Karen Augusta ble hjemmedøpt og fikk dåpen[i] stadfestet i kirken nesten et halvt år senere, 28 november. Da var fadrene Barnets Moder; Madame Welt; Madame Ellefsen; Barnets Fader; og så Studentenere og Ole Bang.
Foreldrene var Sophie Christine Schnitler Piro fra Norderhov og Hans Jacob Stabel. Hun var 20 år gammel, han 33, prest og allerede enkemann. Han var på denne tiden residerende kapellan i Slidre. De ble viet[ii] «i huset» på Norderhov uten foregående lysning 5 februar 1802.
Stabel hadde, altså, vært gift tidligere. Hans første kone var Anna Elisabeth Nørbech, de var blitt viet da hun var litt over 24 år gammel, av presten i Glemmen gamle kirke i 1799: «20de September, en Fredag, blev efter Kongelig Bevilling af 12te July 1799: ægteviede[iii] hjemme i Huuset, Hr Pastor Hans Jacob Stabel, Residerende Capellan til Slidre Menighed i Walders, med Velædle Jomfrue Anne Elisabeth Nørbech fra Trosviggaard».
De fikk ikke noe langt samliv: Anna Elisabeth døde i Slidre allerede i begynnelsen av november samme år, 25 år gammel. Hun ble begravet[iv] der 12 november 1799.
Sophie Christine og Hans Jacob Stabel fikk sitt første barn, en gutt som fikk navnet Johan Andreas da han ble døpt[v] i Lom kirke 19 november 1802, samme dag som han ble født. Fadrene var Fru Møller; Frøken Marte Piro; Hr Major Møller; Hr Nicolaj Feldtmann; og Hr Hans Jacob Stabel.
Nest barn var Fridrich Christian Ferdinand som ble født og døpt[vi] samme dag, 8 februar 1804, i Lom kirke også denne gangen. Fadrene var Frue Berte, Sal Rødnæss; Jomfru Olava Feldmann; Sorenskriver Erik Gløersen; Hr Capitain von Krohn; og Capitain von [NN].
Anthon Emil fulgte, halvannet år senere. Han ble født 21 oktober 1805 og hjemmedøpt samme dag. Dåpen[vii] ble bekreftet i Lom 19 mars 1806. Da var fadrene Madame Stabel; Jomfrue Sophie Feldtmann; Hr Pastor Stabel; Studios Feldtmann; og Landrømmer Hr Erik Andersen.
Året efter ble Sophia Elizabeths far utnevnt til sogneprest i Sør-Aurdal, og så flyttet naturligvis Sophie Christine og barna med ham dit. Der bodde de da yngstesønnen, Peter Anker, ble født 22 mars 1807. Han ble hjemmedøpt 26 samme måned. Dåpen[viii] ble stadfestet i Bagn Kirke 14 august dette året. Da var fadrene Barnets Moder; Frøken Mathy Catrine Piroe; Student Christian Piroe; Barnets Fader; og Anders Roang.
Hvor familien bodde til å begynne med da de kom til Sør-Aurdal er ikke kjent, men i 1808 ble det kjøpt eiendommer som skulle brukes til prestegård: antagelig bodde familien der allerede. I 1809 var det inspeksjon av bygningene, da Stabel fortalte at han hadde vært nødt til å gjøre en del forbedringer på en gammel bygning med to kammers i første, og ett i andre, samt to loft. En annen bygning hadde hadde stue og kammers i første, og to loft ovenpå. Det fantes en bu med kammers over, og skåle og loft under samme tak. Der var stall, et forfallent fjøs, og en treskelåve. Videre fantes et gammelt, to-etasjers, stabbur; enda en gammel og forfallen stall med små-krøtterhus; et svært gammelt ildhus; et annet gammelt ildhus; en gammel smie; og flere andre mer eller mindre forfalne bygninger – bortsett fra en låve som Stabel byttet bort mot tømmer til et nytt fjøs[ix]. Stabel bygget nytt[x]: man knapt fortenke ham i det».
Med en mann som hadde nok å gjøre med sine forpliktelser i sognet, var det sikkert nok å henge fingrene i for Sophie Elizabeths mor de neste årene: litt forfalne bygninger gjorde vel at dyrene måtte passes ekstra, det var sikkert mer tungvint enn nødvendig, og som prestekone hadde hun sikkert oppgaver i menigheten – rent bortsatt barna og husarbeidet.
Storesøsteren Sophia Elizabeth Aars kom til verden 21 april 1813 og ble gjemmedøpt. Dåpen[xi] ble bekreftet i kirken 3 oktober samme år, og da var fadrene Barnets Moder; Frøken Bethsy Vagel; Jomfr. Vilhelmine Bech; Capitaine Christian Schiønstad; og Student Johann Buschmann.
Og – helt til slutt i denne lille flokken – Karen Augusta.
Mellom disse to pikene skjedde mye i Norge. Året 1814 opprant: et år som skulle bety mye for Norge – fra undertegnelsen av Kielertraktaten i januar, og avståelsen av Norge samme måned til at Christian Frederik besluttet å søke Norges krone for seg selv. Under et møte med rikets ledende menn på Eidsvold i februar lot han seg overtale til å finne en politisk vei til målet, heller enn å bygge på arveretten – som kongen likevel hadde frasagt seg, også for sine efterkommere. Dermed gikk det ut et åpent brev med oppfordring om å utse representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny forfatning og som skulle møtes på Eidsvold 10 april samme år.
På landet foregikk valget i to omganger: sognene i hvert amt utpekt valgmenn, og disse kom så sammen for å velge amtets representanter: noe av det samme systemet som brukes ved amerikanske presidentvalg.
I Sør-Aurdal – Søndre-Ourdal – møttes[xii] husfedrene fra alle menighetene i «Herrens Tempel» 4 mars 1814 og ga fullmakt til å stemme på deres vegne på amts-møtet til Sognepræst Hans Jacob Stabel og Gaardmand Ole Andersen Sunde.
Alle valgmennene fra sognene i Christians Amt – mer eller mindre det samme som Oppland fylke – møttes på Gjestgivergården Hund i Vardal 14 mars, og der valgte[xiii] de sine representanter:
Sognepræsten for søndre Ourdal, Hans Jacob Stabel
Sorenskriveren for Toten, Bardal og Biri, Lauritz Weidemann
Bonden, Proprietær og Dannebrogsmand, Anders Lysgaard af Svenes i Biri Præstegjeld.
Vardal var vel en halv dags reise, eller så, fra Bagn, så Sophia Elizabeths mann hadde god tid til å komme hjem før han måtte reise til Eidsvold, en reise på mer enn en dag, kan man tenke seg: han har vel reist hjemmefra omkring 8 april for å nå frem til Eidsvold i tide til å delta i høymessen på påskedagen – første punkt på programmet.
Under forhandlingene var ikke Stabel av de mest aktive, og Wergeland[xiv] hadde ikke noen karakteristikk av ham – men synes å ha satt pris på mannen: han kunne «fratrækkes de resterede nuller» sammen med noen andre, fordi «Ikkun Mangel paa noget Iøienfaldende i Profilet og Frygt for at faae formange ensformige Silhouetter betager dem den Pladsen imellem disse, men ikke Kravet paa at erindres af Nationen». Det hjalp nok, i Wergelands øyne, at han hadde stillet seg på selvstendighetspartiets side.
Uansett, Riksforsamlingen hadde sitt siste møte 20 mai, og efter det var medlemmene fri til å reise – hjem, eller hvor de måtte ønske.
I 1822 ble karen Augustas far stiftsprost sogneprest i Kristiansand, i hvilken grad han søkte den stillingen er ikke kjent, men familien flyttet sikkert med ham til Sørlandet efter hele liv i innlandet. Men det er kanskje et tegn at de ble der bare tre år, før han i 1825 ble sogneprest i Østre Toten, og to år senere også prost for Toten og Valdres[xv].
Denne utnevnelsen var et resultat av beslutningen om å dele Toten, kirkelig sett, i to: Vestre og Østre Toten – og selve delingen viste seg å bli vanskelig, for både Stabel og den andre presten J. J. Galskjøt: masse korrespondanse, utveksling av utriveligheter, og sikkert ikke en ideell situasjon å være prestedatter på et nytt sted: Stabel drev lobbyvirksomhet i Christiania; Galskjøt dro like gjerne til Stockholm og det hele havnet i byretten i Christiania, der kirkedepartmentet i 1831 ble frikjent; Galskjøt anket til overretten,som i mai 1835 ga Galskjøt medhold og erstatning; den dommen ble stadfestet i Høyesterett i 1840 – da var Stabel allerede død flere år tidligere. Og det var Galskjøt også[xvi].
I denne turbulente tiden kom Karen Augusta efter hvert i den alderen at hun skulle konfirmeres[xvii]. Og så skjedde i hovedkirken 4 oktober 1829 – storesøsteren Sophia Elizabeth ble konfirmert sammen med henne – og ingen av de to fikk fastsatt noen karakter. Sophia Elizabeth er ført opp først, Karen Augusta som nummer to, av 32 piker som, sammen med 31 gutter, utgjorde kullet på 63 ungdommer i kirken denne høstdagen.
Fordi Karen Augusta – eller Augusta, som hun er ut til å være kalt i det daglige – ikke giftet seg, og derfor, antageligvis, ikke hadde noen barn, får man ikke øye på henne så ofte gjennom livet.
En anledning er hennes rolle som fadder ved dåpen[xviii] av Anne Cathrine, datter av Forrettende Sogneprest Peder Anker Stabel, hennes eldre bror, 12 september 1837.
Fire år senere var hun igjen fadder, denne gangen ved dåpen[xix] av Sophie Christine, datter av Candidatus Theologiæ Jan Anton Stabel, en annen bror, 20 juni 1841.
Men efter dette forsvinner hun av syne, langt på vei: neste gang hun kommer til syne, som logerende og frøken, i folketellingen for 1865[xx], er hun på Raae i Norderhov i Buskerud, der det bor 20 mennesker – 17 kvinner og 3 menn: det vil si, én mann og hans to små gutter.
Året efter fikk Augusta, som datter av en Eidsvoldsmann, en pensjon på 40 spesiedaler årlig[xxi].
I 1875[xxii], da det igjen var folketelling, var Augusta bosatt samme sted, Raa i Norderhov. Hun var nå 60 år gammel, leieboer og frøken, og med en «Pensjon 40 Spd. af Statskassen», fortelles det at hun «Forsørger sig selv». Også denne gangen er det store flertall av beboerne enslige kvinner, men der er også en mann med tre gutter: en husmann med jord, og av yrke skomaker.
Frøken Karen Augusta Stabel døde 1 januar 1887 og ble begravet[xxiii] 20 samme måned. Dødsårsaken var bronkitt.