Alhed kom til verden i Brøndby i Danmark -visstnok 1 juni – 1804 og ble døpt[i] i Brøndby Vester Kirke 9 juli samme år. Fadrene var Enkefru Alhed Fleischer; Frue Anne Margrethe Mantheu; Hr Justitsraad Fleischer; Hr. Professor Mantheu; Hr. [NN] Andersen; Hr Lieutenant Scheel; Hr Lieutenant Bruun; Hr Lector Ström; og Hr Valentieur [?]
Foreldrene var Maria Flor Kirkgaard og hennes annen mann, Palle Römer Fleischer. De hadde i giftet seg i Glemmen gamle kirke et par år tidligere. Forloverne deres var Hans Rømer og Oscar Linienborg. Vielsen[ii] fant sted 11 juni 1802.
Alheds mor hadde vært gift med Sorenskriver Ole Sievers; de hadde viet[iii] i huset på Bragernes 8 januar 1794.
Disse to skulle få to barn, begge piker. Marianne kom til verden våren 1795 og ble døpt[iv] i Fredrikstad – kanskje i gamle Glemmen kirke – 9 mai det året. Som fadre fikk hun Hr Major von Desue; Hr Capitain von Krefting; Hr Forvalter Seivers; Frue Harboe; og Jomfru Helena Sophie Bull.
Maren var hjemmedøpt og fikk dåpen[v] stadfestet i kirken 4 mars 1797. Denne gangen var fadrene Auditeur Bremer; Hr Lieutenant Hvidtfeldt; Chris: Schioldberg; Skibs Capitain Angel; Søren Angel; Madame Sievers; og Frøken Hvidtfeldt.
Allerede året efter gikk, efter sigende, sorenskriveren bort – men dødsfall og begravelse er ikke funnet i kirkebøkene.
I 1801[vi] finner man Maria Kierchegaard, 24 år gammel, som «Enke efter første ægteskab» som «Lever af sine midler» og ellers virker som husmor, i gård nummer 129 i Friderickstads Forstad. Sammen med henne finner man døtrene Mariane (6) og Maren (4). Og det stod vel ikke så verst til, rent økonomisk; hun holdt seg med tre tjenestefolk; gårdskaren Jørgen Larsen (30); og pikene Grethe Nilsdatter (40) og Giertrud Jestdatter (45).
Som en nokså ung enke og, ovenikjøpet, en med egne midler var sikkert Maria forholdsvis eftertraktet på ekteskapsmarkedet, og som enke hadde hun sikker større innflytelse over valg av ektemann enn hun hadde første gangen.
Og det valget falt på Alheds far. Ovenstad[vii] beskriver hans liv og karriere i korte trekk:
«Fleischer, Palle Rømer. – F. 25/10 (26/10) 1781 på Moss, døpt der 6/11 s. å. – Sønn av gen.aud. Tøger Christian Fleischer og hustru Alhed Rømer. – Kom i tjenesten som jeger 14/8 1790. Elev ved den Matem. Skole i Kr.ania 17/4 1792 til 31/5 1798. Uoff. Til 28/10 1796, da han blev fenr. a la suite (på uoff.s lønn) ved Norske Jegerkorps. Virk. fenr. ved samme korps 13/6 1800. Seklnt.s kar 30/12 1801 og s.d. efter ansøkning satt a la suite ved korpset. Avgått fra Norske Jegerkorps 19/11 1802 og utsett til å ansettes i Nordsjællandske landv.regt. som kpt. med anc. fra 4/4 1801. – Fortsatt som kpt. til Norske Livregt.s 3 annekterte batj. (i Danmark) 9/6 1808 til 20/10 1810, da han blev Stabskpt. a la suite ved Norske Jegerkorps på ekstragasje og med anc. fra 9/6 1808. – Fikk 24/7 1811 2 års fritagelse for tjeneste og utgikk av gasje. – Gjeninnsatt i tjenesten ved Norske Jegerkorps som chef for et gev. komp. fra 6/3 1813. Adj. Hos Karl Johan 26/11 1814 og maj. s. d. – Overadj. i Gen.staben 2/3 1815 til 10/5 1817. – Obl. i armeen s. d. – Kom.dant på Fr.sten fra 1817 til 25/10 1837. – Oberst 10/10 1818 og chef for 1. Akh. inf.brig. Gen.adj. 4/7 1823. – Gen.maj. 16/9 1825. Gen.lnt. 5/10 1835. – Avgikk 25/10 1837, da han blev statsråd og chef for Armeedepartmentent. Stod som sådan til 16/11 1848. Stk. St. O. O. – Død 4/4 1851 i Larvik. – Gift: fikk 11/6 1802 tillaltelse til ekteskap med sorenskr. i Tune Ole Siwers’s enke Maria Kirkgaard, f. 6/2 1776 på Kongsberg, død 14/6 1847 i Kr.ania».
