke.