Sigrid ble døpt[i] 7 april 1799 og fikk fadrene Ole Homme; Ole Sagnergaa; Knud Tvedten; Gyro Qvæstad; og Ragnil Havstad.
Foreldrene var Guro Gunnulvsdatter Kvestad og Olav Knutsson Tveiten – begge av bondeætt. De hadde giftet[ii] seg 1 mai samme år, så selv om de hadde tyvstartet samlivet så var det ikke med så mye.
Bygdeboken forteller om Ole ved å sitere andre forfattere. En av disse sier at «Olav Tveiti var so ven ein kar, liten og godt ihopkommen. Håret var ljost og augo blå» – han var kanskje et lite varp for Guro. En annen forfatter har mer detaljer, bygget på personlige minner[iii]:
«Ole Thveten var af noget ove Middelshøide; Ansigtstrækkene var ædle, og det forekom mig, at han, naar tages hensyn til Alderen, endog kunde kaldes smuk. Uagtet han den gang nermede sig de Syvti, besad han Kjæmpens Figur og iponerende Holdning; hans Gang var baade let og kraftig … Ole Thveten havde almindelig god Forstad, han var retsindig og besad et hjerte, der følte for Andres Nød. Han var tillige gjæstfri, og Ingen, hverken Fremmede eller Bekjendt, forlot Thveten, uden at have modtaget Bevis derpaa».
En annen anekdote viser et annet aspekt av Guros manns personlighet:
«Han levde i ei tid då neveretten rådde i nokså høg grad, noko denne soga som me hermer etter Johannes Skar vitnar om:
Olav hadde stella til so godt eit mål mat til nons, og bad inn alle dei gildaste menner her var i Valle. Alle skrepte (skrytte) av maten kor fæl han var. (- «fæl», her i tydningi god, flott, rikeleg-). Men skrivaren skrykte på nosi og bladde, og skaut kjøtstykki hitetter bordet. Då dei hadde so metta seg gjekk han innåt han, Olav: «Ko mykje koster a nevehogg,» sa han. «Tie dale», svara skrivaren. Olav la peningane på bordet, og dolva til han under øyra, så han seig i uvit. Men skrivaren hadde ikkje noko å krevja av han då, av di han sjølv hadde sagt, kor mykje slaget kosta; – so høyrde eg med ho fortalde ein gong dotter hans Olav Tveiti ; men ho hadde høyrt soga av mor si, sa ho[iv]».
Uansett: for Guro var han nok ikke alltid like håndterlig, om man skal tro på Norsk Biografisk Leksikon[v]:
«Olav vokste opp på Nordigard Tveiten i Valle. Han var en kjekk kar, sterk og godt likt, men også kjent som en som likte seg i godt drikkelag. 1776 gjorde presten ham til omgangsskolelærer, og han fortsatte som det til 1785. 1783 giftet han seg med sønnedatter til lensmannen, og han var selv lensmann fra 1786 til kort før sin død 1837.
Olav Tveiti overtok bruket fra sine foreldre 1788. Han drev også som driftekar og handelsmann. Når han som lensmann hadde pantet for skatten, lå han med drifter med kuer og sauer på heia om sommeren, for så å selge om høsten. Dessuten solgte han kjøtt og smør i byen. Som lensmann er han beskrevet som rettsindig, uavhengig, med godt hjerte og følelse for andres nød. På lensmannsgården var det stor gjestfrihet, også overfor de årvisse fantefølgene.
Drikkelagene ble hans tragedie. Under et barselgilde på Brokke 1797 kom han i slagsmål med Torjus Rysstad. Torjus ble drept, og Olav ble først dømt, men senere frikjent i Høyesterett fordi man mente han hadde handlet i nødverge. Olav beholdt lensmannsombudet, men ble aldri den samme etter tragedien».
Første barn ble en pike. Gunnild kom til verden før jul 1783, og ble døpt[vi] første juledag det året. Fadrene hennes ble Ole Thorsen Røiseland; Knud Kittilsen Tveten; Halvor Augunsen Tveten; Maren Boller; og Birgitte Berge.
Gunhild skulle ikke få vokse opp. Hun døde, bare halvannet år gammel. Den 28 april 1785 ble det kastet jord på hennes grav[vii].
Neste barn var en gutt. Da han ble døpt[viii] «Festo Annuntiationis Mariæ» – Marimesse om våren, 2 april[ix] 1786 – fikk han navnet Knud og fadrene Ole Qvæstad; Ole Wiigen; Daniel Havstad; Guro Qvæstad; og Sigri Wiigen.
Da Guros annen lillebror Knud døde – han ble kastet[x] jord på 23 mai 1786 – stod hennes far uten odelsgutt til å ta over gården «… og det vart difor versonen Olav Knutsson Tveiten, lensmannen, som ervde eigedomen. Det var i 1806 han fekk skøyte for 474 rd[xi]».
Guros tredje barn ble også en gutt. Biørn ble døpt[xii] «Festum Ascensionis Domini» – Kristi Himmelfarts Dag, 21 april – 1789. Denne gangen var fadrene Hr Christensen; Corporal Even Ramnæs [?]; Kirsten Heimsland; Mad: Rutensen [?]; og Ragnild Kvæstad.
Så fulgte Gunnild – den annen – som ble døpt[xiii] 2 juli 1792. Fadrene hennes ble Ole Sagnesgar; Tarald Bøe; Tarje Nommeland; Gyroe Qvæstad; og Ragnhild Havstad.
Og efter henne – Jorund som ble født våren 1796 og døpt[xiv] i kirken Marimesse om våren, 13 mars[xv], det året. Pikebarnets fadre var Ole Sagneskar; Knud Qvasaker [?]; Lars Hougebirk; Sigri Berge; og Anloug Tveeten.
Efter Sigri, ved folketellingen i 1801[xvi], finner man Guro – skrevet Gyro – sammen med mannen, 43 år gamle «Lænsmand og gaardbrugende bonde» Ole Knudsen, hjemme på Tvedten. Der har de barna Knud (15); Biørn (12); Gunnil (9); Jørand (6); og Sigrid (2). Oles mor, den 75 år gamle enken Sigrid Biørnsdatter, bodde sammen med dem.
Siste barn i denne flokken var Birgit. Hun ble døpt[xvii] 1 april – påskedagen[xviii] – 1804. Fadrene ble Ole Berge; Tore Omlie; [NN] [NN]; Madame Aamodt; og Anloug Tvetten.
Sigrid burde være konfirmert i engang omkring sin 15/16 fødselsdag, men 1815-konfirmantene mangler i kirkeboken, og hun er ikke med blant 1816-konfirmantene. Det er en Siri Olsdatter som er nevnt blant konfirmantene, og ført opp som den første av 24 piker – men siden der dette er notert er revet i stykker, så man kan ikke se hvor hun bodde. Likevel – dette er den eneste kandidaten som er tilgjengelig[xix].
Dette var året 1814, det ble Kielerfred og notabelmøte: Christian Frederik lot seg overtale til å søke en politisk vei til kronen heller enn å kreve en arverett hans far likevel hadde frasagt seg – også på efterkommernes vegne. Og det gikk ut et brev til folket, der man ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform, og som skulle møtes på Eidsvold 10 april dette året.
I Valle møttes de stemmeberettigede i tre sogn i Valle Kirke 18 mars 1814, og valgte sine valgmenn, de som skulle sendes videre til amtet for å utse representantene til riksforsamlingen. Fra Valle menighet[xx] ble det Lensmanden Ole Knudsen Tvedten og Medhjælper Knud Knudsen Qvasager.
Fem dager senere møttes valgmennene fra hele Raabygdelagets Amt på gårde Løbdal i Byglands sogn, og valgte[xxi] da tre representanter som skulle reise til Eidsvold. De var Sorenskriveren for Østre Raabygdelagets Sorenskriverie, Thomas Bryn: det sies ikke om det var han som fikk en ørefik noen år tidligere. Dernest var det bonden Even Torkildsen Lande, og til slutt, Lensmand Ole Knudsen Tvedten. Sorenskriveren fikk 23, Lande 19, og Ole Knudsen 15 stemmer.
På Eidsvold stilte Ole seg på selvstendighetspartiets linje, men gjorde seg ikke til noen ledende skikkelse.
Siste møte i riksforsamlingen foregikk 20 mai 1814, og efter det var deltagerne fri til å reise hjem igjen, og det gjorde sikkert Ole Knudsen også – om han enn gjorde seg noen ærend på veien.
Noen år senere giftet Sigrid seg, da hun var omkring 20 år gammel. Brudgommen var Bjørgulv Eivindsson Uppstad. Disse to hadde forloverne Halvor Torjusson Oustlie og Dreng Evenson Oese. Vielsen[xxii] fant sted 13 april 1819, i Hylestad Kirke – den var en langkirke fra 1600-tallet og ble revet i 1830-årene.
Om Bjørgulv, som visstnok var en heller storvokst kar, er det skrevet[xxiii]:
«Bjørgulv Eivindsson Uppstad er kjempekaren det framleis går gjetord om i Setesdal.
Han var fødd på Uppstad i Hylestad sokn, og vert hangande med det namnet sjølv om han levde i ei tid då det var vanleg å ta namnet etter den staden han budde. Difor kunne han likså godt ha bore namnet Bjørgulv Brokke, etter garden der han budde frå 1823 til 1847, eller Bjørgulv Gautestad, etter garden i Evje der han levde sine siste år.
Det kan vere mange grunnar til at ein person vert hugsa. Bjørgulv Uppstad kunne ha vorte hugsa fordi han var så stram ein kar. Han var storvaksen og førleg, og nauende vel ihopkomen; kver leden var som han var rend. Han hadde eit ferdelag som få; der var ein greidleik so det druste av han. Han var sers andlitsven, ljosleitt og raudleitt som ein blome – téhya kor ven han var.» Dette les me i bokverket «Gamalt or Sætesdal» av Johannes Skar.
Han kunne og ha vorte hugsa fordi han vart godt gift. Kona hans var Sigrid, dottera til lensmannen og eidsvollmannen Olav Knutsson på garden Tveiten i Valle.
Men det er kjempekaren det går soger om. Mannen som sloss og krangla der han kom, og som til sist var så sundslegen og øydelagd at han berre var ein skugge av seg sjølv.
På Bjørgulv si tid var det ikkje postveg langs etter dalføret. Mange la difor byvegen over heiane. Ein gong kom Bjørgulv forbi støylen Vindtjønndalen på Austeheia. Kanskje var han på byferd, kanskje var han slåttekar for ein av bøndene i bygda, og sat ein regnfull kveld i den mørke støylsbua og kjeda seg. På veggene hadde mange frå føre skore inn eit omriss av handa si.
Der kan vi den dag i dag sjå omrisset av ei kjempehand som det skal leitast lenge etter for å finne maken til. Då bua vart flytta til støylen Vindsåsen på 1970-tallet, vart stokkane høvla for å gjere bua fin innvendig. Men stokken med handa etter Bjørgulv Uppstad vart spart».
I slektsindeks-siden Geni finner man at en av de som har lagt ut materiale om Bjørgulv Uppstad også har oppsummert fortellinger[xxiv] andre har å by på:
«Kjempene var datidens helter i Setesdal, og Bjørgulv var størst og sterkeste av dem alle. Bjørgulv var også ”særs ansiktsven og godt sammensatt”. Han hoppet over en hest i løse luften og var dansemester i Agder. ”Vend Bjørguv, ausmennan drepe deg” sa de da han reiste for å måle krefter på østlandet. ”Ko agtar eg livi mot a stort namn og rykti” svarte Bjørguv.
Bjørgulv Eivindsson Uppstad ble født i Hylestad Setesdal i 1789. Han vokste seg særdeles stor og sterk, men også spenstig og vakker. Det fortelles at han en dag bar en annen hest over torvet i Stavanger for å vise styrke. Også i dag forteller de gamle setesdølene om Bjørguv, selv om den siste av de gamle, barnebarnet Bjørgulv Myhola døde i 1968, 96 år gammel. Når en gammel mann dør brenner et bibliotek sies det, og det kan i sannhet sies skjedde da gamle Myhola døde. Bjørguv Uppstad var størst av de mange kjempene i dalen på den tida. Han var frikar i sju år og kunne gjøre som han ville. Noen ganger ble han tilkalt for å rydde opp når bråkmakere herjet marknaden i Setesdal. ”Ven og drusteleg som han var, var han på mange måter mannsidealet” sa presten Knut Rygnestad. Derfor var det heller ikke så rart jentene ville ha han. Dette viste han om sjøl også. Han hadde et stev som han tulla og kvad på når det falt seg sånn:
«dei held seg kara, dei held seg bussa, ko æ dei vel mot han Bjørguv Uppstad, so ropa jentun¨der opp i sal, du vene Bjørguv frå Hylestad
Den vakreste jenta i dalen var Sigrid Tveiten. Knut Rygnestad skrev om henne; «Ho var den veneste kvende nokon minnest». Hun var datter til lensmann og Eidsvollmann Olav Tveiten. Lensmannens rykte på Eidsvoll var at han var kjempe, men mot Bjørguv møtte han sin overmann. Lensmannen ville ikke ha noen slåsskjempe til svigersønn, men Bjørguv ville ikke bli avvist. Han sparka inn døra til på lensmannsgården. (Lensmannsgården Tveitetunet i Valle er museum i dag):
Då Bjørguv Uppsta kåm inn i stoga Å spur um fair enni ville lova – Fair enni lova å slo seg bli: «au du lyt visst have dotte mi».
Aasmund Aamli elsket Sigrid, og trodde han ville dø av sorg. Han dro til fjells og dikta den kjente slåtten «Nordafjellsen». Sigrid Tveiten (1799-1861) skulle sjøl bli blant de fremtredende stevdikterne i dalen. Sigrid og Bjørguv skulle få sju barn sammen som alle arvet farens krefter. Historien sier at Bjørguv dro mot Telemark og Stavanger for å måle krefter med andre kjemper. Bjørguv Uppstad ble kalt «Setesdalskjempa». Han var på mange måter datidens idrettshelt. I gamle Setesdal var det den sterkestes lov. Lensmannen brydde seg bare om eiendomsgrenser og lignende. Bjørguv Uppstad skulle således bli en rik mann.
Bjørguv Uppstad fant ut han trengte mer jord. Han oppsøkte naboen Såve Brokke. Denne stølen hadde vært naboens i mange år, og Såve ville naturligvis ikke miste den. De ble enige om å møtes når sola står opp for å slåss. Såve var først ute; «Gumåren granni min», sa han. Og Bjørguv svarte: «Gumåren, granni min». De slåss som to gamper, men Såve gikk ned for telling flere ganger. Blodet rant av ørene da han kom hjem fra stølen. Han mistet stølen sin til Bjørguv den dagen. Rike Mikkel Skomedal hadde et flott dyr. Bjørguv kom ridende en dag Mikkel hogg ved. Han ville bytte. Men Mikkel ville ikke kvitte seg med dyret. Da grep Bjørguv tak i Mikkel. Han løftet han baklengs over hoggestabben. «Jau, du veit eg vi byte beisl», sa Mikkel.
Det finnes ikke bilde av Bjørguv, men hånda, svær som ei steikepanne, er omrisset på ei bu på Hovsfjellet. Boka om Bjørguv; «Kjempa for Norge og andre Setesdøler» som kom ut på Genesis forlag i august-99, måtte utgis i A-4 format får å få plass til kjempehånda.
Det sies at Bjørgulv angret seg og at han verket da han satt som gammel mann i hjemmet sitt på Evje. Han leste mye bibelen og tenkte på sine gamle synder. Da han døde i 1866 var han 77 år gammel.
Bjørguv Uppstad brukte nevene, og levde på samme tid som revolvermennene i «Ville Vesten». Historien om Bjørguv og sønnene hans skal bli Historisk Museum, en slags parallell til turistmagneten Dodge City i Kansas USA hvor Wyatt Earps meritter kan gjenoppleves. Tolvhundre etterkommere lever i dag etter Sigrid og Bjørguv. Av disse er firehundre i Amerika og Canada. På det nye museumsområdet i Bygland skal «Legendene» synliggjøres ved hjelp av bilder og skrift. Voksfigurer og ei flere meter høy statue skal synliggjøre de kjente skikkelsene. Den andre delen av museet skal ta for seg utvandringa til Amerika. Uppstadmuseet kan bli en ny unik turistattraksjon i Norge ved starten av ett nytt årtusen. Dette skjer i en kommune som i dag trues av fraflytting».