Sitt første barn fikk disse to 23 januar 1803. Dette var en gutt som fikk navnet Hans Kirkgaard. Han ble døpt[viii] i Glemmen 2 mars samme år, og da var fadrene Madam Kirkgaard; Jomfru Römer; Hr Oberst Lieutenant Römer; Hr Justits Raad Scheel; Kiøbmand Kirkgaard; Skibs Capt Barchmann; og Skole Lärer Hr Höst.
Så flyttet familien altså til Danmark, der de i løpet av følgende syv årene visstnok fikk fire barn. Den første var Alhed, og så fulgte Thøger.
Hun kom til verden tidlig i 1806 og ble døpt[ix] i Garnisonskirken 16 mars det året. Da var fadrene [NN] Justits K. Fleischer; Fuldmægtig Manthey; Fru Assessorinde Fleischer; og Frøken Leganger.
Halvannet år senere fikk Alhed en lillesøster. Olavia så dagens 24 november 1807 og ble døpt[x], også hun Garnisonskirken, 4 mai 1808. Gudmoren hennes var Madame Lydicke; mens fadrene var Capt. Backhausen; Hr Stammer; Hr Smith; Hr Guardein Knoph; Frue Flint; og Jfr. Ørretzlow.
Det siste barnet som kom til verden i København, var Baltzer Sechmann som meldte sin ankomst 13 april 1810. Dåpen[xi] fant sted, i Garnisonskirken, 19 august samme år. Fadrene var Faderen; Kaptein Elberg; Moderen; og Fru Lydicke.
Fra 1811 hadde Marias mann tjenestefri, og det ser ut til at de da bosatte seg i Drammen eller, for å være nøyaktig, på Bragernes. Det var der de bodde da datteren Laura kom til verden høsten 1811.
Hvorfor de flyttet dit er ikke kjent, men Maries mor hadde gått bort tidlig i 1803 og ble begravet[xii] på Bragernes 15 januar det året, og faren flere år senere – begravelsen er ikke kjent. Det kan vel tenkes at Maria hadde arvet, eller at et arveoppgjør ga hennes mann muligheten for å forsøke seg i en sivil rolle.
Alheds lillesøster Laura ble født 24 november 1811 og døpt[xiii] 3 april 1812. Som fadrene fikk hun Marie Kirkgaard; Jomfru Karen Winsnes; Hr Apotheker Stillesen; Hr Morten Kirkgaard; Hr Jens Kirkgaard; Hr U Arveschoug; og Hr Segelche.
Fleischer forble ikke sivil så lenge, men kom altså i tjeneste igjen allerede tidlig i 1813 – som kompanisjef, gjetningsvis forlagt i Larvik – det minste var det der neste barn kom til verden. Grethe ble født i Larvik 17 april 1814 og hjemmedøpt. Dåpen[xiv] ble stadfestet i Larvik Kirke 27 september samme år. Fadrene hennes ble Moderen, Fru M. Fleischer; Jomfr. Marianne Sievers; Hr. Capt. P. R. Fleischer; Hr Provst Sartz; og Hr J. Westfahl.
På denne tiden var Kielerfreden vel etablert, det hadde vært notabelmøte på Eidsvold, og Christian Frederik hadde skrevet et åpent brev der han ba om at det skulle velges representanter til en forsamling som skulle gi Norge en ny styreform. Det skulle velges blant både sivile og militære.
I det Norske Jeger-Corps ble det hold valg i flere omganger, og underveis ser det ut til at man trodde man skulle sende flere til Eidsvold enn tilfellet var, men 5 april 1814, på Hafslund der Brigade-Hovedkvarteret lå, ble det annonsert at man var blitt enig om disse[xv]: Capatin Paelle Rømer v. Fleischer af det Norske Jeger-Corps, og Corporal Niels Dyhren av Valderske Skarpskytter-Bataillon – begge innfødte nordmenn over 25 år, og den siste til like gårdeier.
Så stilte altså Fleischer på Eidsvold og var sikkert nyttig, om ikke fremtredende, der eller i Norsk Biografisk Leksikons ord:
«Fleischer spilte ingen fremtredende rolle under forhandlingene, men han tok klart standpunkt for unionspartiet og deltok ofte i sammenkomster hos Peder Anker. Hans eneste deltakelse i debatten var 5. mai, da kongens adgang til å være konge i et annet rike ble tatt opp. Fleischer mente at hvis kongen fikk denne muligheten, ville en gjenforening med Danmark være mulig, og han gikk derfor sterkt imot at kongen skulle få en slik rettighet.
Fleischers unionsvennlige holdning hjalp ham nok til å oppnå betydelige stillinger. Allerede 26. november 1814 ble han utnevnt til adjutant med majors grad hos kronprins Karl Johan».
Neste barn var en gutt, Frederik, som kom til verden i Christiania 13 desember 1815. Han ble hjemmedøpt. Dåpen[xvi] ble stadfestet i kirken 15 juli 1816 og da var fadrene Frue [NN]; Madm [NN]; Frøken Pedersen [?]; Obriste Stabel; Professor Vogt; og Capt. [NN].
Knapt et år senere ble altså Alheds far kommandant på Fredriksten – og de flyttet vel dit. Fredriksten manglet en egentlig kommandantbolig, og de som hadde stillingen var henvist til å leie i byen. I 1826 var det en stor brann på festningen, og efter dette ble det besluttet at en kommandantbolig skulle bygges. Den var ferdig i 1830, og dette var kanskje første gang Alheds mor fikk anledning til å være med og forme det som skulle være hennes eget hjem.
Samme år som brannen, men efter denne, giftet Alhed seg: hennes utvalgte mistet alt han eide i denne ulykken[xvii]. Hennes tilkommende var Thomas Georg Münster, den 3 år eldre danskfødte sognepresten til Wang i Valdres. Frøken Alette Fleischer og sognepresten hadde forloverne Ingeniør-Kaptein og Ridder Garben; og Konsul og Ridder W. Hansteen – begge skriftlig. Vielsen[xviii] fant sted hjemme i huset 2 september 1826. Alt var i orden – de hadde tillatelse til hjemmevielsen av 29 august, og Münster hadde betalt inn 200 spesiedaler i enkekassen 11 samme måned.
Münster hadde blitt utnevnt[xix] til sogneprest i Vang 10 juni 1826, og det var vel det som ga ham tryggheten han trengte for å inngå ekteskap.
I en bok[xx] om kirken kan man lese om ham, og der også få med ett klarere inntrykk av Alette:
«Thomas Georg Münster
På kirkeveg
En søndag midt i året 1830 var den unge sokneprest Thomas Georg Münster på veg til messe i Øye annekskirke. Ved has side satt hans meget smukke 26-aarige frue. Hun hadde vakre øyne, pent sort hår og en klar hud. Den 29 år gamle ektemann var også vakker å se til. Münsterbarna fra legegården i Lier ved Drammen var da også kjent som særlig vakre barn.
I god stemning kjørte det staselige par i hestetrillen. Den annen september for bare fire år siden giftet siden giftet de seg på gården Bjørnstad i Idd ved Halden. Men arvingene lot vente på seg. 10. juni 1826 var han blitt utnevnt til sokneprest i Vang.
