Caroline Wilhelmine ble født 21 mars 1809, og døpt[i] 29 juni samme år. Nå hadde familien tydeligvis fått noen bekjente, for ved siden av Moderen og Faderen var fadrene Fru Sunde; Kammeraad Sunde; og Pastor Engelharts.
Foreldrene var Maren Cathrine Tax og Christian Adolph Diriks – de hadde giftet[ii] seg hjemme i huset i Vor Frues Menighet i København 31 juli 1799. Hun var opprinnelig fra Kongsberg, der faren arbeidet i bergverket, han var jurist fra København. Norsk Biografisk Leksikon[iii] forteller at «Diriks var født i København som sønn av en skipsfører fra øya Sylt på Slesvigs nordsjøkyst. Han ble student 1790, studerte deretter jus ved universitetet i København og ble cand.jur. 1795. Han var ansatt ved Hof- og stadsretten i København fra 1799».
Hvor de slo seg ned er ikke kjent, men første barn – Hans Carl Friderich – ble født 15 juni 1800 og døpt[iv] i Sankt Petri Tyske Kirke i København 9 juli samme år. Fadrene hans var «Die Mutter»; Jgf: Lindberg; R. L. B. Wall; [NN] L. Arboe; og Kapitaine, Regiment Feldskiær Schielleberg.
I 1801[v] finner man Maren Tax sammen med mannen, for anledningen skrevet Christian Dirks, i Strand Kvarter i København, og sønnen Hans som nå er ett år gammel. Christians yrke oppgies å være «Fuldmægtig» og de har det vel ikke så verst økonomisk – de holder seg med to tjenestepiker, Gyde Sibolle (34) og Birthe Sivertsen 26).
Samme år kom altså Margaretha Louise til verden – i København – 1 september 1801. Hun ble døpt[vi] i Sankt Petri Kirke 29 samme måned; fadrene er ikke oppgitt.
Tredjemann barneflokken var en gutt, Christian Ludewig, som så dagens lys 16 oktober og ble døpt[vii] i St Petri 17 november samme år. Fadene var [NN] Stabel; Hr Christian Worgaard; Hr Zollinspektor Muas; og [NN] Thoring.
Knappe to år senere ble det en gutt igjen. Gustav Adolf meldte sin ankomst 16 juni 1804. Også han ble døpt[viii] i Sankt Petri, det skjedde 16 juni. Denne gangen ble ikke fadrene notert.
Det skulle bli enda et barn mens familien bodde i København. Marthe Emilie ble født 7 oktober 1805. Da hun ble døpt[ix] i Sankt Petri 30 oktober samme år var fadrene Mad. Mar. Wall; Jfg. Lindberg; [NN] Fischer; [NN] Baden; og [NN] Thoring.
Den første Marthe Emilie levet antagelig ikke opp, for halvannet år senere, i Kristiansand, fikk foreldrene altså enda et pikebarn, og brukte samme navn. Marthe Emilie ble født Kristiansand 12 mars og døpt[x] i domkirken der 30 april 1807. Fadrene var, i enkelhet, «Moderen og Faderen».
Henimot slutten av året, i romjulen, rammet tragedien: Hans Carl Fredrik, Margarethe Louises eldste bror og familiens første barn døde. Han gikk bort 29 desember 1807, bare 7 ½ år gammel, og ble begravet[xi] 2 januar.
På denne tiden bød Kristiansand også på fornøyelser, såpass at man kunne komme i skade – som Caroline Wilhelmines far – for å glemme igjen klesplagg en fredags kveld i adventstiden året efter, slik det fremgår av en liten annonse i Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger[xii]:
«Paa Comoediehuset er sidste Fredag den 2den December 1808 bortkommen en grønagtig Kavai med stor Krave, for hvis Opdagelse en god Belønning loves af Assessor Diriks».
Så fulgte altså Caroline Wilhelmine, og efter henne Emilie Augusta så dagens lys 10 juni 1810 og ble døpt[xiii] 7 august. Denne gangen var fadrene Moderen; Fru Rømel; Kammerraad Lunde; og Assessor Giertsen.