I «Gamalt or Setæsdal»[xxv] kan man lese om begynnelsen på forholdet mellom Sigrid og Brynjulv – og oppdage Sigrid som dikter av kvad:
«For gjentone var han som salta. Der var danseflòt hit i «Bygdi» – dei kalla den flòti «Sal». Der var so medgjeten ein spelmann; de var Hallvor Ånondsson som spela. Og Såvi Olavson kvad stev; han var so utifrå til å kveda, Såvi; dei kalla han «Bygdefløyta», so god var han. Bjørguv var blomen for alle der kom:
Ho var hit i «Andas-skari» midt upp fyre Kveste – der spøkte so fælte i det skaret; dei hadde fare til å slå, og ho sog med drengjene slo ned på Kvestfollane. Då kom desse stevi:
Sa Sigrid. Og Bjørguv la til:
Han sprang etter Sigrid, men det kunde dei inkje tola; stevi kom drysjande:
Olav Tveiti krøkte hurdi att; men det hefte han aldri, Bjurguv:
Olav var mot veggen; so slo ha med ledi og lova han Sigrid:
Tatt i det hele: Sigrid må ha vært en nokså uavhengig og viljesterk ung dame, og når det ikke er hennes far som er forlover i bryllupet hennes kan kanskje tyde på her er det en som har valgt ektemann efter eget ønske.
Hvorom allting er: Sigrid Olsdatter og Inderst Bjørguf Evenson Upstad fikk sitt første barn 11 juli 1819 – det ekteskapelige samlivet hadde tydligvis begynt en anelse tidligere enn man offentlig velsignet. Ingebor ble hjemmedøpt 14 juli og fikk dåpen[xxvi] stadfestet i kirken 15 august samme år. Fadrene hennes ble Gaardmandskone Guro Hovd; Gunnild Queste; Tarald Uppstad; Even Uppstad; og Medhjelperen Gunder Halvorsen Hougen.
Neste barn fulgte fire år senere, da Guro så dagens lys 9 april 1823 og ble hjemmedøpt 17 april. Dåpen[xxvii] ble bekreftet i kirken 11 mai med fadrene Bergithe Hougen [?]; Sigrid Brokke; Bjørguf Strømme [?]; Ole Hougend; og Haavard Besteland.
De neste seks barna i denne familien skulle alle bli gutter. Det begynte med Eivind, som meldte sin ankomst 25 mai 1825. Han ble døpt[xxviii] i kirken 12 juni samme år. Gutten fikk fadrene Bergithe Hougen; Tarjen Hovet; Lars Hoved; Gunder Hougen; og Ole Hougrød.
Sønnen Ole kom til verden 3 juni 1828 og ble døpt[xxix] i kirken 13 samme måned. Denne gangen var fadrene Bergithe Hougen; Torbjør Berge; Daniel Strømme; Tarje Upsta; og Gunder Bjørgum.
Dernest fulgte Knud, 15 juli 1831. Da han ble døpt[xxx] 25 august bestemte foreldrene seg for fadrene Birgitte Olsdatter, Gmd. Ole Gundersen Hougens Hustru; Targiel Larsdatter, Gmd. Tellef Nicolaisen Bärges Hustru; Gmd. Targie Evenstad Upstad; Gmd. Daniel Tellefsen Strømme; og Gmd. Borger Torjussen Hougen.
To år senere var det Svends tur. Han kom til verden 27 juni 1833 og ble døpt[xxxi] 14 juli. Birgithe Olsdatter, Gmd. Ole Gundersen Hengens Hustru; Joran Michelsdatter [?], Gmd. Ole Jørgensen Høngelandets Hustru; Gmd Targie Evensen Upstad; [NN] Targie Targiessøn Borge, og Gmd. Ole Gundersen Hougen.
Svend fikk ikke vokse opp. Han døde 21 mars 1835 og ble begravet[xxxii] 24 samme måned. Han ble 1 ½ år gammel.
Neste barn fikk også, ikke overraskende, navnet Svend. Han ble født 13 november 1836 og døpt[xxxiii] en uke senere, 20 november. Svends fadre var Thorbjør Targjersdatter Berge; Bergithe Olsdatter Hougen; Ingjerd [NN]; Tarald [NN]; og Tellef Nicolaysen [NN].