Vel fremme i Øye fant de besynderlig nok kirkedøren avlåst. Folk på nærmeste gård ble alarmert. Men ingen ville låse opp. Presten syntes nok de var uhørt å bli nektet adgang til å utføre sin embets gjerning. Ja – riktig harm ble presten.
I så måte hadde han nok noe å slektes på. Hans farmor, prestedatteren Dorothea Maria født Wendelboe (f. 1747) skulle være «av hård støpning og et vanskelig sinn, som går igjen hos senere Münstere», påpeker slektsforskeren.
Bort fra Vang! Men sintere ble prestefruen på sin manns vegne! Hun lovet på flekken at bort fra Vang skulle de fortere enn svint. Hun skrev omgående til en slektning i høy posisjon og bad om at hennes mann måtte få et nytt embete – straks! «Slektningen» kunne – uten at vi kan si noe sikkert om det – være hennes egen far, Palle Rømer Fleischer, som hadde gjort en rask militærkarriere. Han var født på Moss 1781, ble kaptein i 1813, adjutant hos kronprins Karl Johan i 1818, oberst og sjef for 1. Akershusiske brigade og kommandant på Fredriksten 1818, generaladjutant 1823 og generalmajor i 1825. Var da en av Kongens førsteadjutanter, og hadde dermed ofte nær kontakt med Karl Johan (han ble generalløytnant i 1835 og var sjef for Armeedepartementet 1837-1848). Den norske regjering i Kristiania hadde innstilt residerende kapellan i Modum Johan Henrik Gude til garnisons- og sokneprestembetet i Fredriksvern, men som den eneste av en lang rekke embetsinnstillinger fra regjeringen i Kristiania til statsråd på Stockholm slott 29.11.1830, ble denne ikke bifalt av kongen, som resolverte at Münster skulle ha embetet.
Helt fra sine yngre år levet altså den smukke prestefrue Alette Fleischer opp til sitt rykte i sine eldre dager. Blant den yngre Münster-generasjonen het det nemlig: «Tante Letter står der mege respekt av». Hva som lå bak kontroversen mellom øyværingene og soknepresten, vites ikke. O. K. Ødegaard nevner at «Imyljo hono og føle uppi Øye va de noko plunder eit og anne, so dei læsste at kjyrka før hono, så han inkji slapp inn». Men denne episoden skal ha vært medvirkende til Münsters korte tid i Vang. Han var riktignok ikke den enste presten som søkte seg bort så snart, og det kan ha vært flere årsaker, I søknaden klaget han over klimaet, som «i dette Filefjeldet tilgrændsende Præstegjeld som bekjendt» var å sammenligne med «Nordlandenes eller vel endog Finnmarkens». Det ble en «haard Prøvetid» for Helbreden, og enda han satte seg i stor gjeld med å bygge en ny bolig, fikk det ikke noen «Indflydelse paa min Hustrues Sundhedsforfatning; thi den Vaaning vi midlertidig beboede henhørte til Gaardens Udhuse og indbefattede selvfølgelig altfor faae huuslige Beqvemmeligheder». Menigheten var «forarmet» og selv de faste inntektene var vanskelige å få i rett tid eller uten «Anvendelse af ødeleggende og følgelig av Religionens Tjener uanvendelige Tvangsmidler». Hans gjeld var «forøget» (embetet skulle svare renter på et lån til bygging av ny prestegård) og begges helse var «nedbrudt» og den sinnsstyrken som som var nødvendig for all heldig virksomhet var mer og mer svekket. Han måtte derfor til et kall med bedre klima og inntekt, for å komme på fote, og søkte om «Fredriksværns og Staværns» ledige soknekall, som med årlig inntekt 600 spd og fri bolig og noe jordbruk ike var særlig mer enn det Vang Soknekall «i sin tid angaves at være, og under mindre trykkende Tidsomstændigheder virkelig kunde indbringe». Bispen kunne ikke «undlade at anbefale ham», da fjellegnens harde klima i det fjerne Valdres «gjør hans Forflyttelse ønskelig» (brev til Kirkedepartementet datert «Opslo» 30.9.1830. Bispen bodde i Gamlebyen, som fortsatt het Oslo fra 1624 til 1924). Liknende grunner fins i søknadene fra flere vangsprester, og i bispenes anbefalingsbrev».