Så fikk altså Caroline Wilhelmines far stillingen i Larvik, og det var der at Natalia Mathilda ble født 3 januar 1813. Hun ble døpt[xiv] i Larvik Kirke 2 september samme år og fikk som fadre Moderen, Fru Justitieraadinde M: C: Diriks, fød Tax; Jomfrue Sandberg; Hr Amtsforvalter Falch; Hr Joh: Johansen Bugge; Hr Mathias Sartz; og Hr Micael Nielsen.
I februar 1814 ble det holdt valg til riksforsamlingen på Eidsvold, og Caroline Wilhelmines far ble valgt inn fra Larvik by.
Nest siste barn ble en gutt. Carl Frederik meldte sin ankomst[xv] 26 mars 1814, også denne gangen i Larvik. Han ble hjemmedøpt åtte dager senere. Riksforsamlingen skulle samles 10 april, og hvis man går på sine føtter må man vel regne med rundt firti timer, altså en fire-fem dager, på turen. Med en moderne sykkel kunne det gå på en dag.
Siden Diriks neppe brukte noen av disse metodene, så dro han nok av sted en gang mellom Palmesøndag og Langfredag, 3 og 8 april 1814[xvi] – og sikkert rett efter at sønnen var døpt. Om han reiste sammen med de tre representantene for Laurvigs Grevskap – Iver Hesselberg; Ole Olsen Amundrød; og Anders Hansen Grønneberg – er ukjent. Alle tre var bønder, så det kan vel være tvil om det.
Riksforsamlingen var knapt avsluttet før Christian Adolph fikk ny stilling: 1 juni 1814 ble «Byfoged, Byskriver og Politimester i Laurvig samt Sorenskriver i Laurvig Grevskab, Justitsraad C. A. Diriks» utnevnt[xvii] til «General-Politie-Directeur» i Norge.
Så tilbrakte familien de neste månedene for seg selv, mor, barn og tjenere, inntil Riksforsamlingen var over og mannen kunne komme hjem igjen. Det skjedde nok før 29 juni, for den dagen fikk Carl Fredrik dåpen[xviii] bekreftet i kirken i Larvik. Fadrene var Madm. I N Falch; Jomfrue Henchel; Pastor E: Herlofsen; Hr J: Falchenberg Senior; Hr M Nielsen; Grønneberg; og Ole Aamundrød. Den siste må være kollegaen fra Eidsfoldsforsamlingen.
Utpå høsten ble det offentliggjort[xix] at Christian Adolf var blitt utnevnt til sjef for tredje department, som skulle ha ansvaret for politisaker. Dermed ble det efterhvert, og på ny, flytting for
Maren Cathrine og barna, denne gangen til Christiania.
Denne høsten ble det holdt valg til et overordentlig Storting, det møttes 8 oktober og Diriks var medlem. Ikke bare det, men han ble Stortingets første president, og i den egenskap leste han opp Christian Frederichs abdikasjonserklæring for tinget 11 oktober 1814, hvorpå han holdt en liten tale[xx]:
«Kong Christian Frederik har gjengivet Kronen i Folkets Hænder. Agtværdige Medbrørdre! Rigets Udvalgte Mænd! Eders Sindighed, Eders Viisdom skal bestemme Fædrelandets Skjæbne. Kun faa af os kjende nøie dets Mangler. Denne Kundskab er nødvendig for at bestemme dets Tarv. Opfordret ved min Pligt som Borger, og end mere ved den Post, hvortil Eders hødrend Tillid kaldte mig, foreslaaer jeg derfor, at en Committee vorder nedsat til at undersøge Rigets Forfatning og overvei de Midler, der sikrest kunne berede dets Held».
Neste måned, 5 november, reiste Christian Adolph igjen fra Christiania[xxi], denne gangen som medlem av en deputasjon som skulle underrette Kronprinsen – Karl Johan – om det nylig foretatte kongevalg. Om Maren Cathrine merket noe større til akkurat det er ikke sikkert – gjetningsvis flyttet hun ikke til hovedstaden før året efter.