Og, helt til slutt, Tarjei som meldte sin ankomst 26 mai 1839. Da han ble døpt[xxxiv] 16 juni samme år var fadrene Thora Thorsdatter Hemmø; Birgithe Halvorsdatter Hemmø; Garstein [?] Hemmø; John Halvorsen Hemmø; og Knud Halvorsen Espetvedt.
«Gamalt or Sætesdal» har mye å fortelle om Brynulv og hans levemåte – om at han førte seg stort, at fikk folk til å arbeide hårdt, at han spiste godt og drakk på samme vis – og at han reiste omkring og prøvet krefter med andre «kjemper»: han kan ikke vært den enkleste av ektemenn å holde styr på for en som Sigrid.
Lite er kjent om dagliglivet hennes de følgende årene – som for bondekoner flest var det nok strevsomt og dreiet seg om hus og hjem, dyr og have, familie, slekt og menighet – og, vil man håpe, noen venninner. Det var mest arbeidsdager, noen festdager, og innimellom, sorg.
Et slikt tilfelle er beskrevet fra Bjørgulvs synspunkt, men var nok like trist, eller mer, for Sigrid også:
«Bjørguv fekk so stor ei sorg: Olav Bjørguvsson «bleiv» vest i Brokkeheidi. Bjørguv heldt han den beste av heile flokken: «De va lli noko ting med ei syne mi mot o», sa han – han var attan år gamall og då hadde han vore kjempe i mange år. Det var so ven ein kar, stor og drustelig og godt vaksen.
Per Ystebø og han kom av Nordlandet. Dei var so gode vener; dei drakk mykje i hop, og noko drukne var dei både. Dei rakk Kvin-åi og pråmen låg der. Men dei vilde ikje taka han; dei visst der kom ein etter, og da var han i skorfeste. Så rodde Olav Per yver fyrst, rodde seg so tilbake etter hesten og vilde sundrida yver – han hadde ein svart so fæl en jalk. Han kom aldri i hug at det var spelegt; der var ingje breidt; dagen fyre sundreid han yver ein kil av Øyavatnet, og der var mykje breidare. Men med same hesten skaut seg på sund, datt Olav av. Han skaut upp att mange vendor; siste venda skaut han so hågt. «E ‘er ingjo hjelp å få! – so i Jøssu namn!» sa han.
Per sprang nedetter med åi – han tenkte Olav kunde ha krabba på botnen og bergt seg yver. Men han såg aldri noko ting. Sp la han hit til Ævardalen og ropa på folk. Og Johans Brokke høvde vera på støylen då, og fylgde. Det var ikje lengje dei leita, so fannd ei han; stryken hadde kasta han i land. Dei breidde yver han eit tjeld. Det var merke til liv: Johans såg koss han spente med foten under tjeldet.
Bjørguv la lite til. Sigrid sleit av seg hår og klædi. Ho fekk uvit då moli ramle ned på kista. Ho kunde inkje hita badstoga meri; fyrst der brann omnen illhuva ho – ho kom i hug 2den vonde staden».
Her er eit stev ho gjorde;
so var stevet.
Ho kunde inkje leva i dalen. So selde Bjørguv garden og flutte på utmannbygdi – han flutte til Gautestad i Evje».
Den som fortalte dette, og er gjengitt i boken, forteller også – til sist:
«Eg såg inkje Sigrid ko ein gong. Ho kom kjøyrande sunnantil; men kor ho skulle av, det veit eg inkje. Ho var inkje stor, men førleg og busseleg. Um ho var ven – «du ska ‘kji skoe gåmålt de du inkji hev set ungt», so um det kan eg ingenting segja, og var so liten, at eg tenkte inkje på det heller.
Ho kjøyrde med ei merr som eg gådde so åt; ho var plent som hon va flett.
«Koss e de laga me ‘u ser ut sossi», sa eg.
«Hu hev legje vulti», sa Sigrid – ho var so grov i målet».
Denne hendelsen fant sted ved Hovhelleren i Hyleland 14 august 1846. Ole ble begravet[xxxv] 22 samme måned.
Sigrid døde på Gautestad i Evje 1 februar 1862 og ble begravet[xxxvi] der 9 samme måned. Hun ble 63 år gammel.