Gunnild kom til verden før jul 1783, og ble døpt[i] kirken i Valle første juledag det året. Fadrene hennes ble Ole Thorsen Røiseland; Knud Kittilsen Tveten; Halvor Augunsen Tveten; Maren Boller; og Birgitte Berge.
Foreldrene var Guro Gunnulvsdatter Kvestad og Olav Knutsson Tveiten – begge av bondeætt. De hadde giftet[ii] seg 1 mai samme år, så selv om de hadde tyvstartet samlivet så var det ikke med så mye.
Bygdeboken forteller om Ole, ved å sitere andre forfattere. En av disse sier at «Olav Tveiti var so ven ein kar, liten og godt ihopkommen. Håret var ljost og augo blå» – han var kanskje et lite varp for Guro. En annen forfatter har mer detaljer, bygget på personlige minner[iii]:
«Ole Thveten var af noget ove Middelshøide; Ansigtstrækkene var ædle, og det forekom mig, at han, naar tages hensyn til Alderen, endog kunde kaldes smuk. Uagtet han den gang nermede sig de Syvti, besad han Kjæmpens Figur og imponerende Holdning; hans Gang var baade let og kraftig … Ole Thveten havde almindelig god Forstad, han var retsindig og besad et hjerte, der følte for Andres Nød. Han var tillige gjæstfri, og Ingen, hverken Fremmede eller Bekjendt, forlot Thveten, uden at have modtaget Bevis derpaa».
En annen anekdote viser et annet aspekt av Guros manns personlighet:
«Han levde i ei tid då neveretten rådde i nokså høg grad, noko denne soga som me hermer etter Johannes Skar vitnar om:
Olav hadde stella til so godt eit mål mat til nons, og bad inn alle dei gildaste menner her var i Valle. Alle skrepte (skrytte) av maten kor fæl han var. (- «fæl», her i tydningi god, flott, rikeleg-). Men skrivaren skrykte på nosi og bladde, og skaut kjøtstykki hitetter bordet. Då dei hadde so metta seg gjekk han innåt han, Olav: «Ko mykje koster a nevehogg,» sa han. «Tie dale», svara skrivaren. Olav la penningane på bordet, og dolva til han under øyra, så han seig i uvit. Men skrivaren hadde ikkje noko å krevja av han då, av di han sjølv hadde sagt, kor mykje slaget kosta; – so høyrde eg med ho fortalde ein gong dotter hans Olav Tveiti ; men ho hadde høyrt soga av mor si, sa ho[iv]».
Uansett: for Guro var han nok ikke alltid like håndterlig, om man skal tro på Norsk Biografisk Leksikon[v]:
«Olav vokste opp på Nordigard Tveiten i Valle. Han var en kjekk kar, sterk og godt likt, men også kjent som en som likte seg i godt drikkelag. 1776 gjorde presten ham til omgangsskolelærer, og han fortsatte som det til 1785. 1783 giftet han seg med sønnedatter til lensmannen, og han var selv lensmann fra 1786 til kort før sin død 1837.
Olav Tveiti overtok bruket fra sine foreldre 1788. Han drev også som driftekar og handelsmann. Når han som lensmann hadde pantet for skatten, lå han med drifter med kuer og sauer på heia om sommeren, for så å selge om høsten. Dessuten solgte han kjøtt og smør i byen. Som lensmann er han beskrevet som rettsindig, uavhengig, med godt hjerte og følelse for andres nød. På lensmannsgården var det stor gjestfrihet, også overfor de årvisse fantefølgene.
Drikkelagene ble hans tragedie. Under et barselgilde på Brokke 1797 kom han i slagsmål med Torjus Rysstad. Torjus ble drept, og Olav ble først dømt, men senere frikjent i Høyesterett fordi man mente han hadde handlet i nødverge. Olav beholdt lensmannsombudet, men ble aldri den samme etter tragedien».
Gunhild skulle ikke få vokse opp. Hun døde, bare halvannet år gammel. Den 28 april 1785 ble det kastet jord på hennes grav[vi].