I september 1817 ble Margarethe Louises bror Gustav Adolph, 13 år gammel, innlemmet i det Kongelige Søe-Cadet Corps[xxii].
En siste søster, Julie Adelaide, sies i flere indekser å være født[xxiii] 2 oktober 1817, og døpt 4 juni[xxiv] eller 29 juli[xxv] 1818 – men ingen av disse begivenhetene er funnet i kirkebøkene – så langt.
I Dansk Biografisk Lexicon kan man, videre, lese om Caroline Wilhelmines fars videreverdigheter på denne tiden – forehavender og reaksjoner som sikkert ble snakket om, også i hjemmet[xxvi]:
«I denne Egenskab…» – som sjef for 3die Department – «…havde han tillige Bestyrelsen af Vej- og Post-væsen, Medicinalvæsen, m.m. Ved Anlæg av forskjellige Trykkefrihedsproceser blev han en Tid meget upopulær, og 1818 undgik han kun ved et Tilfælde Tiltale for Rigsret i Anledning af en Klage over et Vejanlæg! Under Bondeurolighederne i 1818 viste D. megen Dygtighed ved at skaffe sig Oplysninger om, hvad der forestod, fra de bedste Kilder. Ved Carl Johans norske Kroning 1818 blev han Kommandør af den svenske Nordstjærneorden».
Hvordan det var eller ikke var med Julie Adelaides tilkomst, så var visst Margarethe Louises far urolig for andre ting også, på denne tiden, og rykket inn en annonse i Den Norske Rigstidende et par uker senere[xxvii]:
«For adskillige Maaneder siden er bortkommet et mathematisk Bestik i sort Caffians Fouteral. Saavel dette som hver enkelt Deel af Bestikket var mærket L. C. D. For Bestikkets Tilveiebringelse loves dets fulde Værdie i Belønning af
Statsraad Diriks».
Senvinteren året efter, 1819, ble det offentligjort i Den Norske Rigstidende[xxviii] at broren Christian Ludewig var blitt forfremmet til Premierlieutenant ved Landcadett-Corpset.
Caroline Wilhelmine ble konfirmert[xxix] av Stiftsprovsten i slo Domkirke 16 søndag efter trefoldighet – 3 oktober[xxx] – 1824. Hun er ført opp som den tredje av 26 piker – sammen med de 28 guttene var de et kull på 54 ungdommer denne høstsøndagen.
Lite er kjent om Caroline Wilhelmines liv de neste årene: det var nok en del skole, sikkert venninner; håndarbeid var sikkert viktig, likeså musikk og litteratur, og – gitt farens stiling – ganske sikkert en el selskapelighet.
Neste gang hun kommer til syne er som fadder i dåpen[xxxi] av Carl Henrik Otto Peter, sønn av Haagen Olsen, «Vagtmester ved Palaiet» i Garnisonskirken 7 desember 1828.
Knappe to år senere hadde hun samme rolle i en annen dåp; denne gangen var det Hans David, sønn av Ole Andersen, Oppasser og tidligere ridende jeger. Denne dåpen[xxxii] ble utført i Garnisonskirken 13 august 1830.
Caroline Wilhelmine giftet seg da hun var omkring 24 år gammel Brudgommen var Carl Andreas Fougstad, en tre år eldre jurist og en ledende figur i det yngre, intellektuelle Christiania: ikke som radikaler, men som en datidens «Unge Høyre-figur». Han var fra like utenfor Bergen og sønn av Johannes Fougstad, «proprietair». Som forlovere hadde de «Brudens Fader» og Ingenieur Kapitaine Arentz. Vielsen[xxxiii] fant sted 25 oktober 1833, hjemme i huset og i henhold til en kongelig bevilling av 22 oktober.