Alettes mann var en velutdannet – og vel dannet – mann, og som et eksempel bruker boken om Vangsprestene et eksempel der han fikk et uventet og ubedt besøk av en engelskmann, Charles Boileau Elliot, som var en tidlig turist. Han hadde naturligvis ikke noe hotell å ta inn på, men sendte noen linjer på latin til presten og ba om rom – og fikk det. Neste dag, søndag 8 august 1830, måtte Münster holde gudstjeneste i en av annekskirkene, og Mr Elliot ble «alene hjemme» forteller han:
«Jeg ble alene tilbake med hans hustru og hennes søster. Frokost ble sendt inn på mitt værelse kl. 8 (!) (kaffe på sengen). Kl. 10 ble jeg innbudt til en ensom dejeuné à la fourchette, og kl. 3 em. til å delta i familiens middag. Måltidet bestod av fisk og jordbær med fløte; den siste er likesom melken meget delikat. Så som damene kun talte norsk, var samtalen mellom os meget sparsom. Det nødvendige ble besørget med få ord, idet vi utfylte det manglende med tegn. Våre miner fortalte uutsigelige ting!».
Münster kom hjem om kvelden, og de to herrene satt og snakket sammen – om Kristi oppstandne legemes natur, fortelles det – men aftenen tok slutt:
«Da vi skiltes om aftenen, la jeg i hans hånd en liten sum med en skrivelse, som jeg ba ham motta enten på egne vegne eller til sine fattige som en erkjentlighet for hans elskverdige gjestfrihet. Jeg var halvveis redd han skulle bli støtt, for han står over mengden av de norske prester. Og dog, gjestfrihet mot en ubuden gjeste, forlanger en gjenytelse».
Om morgenen bragte tjenestegutten meg en skrivelse, hvorav følgende er en kopi:
« Monsieur. Je sais que vous connaissez point de mœurs des Norvégiens. Ils font l’hospitalité sans récompense. Permettez dong, que je vous remette votre argent, priant vous croire, qu’il m’a fait grand plaisir, de vous rende un petit service. Souvenez vous de moi, quand vous pensez à Norvège. T. G. Münster ».
Så flyttet da Alette og mannen til Fredriksvern, men først hadde de et opphold i Fredrikshald, for det var der de fikk sitt første barn – eller kanskje Thomas Georg var reist til det nye kallet for å sørge for at alt var i orden før Alette og barnet ankom, og at hun tilbrakte tiden frem til fødselen hjemme hos foreldrene.
Den første av to døtre, Marie Louise, kom til verden 10 april 1830 og ble hjemmedøpt av faren en uke senere. Dåpen[xxi] ble stadfestet i kirken 23 juli samme år. Fadrene hennes var Fru Grüner; Jomfru Dana Faÿe; Statsraad Rosenkrantz; Kapitain Garben; og Lieutenant P. Grönn.
Omtalen av Münster som prest i Fredriksvern forteller litt om den personligheten Alette levet samen med:
«Münsters uttalelser da han søkte seg bort fra Vang virket milde, men fra hans tid i Fredriksvern ser det ut til at han var en «nidkjær, myndig, bestemt kar, som ikke firte en tøddel, når det gjaldt å hævde presteembedets ret og myndighed», og han hadde flere heftige sammenstøt med de militære myndigheter på verftet, mest om moralske forhold, og fikk ikke alltid støtte av bispen i slike saker. Han søkte uten hell å få utlagt til enkesete for Fredriksvern sognekall en gård benefisert Tjølling sokneprest embete[xxii]».
Og der i Fredriksvern fikk Alette sin annen og siste datter. Grethe Constance så dagens lys 17 februar 1837 og ble hjemmedøpt. Denne dåpen[xxiii] ble bekreftet i kirken 27 juni samme år og da var fadrene Fru Anna Hem [?]; Jomfru Abigael Zimmer; Kapitain Wiese; Kapitain Smith; og [NN] Ole Sandberg.