Paret slo seg ned i Christiania, og om ikke med en gang, efterhvert i en leilighet i Karl Johans Gate 35. Om denne gården, som var eiet av en enke, fru Rustad, skriver St Hallvard[xxxiv] blant annet:
«Noen av fru Rustads første leieboere i nr. 35 var Carl Andreas Fougstad, politimester fra 1846 til 1850, stortingsmann i 1848 og byens borgermester fra 1850 til 1868. I leiligheten nedenunder bodde justissekretær Johan Collett, statsråd Colletts eldste sønn. Fougstad var gift med Caroline Diriks, og Collett med søsteren Margrethe Diriks. De tilhørte den i vår kulturhistorie kjente Dirikske søskenflokk, døtre av statsråd C. A. Diriks. Etter at fru Fougstad døde i 1846 overtok en tredje Diriks-søster, Nathalie, husførselen i Fougstads hjem helt til sin død i 1859. Disse to hjemmene i hver sin etasje i nr. 35 var endel af hovedstadens kulturmiljø og er omtalt i memoirlitteraturen fra tiden. Vi kan lese om de to altanene, «hvorfra man saa udover fru Grünings have mod Søen». Altanene var interessante utkiksposter. «Men lange opphold der var ikke tilladt. Rapport med Gaden var upassende og Kritik af forbigaaende strengt forbudt. Fougstads Hjem var smukt og helstøbt udstyret, med store Mahognimøbler, som stod stødt paa Plads». – Nipsen var endnu ukjendt. Helheten, de regelmessige orden og det hele stilfulle arrangement prises».
Caroline og Carl Andreas fikk sitt første barn, en gutt, 17 august 1834. Ved dåpen[xxxv] i Domkirken 26 september samme år fikk han navnet Christian Adolph Carl. Fadrene hans var Statsraadinde Diriks; Fru Clausen født Skjeldrup; Frøken Ida Motzfeldt; Statsraad Krog; Stiftamtmand Sem; [NN] Glukstad; Bureauchef Collett; og Auditeur Diriks.
Neste barn var en pike, Clara Charlotte Eleonore. Hun kom til verden 6 september 1836 og ble døpt[xxxvi] 6 april 1837. For henne var fadrene Fru Marie Petersen født Thrane; Fru Lasson; Frøken Nathalie Diriks; Statsraad Diriks; [NN] Sørensen; Lector Motzfeldt; og Adne Stang.
Caroline Wilhelmine mistet sin far, i henhold til Morgenbladet[xxxvii], plutselig og ved et slagtilfelle. Den Norske Rigstidende[xxxviii] var mer utførlig i sin sak av samme dag, 27 desember 1837, en sak som ble kopiert i Morgenbladet[xxxix] dagene efter:
«Christiania den 16de December.
…
Meget pludselig døde i Formiddag forhenværende Statsraad Diriks, en Mand der ved lang Embedsvirksomhed og utrættelig Embedsiver har været en nidkjær Statsborger. … Christian Adolph Diriks var født 1775 og blev i 1799 Copiist og Aaret efter Fuldmægtig i Hof- og Stadsretten i Kjøbenhavn. I 1806 blev han Stifts-overrets-Assessor i Christiansand og var senere Medlem af flere Befalede Commissioner, ligesom i længere Tid Bestyrer af Stiftsamtmands-embedet. I 1812 blev han Byfoged i Laurvig og Sorenbirkeskriver i Laurvigs Grevskab; i 1814 udnævntes han til Professor juris ved Norges Universitet og General-Politie-Directeur og deeltog i de Forhandlinger paa Moss, der gik forud for Conventionen af 14de August 1814. Samme Aar i Novb. Maaned undævntes han til Statsraad, og fungerede som saadan indtil han i Novbr. 1836 efter Ansøgning naadigst bevilgedes Afsked med 2500 Spd. i aarlig Pension. Diriks deeltog i Rigforsamlingen paa Eidsvold som Repræsentant for Laurvigs Bye. Af Hans Majestæt var han hædret ved Udnævnelse til Ordens-Undercansler samt Commandeur af Nordstjerne Ordenen».