Der, i Fredriksvern, var Alettes mann selvfølgelig opptatt med sitt embede, og med å krangle med marineoffiserer og biskoper og slikt, men ble kanskje satt pris på likevel, i henhold til en bok[xxiv] om stedet:
«Münster var i Fredriksværn meget benyttet i offentlig gjøremaal. Han var saaledes den første formand i direktionen for Fredriksverns Sparebank og medlem av kommunestyret helt fra det opprettelse til han fraflyttet stedet. Et stort arbeide la han ned for at skaffe Stavern en fast skole og egen skolebygning. Han var en særdeles flink administrator, en myndig mand, hvis mening som regel blev den seirende i de styrer han hadde sæte».
Det er ellers ikke sett spor av Alette selv i den perioden de bodde i Stavern: i denne tiden satte kvinners daglige liv og virke ikke merke i de offentlige kildene som er tilgjengelig: for en prestekone dreiet det seg sikkert mest om mann, barn, menighet, hus og hjem – kanskje noe litteratur eller musikk – strevsomme dager, noen med sorg og, sikkert, noen med fest. Efter 15 år eller så gikk det likevel mot slutten av denne perioden i Alettes liv:
«Kjed av stridighetene med verftet og vel også av frygt for at Fredriksvern om kort tid skulde synke ned i den rene ubetydelighet, søkte han Larviks sognekald og utnævntes til dette 16. december 1846[xxv]».
Dermed flyttet Alette og familien til byen:
«I Larvik bodde prestefamilien i den gamle Herregården, der det også var middelskole, rektorbolig, kommunelokale og teater m.m. etter at Larvik kommune overtok den i 1821. Den ble bygd for stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve ca. 1675 og ombygd og utvidet i 1730-årene. Den ble restaurert fra 1921 og utover, og er i dag museum[xxvi]».
Avstanden mellom Fredriksvern og Larvik Kirker er, på moderne veier, ikke mer enn litt over 8 kilometer så den fysiske reisen var vel ikke noen stor utfordring – men Larvik var en adskillig større by og en kultur av en helt annen art enn den militære de forlot. Her i Larvik hadde grevene hatt sitt norske sete frem til 1806, her hadde vært en stor administrasjon av grevskapet, men også konsentrasjoner av kapital og industri i en annen skala: Alette og mannen kom tilbake til et adskillig mer urbant liv.
Noen år efter at de var kommet til Larvik giftet eldstedatteren, Marie Louise, seg. Brudgommen var Bøycke Johan Rulffs Koren, en bergenser som var tre år eldre enn henne og skulle gjøre en god karriere i marinen. De ble viet[xxvii] i Larvik Kirke 21 oktober 1853.
Halvannet år senere giftet yngstedatteren, Grethe Constance seg, 18 år gammel. Mannen i hennes liv var Andreas Melchior Glückstad Wiel; han var 11 år eldre enn henne og forretningsmann – spesielt i trevarebransjen i Halden – med lange utenlandsopphold back seg. Disse to ble viet[xxviii] i Larvik Kirke 5 juni 1855.
I Larvik fikk Alette og mannen efterhvert flere ungdommer i huset: Alette Münster kom hjem fra Providence, Rhode Island, i 1862 og ble boende hos dem til Alette giftet seg med presten Ole Kildal 25 september 1873[xxix] – denne unge piken var niese av Thomas Georg Münster.
I 1865[xxx] finner man dem i folketellingen, riktig nok er Alette kalt Lotta, men det er vel feilskrift for Lette. Hun er nå 62 år gammel, mannen 65 og begge døtrene er borte – men de har niesen Alette Münster der – hun er 13 år gammel og fra America. Familien holder seg med én husjomfru, Caroline Paaske (49) fra Christiansand, og to tjenestepiker – Ingeborg Alaura Olsdatter (19) fra Bamble; og Gunhild Marie Olsdatter (16) fra Tjølling.
Herregårdens adresse i Larvik i moderne tid er Herregårdssletta 6: Thomas Münster hadde omkring 350 meters spasertur til Larvik Kirke; 1.8 kilometer til Langestrand Kirke – ikke altfor utfordrende arbeidsreiser!
«Fosterdatteren» Alette, hun fra America giftet seg også i Larvik Kirke. Hennes tilkommende var en ni år eldre teolog, Ole Severin Kildal, og de ble viet[xxxi] i Larvik Kirke 25 september 1873. Han døde visst nkså snart efter, for i 1875[xxxii] finner man Alette Marie som enke og bosatt hos svigerforeldrene, sorenskriveren Ole Heggelund Kildal og Elie Kildal på Refling med Olstad på Ringsaker. Alette har en liten sønn, Mikael Heggelund, som var født i 1874.
Samme år ga Alettes mann avkall på proste-rollen, og året, 28 februar, efter fikk han avskjed fra sogneprestembedet med en årlig pensjon på 600 spesiedaler[xxxiii].
Det fortelles at:
«I januar 1873 fratrådte Münster prosteembedet og fikk 28.2.1874 avskjed i nåde fra sokneprestembetet. Han forlot Larvik i juni samme år, flyttet til Horten og senere til Fredrikshald, hvor han trett, og i de siste år aldeles åndsløv, gikk inn i hvilen 5 november 1879».
I 1875[xxxiv] finner man Alette og mannen i Horten, der de er bosatt i Westre Braarudgade 2. Det er bare de to, samt en tjenestepike – Amalia Andreasen, en 21 år gammel pike fra der i byen.
Det kan vel passe med en mer personlig kommentar, mens de fremdeles lever som alminnelige ektefolk: En Frk. Hammer, tydeligvis en niese av Thomas Münster, er sitert et lite avsnitt[xxxv] om Alette:
«Onkel Thomas var gift med Alette Fleischer henne stod der megen Respekt af. Hun skulde i sin Ungdom have været smuk, og jeg erindrer at hun ogsaa som ældre havde en fin, klar Hud, vakre Øine og et pent, stort Haar».
Én grunn til at de valgte seg Horten var nok at eldstedatteren, Marie, i 1875[xxxvi] var bosatt der sammen med sin mann, marinekapteinen Johan Koren og svigerinnen Laura – noen barn var der ikke. De bodde i Ned. Keisermarkgade 27 – byen var ikke så stor, så de var nok ikke langt unna hennes foreldre.
Det er altså sagt at Alette og mannen flyttet til Fredrikshald i løpet av de neste årene, og det er ganske sikkert at Thomas Georg Münster døde der 5 november 1879 – af blodforgiftning. Han var da bosatt i «Fhald. Gjermehus» – som lyder mer som en institusjon enn et hjem. Kan hende han var såpass dement at Alette måtte få ham plassert et slikt sted og kanskje hadde hun fremdeles, efter sin far, noen innflytelse der i byen. Sogneprest Münster ble begravet[xxxvii] 11 november 1879.
Dødsfallet ble notert i Fædrelandet[xxxviii] – en Christiania-avis – 15 november og Alette fikk satt inn en dødsannonse i Morgenbladet 12 samme måned:
Seks måneder tidligere hadde Alette mistet sin yngste datter da Fru Grethe Constance Wiel døde i Fredrikshald 19 mai 1879. Hun ble begravet[xxxix] 24 den måneden.
Om hun aldri var flyttet, eller om hun flyttet tilbake bodde Alette i Horten da hun døde noen år senere.
I mellomtiden mistet hun eldstedatteren, da Marie Louise gikk bort der i byen 17 februar 1884. Hun ble begravet[xl] 27 samme måned.
Efter at hun hadde mistet begge døtrene og mannen, ville det ikke vært å undre seg over om Alette hadde mistet noe av livsviljen. Om det skjedde er ukjent, men hun levet ikke lege efter Marie Louise. Enkefru Alette Münster, født Fleischer, døde i Horten 14 september1885. Hun ble begravet[xli] i Fredrikshald 19 september.