I 1838 ble det foreslått i Morgenbladet å opprette et «understøttelsesselskab for husarme», og i begynnelsen av desember offentliggjorde avise en liste[xl] over bidragsytere, der Caroline er ført opp med et bidrag på 2 spesiedaler, som ser ut til å ha vært svært vanlig beløp.
Likesom søstrene var Caroline fra tid til annen fadder for barn som, antagelig, hadde fedre som hadde gjort tjeneste under faren. En slik dåp[xli] fant sted i Garnisonskirken 17 august 1839, og gjaldt Martha Catharine Marie, datter av Artillerie-lieutenant Conrad Hanvay Clauson i Møllergaten.
En annen gang var det Conrad som skulle døpes[xlii], sønn av kompani-kirurg Carl Kröyer, den 25 mars 1841.
En artikkel i Porsgrunns Dagblad[xliii] 7 august 1944, om «Statsråd Colletts hus og hans samtid» inneholder noen passuser om Caroline:
«Fru Caroline Fougstad var verdensbarnet i søskenflokken, ikke egentlig noen skjønnhet, men fin, elegant, med en blek gjennomsiktig teint. Hun bar jo, ung som hun var, disse hvite kapper som i gamle dager tilhørte gifte fruers toilette, men hennes kapper var berømte – så lite som mulig av hvitt, baren knipling kastet tilbake ved ørene med noen blekrøde dronningbånd.
Hun var en av dem en veninnekrets ser opp til, men som også lige overfor menner eier dette ene ubeskrivelige som tiltrekker – koket, livlig, beundret – også av sin mann. Hun hadde en evne til å føre hus – vist meget tarvelig efter våre moderne forhold – men man anså det da for en utmerkelse å komme i hennes salong.
Fougstads bodde i fru Rustads gård på Karl Johan, og søsteren, fr Collett, etasjen nedenunder. De var alltid sammen og fru Fougstad hadde den innflytelse over si søster, at hu også i hennes hjem fikk introdusert den krets hun spesielt likte, så hun alltid hadde en i reserve.
Peter Collett, den seinere minister i Konstantinopel, ferdedes i begge hus, dog mere kurtisert enn kurtiserende. Han var en type på en mannlig skjønnhet både av ansiktstrekk og figur. Også Aimar Sørensen, kanskje likeså vakker, kom meget i fru Fougstads salong, og når hun da med Welhaven i teten hadde alle trumfer på sin hånd, forstod hun også å spille med glans. Da kom det farge i de bleke, litt visne trekk, liv i de kolde øyne, men helst vilde hun være alene om spildet.
Fougstads og Schweigaards hørte til den faste stokk i staatsrådhuset. Fru Fougstad døde i 1846 av tyfus, den samme sykdom som seinere ble Nathalies bane, og fra den stund opphørte for lang tid all selskapelighet i borgermesterens hus.
Welhaven skrev et høystemt dikt til hennes minne, hvorav følgende vers ble fellt in i hennes monument;
Caroline Wilhelmine, født Diriks, hustru af Politimester Carl Fougstad, døde 11 April 1846, 36 år gammel. Dødsårsaken var nervefeber, senere kalt tyfus. Hun ble begravet[xliv] 17 samme måned.
To dager efter begravelsen kunne man lese i den Constitutionelle[xlv]:
«Dødsfald
Fraværende Slægtninge og Venner meddeles herved sørgeligst at min inderlig elskede Hustru Caroline Wilhelmine, født Diriks, ved Døden blev mig berøvet den 11te dennes.
Christiania den 16de April 1846.
Carl Fougstad.
For den almindelige Deeltagelse, der udtalte sig ved min salig Kones Jordfærd, er dt mig en dyrebar Pligt at bringe mine og Mines døvtfølte Tak.
Carl Fougstad».
Det er ikke så mange forunt å ha Welhaven – om han gjorde det aldri så motvillig – som forfatter av minnediktet[xlvi]: